Norsk fabelprosa discussion
Lesesirkel
>
Lemenhæren
date
newest »
newest »
Mod
Mod
Han kan samtidig informere om at de som ønsker seg en papirutgave av boken, kan sende han en e-post til "dagoj@online.no". Prisen er på 200 kroner for selve boken + porto på 73 kroner (skriv adresse og mobilnummer).
På Amazon kan man lese et lite utdrag av boka, hvis man trenger en smakebit før man bestemmer seg om man blir med på månedens lesesirkel.
Til siste åndedrag
starter novelle samlingen med et pang! Rask og fylt med handling, denne novellen holdt tempoet og spenningen oppe gjennom alle sidene. Noen få ganger trodde jeg at jeg kunne se hvor det gikk hen, bare for så å bli ført i en helt annen retning. Fantastisk åpning av boken og setter forventningen høy for de to neste novellene. Allerede her etter første historie får jeg lyst til å sjekke ut mer av forfatteren. Novellen unnskyldte seg ikke, den var rett og slett det den var fullt ut. Kan se for meg at enkelte kan oppfatte handlingen som litt ensforming, men for meg fungerte det veldig godt. Dette er ukomplisert underholdning.
Bruken av "ny-ord" var naturlige og oversiktlige nok til at man kunne trekke seg egne slutninger til hva de betydde. Generiske ord med stor forbokstav som Byen, Prøven og Organisasjonen passet inn i det større stilen av historien, da dette ikke var hovedfokuset for novellen som fokuserer mest på action.
Til siste åndedrag er en fantastisk tittel til denne novellen, (view spoiler). Ser godt for meg at denne novellen kan knirkefritt bli overført til filmformatet i en actionfylt spillefilm.
Miljø 89
Her kommer vi til en lignende atmosfære som første novelle, dog en antydning dempet.
Jeg likte godt ideen at forskjellige naturmiljøer blir tatt vare på i store besøks-anlegg, og ser godt at dette kan både være til befrielse og lidelse for de som lever i en verden uten disse miljøene.
Handlingen gir meg en smak av religiøse tema med Joros hentydning av Piris stemme ovenfra, så vel som å kalle miljøet Paradis. Det skaper interessante tanker om jorden selv som en slags kontrollert miljø.
På et tidspunkt (view spoiler)
Fokuset i denne novellen blir trangen å komme tilbake til naturen, og å komme i kontakt med den naturlige (og i dette tilfelle dyriske) delen av seg selv igjen.
For meg var denne novellen helt grei, ser hva som blir henvist til men engasjerer ikke nok til at jeg vil følge anmerkningen.
Blu
Blu så jeg frem til da forordet lovpriset denne novellen som den beste i samlingen. Dessverre skjønte jeg fort denne ikke var noe for meg da vi på andre side blir møtt med (view spoiler) som er en hard linje for meg. Så ble litt hullete lesing på meg da jeg hoppet over paragrafer som omhandlet det overfornevnte. Jeg kom meg igjennom og det var en solid slutt, men skal ærlig innrømme at jeg savnet å få bli mer kjent med karakterene da jeg ikke følte noe for hva som skjedde med dem, det var tragisk, men mer på avstand som en teoretisk handling. Får nok ikke sagt noe mer om denne novellen da jeg ikke fordypet meg nok i den.
Til siste åndedrag: En actionfilm av en novelle som oser av testosteron. (view spoiler)Miljø 89: Denne novellen begynner mer interessant etter min smak. Vi får innblikk i en gjennomkontrollert og -industrialisert verden der menneskene bare kan oppleve natur gjennom korte opphold i genererte "miljøer". Men det varer jammen ikke lenge før actionen og volden er i gang. Jeg begynner å ane en gjennomgående tematikk: hvilke grusomme ting mennesker (menn?) er i stand til å gjøre når de kjemper for å overleve. (view spoiler)
Blu: Det var så vidt jeg orket å lese videre i denne novellen etter en temmelig grusom åpningsscene. Som S117 "skummet" jeg meg gjennom den. Det som var litt artig (hvis man kan si det om en ganske så voldelig og urovekkende tekst) er at den er satt i et framtidsdystopisk Mo i Rana, med mange autentiske lokale gatenavn. Som jeg kjenner godt etter å ha bodd i byen i mange år. (view spoiler)
Jeg aner at jeg ikke er i målgruppa for disse tekstene :)
Elin wrote: "Til siste åndedrag: En actionfilm av en novelle som oser av testosteron."Bra du setter søkelyset på hvor testofylt tekstene var Elin, personlig tenkte jeg mer at det var volden det var for mye av, men ser soleklart nå at det var ingen kvinner i hele boken. Alltid interessant å få påpekt sine blindsoner.
