Tor Åge Bringsværd was an author, playwright, editor, and translator and is perhaps best known for his speculative fiction. Together with long-time partner Jon Bing, he was also considered the first Norwegian author to write science fiction literature. Bringsværd regarded himself as an anarchist, which is clearly reflected in some of his works. He is also known for his distinctive style of writing, for example, his seemingly random jumps to narratives or anecdotes with no clear relationship to the main story.
Barndommens måne er en fin bok. En fin historie blandet sammen med andre, kanskje ikke fullt så interessante historier. Men likevel med en stemme en blir fanget av og hvor en ikke kan få lagt fra seg boken før en har lest slutten. Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Jeg har så langt ikke sansen for Bringsværds skriving. Det virker på meg som han skriver fra et postmoderne utsiktspunkt hvor det naturligvis er umulig å komme tett på det sant menneskelige. Så da blir det å finne på de menneskelige reaksjoner og sanseopplevelser som ellers kommer som inspirasjon til forfattere av format.
Så jeg tror ikke på hans mennesker, slett ikke på hovedpersonen. Jeg tror ikke en person som måtte ha befunnet seg i noenlunde en slik posisjon for 800 år siden ville tenkt slik som vi her får det presentert. Dette er filtrert gjennom en åndelig forflata samtidsforfatter.
Og de avsnittene som tar for seg overgrep mot jøder er ren myte hentet ut av den framvoksende holocaust-religionen. Her gis ingen sann innsikt i jødenes historie versus de samfunn de eksisterte inni.
For meg ligger den eneste verdien i å ha lest denne boka at den legger en brikke til det mosaikkbilde jeg søker å danne meg av norsk litteratur og samfunn. Ja, også enkelte anekdotiske faktoider.
Jeg har nå hele denne serien i bokhylla men vet ikke om jeg kommer til å lese resten, noe eller alt. Men jeg ernå uansett spent på den neste Bringsværd-romanen jeg har bestemt meg for å prøve meg på: Ker Shus.
For en lykke: Bringsværd er Ursula le Guin. Så mørkt og voldelig som god fantasy kan være, i en massivt og uendelig verden. Jeg elsker monologen. Dypt engasjerende, en fortelling av sorg og standhaftighet - ispedd 1200-talls tro og tortur? My exact cup of tea.
Og kapitlet om drager? Visst det hele livet, men det var han som fortalte meg det.
Stor stor fan av Bringsværd generelt, uungåelig for norske fabelprosatilhengere, men fortellerstemmen er... littegrann uutholdelig. Stemning, setting, konsept alle strålende, men den er... litt slitsom å lese. Jeg skjønner nesten at jeg ga opp da jeg prøvde for et tiår eller to siden første gang.
DNF etter 60 sider. Boken blir fortalt gjennom en monolog fra hovedpersonen, som for meg bryter opp narrativet alt for mye med svevende beskrivelser. Not my cup of tea.