Et offer med en suspekt fortid. En politimann med noe å bevise.
Karl Kolstad er gangsteren som ble forretningsmann og startet sitt eget taxiselskap. En kontroversiell mann som stadig har vært i politiets søkelys. En morgen plukker han opp en passasjer i drosjen og legger ut på sin aller siste tur.
Førstebetjent Harinder Singh er tilbake i Oslo-politiet etter å ha falt i unåde hos Kripos. Nå får han ansvaret for å etterforske drosjedrapet, og alle forlanger resultater. Men den egenrådige etterforskeren verken kan eller vil gå stille i dørene. Når Harinder graver i Kolstads ulike affærer, skal alt fram i lyset. Og drapet er bare begynnelsen.
Vi som anmelder krimbøker snakker alt for sjelden om det. Den edle kunsten å skrive ren, helstøpt og utildekket kriminallitteratur, og hvor vanskelig det faktisk er. Altså … Det å presentere en begått kriminell handling, for så å lose leseren gjennom den faktiske etterforskningen fram til en løsning. Det høres så enkelt ut. Nesten subtilt. Likevel er det nesten ingen av oss krimforfattere som klarer det. I redsel for at etterforskningen i seg selv ikke er spennende eller interessant nok til å engasjere leseren, øser vi på med action og thrillerelementer, dunker inn cliffhangere og halsbrekkende twister, dynker historien i etterforskerens familiære konflikter, eller legger inn bestialske og morbide detaljer. Alt for å filleriste leseren. Sven Petter Næss gjør det stikk motsatte her. Han holder øyet på ballen, stoler på krimgåten, og at etterforskningen er drama nok.
Det er så vakkert og så tøft gjort at jeg blir ganske målløs av beundring. Dette er kriminallitteraturkunst. Jeg sier ikke at «Passasjeren» er fullstendig blottet for elementene ovenfor, men de er skjært ned til et absolutt minimum. Så tett inntil beinet som det er mulig å få det til uten at det blir påfallende. I «Passasjeren» får etterforskningen av drapet på drosjeeieren lov til å være navet som hele historien dreier rundt fra første til siste side, uten sidespor, villspor eller utenomsnakk. Harinder Singh og hans teams glitrende etterforskning, skritt for skritt, spor for spor, fram til de sitter med løsningen, er så solid og levende beskrevet, at det bare er å bøye seg i støvet. Dette er strøkent og mesterlig gjort. En skal ha mot for å la historien stå så naken, og det er flere som har hevdet at dette ble litt tannløst, blodfattig og strømlinjeformet. For meg var det et studium i å la kriminalmysteriet få lov til å være råvaren uten å drukne den gode smaken i allskens krydder og marinade. Kudos!
Harinder Singh er blitt kasta ut av Kripos, og jobbar no i valdsavsnittet i Oslo. Her blir hans første store oppgåve å etterforske drapet på ein taxisjåfør. Sjåføren viser seg raskt å også vere eigaren av taxisentralen, ein halden mann, og kjenning av politiet med ein brokete fortid. For å gjere det heile enda merkelegere blir liket funne sittande i bilen, som er parkert rett på utsida av barndomsheimen til mannen. Er det pengane hans mordaren er på jakt etter eller er det andre motiv? Kan svaret ligge i den turbulente fortida hans?
Dette er den fjerde boka i serien om Harinder Singh, halvt indisk, halvt norsk, oppvaksen i ei lita bygd langt oppe i Østerdalen. Sven Petter Næss overbevisar igjen, alle de tre foregåande bøkene i serien var meget gode, og den fjerde følger opp suksessen. Dette er klassisk krim som osar av kvalitet i alle ledd og er ei sann glede å lese.
Har lest andre bøker om Harinder Singh tidligere og likt dem godt, men denne gangen ble jeg skuffet. Plottet blir litt for enkelt, selv om forfatteren tror vi skal la oss overraske med en (ikke uventet og ikke veldig god) plott-twist på slutten.
Boka blir for overfladisk og til tross for flere nye bipersoner her, kommer vi ikke under huden på disse. Ingen av personene i boka framstår som verken sympatiske eller interessante, og jeg greide ikke å bli ordentlig engasjert verken i hvem som ble drept eller i hvem som gjorde det. Uventet sykdom i etterforskerens familie utvikler seg heller ikke til noe interessant, så hvorfor dette er tatt med, forstår jeg heller ikke.
Mulig denne historien kunne fungert greit som plott i en krimserie e.l., men i eksisterende form er den ikke en god bok.