What do you think?
Rate this book
Antikken på trikken: Den korteste historien om antikkens filosofi
En lettlest og underholdende introduksjon til antikkens tenkere. Små, velskrevne kapitler formidler antikkens filosofi så kort og fyndig at du blir kjent med en klassisk filosof på en trikketur.
Dette er filosofene som la grunnlaget for hva vi har blitt til i dag. Et eget kapittel tar for seg glemte kvinnelige filosofer.
«Denne boken er en invitasjon til deg som vil forstå litt mer av deg selv, som vil vite hvor du kommer fra, slik at du kanskje også kan forstå litt mer av hvor du er på vei. Og for å bli i stand til det, trenger du litt historie. Ikke hele historien, det blir for mye, men en liten bit. Og biten vi velger er den europeiske kulturens barndom, det vil si den greske antikken.»
Dette er filosofene som la grunnlaget for hva vi har blitt til i dag. Et eget kapittel tar for seg glemte kvinnelige filosofer.
«Denne boken er en invitasjon til deg som vil forstå litt mer av deg selv, som vil vite hvor du kommer fra, slik at du kanskje også kan forstå litt mer av hvor du er på vei. Og for å bli i stand til det, trenger du litt historie. Ikke hele historien, det blir for mye, men en liten bit. Og biten vi velger er den europeiske kulturens barndom, det vil si den greske antikken.»
176 pages, Paperback
Published January 10, 2023
9 people are currently reading
38 people want to read
Ratings & Reviews
Friends & Following
Create a free account to discover what your friends think of this book!
Community Reviews
Displaying 1 - 4 of 4 reviews
June 11, 2024
Dette er en delt bok. På den ene siden gjør den en god jobb med å være det den prøver på, nemlig en enkel innføringsbok i antikk tenkning for folk som ikke vet så mye om temaet fra før.
Forfatteren, Knut Saanum, viser forståelse for antikkens tenkere. Han påpeker bl.a. at Empedokles' lære om de fire elementene ikke er så langt unna vårt eget periodiske system (bare antallet grunnstoffer er forskjellig), og at "musikk" (fra musene) hos Platon betyr mer enn det vi kaller musikk i dag - det inkluderer både geometri, astronomi, harmonilære og matematikk. Han gir treffende beskrivelser, f.eks. av relativisme som et "moralsk panta rei (alt flyter)" og av fangene i Platons hulelignelse som "skjermmennesker".
Boken inneholder også gode, pedagogiske eksempler: den geometriske definisjonen av en linje - en lengde uten bredde - som en platonsk idé; smilet som form og munnen som stoff i en forklaring av Aristoteles' hylemorfiske lære (smilet kan ikke eksistere uten munnen), osv.
På den annen side inneholder boken en del feil, i hvert fall slik jeg forstår det. De kan virke som småtteri, fordi mesteparten av innholdet er så bra, men for meg ødelegger de litt av det troverdige inntrykket man ellers får av boken. Mangelen på fotnoter gjør at man ikke, heller ikke i disse tilfellene av feil, kan vite hvilke kilder forfatteren har brukt. Det kan føre til samme type frustrasjon man ofte føler når det står feil i lærebøker.
Saanum skriver om Aristoteles' syn på moralske regler at "det noen ganger vil være riktig å bryte dem. Derfor lyver vi når nazistene ringer på døra og spør hvor jødene har gjemt seg" (s. 127).
Det er riktig å si at det finnes unntak fra moralske regler, ifølge Aristoteles. Men dette er også en regel med visse unntak; Aristoteles mener at det finnes unntaksløse regler, og "ikke alle handlinger ... har sin middelvei. For enkelte har jo rett og slett sitt navn etter sin tarvelighet, for eksempel ... hor, tyveri og mord. For alle disse ting og andre av samme art sies å være slette i seg selv, og ikke fordi de er for mye eller for lite av noe. Det kan overhodet ikke bli riktig med slike ... handlinger; man feiler alltid" (EN II.6, 1107a).
