What do you think?
Rate this book
Verdenskanselliet #1
Verdenskanselliet
Forlagets omtale:
I en bekmørk science fiction-roman tar debutant Torill H. Lauritsen et oppgjør med jaget etter nytelse og produktivetet som er i ferd med å overvelde samfunnet vårt.
Boken skildrer en dystopisk fremtid hvor innbyggerne frivillig dopes ned og pakkes inn i en behagelig hverdag for å gjøre dem mest mulig produktive. I Verdenskanselliet styrer en liten elite ved hjelp av De syv bud om velvære, strenge regler som ikke bare kontrollerer hva innbyggerne skal gjøre, men hva de skal tenke.
De som ikke tenker slik ledelsen vil, eller ikke er produktive nok, blir sendt ut for å klare seg selv i en verden ødelagt av klimakatastrofer, kriger og pandemier.
I en bekmørk science fiction-roman tar debutant Torill H. Lauritsen et oppgjør med jaget etter nytelse og produktivetet som er i ferd med å overvelde samfunnet vårt.
Boken skildrer en dystopisk fremtid hvor innbyggerne frivillig dopes ned og pakkes inn i en behagelig hverdag for å gjøre dem mest mulig produktive. I Verdenskanselliet styrer en liten elite ved hjelp av De syv bud om velvære, strenge regler som ikke bare kontrollerer hva innbyggerne skal gjøre, men hva de skal tenke.
De som ikke tenker slik ledelsen vil, eller ikke er produktive nok, blir sendt ut for å klare seg selv i en verden ødelagt av klimakatastrofer, kriger og pandemier.
315 pages, Hardcover
Published January 1, 2023
7 people want to read
Ratings & Reviews
Friends & Following
Create a free account to discover what your friends think of this book!
Community Reviews
Displaying 1 - 5 of 5 reviews
March 26, 2024
Ambisiøs, språklig kreativ og teknologisk finurlig norsk science fiction om vår egen verden, men langt inn i fremtiden og med helt andre samfunnsforhold enn de som rår i dag. Boken kan leses både som en dystopi og en utopi, for Verdenskanselliet er litt for perfekt konstruert. Nøkkelord: genmanipulering, sorteringssamfunn, syntetisk lykkerus, steril medmenneskelighet og dysfunksjonelt følelsesliv. Med dette utgangspunktet går Lauritsen i sømmene på den menneskelige psyke, blottlegger våre svakheter og begrensninger og demonstrerer hvordan teknologi, ambisjoner og fordommer kan skape emosjonell slitasje i oss.
Noen høytstående personer i Verdenskanselliet vil nemlig ha det til at negative følelser skaper grobunn for kaos, og det kan for så vidt være sant. Men aldri er noe så galt at det ikke er godt for noe; her ble i hvert fall jeg mer overbevist om at våre svakheter gjør oss sterke, og at våre mangler gjør oss hele.
"Du må ta sorgen til ditt hjerte, akseptere den og transcendere den, avbrøt spåmannen - Du må ikke skubbe smerten vekk, men ta den inn, la deg synke inn i den – bare på den måten vil du klare å transformere den til mot, kraft og kjærlighet, til en lykkelig omfavnelse av selve livet." (108)
Les "Verdenskanselliet" med åpent sinn og godta settingen kun som del av et overordnet konsept. Du må også for all del ikke forvente plotdrevet spenning, men heller konsekvensetisk og psykoanalytisk karakterstudium.
Jeg leste denne boken i en lesesirkel i gruppa «Norsk fabelprosa», og da kom selve forfatteren på besøk og svarte på spørsmål og tilbakemeldinger. Hvis du vil lese mye mer om hva andre dyktige og erfarne lesere har å si om denne boken, kan du lese innleggene i gruppa her:
https://www.goodreads.com/group/show/...
Noen høytstående personer i Verdenskanselliet vil nemlig ha det til at negative følelser skaper grobunn for kaos, og det kan for så vidt være sant. Men aldri er noe så galt at det ikke er godt for noe; her ble i hvert fall jeg mer overbevist om at våre svakheter gjør oss sterke, og at våre mangler gjør oss hele.
