Arild Nyquist > Quotes

“Jeg er jeg.

En viktig person.

Den viktigste i hele verden.

Men jeg kan ikke være/kan ikke bli jeg uten andre.

I så fall er jeg/blir jeg ingenting – usynlig – og det

vil jeg ikke være.

I forhold til deg – den viktigste personen i hele verden.

Kyss meg!”
― Arild Nyquist

“Verden var et jævelig sted, det hendte så mye som jeg verken kunne begripe eller forstå.”
― Arild Nyquist

“Men jeg ville ikke spise, jeg kunne ikke heller – håndtaket var blitt for stort å bære, det styrte dagene mine fremdeles, styrte timene og ukene – alt bestemte dette håndtaket.”
― Arild Nyquist

“Jeg er de gale speil, de onde firkanter, dem som er i evig besvergelse og holder alle lukket innenfor sin egen fastskrudde ramme. Jeg vil ikke løftes til noen gjennomtrekkende rom, men være min egen fastloddete bevegelse i skulpturens lukkete verden. Jeg stoler bare på meg selv.”
― Arild Nyquist, Ensom dronning og andre

“Det begynte altså med medisinskapet hjemme og Arzfelds Ritalin – og fortsatte med de samme og andre jeg fikk tak i – piller for oppstemthet, sovepiller, «selskapspiller», neddempende, maxiton, sjøsyketabletter og barbitus – samme faen – begge veier – alt gikk ned. Jeg ville være alle andre steder enn i virkeligheten – den ble for sterk.”
― Arild Nyquist, Ungdom

“Ensomhet, sier du. Det

er greit med litt

ensomhet bare det ikke

blir for mye. Da åpner jeg døren

og roper ut i natten: kom inn

kom inn – her er ensomhet nok

for to! ja for fire! Og

på riktig ille dager brøler

jeg: her er ensomhet nok

for et helt orkester!”
― Arild Nyquist

“Huset der oppe, sa jeg og pekte – er dødens hus, Arnardo.”
― Arild Nyquist, Ungdom

“Så kom en til meg.

En med vakkert hjerte og et vakkert smil.

Hun tok med i hånden og ledet meg ut porten.

Hun sa: Du kan jo nesten ikke gå, gutten min – hva har de gjort med deg der inne?

Og sammen gikk vi ut i verden, og skrittene mine skalv. Men jeg lærte å snakke – litt etter litt kom ordene tilbake i guttens munn. Og jeg fylte dem med sang. Og meget smerte lå skjult bak denne sangen.”
― Arild Nyquist

“Men jeg ville ikke spise og bli stor og sterk. Jeg ville være liten og forsvinne – gå opp i ingenting.”
― Arild Nyquist

“Det er som om selve ankeret mitt ligger begravet i kulpene der ute – og det holder meg fast. Det er som om selve styrken, skaperkraften, hjertet mitt og brillene jeg ser ut på verden med har sitt utspring i elvas dyp.”
― Arild Nyquist

“Likevel har jeg alltid insistert på å ha hatt en løkkelig barndom – jeg tør faen ikke annet. Hvis jeg først sku åpna døra inn til hemmelighetenes kott, er jeg redd det ville velta ut mange øgler og slimete padder – og det har jeg pokker ikke mot til.”
― Arild Nyquist

“Og jeg gikk derfra i et grått bilde, og hørte kanskje en rope navnet mitt like over og like under tretoppene. Men hvordan bevege seg i sitt eget navn når det uavlatelig falt fra hverandre, dag for dag krympet det og ble mindre og mindre og mer og mer puslete.”
― Arild Nyquist