Det er mulig at Aristoteles regnet løgn som en handling "av samme art" som disse, og derfor galt i alle tilfeller. Han skriver: "I seg selv er løgn slett og klanderverdig, mens sannheten er edel og prisverdig" (EN IV.7, 1127a).
Det er altså ikke riktig å gi inntrykk av at Aristoteles ville godtatt unntaksvise brudd på enhver regel; og man bør i hvert fall være forsiktig med å anta at han ville sett på det som riktig å lyve i visse situasjoner.
Saanum skriver også at "Aristoteles ... ikke [vil] si det er noe galt i en følelse som sinne. Sinne, som regnes som en dødssynd i kristendommen. Ingen følelser stemples som syndige eller 'gale' i seg selv. Alt blir et spørsmål om proporsjoner" (s. 129).
For det første er det ikke sinne i seg selv, men vrede (en uordnet form for sinne) som regnes som lastefullt i kristendommen. For det andre sier Aristoteles rett ut at visse følelser, akkurat som visse handlinger, alltid er gale: "For enkelte har jo rett og slett sitt navn etter sin tarvelighet, for eksempel skadefryd, skamløshet, misunnelse ... Det kan overhodet ikke bli riktig med slike følelser" (EN II.6, 1107a).
På samme side skriver Saanum at "hos Aristoteles er det ikke slik at noe enten er helt galt eller helt riktig, helt godt eller helt ondt. Det er ikke to, men tre sider av skalaen. Det gode ligger i midten, i likevekten."
Dette får det til å høres ut som om den dydige middelveien, ifølge Aristoteles, er en slags lunken balanse mellom det som er helt godt og det som er helt ondt. Men det stemmer ikke. Leser man Den nikomakiske etikk, er det tydelig at dyd for Aristoteles er helt godt. De to lastefulle ytterpunktene er helt onde, men på motsatte måter.
Det er også uklarheter i fremstillingen av stoikerne. Først blir det stoiske idealet definert som "apatheia", en tilstand "uten følelser, lidenskaper, lidelser eller affekter (pathos)." Det sies rett ut at Zenon, stoisismens grunnlegger, så på følelser som "ufornuftige og naturstridige bevegelser i sjelen" (s. 152). Men vi får også vite at en stoiker ikke nødvendigvis er følelsesløs. Dette virker ved første øyekast som en selvmotsigelse.
Saanum skriver at Marcus Aurelius "advarer mot farene ved apatheia" og heller snakker om "ataraxia" eller sjelefred (s. 160). Det kan tyde på at dette er en forskjell mellom den tidlige, greske stoisismen og den sene, romerske stoisismen. Men så skriver han også med referanse til "den greske stoisismen" at "stoikeren [ikke er] avstumpet eller følelsesløs. Han merker sorgen, men vil samtidig ikke la seg dominere av den" (s. 159).
Resultatet er at man ikke får et klart bilde av hva det stoiske synet på følelser faktisk er. Bør man kvitte seg med dem helt, eller bare ordne dem i tråd med fornuften - slik at de ikke dominerer viljen?
Min siste innvending er fremstillingen av Hypatia, den kvinnelige filosofen som - ifølge legenden - ble drept av fornuftsfiendtlige kristne i år 415. Saanum anerkjenner først at: "Historikere har riktignok stilt spørsmål ved legenden. Mange ting tyder på at drapet egentlig var politisk motivert." Men så skriver han: "Fortellingen har likevel en kjerne av sannhet."
Hva er denne kjernen av "sannhet"? Saanum skriver: "Romerriket har blitt kristnet, og filosofien blir etter hvert erstattet av teologi. Det som har vært en lærdomsepoke på tusen år, og som begynner med Thales, og da i en viss forstand kan sies å ende med Hypatia, vil komme til å overvintre hos muslimske lærde før arven vekkes til live igjen i renessansen" (s. 172).