"Du må ta sorgen til ditt hjerte, akseptere den og transcendere den, avbrøt spåmannen - Du må ikke skubbe smerten vekk, men ta den inn, la deg synke inn i den – bare på den måten vil du klare å transformere den til mot, kraft og kjærlighet, til en lykkelig omfavnelse av selve livet." (108)
Les "Verdenskanselliet" med åpent sinn og godta settingen kun som del av et overordnet konsept. Du må også for all del ikke forvente plotdrevet spenning, men heller konsekvensetisk og psykoanalytisk karakterstudium.
Jeg leste denne boken i en lesesirkel i gruppa «Norsk fabelprosa», og da kom selve forfatteren på besøk og svarte på spørsmål og tilbakemeldinger. Hvis du vil lese mye mer om hva andre dyktige og erfarne lesere har å si om denne boken, kan du lese innleggene i gruppa her:
https://www.goodreads.com/group/show/...
March 18, 2024
[0.75/5.0]
{Norsk fabelprosa-lesesirkel, bok 1}
Denne boka er gitt ut på eget forlag, gjennom Boldbooks. Det kan kanskje være risikabelt å droppe den tradisjonelle kverna av kritiske og pirkete redaktører, men det er tydelig at dette manuset er grundig gjennomarbeida. Her fant jeg ingen av de vanlige klipp-og-lim-tabbene som ofte skjemmer selvutgitte bøker, ingen seksjoner som kommer flere ganger, ingen ufullstendige setninger, ingen karakterer som på mystisk vis skifter navn eller blir borte, og ingen skrivefeil (hvis vi ser bort fra noen få akutt aksent som har blitt til grav aksent: «èn» istedenfor «én», og en grav aksent der det ikke skal være aksent i det hele tatt: «alarmèr». Pirkete? Jeg?).
Lauritsen gjør det ikke enkelt for leserne sine. Vi kastes rett inn i et Store Bror-ser-deg- framtidssamfunn, der vi blir overøst med nyord og mengder av merkelige teknologiske nyvinninger. Jeg er i utgangspunktet en sterk tilhenger av at jeg må jobbe litt for å få den fulle forståelsen av et nytt univers og at ikke alt blir forklart med en gang. Når en slik måte å fortelle på er vellykka kan det bli helt magisk, bare tenk på Siri Pettersens «Odinsbarn».
I «Verdenskanselliet» blir det dessverre altfor mye av det gode. Det er ikke grenser for hvor mange ukjente begreper som skal presses inn i første del av boka, uten at de egentlig tilfører historien noe. Det blir så mye snakk om odovæske, fullstørrelsesautoklaver, des-dusjing, odogelmaskiner, autocieloer, oksygenkapsler, pearlpatcher, moistermaskiner, Bellatioer, Benneserier, drømmemaskiner og andre retro-klingende-sci-fi-begreper at det tar fokuset bort fra fortellinga. Jeg ser heller ikke at det å klistre «bio» til massevis av ord, som bioøl, bioost, biosmør, biokorn, biobleier og biokluter, gjør noe annet enn å være forstyrrende.
Jeg lurer også på hva som er hensikten med reint språklige nykonstrusjoner som f.eks. «samnærvær» og «samsnakke». Hva skal nybegrepet «samsnakke om» fortelle meg som ikke det mer naturlige «snakke sammen om» forklarer bedre? Dette er ikke intelligent og provoserende newspeak som i «1984», men heller et påklistra forsøk på sci-fi-pynt som bare ender opp med å virke umotivert og utdatert.
Jeg antar at retrogrepet er bevisst. Det er nok flere godt voksne som leste sci-fi på 60- og 70-tallet som kan sette pris på et slikt forsøk på en Bing & Bringsværd-pastisj. For meg blir det dessverre bare krampaktig og unaturlig. Det hjelper heller ikke at språket generelt virker svært gammelmodig, med en imponerende bruk av klisjeer. Her blir personer «liggende stiv som en stokk», det kan være «vanskelig å få snøret til bunns hos det motsatte kjønn», folk må både «seile sin egen sjø» og kan bli «bleke om nebbet», «øynene hans lynte», han kjente at «det begynte å koke inni seg», han var «garvet i gamet», «han var ikke akkurat en fryd for øyet», osv.
