Bookerdiskusjon discussion

Her kan vi diskutere Hamid sin roman.

Lenker til omtaler:

Elida: http://serieavhengig.blogspot.no/2017...
Labben: https://labbensblog.wordpress.com/201...
Elisabeth: http://elbakken.blogspot.no/2017/08/k...
Marianne: http://ebokhyllami.blogspot.no/2017/0...

Denne boken ble ikke en fulltreffer for min del. Til tross for vakkert språk og et interessant tema synes jeg historien beveger seg for raskt. Det blir for lite tid til å vise hvordan situasjonen påvirker karakterene og jeg synes boken blir mindre og mindre realistisk etter hvert som handlinger forflytter seg. Jeg føler at jeg aldri helt får grep om forfatterens visjon.

På pluss-siden tror jeg dette er en bok som blir veldig interessant å diskutere og jeg er spent på andres reaksjoner på den. Kanskje dere har sett noe i den jeg ikke har sett?

Eg har ikkje sett noko i boka som du ikkje har sett. Når du nemner dørene i anmeldelsen din så kjem eg på at eg reagerte på dei dørene, og tenkte om det var noko fantasy-greier. For flyktninger er det vel reisen som er vanskeleg/skummel og ikkje nødvendigvis destinasjonen, men Hamid har glatt hoppa over den delen.

Prøvde å kommentere på bloggen din, Ann Helen, men fikk bare feilmelding. Så nå limer jeg inn kommentaren her, så kan jeg heller prøve å copy-paste den inn en annen dag:

Jeg var litt skeptisk til denne på forhånd fordi jeg ikke liker innslag av magisk realisme i ellers realistiske bøker, og jeg hadde akkurat det problemet jeg forutså: Jeg takler ikke disse magiske dørene, jeg synes bare det blir teit.

For meg funker denne boka først og fremst som en historie om et forhold som lever litt ekstra lenge på grunn av omstendighetene. Det synes jeg den gjør bra. Resten av boka blir altfor lettvint til at den berører meg på noen måte. Det går så fort at jeg rekker ikke reagere. Og det gjør ikke menneskene i teksten heller. Det føles litt som en kjapp gjenfortelling - og på grunn av det blir det, som du sier, mye showing og lite telling.

Lett å komme gjennom og helt grei, men ikke ei bok jeg kommer til å huske noe særlig av når året er omme, spår jeg.

Jeg likte denne godt jeg.

Hadde nok likte den enda et lite hakk bedre hvis den hoppet mindre, ikke fordi jeg synes forfatteren beveget seg for raskt gjennom de forskjellige fasene (, syntes egentlig tempoet i boka var ganske ganske saktegående? Kanskje fordi jeg brukte lang tid på den selv?), men fordi det ble litt for mange inntrykk å bearbeide i løpet av såpass få sider. Smerten mistet litt styrke. Skjønner jo hva forfatteren har forsøkt å gjøre, men litt usikker på hvor godt det fungerer.

Enig i at disse dørene primært fremstår som et litt billig virkemiddel for å kunne fokusere på destinasjon i stedet for reise. Er sikkert noe symbolikk involvert også, men tenker at forfatteren kunne ha funnet på noe mer elegant (og mindre CAPS LOCK) hvis han gikk inn for det. MEN, dørene plager meg ikke - jeg tenker at reisebiten/symbolikken kunne vært skrevet løst bedre, men dørene senker ikke kvaliteten på boka for meg -de bare bidrar ikke til å øke den heller.

Nettopp begynt på denne på øret. Så langt ok, men kun kommet 1/4 inn i boka. Leser Days Without End parallelt på Kindle, og må nok si at jeg foreløpig liker sistnevnte flere hakk bedre. Mye pga språket. Nå er jeg spent på disse "dørene"...? :)

Dørene er ikke mitt største problem med boken, det er mangel på karakterutvikling. Gjentar meg selv nå, men skriver det her også siden alle ikke lusker rundt i kommentarfelt på blogger.

Det karakterene går gjennom i Exit West er helt forferdelig, men jeg får aldri følelsen av at det påvirker dem noe særlig. Vi rekker ikke å se konsekvensene av det som skjer, utover de ytre konsekvensene (at de må forlate hjemlandet og familie, at de må forlate Mykonos, at de ikke er ønsket velkommen i London). For meg virker det ikke som om karakterene har endret seg noe særlig fra starten av boken til slutten av boken. Og det føles særdeles lite realistisk.

(Skulle akkurat til å skrive en kommentar på bloggen din jeg også - men nå tar jeg det her i stedet)

Tja, jeg synes det er akkurat det som er bokas styrke, for jeg tror at man kan gå gjennom helvetet og komme ut på den andre siden, og fremdeles være den samme personen. At man selv i krisetider er opptatt av det mellommenneskelige. Type: selv midt i en så shitty livssituasjon kan man både a) finne kjærligheten og b) ha samlivsproblemer.