Dette er en ganske skuffende gjentakelse av den gamle myten om middelalderen som en "mørk tidsalder" mellom den lyse antikken og den enda lysere renessansen. Ble filosofien virkelig erstattet med, og ikke komplementert av, teologien? Si det til Boëthius, som skrev verket Filosofiens trøst på 500-tallet. Eller til Alkuin, som sto bak den karolingiske renessanse på 800-tallet og ville gjøre Aachen i Tyskland til "det nye Athen". Det er bare å nevne Thomas Aquinas for å understreke at filosofien levde videre også senere i middelalderen.
Så, vil jeg anbefale denne boken? Ja, av de grunnene jeg har nevnt. Men vær litt kritisk og ta ikke alt som står der for god fisk.
Forfatteren, Knut Saanum, viser forståelse for antikkens tenkere. Han påpeker bl.a. at Empedokles' lære om de fire elementene ikke er så langt unna vårt eget periodiske system (bare antallet grunnstoffer er forskjellig), og at "musikk" (fra musene) hos Platon betyr mer enn det vi kaller musikk i dag - det inkluderer både geometri, astronomi, harmonilære og matematikk. Han gir treffende beskrivelser, f.eks. av relativisme som et "moralsk panta rei (alt flyter)" og av fangene i Platons hulelignelse som "skjermmennesker".
Boken inneholder også gode, pedagogiske eksempler: den geometriske definisjonen av en linje - en lengde uten bredde - som en platonsk idé; smilet som form og munnen som stoff i en forklaring av Aristoteles' hylemorfiske lære (smilet kan ikke eksistere uten munnen), osv.
På den annen side inneholder boken en del feil, i hvert fall slik jeg forstår det. De kan virke som småtteri, fordi mesteparten av innholdet er så bra, men for meg ødelegger de litt av det troverdige inntrykket man ellers får av boken. Mangelen på fotnoter gjør at man ikke, heller ikke i disse tilfellene av feil, kan vite hvilke kilder forfatteren har brukt. Det kan føre til samme type frustrasjon man ofte føler når det står feil i lærebøker.
Saanum skriver om Aristoteles' syn på moralske regler at "det noen ganger vil være riktig å bryte dem. Derfor lyver vi når nazistene ringer på døra og spør hvor jødene har gjemt seg" (s. 127).
Det er riktig å si at det finnes unntak fra moralske regler, ifølge Aristoteles. Men dette er også en regel med visse unntak; Aristoteles mener at det finnes unntaksløse regler, og "ikke alle handlinger ... har sin middelvei. For enkelte har jo rett og slett sitt navn etter sin tarvelighet, for eksempel ... hor, tyveri og mord. For alle disse ting og andre av samme art sies å være slette i seg selv, og ikke fordi de er for mye eller for lite av noe. Det kan overhodet ikke bli riktig med slike ... handlinger; man feiler alltid" (EN II.6, 1107a).
Det er mulig at Aristoteles regnet løgn som en handling "av samme art" som disse, og derfor galt i alle tilfeller. Han skriver: "I seg selv er løgn slett og klanderverdig, mens sannheten er edel og prisverdig" (EN IV.7, 1127a).
Det er altså ikke riktig å gi inntrykk av at Aristoteles ville godtatt unntaksvise brudd på enhver regel; og man bør i hvert fall være forsiktig med å anta at han ville sett på det som riktig å lyve i visse situasjoner.
Saanum skriver også at "Aristoteles ... ikke [vil] si det er noe galt i en følelse som sinne. Sinne, som regnes som en dødssynd i kristendommen. Ingen følelser stemples som syndige eller 'gale' i seg selv. Alt blir et spørsmål om proporsjoner" (s. 129).
For det første er det ikke sinne i seg selv, men vrede (en uordnet form for sinne) som regnes som lastefullt i kristendommen. For det andre sier Aristoteles rett ut at visse følelser, akkurat som visse handlinger, alltid er gale: "For enkelte har jo rett og slett sitt navn etter sin tarvelighet, for eksempel skadefryd, skamløshet, misunnelse ... Det kan overhodet ikke bli riktig med slike følelser" (EN II.6, 1107a).
På samme side skriver Saanum at "hos Aristoteles er det ikke slik at noe enten er helt galt eller helt riktig, helt godt eller helt ondt. Det er ikke to, men tre sider av skalaen. Det gode ligger i midten, i likevekten."