Karakterene snakker det jeg oppfatter som et oppstylta og kunstig språk, men igjen kan dette være et høflig nikk til 60-talls-sci-fi. Uansett er ikke en setning som f.eks. dette noe jeg forbinder med et naturlig muntlig språk: «jeg er tross alt ganske godt inne i Konsiliets program for teknologi og innovasjon, og jeg har ikke til dags dato sett en eneste indier, verken i Konsiliet eller i Programmet for øvrig.». Det er også få, utenom en karakter på Radioteateret i 1971 som ville sagt «Nei, det kan du skrive opp at vi ikke skal!». På toppen av alt kommer Donald Duck-i-verdensrommet-kraftsalver som «Du store, galaktiske Himmelreise!», «Fy, for pokkers Pluto», og «Fy, for gloheite termosfære».
Flere av karakterene virker som om de har blitt gjort usympatiske, overflatiske eller ynkelige med vilje, og det har jeg ikke noe prinsipielt imot. Fortellinger med en perfekt hovedperson kan ofte bli lite givende. Det som derimot ikke er greit er at for meg er karakterene i «Verdenskanselliet» helt uinteressante, flate og kjedelige. Jeg bryr meg rett og slett ikke om hvordan det går med noen av dem.
En av forfatterens viktigste jobber er å få leseren til å stille seg selv spørsmål om historien. Hva er viktig i det som fortelles her? Hva blir fortalt mellom linjene? Hvilken sammenheng har dette med noe som er blitt fortalt tidligere? Hvorfor gjør denne personen som hen gjør? Hva har dette å si for den videre handlinga? I «Verdenskanselliet» er det derimot forfatteren selv som påtar seg å stå for all tenking. Hun stiller hele tida spørsmål, og mater leseren kontinuerlig med teskje for å være sikker på at hen skjønner nøyaktig hva som foregår og hvor hun vil. Forfatteren bruker også utropstegn og ellipser for å banke inn i leseren hva hen skal føle, f.eks. «To autocieloer hadde krasjet, og blødende mennesker lå strødd omkring!» og «(…)men nå hadde han bare ett Skydd igjen!». For meg er det langt mer effektivt med et variert, spennende og godt språk for å vekke følelser og gi innlevelse, enn kreativ tegnsetting. Måten handlinga overforklares på står i sterk kontrast til den overveldende bruken av nyord og snurrige oppfinnelser som blir lite forklart.
Det er mulig at grunnen til at nyord og oppfinnelser ikke blir inngående forklart er at disse egentlig ikke er viktige for historien. Det at fortellinga foregår i framtida føles ikke som noe annet enn en kulisse. Det er menneskene, deres relasjoner og følelser som er det viktige for forfatteren. Hva definerer et menneske? Hvem kan bestemme hva det vil si å være et menneske? Hva er lykke? Med hvilken rett kan man dømme andre mennesker basert på utseende og rase? Kan noen bestemme over hele menneskearten, og endre den?
Selv om intensjonen kan være god, føler jeg ikke at historien gir meg noe. For meg er den forutsigbar og den er fortalt på en oppramsende, repeterende og uengasjerende måte. Verdensbygginga fungerer heller ikke for meg. Samfunnet blir for vagt, uklart, uinteressant, samtidig som den litt for åpenbare inspirasjonen av «Brave New World» gjør det litt uoriginalt.
Jeg måtte ty til en del skumlesing for klare å komme meg gjennom hele boka. Deler av teksten er som å lese et referat fra et kjedelig jobbmøte. Ta f.eks. de siste titalls sidene om formulering av samarbeidsavtale, fordeling av arbeidsoppgaver, samt omorganisering og omnavning av team. Eller den altfor lange tarotseansen, som virker helt malplasert i et presumtivt teknologisk oppegående framtidssamfunn.