Mod
Mod
Mod
S117 wrote: "Til siste åndedrag starter novelle samlingen med et pang! Rask og fylt med handling, denne novellen holdt tempoet og spenningen oppe gjennom alle sidene. Noen få ganger trodde jeg at jeg kunne se hvor det gikk hen, bare for så å bli ført i en helt annen retning. Fantastisk åpning av boken og setter forventningen høy for de to neste novellene. Allerede her etter første historie får jeg lyst til å sjekke ut mer av forfatteren.
Novellen unnskyldte seg ikke, den var rett og slett det den var fullt ut. Kan se for meg at enkelte kan oppfatte handlingen som litt ensforming, men for meg fungerte det veldig godt. Dette er ukomplisert underholdning.
Bruken av "ny-ord" var naturlige og oversiktlige nok til at man kunne trekke seg egne slutninger til hva de betydde. Generiske ord med stor forbokstav som Byen, Prøven og Organisasjonen passet inn i det større stilen av historien, da dette ikke var hovedfokuset for novellen som fokuserer mest på action.
Til siste åndedrag er en fantastisk tittel til denne novellen, (view spoiler). Ser godt for meg at denne novellen kan knirkefritt bli overført til filmformatet i en actionfylt spillefilm."
Nå har jeg nettopp lest "Til siste åndedrag", og jeg er igjen ganske enig med deg. Dette var veldig spennende og actionfylt, og de overraskende vendingene holdt meg på tå hev hele veien. Tittelen er jo dessuten helt perfekt! Jeg er også enig i at det kunne blitt en god spillefilm, om enn en hel serie.
Jeg syns forresten det er utrolig at (view spoiler) men la gå. Han er tross alt en desperat råtass.
Elin wrote: "Til siste åndedrag: En actionfilm av en novelle som oser av testosteron. [Faktisk i så stor grad at det ikke er en eneste kvinnelig karakter å se, verken i forgrunn eller bakgrunn. Kanskje alle kvinnene i denne oksygenfattige verdenen har begått selvmord? I så fall kan jeg ikke bebreide dem. (hide spoiler)]"
Når det gjelder dette, syns jeg du kommer med et vesentlig poeng og stiller et godt spørsmål. Crossman sier interessant nok selv at (view spoiler) Litt senere påpeker han at (view spoiler) Det virker nærmest som at mannen er idealet, men det skal da åpenbart vitterlig mer til enn de egenskapene der for å kunne føre menneskeslekten videre.
Jeg velger å la tvilen komme forfatteren til gode her og anta at det er denne karakteren som innehar dette synspunktet. Da belyses den grunnleggende tankegangen til toppledelsen i dette samfunnet som har oppstått i kjølvannet av katastrofen. Siden denne tankegangen gjennomsyrer novellen fullstendig, blir handlingen enda mer intens, syns jeg.
Nå skal det sies at disse mennene ikke er blottet for omsorg og empati heller. (view spoiler)
Allikevel kan man spørre seg om fraværet av kvinner kan ha vært forfatterens egen blindsone, for som du sier, de er ikke nevnt noe sted i novellen, så det kan ha bli litt tunnelsyn på de dødelige kampene når man i så liten grad inkluderer det samfunnsvitenskapelige perspektivet. Da kan jeg heller ikke unngå å lure på om novellen, med samme premiss/rammer, hadde blitt skrevet på en helt annen måte av en kvinne eller til og med i nyere tid.
Det kan jo være et effektivt grep å fokusere på kun ett aspekt ved et samfunn, for så vidt, for det kan hende at verden bare er såpass farlig og til dels primitiv nettopp fordi mennesket nå er blitt tvunget tilbake i et tidlig stadium av sin utvikling, og her ser vi et øyeblikksbilde av denne perioden. Så får smaken være som den er. Uansett hadde det vært fint om noen eller noe hadde blitt brukt for å kommentere kvinnenes rolle eller for å skape kontrast til det maskuline. Jeg syns selv det hadde vært til det bedre, men for å være ærlig likte jeg novellen veldig godt til tross. Den var rett og slett kjempekul! Fire stjerner.
Spørsmål til forfatter knyttet til denne novellen:
1. Hva tenker forfatteren selv om dette temaet vi har diskutert?
2. Var det et bevisst valg?
Og et spørsmål om alle novellene:
1. Ville du ha skrevet noen av dem på en annen måte i dag? Er det noe du ville endret?
2. Cato Pellegrino sier i forordet at novellene har "tålt tidens tann og stadig må sies å ha aktualitet". På hvilken måte vil du si deg enig eller uenig i dette?
