Jeg holdt glasset med tequila opp mot lyset og skimtet at bunnen var dekket av hvitt pulver. Jeg skjønte det var amfetamin. Noen prøvde å dope meg. I dag igjen. Bånnski. Bestevenninnene Susy og Billie vokser opp blant ærverdige murvillaer og store smijernsporter på Frogner i Oslo. Sammen utfordrer de sine høyborgerlige omgivelser og inngår en ubrytelig pakt om å aldri noen gang bli som menneskene rundt seg. Frognerfitter er en rystende historie om et venninneforhold på Oslos hardcore vestkant. Boka er skrevet av en nådeløs ærlig forfatter som har innside kjennskap til dopmiljøet som utspilte seg på Frogner på 80- og 90-tallet. Jack og jeg var fremdeles et par seks måneder etter frieiret. På den tiden hadde vi rukket å tatovere oss med hverandres navn. Av en eller annen grunn forårsaket de små blekkflekkene stor misunnelse blant menneske rundt oss. Hver dag føltes som en såpeopera på dop.
Jeg satte stor pris på denne boka. Bohwim skriver veldig godt, og det hun har å fortelle er sjokkerende og fascinerende.
Jeg tolker boka som en selvbiografi forkledd som en nøkkelroman, men det er selvfølgelig farlig for en skjønnlitterær forfatter har naturligvis også full anledning til både å overdrive, omskrive og rett ut finne på ting som slett ikke har skjedd, men det nå slik de fleste synes å ha forstått denne boka, og jeg slutter meg til dem.
Selv om jeg opplever sympati med hovedpersonene kan jeg ikke annet enn å stønne oppgitt over deres totale mangel på det som på engelsk kalles «lifemanship». Størst pris setter jeg faktisk på å lese historiene til mennesker som ikke bare gjennomlever spektakulære situasjoner og livsforhold men som dessuten klarer å lære gjennom dem og utvikle seg til å bli bedre, rikere og mer forstandige individer. Det er lite av det her, for å si det mildt, selv om forfatterinnen selv ser ut til fortsatt å klare sin balansegang sånn noenlunde.
Jeg har satt de to neste bøkene hennes på leselista mi.
På én måte så likte jeg boken like mye som jeg mislikte den. Fortellingen var provoserende like mye som den var fascinerende - jeg klarte ikke legge boka fra meg.
Hatet alle karakterene, de var på mange måter motbydelige, men veldig interessante, likevel fikk jeg medfølelse og forståelse for dem - mange av valgene til karakterene var ganske vemmelige og dumdristige, men så var vel kanskje det også derfor jeg ble så fengslet av boka; den gjorde meg vanvittig nysgjerrig på hva handlingen skulle bringe videre - jeg måtte bare vite hvordan livene til disse triste/grenseløse skjebnene utspilte seg.
Det var også veldig moro å lese en bok fra Frogner og kjente gater i Oslo som en selv kjenner til. Det gjorde fortellingen veldig levende og jeg kjøpte premisset - selv om mye av det som skjedde virket for utrolig til å være sant - men det at man likevel er litt i tvil om at boka faktisk er basert på virkelige hendelser eller ikke, gagner desto fortellingen enda mer.
Bohwim skriver godt, hun har en særegen fortellermåte som jeg digget skikkelig. Hun går rett i dritten og skriver rått og innholdsrikt. Samtidig antar hun ikke at leseren er en dust som aldri har tatt i en bok før; hun gir rom for at leseren må tenke selv.
Historien er ok i seg selv, sannsynligvisslik ting var (og er) for mange... men den kunne vært skrevet bedre. Litt for mye oppramsing og for mange karrakter