Andre deler, som jeg antar er ment å være erotiske, er heller pinlige og plumpe. Det ligger en eim av billig kiosklitteratur over setninger som f.eks. «Med leppene nærmet han seg lenger syd på kroppen hennes, da han kom borti … » (ja, ellipsen er forfatterens) og «Hun lirket litt på seg og ga ham fri passasje.».
For å avslutte med noe positivt: av og til tryller Lauritsen fram beskrivelser som dette: «Luften i rommet var ikke tilsatt noen duftstimulerende midler, for det luktet ikke noe, eller det luktet noe som ikke var noe.». En enkel setning som sier så mye!
{Norsk fabelprosa-lesesirkel, bok 1}
Denne boka er gitt ut på eget forlag, gjennom Boldbooks. Det kan kanskje være risikabelt å droppe den tradisjonelle kverna av kritiske og pirkete redaktører, men det er tydelig at dette manuset er grundig gjennomarbeida. Her fant jeg ingen av de vanlige klipp-og-lim-tabbene som ofte skjemmer selvutgitte bøker, ingen seksjoner som kommer flere ganger, ingen ufullstendige setninger, ingen karakterer som på mystisk vis skifter navn eller blir borte, og ingen skrivefeil (hvis vi ser bort fra noen få akutt aksent som har blitt til grav aksent: «èn» istedenfor «én», og en grav aksent der det ikke skal være aksent i det hele tatt: «alarmèr». Pirkete? Jeg?).
Lauritsen gjør det ikke enkelt for leserne sine. Vi kastes rett inn i et Store Bror-ser-deg- framtidssamfunn, der vi blir overøst med nyord og mengder av merkelige teknologiske nyvinninger. Jeg er i utgangspunktet en sterk tilhenger av at jeg må jobbe litt for å få den fulle forståelsen av et nytt univers og at ikke alt blir forklart med en gang. Når en slik måte å fortelle på er vellykka kan det bli helt magisk, bare tenk på Siri Pettersens «Odinsbarn».
I «Verdenskanselliet» blir det dessverre altfor mye av det gode. Det er ikke grenser for hvor mange ukjente begreper som skal presses inn i første del av boka, uten at de egentlig tilfører historien noe. Det blir så mye snakk om odovæske, fullstørrelsesautoklaver, des-dusjing, odogelmaskiner, autocieloer, oksygenkapsler, pearlpatcher, moistermaskiner, Bellatioer, Benneserier, drømmemaskiner og andre retro-klingende-sci-fi-begreper at det tar fokuset bort fra fortellinga. Jeg ser heller ikke at det å klistre «bio» til massevis av ord, som bioøl, bioost, biosmør, biokorn, biobleier og biokluter, gjør noe annet enn å være forstyrrende.
Jeg lurer også på hva som er hensikten med reint språklige nykonstrusjoner som f.eks. «samnærvær» og «samsnakke». Hva skal nybegrepet «samsnakke om» fortelle meg som ikke det mer naturlige «snakke sammen om» forklarer bedre? Dette er ikke intelligent og provoserende newspeak som i «1984», men heller et påklistra forsøk på sci-fi-pynt som bare ender opp med å virke umotivert og utdatert.
Jeg antar at retrogrepet er bevisst. Det er nok flere godt voksne som leste sci-fi på 60- og 70-tallet som kan sette pris på et slikt forsøk på en Bing & Bringsværd-pastisj. For meg blir det dessverre bare krampaktig og unaturlig. Det hjelper heller ikke at språket generelt virker svært gammelmodig, med en imponerende bruk av klisjeer. Her blir personer «liggende stiv som en stokk», det kan være «vanskelig å få snøret til bunns hos det motsatte kjønn», folk må både «seile sin egen sjø» og kan bli «bleke om nebbet», «øynene hans lynte», han kjente at «det begynte å koke inni seg», han var «garvet i gamet», «han var ikke akkurat en fryd for øyet», osv.
