Den pensjonerte drapsetterforskeren Edgar har endelig funnet roen på Sofienberg eldresenter. Hver dag får han besøk av barnebarnet Elliot, som sitter i rullestol. De to har et nært forhold og tilbringer tid sammen ved å se på gamle TV-serier og spise middag i kantinen med Berit og Alma. Berit er eldresenterets hypokonder og konspirasjonsteoretiker, og Alma er Norges første FBI-utdannede profilskaper. På en av sine daglige rusleturer kommer Edgar over en åpen dør. På innsiden, i godstolen, sitter et lik i en merkelig posisjon. Hva har skjedd?
Det som begynner som en morsom adspredelse fra hverdagens kjedsommelighet for de fire amatørdetektivene, ender fort opp i en ekte jakt. Et sted der ute finnes en virkelig morder.
Tommy is a father, husband, fire engineer, and bureaucrat. In the daytime, he appears to be living a normal nine-to-five life, but at nighttime something happens: He puts on his cape with the letter P embroidered. P for passion. Tommy sits down to write into the early morning with a big smile on his face. He has written several books and novella's, with millions of trusted fans all over the attic.
He has finally decided to test his writing on a heavier audience. His loyal dusty particles have to wait until he fails at the living, thinking, critical, and scary people stuff. Tommy is working towards his first book release in his native language (Norwegian), a geriatric crime novel, and he has secretly been working on a seasonal, episode-based fun mystery series - a funstery - Viking P.I. is available now with the first two seasons. The third will be released in August 2021
En av de mest positive ringvirkningene av at krimlitteraturen er blitt mer mangfoldig de siste årene, er den gryende interessen rundt «feelgood crime fiction», eller «kosekrim» som jeg kalte det da jeg første gangen anmeldte en norsk bok innen denne genren, «Høyt henger de» av Lene Lauritsen Kjølner. Denne grenen av krimlitteratur åpner for humoren, for det absurde, de odde karakterene, og de mindre blodige små drapene. Men, det beste av alt, genren har gitt de gamle, gode mysteriene en fantastisk renessanse. Vi hadde nesten mistet den delen av krimmen før feelgoodbølgen slo inn over oss.
Tommy Ueland debuterer på norsk med «Sofienbergmysteriet». En herlig farse av et kammerspill der det aller meste foregår inne på et eldrehjem i hovedstaden. Et kult firkløver i form av en pensjonert drapsetterforsker, en tidligere FBI-utdannet profiler, en kronisk hypokonder og konspirasjonsteoretiker, og en 19 år gammel CP-rammet gutt i rullestol bestemmer seg for å se nærmere på et mystisk dødsfall på en av beboerne på senteret. Tidvis går jakten absurde omveier rundt personalets særegenheter, via branner og påkjørsler, hjerteinfarkt, kjøkkenpersonale som snakker «Kebabnorsk», gamende fysioterapeuter, og kjederøykende KOLS-pasienter med bare en lunge og oksygenmaske. Flere av sekvensene er så treffende i sin dagligdagse humor at jeg humrer meg gjennom sidene.
Var litt redd for at mysteriet, motivet og krimplottet skulle falle litt sammen mot slutten, men Ueland henter seg inn også her, og selv om han kanskje ikke tar telemarknedslag på de siste sidene, så står han i det minste fjellstøtt på begge beina. Dette var kult. Det var artig, og det var en fornøyelig historie. Akkurat så lettbent og morsom som en feelgood-krim skal være - og akkurat så vanskelig å skrive. Tenker du «Torsdagsmord-klubben». Jada, vi befinner oss i samme gate, og det er et kompliment.
En god bok, en samling beboere på ett eldrehjem bestemmer seg for og se nærmere på noen dødsfall på eldrehjemmet de bor på. En av dem er en gamle profiler, en annen er pensjonert politmann med en et funksjonshemmet barnebarn. Sammen nøster de i løse tråder og prøver og finne ut av hvordan det henger sammen. Jeg håper på en oppfølger