Dette får det til å høres ut som om den dydige middelveien, ifølge Aristoteles, er en slags lunken balanse mellom det som er helt godt og det som er helt ondt. Men det stemmer ikke. Leser man Den nikomakiske etikk, er det tydelig at dyd for Aristoteles er helt godt. De to lastefulle ytterpunktene er helt onde, men på motsatte måter.
Det er også uklarheter i fremstillingen av stoikerne. Først blir det stoiske idealet definert som "apatheia", en tilstand "uten følelser, lidenskaper, lidelser eller affekter (pathos)." Det sies rett ut at Zenon, stoisismens grunnlegger, så på følelser som "ufornuftige og naturstridige bevegelser i sjelen" (s. 152). Men vi får også vite at en stoiker ikke nødvendigvis er følelsesløs. Dette virker ved første øyekast som en selvmotsigelse.
Saanum skriver at Marcus Aurelius "advarer mot farene ved apatheia" og heller snakker om "ataraxia" eller sjelefred (s. 160). Det kan tyde på at dette er en forskjell mellom den tidlige, greske stoisismen og den sene, romerske stoisismen. Men så skriver han også med referanse til "den greske stoisismen" at "stoikeren [ikke er] avstumpet eller følelsesløs. Han merker sorgen, men vil samtidig ikke la seg dominere av den" (s. 159).
Resultatet er at man ikke får et klart bilde av hva det stoiske synet på følelser faktisk er. Bør man kvitte seg med dem helt, eller bare ordne dem i tråd med fornuften - slik at de ikke dominerer viljen?
Min siste innvending er fremstillingen av Hypatia, den kvinnelige filosofen som - ifølge legenden - ble drept av fornuftsfiendtlige kristne i år 415. Saanum anerkjenner først at: "Historikere har riktignok stilt spørsmål ved legenden. Mange ting tyder på at drapet egentlig var politisk motivert." Men så skriver han: "Fortellingen har likevel en kjerne av sannhet."
Hva er denne kjernen av "sannhet"? Saanum skriver: "Romerriket har blitt kristnet, og filosofien blir etter hvert erstattet av teologi. Det som har vært en lærdomsepoke på tusen år, og som begynner med Thales, og da i en viss forstand kan sies å ende med Hypatia, vil komme til å overvintre hos muslimske lærde før arven vekkes til live igjen i renessansen" (s. 172).
Dette er en ganske skuffende gjentakelse av den gamle myten om middelalderen som en "mørk tidsalder" mellom den lyse antikken og den enda lysere renessansen. Ble filosofien virkelig erstattet med, og ikke komplementert av, teologien? Si det til Boëthius, som skrev verket Filosofiens trøst på 500-tallet. Eller til Alkuin, som sto bak den karolingiske renessanse på 800-tallet og ville gjøre Aachen i Tyskland til "det nye Athen". Det er bare å nevne Thomas Aquinas for å understreke at filosofien levde videre også senere i middelalderen.
Så, vil jeg anbefale denne boken? Ja, av de grunnene jeg har nevnt. Men vær litt kritisk og ta ikke alt som står der for god fisk.
August 17, 2021
Denne kommer jeg sikkert til å lese igjen neste år
September 25, 2025
På en side, så er denne boka en god innføring på filosofi fra den greske antikken (utenom den lille biten om Marcus Aurelius og stoisismen) for den som kanskje ikke vet så mye. På en annen side syns jeg den hadde litt rare sammenligninger på delen om moral. Kan være jeg som var veldig trøtt mot de siste kapitlene, men jeg syns de siste 3 kapitlene hoppet litt fram og tilbake.
Alt i alt en ganske fin bok for lett fordøyelig filosofi!
Alt i alt en ganske fin bok for lett fordøyelig filosofi!
April 13, 2023
Anbefales på det sterkeste å lese denne. Utrolig informativ, og underholdende bok om antikkens filosofi, og dermed røttene til moderne filosofi.
Displaying 1 - 4 of 4 reviews