Er dog enig i at det er litt vel mye hopping og litt vel lite dveling. For min skyld hadde det holdt med hjemland - Mykonos - London. Eller hjemland - Mykonos.

Helt enig i at man har dagligdagse problemer i en slik situasjon også, det synes jeg var litt av styrken til boken i starten. Men jeg er helt uenig i at man ikke endres eller i det minste blir ganske påvirket av en slik situasjon. Med mindre man er ekstremt kald og følelsesløs. Det er slik boken ofte virker for meg, kald og følelsesløs. Jeg vil ikke ha en tåreperse, men jeg vil at karakterene skal oppleve krig/dødsfall/flytting ikke bare gå gjennom det uten å bli påvirket i større grad enn det Nadia og Saeed blir. Jeg tror ikke det er mulig. For meg blir forfatteren altfor opphengt i det ytre og glemmer det indre. Og det jeg er mest interessert i er stort sett det indre. Eller det ytre og indre i kombinasjon.

Jeg syns ikke boken virker følelsesløs, bare stillferdig. Synes også at hovedpersonene fremstår preget av det de går gjennom, selv om slutten viser at de lever videre - tilsynelatende velfungerende. Tror faktisk den litt stillferdig tonen (og språket) er det jeg liker aller best. Har ofte vanskelig for å bli rørt/komme i kontakt med bøker som omhandler krig/katastrofer, men denne funket for meg - selv om jeg gjerne skulle ha sett enda mer fokus på forholdet mellom Nadia og Saeed, og mindre action.

Tror i utgangspunktet vi har samme preferanse, jeg foretrekker også stillferdige bøker. Men med mye mer fokus på det indre følelsesliv enn ytre handling. I denne blir det for mye av det ytre. Den stillferdige tonen og språket er jo akkurat det jeg liker ved den også. Og jeg kunne likt historien om Nadia og Saeed sitt forhold hvis jeg følte den historien sto i stil med settingen.

Jeg klarer ikke å la være å sammenligne den med The Story of a Brief Marriage som også er veldig stillferdig, hvor det ikke finnes snev av sentimentalitet eller karakterer som synes synd på seg selv, men som likevel får frem indre konsekvenser av krig på en helt fantastisk måte. Den er mye mer ekstrem enn Exit West, den beveger seg veldig mye saktere (et helt kapittel er viet til at karakteren vasker seg) og den har fokus på karakterene, ikke i særlig stor grad på politikk eller det store bildet (selv om jeg synes det kommer frem litt indirekte). Resultatet var at den var ufattelig mye sterkere enn Exit West. Ikke at jeg ikke kan like bøker som ser på det store bildet og som trekker inn politikk (Autumn gjør for eksempel det), men da må man huske at karakterene reise oppi dette her må passe med de ytre hendelsene.

I Exit West føler jeg karakterenes historie ikke ville vært noe særlig ulik hadde det vært andre grunner til at de flyttet. Økonomi f.eks. Deres historie fungerer isolert sett, men ikke sett i sammenheng med bokens ytre historie som er en helt ekstrem setting som det burde reflekteres mer over enn det det gjør.

Tror vi utgangspunktet er ganske enig om denne boken også, bare at den traff meg litt bedre. Kanskje litt fordi jeg hadde veldig lave forventninger til den - og dermed ble positivt overrasket. Kanskje hjalp det også litt at jeg brukte lang tid på den (ikke med vilje, hadde bare lite lesetid), og slik fordelt handlingen over flere dager.

Forøvrig trekkes jeg nok litt mer mot action/ytre handling enn deg. Ønsker så klart indre utvikling/handling også, men gi meg mord/vold/myldrende folkeliv anyday. Jeg likte jo Swing Time mye bedre enn denne, uten sammenligning forøvrig, men der er det LIV hele veien. Deilig.

Du har like fult lykkes i å gjøre meg nysgjerrig på The Story of a Brief Marriage , putter den på i toppsjiktet på post-booker-TBR-lista.

Ja, jeg preges nok litt av at jeg ikke er så glad i plot-drevne fortellinger og forventer kanskje mer indre følelsesliv fra Bookerbøker.

Mord/vold og til tider myldrende folkeliv får du i Elmet, hvis jeg kan friste deg med den ;) Den er forsåvidt mer karakterdrevet enn plot-drevet og ganske ofte stillferdig, men det er en del action, hovedsakelig på slutten. Akkurat passe blanding av de to for min del.

Har akkurat begynt på Swing Time og har ikke lest nok til å ha en mening om den enda, men den virker ganske fengende så langt i det minste.

Jeg har alltid vært litt jatakk begge deler. Og, nå flyttet Elmet seg oppover på TBR-lista ;)