Mamma! Ikke tro jeg skriver fordi jeg bryr meg. Dusten jeg delte rom med glemte postkortene sine. Førti stykker! De hadde påklistrafrimerker. Det virket dumt å kaste dem. Jeg kaster dem heller bort på mora mi, tenkte jeg. Ha ha.
En ung jente er på rømmen. Hun haiker, hun drikker, hun betaler med seksuelle tjenester. I hvert fall er det det som står på postkortene hun sender hjem til moren sin; en mor som har levd som pillemisbruker i årevis. Stilen er røff og hard, men undertonen er sår.
Born in Honningsvåg in 1974, grew up in Tromsø and is currently living in Oslo, Norway. Has worked on a lot of different project, including theater plays and working as text writer for the very popular childrens programme Kometkameratene on NRK. Now living in Oslo.
Awards: Cappelenprisen in 2004 and Havmannsprisen (Ingen dager uten regn) in 2008.
En veldig lettlest og enkel bok om en ung jente på flukt fra hjemstedet sitt. Underveis på sin reise nedover Europa sender hun 40 postkort til sin mor som er pillemisbruker. Som sagt veldig lettlest og enkel, og jeg synes det var helt grei lesing. Ikke dårlig, men heller ikke så veldig bra etter min smak.
Boka består av 40 korte tekster, som står på postkort ei datter sender hjem til mora. Kortene er fulle av opprør, hat, hevn og dårlige minner om en mor som bruker piller og ikke kan passe på barnet sitt. Den unge datteren har stukket av og lever av å selge kroppen sin. Hvis det er sant, det hun skriver, da. Hun skriver at hun ikke bryr seg om mora, men det er helt klart at det er akkurat det hun gjør.
En sint og hard bok som egentlig handler om savn.
Støtta av Leser søker bok, altså en bok som lett å lese uten å være barnslig.
Morsom konsept-bok. Forutsigbart plott og for min smak litt for ensporet skildring. Jeg liker språket i boka veldig godt og hadde denne boka vært skrevet for et litt mer modent publikum med litt mer substans hadde den gått rett til topps hos meg. Denne boka gjorde at jeg fikk lyst til å lese mer av forfatteren.
Litt vel grotesk og brutal i begynnelsen. Etter hvert når det rå blir balansert med følsomhet fungerer det tøffe språket bedre. Hardtslående bok som ikke legger noe imellom og sier ting med få ord. Jeg håper ikke forfatteren har opplevd dette, men hun må ha tatt det fra et sted.