De tre novellene med en entusiastisk og utmerket introduksjon av Cato Pellegrini skulle egentlig vært utgitt i 1977. Det hadde den fortjent. Av flere grunner kom novellene i samlet form først i 2020. Å lese den som relativt nyutgitt yter den ikke rettferdighet, for mye har skjedd i science-fiction- litteraturen, samfunnet, kjønnsroller, og verden siden den gang. Men sjangeren er skrekk og horror, og det er grusomme skjebner å lese om.Langnovellen «Til siste åndedrag» er spennende, svært dystopisk og full av rettferdig harme, krig, hevn og mann mot mann, mann-mot-system, og fattig-mot rik- tematikk. Sterke muskuløse og både heroiske og selvrettferdige menn som sloss mot hverandre og overmakta.
Som moderne leser er den litt slitsomt å lese, den minner om nittenseksti- og syttitallets actionbøker.
Den dystopiske verden blir ikke mindre troverdig av nåtidens overvåkingssystemer andre steder i verden. En habil actionhistorie som nok treffer mannlige lesere bedre.
«Miljø 89» derimot har holdt seg bedre. Ettertenksomt om nedbygging av natur og deprimerte mennesker som lever arbeidsliv som roboter, gått til hende av robottjenere. Syntetisk mat som ikke nærer sjelen. Syttitallets opprør er tydelig her. Vi er på vei inn i en ny slik periode, men nå er enda mer natur bygget ned, selv om mange vassdrag er blitt renere. Novellen minner en del om Brave New World av Aldous Huxley.
Et tema som går igjen er at mennesker blir som rovdyr om de blir presset langt nok, enten av andre mennesker eller livet de lever.
«Blu» er en grusom historie om hva umenneskelige samfunn gjør med sine barn, om dårlige eller fraværende voksne, om barn uten tilsyn i gjenger som torturerer dyr, og stemningen gir sterke assosiasjoner til Fluenes Herre, men er sin egen sterke historie.
Anitra E. wrote: "«Til siste åndedrag» [...] Som moderne leser er den litt slitsomt å lese, den minner om nittenseksti- og syttitallets actionbøker."Jeg leste et utdrag av boka på Amazon, og det du skriver er grunnen til at jeg valgte å ikke kjøpe boka. Det lille jeg leste syntes jeg var altfor gammelmodig, banalt og klisjéfylt til at ville bruke tid og penger på boka. Den er kanskje mest for dem med litteraturhistorisk interesse?
Mod
Jeg likte godt ideen at forskjellige naturmiljøer blir tatt vare på i store besøks-anlegg, og ser godt at dette kan både være til befrielse og lidelse for de som lever i en verden uten disse miljøene.
Handlingen gir meg en smak av religiøse tema med Joros hentydning av Piris stemme ovenfra, så vel som å kalle miljøet Paradis. Det skaper interessante tanker om jorden selv som en slags kontrollert miljø.
På et tidspunkt (view spoiler)
Fokuset i denne novellen blir trangen å komme tilbake til naturen, og å komme i kontakt med den naturlige (og i dette tilfelle dyriske) delen av seg selv igjen.
For meg var denne novellen helt grei, ser hva som blir henvist til men engasjerer ikke nok til at jeg vil følge anmerkningen."
Wow, nå har jeg lest denne novellen også, og du beskriver akkurat de samme observasjonene som jeg fikk underveis! Det er som om du har lest tankene mine, så dette er jeg helt enig i.
Jeg kan legge til at jeg syntes det var litt sjarmerende gammeldagse ord for teknologi, som "computer", "automatikken", "elevator" og "databank". Det til tross for at teknologien som blir brukt for å bevare naturmiljøer, virker futuristisk selv i dag.
Ellers er det jo en typisk dystopisk setting hvor naturen har blitt skadet og forkrøplet, og hvor mennesker lever i en verden som de i grunn ikke er naturlig anlagt for å leve i, og konsekvensene får utslag i hovedpersonens handlinger, fordi det inni han er "noe opprinnelige, noe urgammelt, som levde og presset på og ville ut i det fri" (69) i møte med naturen slik den er ment å være.
Siden det ikke er så lenge siden jeg leste Verdenskanselliet, forresten, så minnet dette meg veldig om de miljøene som hovedpersonen der støter på, og hvor fisking også utheves som en naturlig aktivitet utenfor siviliserte rammer. Eller var det illusjoner? Akkurat det husker jeg ikke helt, men for han blir også tilværelsen for steril og perfekt.