Karakterene snakker det jeg oppfatter som et oppstylta og kunstig språk, men igjen kan dette være et høflig nikk til 60-talls-sci-fi. Uansett er ikke en setning som f.eks. dette noe jeg forbinder med et naturlig muntlig språk: «jeg er tross alt ganske godt inne i Konsiliets program for teknologi og innovasjon, og jeg har ikke til dags dato sett en eneste indier, verken i Konsiliet eller i Programmet for øvrig.». Det er også få, utenom en karakter på Radioteateret i 1971 som ville sagt «Nei, det kan du skrive opp at vi ikke skal!». På toppen av alt kommer Donald Duck-i-verdensrommet-kraftsalver som «Du store, galaktiske Himmelreise!», «Fy, for pokkers Pluto», og «Fy, for gloheite termosfære».
Flere av karakterene virker som om de har blitt gjort usympatiske, overflatiske eller ynkelige med vilje, og det har jeg ikke noe prinsipielt imot. Fortellinger med en perfekt hovedperson kan ofte bli lite givende. Det som derimot ikke er greit er at for meg er karakterene i «Verdenskanselliet» helt uinteressante, flate og kjedelige. Jeg bryr meg rett og slett ikke om hvordan det går med noen av dem.
En av forfatterens viktigste jobber er å få leseren til å stille seg selv spørsmål om historien. Hva er viktig i det som fortelles her? Hva blir fortalt mellom linjene? Hvilken sammenheng har dette med noe som er blitt fortalt tidligere? Hvorfor gjør denne personen som hen gjør? Hva har dette å si for den videre handlinga? I «Verdenskanselliet» er det derimot forfatteren selv som påtar seg å stå for all tenking. Hun stiller hele tida spørsmål, og mater leseren kontinuerlig med teskje for å være sikker på at hen skjønner nøyaktig hva som foregår og hvor hun vil. Forfatteren bruker også utropstegn og ellipser for å banke inn i leseren hva hen skal føle, f.eks. «To autocieloer hadde krasjet, og blødende mennesker lå strødd omkring!» og «(…)men nå hadde han bare ett Skydd igjen!». For meg er det langt mer effektivt med et variert, spennende og godt språk for å vekke følelser og gi innlevelse, enn kreativ tegnsetting. Måten handlinga overforklares på står i sterk kontrast til den overveldende bruken av nyord og snurrige oppfinnelser som blir lite forklart.
Det er mulig at grunnen til at nyord og oppfinnelser ikke blir inngående forklart er at disse egentlig ikke er viktige for historien. Det at fortellinga foregår i framtida føles ikke som noe annet enn en kulisse. Det er menneskene, deres relasjoner og følelser som er det viktige for forfatteren. Hva definerer et menneske? Hvem kan bestemme hva det vil si å være et menneske? Hva er lykke? Med hvilken rett kan man dømme andre mennesker basert på utseende og rase? Kan noen bestemme over hele menneskearten, og endre den?
Selv om intensjonen kan være god, føler jeg ikke at historien gir meg noe. For meg er den forutsigbar og den er fortalt på en oppramsende, repeterende og uengasjerende måte. Verdensbygginga fungerer heller ikke for meg. Samfunnet blir for vagt, uklart, uinteressant, samtidig som den litt for åpenbare inspirasjonen av «Brave New World» gjør det litt uoriginalt.
Jeg måtte ty til en del skumlesing for klare å komme meg gjennom hele boka. Deler av teksten er som å lese et referat fra et kjedelig jobbmøte. Ta f.eks. de siste titalls sidene om formulering av samarbeidsavtale, fordeling av arbeidsoppgaver, samt omorganisering og omnavning av team. Eller den altfor lange tarotseansen, som virker helt malplasert i et presumtivt teknologisk oppegående framtidssamfunn.
