Kanskje var byfogd Ludvig Dahls død på Hankø i august 1934 en tragisk ulykke, også for datteren Ingeborg som forsøkte å redde ham. Men underlig er det at Ingeborg, som var et spiritistisk medium, hadde forutsagt hans død - og at byfogdens livsforsikring var på samme beløp som hans kones underslag i byfogdkassen. Ble Dahl drept av datteren? Tok han sitt eget liv? Eller ble han hentet av sine sønner i det hinsidige? I første omgang falt mistanken på Ingeborg. Rettsprosessen som fulgte, er en av de mest spektakulære i norsk historie. Aller mest er dette likevel en gripende fortelling om en far, en mor, to døde og to levende barn som holdt sammen takket være Ingeborg.
Ivo de Figueiredo er født i Langesund i 1966. Han er cand.philol. med hovedfag i historie og har publisert en rekke fagartikler om okkupasjonstiden, Nasjonal Samling og det norske rettsoppgjøret. Ivo de Figueiredo har også skrevet bind 6 av Fredrikstad bys historie, "Mot et nytt årtusen" (1999).
Sitt gjennombrudd fikk han i 2002 med biografien "Fri mann. Johan Bernhard Hjort - en dannelseshistorie", som han ble tildelt Brageprisen for. Etter dette gikk de Figueiredo i gang med sin stort anlagte Ibsen-biografi "Henrik Ibsen. Mennesket og masken" (2006/2007).
De Figueiredo er dessuten forfatter av ungdomsbøkene "Slipp meg. En bok om Henrik Ibsen" (2006) og "Støv. En bok om Henrik Wergeland", som begge innbrakte ham Kirke- og kulturdepartementets fagbokpris..
I 2010 ga han ut den kritikerroste "Mysteriet Ingeborg Køber", og i 2014 "Ord/kjøtt: Norsk scenedramatikk 1890-2000". Høsten 2016 kom slektshistorien "En fremmed ved mitt bord". Boka fikk strålende kritikker, i sin anmeldelse i Klassekampen skriver Tom Egil Hverven: "Med 'En fremmed ved mitt bord' utvider Ivo de Figueiredo forståelsen av hva sakprosa kan være på norsk. [...] Et av samtidas mest betydelige norske forfatterskap"
Boka er grundig og velskrevet, men det er litt vanskelig å mobilisere interesse for selve historien, uten at jeg helt kan sette fingeren på hvorfor. Kanskje er det fordi jeg selv syns spiritistene var (og er) såpass tette at jeg lett mister tålmodigheten. Rent menneskelig sett er det en trist historie om en hardt prøvet familie som finner en vei utenom sorgen over tapet av to elskede sønner, og det er ikke vanskelig å forstå at de klamrer seg til håp og tro om åndenes lykkeligere verden. Men litt latterlig blir det også, noe samtiden heller ikke akkurat la taktfullt skjul på.
Tidvis fascinerende, men griper ikke veldig, til tross for svært god innsats fra forfatterens side.