Anna Engen, ei ung jente fra et småbruk på Sørlandet, drar til Kristiania for å lete etter broren Johan som har forsvunnet i den store byen. Hun tar tjeneste hos en rik familie, og hun blir hjulpet av to brødre, begge jernbanearbeidere, i jakten på broren. Anna havner midt opp i byens verste forbrytermiljøer. Hun er ofte i fare, men den største forbryterkongen tar henne under sin beskyttelse.
Alnæs, folkets historiker, skriver som en gud: Han gjenskaper verden gjennom Ordet. Du hører kanonene drønne og folk skrike av redsel i det tyrkerne oversvømmer Konstantinopel. Du kjenner stanken av sykdom og død på din, forfatterens og alle rottenes dramatiske ferd gjennom gatene i Europas pestrammede byer. Og hans mesterlige grep er at han forteller om det som du sjelden finner i tradisjonelle historiebøker: Vanlige mennesker. Det er garantert steder i Norge og på kontinentet som du i ettertid, etter å ha lest boka, vil besøke -- og hvor opplevelsene fra disse stedene kommer til å bli rikere nettopp fordi leseopplevelsen både har vekket hjerne og hjerte.
Mitt hovedproblem med denne boka var nok at selv da jeg hadde lest til og med siste side, sleit jeg med å forstå hva plottet faktisk var.
Boken handler om Anna Engen som drar til Kristiania for å lete etter sin bror som har forsvunnet. Hun finner tjeneste hos en velstående familie og jobber der mens hun setter igang med letingen. Man får inntrykk, når man begynner å lese, at det er denne søken etter broren som er "formålet" med boken, at det er der plottet ligger, men letingen etter broren er nok heller bare et element ment å plassere Anna geografisk i Kristiania.
Så godt som boken kan sies å ha en hovedperson, er nok Anna Engen hovedpersonen. Boken dreier seg på et vis rundt henne, men den dreier seg også vel så mye rundt en fysisk skildring av den tids Kristiania.
Selv om disse beskrivelsene er flotte og setter leseren veldig effektivt inn i settingen, synes jeg boken sliter med det at den ikke har en eneste karakter man føler man får noe forhold til. Når leseren ikke engasjeres på vegne av en eneste karakter boken beskriver, blir det ofte til at ovennevnte leser sliter med å engasjere seg i boken i det hele tatt, i hvert fall er det sånn for meg.
Mye av handlingen skjer også passivt, dvs. at den beskrives på en sånn måte at leseren ikke er tilstede i øyeblikket, men blir informert om hva som har skjedd i ettertid. Denne passive fortellerstilen gjør det desto vanskeligere å bli ordentlig engasjert i bokens "nå", siden boken så ofte mangler tilstedeværelse i sin egen handling.
Er du skrekkelig interessert i historiske skildringer av tidlig 1900-talls Kristiania, kan kanskje denne boken være interessant lesning, men ellers har jeg nok ikke mange jeg føler jeg kan anbefale denne til.
I Trollbyen er det mye å like, men ikke nok til at å få meg med på laget.
Kanskje er det min egen feil? Hadde jeg sittet med kart over Oslo, og en ordbok, hadde jeg nok lettere kunne satt meg inn i den sjarmerende, hundre år gamle, versjonen av Kristiania. Men selv da ville jeg neppe hatt full utbytte, for jeg kjenner ikke Oslo godt nok, og ville ikke ha knytta egne minner og assosiasjoner til bydelene og gatene som beskrives.
Jeg synes det er en rotete fortelling, som hopper hit og dit og så enda lenger dit, og så får vi høre om rottekongen og hans vei til imperium i Kristiania. Dette virker mer som en oppramsing av historien til Kristiania rundt 1900, ispedd en slags følging av en slags hovedperson.