Andre deler, som jeg antar er ment å være erotiske, er heller pinlige og plumpe. Det ligger en eim av billig kiosklitteratur over setninger som f.eks. «Med leppene nærmet han seg lenger syd på kroppen hennes, da han kom borti … » (ja, ellipsen er forfatterens) og «Hun lirket litt på seg og ga ham fri passasje.».
For å avslutte med noe positivt: av og til tryller Lauritsen fram beskrivelser som dette: «Luften i rommet var ikke tilsatt noen duftstimulerende midler, for det luktet ikke noe, eller det luktet noe som ikke var noe.». En enkel setning som sier så mye!
Read
March 3, 2024Well written, claustrophobic and too dark for me. I can feel Aldous Huxley’s ghost nodding. Difficult to rate.
February 11, 2024
The ending left me wondering and with a wish for more! Some characters where not to my liking, but understandable. All in all a good book.
June 17, 2024
Why influencers shouldn't rule the world, nor be too influential, a dystopia – the first book in Verdenskanselli-trilogien/The World Chancellery Trilogy.
The tyranny of the ideal is one of the prime sources for a dystopia. Usually the basis of it would come from a philosophy or ideology – such as Marxism or the Socratean Republic – that is how we're accustomed to think of it. In Verdenskanselliet (translation: The World Chancellery) the basis feels different. It feels like it has more in common with TikTok show-offs or Instagram gurus, whose pretend perfection makes the onlooker feel incomplete, like the undiluted happiness one has just witnessed becomes the tyrannical ideal, which one has to get on level with in order to feel that one's own life is good enough. Perhaps most of all it reminds me of self-help books and their shortcut-to-happiness secrets, as if that occult knowledge is going to make you able to live the ideal life.
In the World Chancellery negative feelings are abolished, replaced by the Seven Commandments for Well-being, a levelled guide which tells you which feelings are acceptable –
“Level 1: Happiness, love, appreciation, humility.
Level 2: Enthusiasm, joy, eagerness.
Level 3: Passion, sex.
Level 4: Expectation.
Level 5: Hope.
Level 6: Optimism.
Level 7: Satisfaction.” (p. 319; reviewer's own translation)
– all other feelings, also called 'sins', are considered to be detrimental to society, and the more negative they are the worse their impact is considered to be on the surrounding people. And like all properly single-minded ideologies there are preferred races of human beings, a concept that has begun to show it's folly by the time the book begins.
We get to experience this world through the eyes of a privileged man named John, who, despite his elevated status, is unhappy. He had a girlfriend called Judit, but she left him – a classical tale of love and loss, but most people can relate to it, and that is part of the point: If John, with his access to everything that should give him an easy life, can experience the lowest of lows because of something that everyone and anyone can experience, then this ideal of perfection is obviously flawed. Sorrow and depression is, of course, banned, and if he continues like this the machines that monitor his physical functions will report this – everything from the disinfector, where one takes disinfection showers, to the chill-cabinet, i.e. refrigerator, keeps an eye on such things, and the AI's behind them passes on all of this information to central government institutions, who in turn have the rights to either force him to get better or to expel him into the wasteland outside the Chancellery. On top of that, the government insists on using his psychic sister to breed a new race of humans, because, sadly, Ilya Ivanov would have been a social influencer had he lived in our day and age.
Yet the Chancellery has it's boons. It does keep the people inside its dome safe from the radiation outside. Food can safely be grown inside it. Medicine makes steady advances, no disease is untreatable and eternal life isn't far fetched any more. Technology has advanced so that people can travel by elevator to the Moon, or live the experience of bio-movies. Everyone is happy – not just seems happy, but actually happy because if you feel unhappy there are drugs to fix that. (Unless, when one defines happiness, one includes the higher levels of Maslow's pyramidal hierarchy of needs, in which case self-realization and transcendence/spiritual needs is also important components of a happy life, both of which the Chancellery actively discourages.) There are very good reasons as to why people would choose to live in this tyranny if they were given the choice to leave it or revolt against it, shocking as though it may be to us onlookers.
