To mennesker, den livstrette Katinka Stordal og rallaren Stivhatten, begge ensomme og på en måte utstøtte, møtes tilfeldig på Kranes konditori i en by nordpå. De føler en eller annen kontakt seg imellom, og begynner å åpne seg for hverandre, fortelle om sitt liv, om de tilfeldigheter og den angst som førte dem på feil kurs. Cora Sandel tegner småbymiljøet omkring Kranes konditori med mesterhånd, og gjør aktørene levende og troverdige, med humor, treffsikkerhet og stor menneskekunnskap.
Cora Sandel (1880 -1974), eller Sara Fabricius som hun egentlig het, inntar en framtredende plass i norsk og nordisk diktning. Hun debuterte 46 år gammel med Alberte og Jacob (1926), fulgt av Bare Alberte (1931) og Alberte og friheten (1939). Ved siden av Alberte-bøkene, er Kranes konditori (1946) hennes hovedverk.
Cora Sandel was the pen name of Sara Cecilia Görvell Fabricius, a Norwegian writer and painter who lived most of her life abroad. Her most famous works are the novels now known as the Alberta Trilogy.
Sara Cecilia Görvell Fabricius was born in Kristiania (now Oslo). Her parents were Jens Schow Fabricius (1839–1910) and Anna Margareta Greger (1858–1903). When she was 12 years old, financial difficulties forced her family to move to Tromsø where her father was appointed a naval commander. She started painting under the tutelage of Harriet Backer, and while still a teenager moved to Paris, where she married the Swedish sculptor Anders Jönsson (1883–1965). In 1921 they returned to Sweden, where she won custody of her son Erik after divorcing Jönsson.
In her youth she tried, without much success, to establish herself as a painter. And it wasn't until she was 46 years old that her debut novel, Alberte and Jakob was published, the first in what became the semi-autobiographical Alberta trilogy. Sandel used many elements from her own life and experiences in her stories, which often centre on the spiritual struggles of inarticulate and isolated women. The Alberta trilogy traced the emotional development of a lethargic and unhappy girl into a self-sufficient woman. These novels earned her an immediate place in the Scandinavian canon, but it was not until the 1960s that Sandel, now living as a recluse in Sweden, was discovered by the English-speaking world.
Despite her great literary success, she remained hidden behind her pseudonym and lived a rather secluded life. She was decorated with the Royal Norwegian Order of St. Olav in 1957. Her home in Tromsø, built in 1838, now houses the Perspektivet Museum.
This was my introduction to the famous Norwegian Sandel (Sara Fabricius 1880-1974), and I look forward to reading more. In this short novel, residents of a small Norwegian town visit the town's gathering place, Krane's Cafe, and through their dialogue (frequently overhead by two waitresses and Krane's wife) over the course of two days, the town's secrets are revealed. Skillfully done.
Veldig bra skrevet! Språket er litt gammeldags, men ikke vanskelig å lese i det hele tatt. Dette er en både humoristisk og alvorlig historie, som fenget meg helt fra starten.
I like Sandel a lot, but I didn't like this one quite as much as I wanted (or expected) to. Will have to ponder upon why. I liked the setting (a cafe in a small town in Northern Norway) and the theme (woman tired of things, stirring things up by behaving in a way that is frowned upon - this was published in 1946, I think). Also liked the way it was told. The seamstress Katinka is hunched over an empty wine glass in the back room at Kranes konditori and ends up drinking (port, again the port) with, talking to and spending time with a lonely former sailor, a true outcast. A man dressed in rags and looked down upon. The owner, Mrs Krane, is busy eavesdropping on their conversation. I ended up feeling sorry for the sailor, for several reasons.
I live in the same town as Sara Fabricius did and I've been inside her house (which is now a museum), so this was a novel I've longed to read and I was not disappointed! The despair Kathinka Stordal feels towards everything society and her kids demand of her is still a very relevant feeling. I've felt it myself. I loved the description of the utmost repulsion she feels and the helplessness, like she's going crazy and can't take it anymore. A very familiar sentiment I think most of us have felt in our lives. It's also an honest description of how it feels to have children. You give them everything and get very little in return, not even gratitude.
The description of the rest of the people was also recognisable, we all know people like Mrs. Krane who cries a lot, talks behind your back, feels sorry for herself, but would never actually DO anything to better the situation. The sailor was also an interesting character. I thought of him like the devil whispering over Kathinka's shoulder, telling her what she wants to hear, trying to drag her away from society's norm. At the same time, I empathize with him; he doesn't let other people's opinions affect him, he lives his live the way he want and says what he means. I really enjoyed this book!