Som for eksempel på side 66: "Joro ruslet langs den skittengrå gaten og nærmet seg boligkompleks-75 der en av de automatiserte leilighetene ventet på ham med det perfekte opplegg for resten av døgnet." Virker ikke det kjent?
Et annet sitat jeg vil kommentere, er denne:
"Hallen med bevarte miljøer var en Guds velsignelse i en overindustrialisert og forurenset verden." (65) - Kommer denne tanken fra Joro? For meg virket han ikke religiøs, men jeg syns alltid det er like pussig hver gang noen takker Gud for noe som mennesker har utført. Dessuten kunne jo Gud i sin allmektighet fint bare fikse alt sammen og ikke nøye seg med disse anleggene, men det blir vel en annen diskusjon.
Hmm. Og så lurer jeg på hva en dimensjonsmikrofon er.
Ellers syns jeg det var en spennende dystopisk novelle, som problematiserer menneskets møte med naturløse, helautomatiserte, forurensede omgivelser, og som på sett og vis poengterer at empati og medlidenhet må kastes til side i møte med instinkt og kampen for å overleve. Ikke den mest sammensatte, mest emosjonelle måten å gjøre det på, men underholdende. Det gikk veldig fort, og jeg rakk ikke å bli kjent med noen av personene. Så det trakk litt ned for min del. Tre stjerner.
Til forfatteren: Det virket litt som at det mellom linjene i denne novellen blir diskutert hvilke motsetninger og likheter det er mellom stat og natur. Er det et poeng her i at et system uten intensjon og moral (natur) er likestilt med et (slik det fremstilles) nærmest bevisst umoralsk system (staten)? Blir staten sammenlignet med religiøse dogmer, all den tid man kan argumentere for at både staten og Gud overvåker, all den tid både hellige skrifter og lover/regler styrer og kontrollerer oss, all den tid man frykter straffen og konsekvensene av ikke å adlyde. Og vil du selv si at mennesket har klart å transcendere instinkter (med fornuft) eller er vi fremdeles underlagt og underordnet de samme vilkårene som dyr? Eller er det bare sivilisasjon som bare delvis har tøylet oss? Novellen fikk meg til å lure på om slike tanker ulmet noe sted.
Mod
Barnas sadistiske atferd virker å være brukt for å illustrere og diskutere konsekvensen av industriell forurensning og prioritering av teknologisk utvikling og profitt. Hensynet til neste generasjon blir neglisjert fordi det er en uskreven regel om at "Ingen storby med respekt for seg selv unngår å ha barn på skyggesiden av livet" (105). Er denne "Loven" deres arvelige belastning, dette "gufset fra fortiden" som har gjort dem til de "genetiske misfostrene, med menneskekropper som et skall utenpå destruktivt maskineri" (106)? Det som får dem til å misbruke dyrene som et verktøy for å hevde seg i sine territorium? Eller er "Loven" at man nødvendigvis blir tvunget inn i en spesifikk form av vilkårene man vokser opp i? At man blir like svart og grå som røyken, like skadelig som kjernekraftverkene for omgivelsene?
Jeg er innforstått med at kunst kan og til med bør provosere, men for meg gikk denne novellen over en grense, og jeg syns at poenget og tankeeksperimentet kunne blitt utført på en mindre ubehagelig måte. Noen vil kanskje argumentere for, tatt temaet i betraktning, at et slikt intenst ubehag må vekkes i leseren for å understreke alvorligheten. Jeg kan være enig i ubehaget, men jeg syns at akkurat det kan og bør komme fra en helt annen kilde enn dyreplageri.
Hvis forfatteren hadde funnet en annen kilde til ubehag, brukt mer tid på å gjøre oss mer kjent med barna (introspeksjon) for å gi mer pusterom og beskrivelser av hvordan by og natur forandrer seg over tid - begge deler for å gi mer pusterom og tenketid - tror jeg at jeg kunne likt novellen ganske godt. Men da blir det ikke like ille og ubegripelig og plutselig, slik det oppleves for resten av byen når de får vite om alt som skjer. Da blir det bare mer fordøyelig for leseren. To stjerner.
Til forfatter:
1. Hvilke andre tilbakemeldinger har du fått på denne novellen?
2. Hvilken utvikling uroet deg på den tiden du skrev disse novellene? Og hvordan påvirket det skrivingen din? Var det spesifikke ting i nyhetsbildet som drev fremtidsutsiktene dine inn i slike voldelige dystopiske scenarioer?