The scenario is implausible. It even seems downright silly until one turns on a social media and encounters nonsense that resemble this. Yet, like so many good dystopias, this one isn't supposed to feel realistic, what it is supposed to be is debatable. And the question it raises is very real: If all the advice we're fed about how to make our lives perfect, if taken as an axiom, turns out like this madhouse, should we be listening to any of it? It's tempting to say 'no,' but when one thinks about it, it's just as tempting to say 'yes, as long as we do it in moderation.' Perhaps it's better to assume that there is more than one valid answer? Also, because an ideal can succumb to it's own monomania, isn't it better to let it co-exist with other ideals? In groups we can compare them to each other, make choices between them, make sure the alternatives remain unforgotten and always relevant enough to leave morality up to our conscious decision rather than tradition. These thoughts comes across to this reviewer as reflecting something valid and real, but more importantly it's proof that The World Chancellery is worth deliberating on.
Other reviewers and commenters have in common, for the most part, that they talk about how the book begins and how it uses its original set of terms – they either love them or hate them. The World Chancellery has a tough few pages in the beginning, tossing the reader right into this strange world without preparation. Which is good – the book is aimed towards making the reader think, and its start forces the reader to do precisely that in order to progress.
The sizeable set of new terminology consists mostly of the everyday technical jargon that covers the fictional science aspect of the tale, including the heap of new machines to make you social-media presentable. Neither are explained directly, making the reader feel more like an inhabitant of this world. That leaves it up to their presentation to teach the reader about them. Most are self-explanatory enough, but other terms would have benefited from being presented in a more salient manner than they are – introducing these in situations where their functions are vividly clear based on the thoughts and actions of the characters using them, would help.
Also, this reviewer is no stranger to making neologisms and has coined the term 'Teflon brain' as a descriptive of their own mnemonic functions. In short, as a service to those who are subject to this condition it would have been nice with a dictionary in the back, or putting one on the series' homepage and referring the reader there.
The World Chancellery both feels odd and alien, but just as familiar as it is outré. I'm more enamoured with the world than the story in itself, but the book is just as worth reading for the beautiful and very real romance between John and Clare. The need to debate the contents of the book is strong, but for some reason this was something I found hard to do, as if I knew there were questions there, but they weren't readily available to me at first. It took a long time, even after I finished the book, before I felt I could put them into words. This shows just how different the topics here are from other dystopias, that no other book has presented them to me before - yet, my need to evaluate them shows just how relevant they are.
The book ends by making me think that the next two books will deal with different topics, at least in part, but that is just a prophecy and I'm not Eva.
The tyranny of the ideal is one of the prime sources for a dystopia. Usually the basis of it would come from a philosophy or ideology – such as Marxism or the Socratean Republic – that is how we're accustomed to think of it. In Verdenskanselliet (translation: The World Chancellery) the basis feels different. It feels like it has more in common with TikTok show-offs or Instagram gurus, whose pretend perfection makes the onlooker feel incomplete, like the undiluted happiness one has just witnessed becomes the tyrannical ideal, which one has to get on level with in order to feel that one's own life is good enough. Perhaps most of all it reminds me of self-help books and their shortcut-to-happiness secrets, as if that occult knowledge is going to make you able to live the ideal life.
In the World Chancellery negative feelings are abolished, replaced by the Seven Commandments for Well-being, a levelled guide which tells you which feelings are acceptable –
“Level 1: Happiness, love, appreciation, humility.
Level 2: Enthusiasm, joy, eagerness.
Level 3: Passion, sex.
Level 4: Expectation.
Level 5: Hope.
Level 6: Optimism.
Level 7: Satisfaction.” (p. 319; reviewer's own translation)
– all other feelings, also called 'sins', are considered to be detrimental to society, and the more negative they are the worse their impact is considered to be on the surrounding people. And like all properly single-minded ideologies there are preferred races of human beings, a concept that has begun to show it's folly by the time the book begins.