Možná že oproti protagonistce už dnešní rozvedené ženy a matky nenesou až takové stigma, ale těžké to určitě mají, ne že ne. A když se k tomu přičte únava, ta existenciální únava životem, je to příběh pořád ještě aktuální. Navíc napsaný velmi zajímavou formou dvou jakoby rozpohybovaných obrazů, oba zachycují ve dvou po sobě následujících dnech stejné místo, cukrárnu, či spíše kavárnu, s majitelkou, obsluhou, hosty, příchozími i kolemjdoucími občany - a všichni řeší život jedné švadlenky, všichni mají potřebu jí pomoct, nebo ji usměrnit, dát najevo svůj názor na její život, své výhrady - a v tom, jak jednají a co říkají, se projevují i jejich životy a jejich charaktery. Zážitek jako z divadelní hry, jen ji člověk nevidí a neslyší na jevišti, ale čte ji v knize a ona se mu odehrává v mysli.
Fornøyelig tidsreise. Både gjester og personal på konditoriet var nær å gå i hundene, ikke minst Fru Krane selv, som på et tidspunkt måtte sette seg ned med hendene på knærne, og hun tok ikke engang opp strikketøyet.
Lydbok, Gyldendal 2023, lest av Gjertrud Jynge, Operasjon Hjernerystelse.
Et intenst skuespill i romanform, eventuelt en roman med skuespillsmak, fortalt med Sandels unike språk.
Handlinga foregår i sin helhet inne i Kranes konditori. I hele fortellinga sitter bokas hovedpersoner Katinka og Stivhatten stort sett inne på konditoriets chambre separée Privaten, mens kunder går inn og ut av inn og ut av konditoriets hovedrom, der samtaleemnet for det meste er Katinka. Historien blir fortalt av en forteller som nærmest spiller rollen til en detektiv som i ettertid nøster opp i det som har hendt, f.eks. «Det var av de ting, fru Krane senere fremhold til sitt forvar […]», «Ifølge senere rapport fra fru Krane og Sønstegård […]».
Det kan kanskje høres begrensende ut at hele handlinga utspiller seg i kun to små rom, og at stort sett alt handler om Katinka. I Alberte-trilogien sjonglerer Cora Sandel flere land og mange byer på nydelig vis, men hun klarer utrolig nok å skrive like intenst når hun holder seg i et lite konditori i en liten nordnorsk by.
Innleser er Gjertrud Jynge. Hun leser som vanlig helt fantastisk! Hun løfter en fra før flott bok opp enda noen hakk. Nydelig innlevelse, gjenkjennbare karakterstemmer, perfekt tempo og krystallklar uttale.
Farsartad men mästerlig berättelse om en kvinnas revolt i någon norsk avkrok för sisådär hundra år sedan. Kul att läsa något som totalt bryter mot allt vad jag vanligtvis läser.
Den bästa bok jag läst det här året tillsammans med Of Mice and Men. Det här året då jag börjat läsa regelbundet igen har jag återupptäckt vad jag älskade och fortfarande älskar i bra litteratur: Dialog. Precis som Of Mice and Men är majoriteten av dialogen skriven på dialekt och det är så fantastiskt realistiskt och bara smart utfört. Jag kunde hitta något jag gillade i alla karaktärer (utom möjligtvis flirt-gubben som ägde apoteket). Ingen är svart-vit.
Hela boken utspelas på Kranes konditori. Herr Krane är bortrest så hans försynta gamla fru får sköta verksamheten under två dagar. Tyvärr råkar en riktig skandalscen utspelas under de här dagarna. I centrum är en deprimerad, halvalkoholiserad mamma som helt gett upp hoppet. Hon är stadens/byns sömmerska - en väldigt duktig sådan, utbildad i Trondheim. Hon har tagit på sig att sy kläder åt massor av människor i staden till en stor kommande fest men ingenting blir gjort.
Efter ett ganska rörigt intro på typ 30 sidor där karaktärer introduceras tillsammans med massa kommentarer från en berättare som även hen berättar väldigt "pratigt", utspelas första scenen. Sömmerskan Katinka sitter i klubbrummet (ett slags privat rum som går att stänga på konditoriet) ensam. Hon dricker vin och stirrar ut mot ingenting. Fru Krane är orolig att det ger stället dåligt rykte att ha henne sitta där från förmiddag till eftermiddag. Det är pinsamt och obehagligt.
Det förklaras aldrig riktigt hur hon hamnat i den situationen. Varför är Katinka så ledsen? Men det är nog hela poängen. Inte ens hon själv kan förklara. När man googlar Cora Sandel läser vi att hon gestaltade kvinnor bra och att hon var arg på klyftan mellan fattiga och rika. Och det får jag säga märks. Men att reducera det här till något så tråkigt betyder en läsare som inte förstår, i mina ögon. Det är bara en ledsen människa som är trött på allt: sina barn, sina medmänniskor, sitt liv. Vi läser om godhjärtade människor som försöker hjälpa henne, inklusive hennes barn, men de får frustrerat lämna fiket medan Katinka envist eller snarare hopplöst sitter kvar.
Ja, jag kan skriva hur mycket som helst men det är jättejättebra.