We get to experience this world through the eyes of a privileged man named John, who, despite his elevated status, is unhappy. He had a girlfriend called Judit, but she left him – a classical tale of love and loss, but most people can relate to it, and that is part of the point: If John, with his access to everything that should give him an easy life, can experience the lowest of lows because of something that everyone and anyone can experience, then this ideal of perfection is obviously flawed. Sorrow and depression is, of course, banned, and if he continues like this the machines that monitor his physical functions will report this – everything from the disinfector, where one takes disinfection showers, to the chill-cabinet, i.e. refrigerator, keeps an eye on such things, and the AI's behind them passes on all of this information to central government institutions, who in turn have the rights to either force him to get better or to expel him into the wasteland outside the Chancellery. On top of that, the government insists on using his psychic sister to breed a new race of humans, because, sadly, Ilya Ivanov would have been a social influencer had he lived in our day and age.
Yet the Chancellery has it's boons. It does keep the people inside its dome safe from the radiation outside. Food can safely be grown inside it. Medicine makes steady advances, no disease is untreatable and eternal life isn't far fetched any more. Technology has advanced so that people can travel by elevator to the Moon, or live the experience of bio-movies. Everyone is happy – not just seems happy, but actually happy because if you feel unhappy there are drugs to fix that. (Unless, when one defines happiness, one includes the higher levels of Maslow's pyramidal hierarchy of needs, in which case self-realization and transcendence/spiritual needs is also important components of a happy life, both of which the Chancellery actively discourages.) There are very good reasons as to why people would choose to live in this tyranny if they were given the choice to leave it or revolt against it, shocking as though it may be to us onlookers.
The scenario is implausible. It even seems downright silly until one turns on a social media and encounters nonsense that resemble this. Yet, like so many good dystopias, this one isn't supposed to feel realistic, what it is supposed to be is debatable. And the question it raises is very real: If all the advice we're fed about how to make our lives perfect, if taken as an axiom, turns out like this madhouse, should we be listening to any of it? It's tempting to say 'no,' but when one thinks about it, it's just as tempting to say 'yes, as long as we do it in moderation.' Perhaps it's better to assume that there is more than one valid answer? Also, because an ideal can succumb to it's own monomania, isn't it better to let it co-exist with other ideals? In groups we can compare them to each other, make choices between them, make sure the alternatives remain unforgotten and always relevant enough to leave morality up to our conscious decision rather than tradition. These thoughts comes across to this reviewer as reflecting something valid and real, but more importantly it's proof that The World Chancellery is worth deliberating on.
Other reviewers and commenters have in common, for the most part, that they talk about how the book begins and how it uses its original set of terms – they either love them or hate them. The World Chancellery has a tough few pages in the beginning, tossing the reader right into this strange world without preparation. Which is good – the book is aimed towards making the reader think, and its start forces the reader to do precisely that in order to progress.
The sizeable set of new terminology consists mostly of the everyday technical jargon that covers the fictional science aspect of the tale, including the heap of new machines to make you social-media presentable. Neither are explained directly, making the reader feel more like an inhabitant of this world. That leaves it up to their presentation to teach the reader about them. Most are self-explanatory enough, but other terms would have benefited from being presented in a more salient manner than they are – introducing these in situations where their functions are vividly clear based on the thoughts and actions of the characters using them, would help.
Also, this reviewer is no stranger to making neologisms and has coined the term 'Teflon brain' as a descriptive of their own mnemonic functions. In short, as a service to those who are subject to this condition it would have been nice with a dictionary in the back, or putting one on the series' homepage and referring the reader there.
The World Chancellery both feels odd and alien, but just as familiar as it is outré. I'm more enamoured with the world than the story in itself, but the book is just as worth reading for the beautiful and very real romance between John and Clare. The need to debate the contents of the book is strong, but for some reason this was something I found hard to do, as if I knew there were questions there, but they weren't readily available to me at first. It took a long time, even after I finished the book, before I felt I could put them into words. This shows just how different the topics here are from other dystopias, that no other book has presented them to me before - yet, my need to evaluate them shows just how relevant they are.
The book ends by making me think that the next two books will deal with different topics, at least in part, but that is just a prophecy and I'm not Eva.
Displaying 1 - 5 of 5 reviews