Denne boka har jeg lest for en tid tilbake (Jeg fikk byttet den mot min egen "... som duften av en drøm ..." direkte av Dag Ove J. ca. like etter utgivelsen. Stor stas med DOJ som en av mine ungdomshelter, og min helt fra barndommen Thore Hansen som illustratør av begge bøkene. Slikt skjer bare i eventyret :D ).Jeg liker denne boka. "Til siste åndedrag" er en ganske rett-på spenningsnovelle med driv, med nok av en kritisk nerve til å gjøre novellen interessant. Det vil si, den kritiske nerven utgjøres her mest av den generelle apokalyptiske bakgrunnen. Novellen er ganske enkel i og for seg, men har en slags "gutteaktig" sjarm, man kjenner på nostalgien for ren, skjær, utilslørt spenning som er kjapp i replikken og vendingen, og får lyst til å kaste seg over (enda) mer klassisk sf.
"Miljø 89" skjerper den samfunnskritiske nerven betraktelig, vi inviteres til å betrakte mennesket, naturen, lykken. Kanskje en pastisj på "Vidunderlige, nye verden" - men hei: Samtida er jo en pastisj på Huxleys dystopiske roman!
Så får vi enda en tilstramming i novellen "Blu", som nok både er den mest originale og den mest slående novellen i samlinga. Den er svært ubehagelig lesning, utvilsomt, med den ekle dyremishandlinga. Men her har DOJ skrevet noe helt eget, og dette er nok en av hans (muligens den allermest) vellykkede skjønnlitterære tekst(er)? Den samme novellen er tatt med i utgivelsen "Ond sirkel" (1984), da som et ettersleng til romanen "Ond sirkel". Romanen tar opp et liknende tema om rotløs oppvekst & ungdom. Personlig synes jeg "Blu" behandler temaet mer effektivt og sømløst enn romanen "Ond sirkel", som utgår fra et premiss om en intelligent sjel fra rommet som kommer til jorda som/i et menneskebarn. Men liker jeg å lese "Blu"? Vel, den fyller meg med ubehag. Det gjør jo også f.eks. "Vidunderlige nye verden" eller "1984" og mye annen grensesprengende god litteratur. Jeg oppfatter ikke novellen som noen ren exploitation, men som en medlidende skildring av fremmedgjøring som ondskapens rot ...
De to første novellene er i og for seg ikke spesielt originale (sett opp mot sf-kanon), men de er gjennomførte, velskrevne, sympatiske - og fungerer som de skal. For en leser som ikke allerede har forlest seg på sf, vil disse novellene være perfekte innganger. Jeg finner stor glede i dem. Den siste novellen skal det godt gjøres å finne "glede" i, men den er etter mitt syn noe av det beste DOJ har prestert likevel.
Hvordan står "Lemenhæren" seg opp mot (det jeg har lest av) DOJs øvrige forfatterskap? Rimelig godt. Disse novellene er blant hans mer stilrene "klassiske" sf-noveller. Hans første novellesamling "T for Tramatura" har en langt mer fantaserende, til dels drømmeaktig flyt. Og f.eks. hans bidrag til Bing & Bringsværd-antologier er rene språkeksperimenter. Så DOJ har prøvd ut litt av hvert. Enkelte av romanene er ganske dristige i anslaget - og i hvilke sammenhenger de vil ha leseren med på; de går bare så vidt opp qua fortellinger (eks. "Vargtid" og nevnte "Ond sirkel"). Men dette er faktisk med på å gjøre DOJ til en spennende forfatter, synes jeg. Det er alltid mye vilje over bøkene hans.
På sitt mest utfordrende er han kanskje når han vil ha oss med bak "ondskapen" vi mennesker er i stand til å utøve, som i "Blu". Budskapet bak er vel egentlig rimelig "politisk korrekt", men gjennomføringen er noe ganske annet, selv for vår blaserte (?) tid.
Artig å se om Dag Ove dukker opp her på tråden?
Nicolai Alexander wrote: "Et annet sitat jeg vil kommentere, er denne:"Hallen med bevarte miljøer var en Guds velsignelse i en overindustrialisert og forurenset verden." (65) - Kommer denne tanken fra Joro? For meg virket han ikke religiøs, men jeg syns alltid det er like pussig hver gang noen takker Gud for noe som mennesker har utført. Dessuten kunne jo Gud i sin allmektighet fint bare fikse alt sammen og ikke nøye seg med disse anleggene, men det blir vel en annen diskusjon."
Johansen er veldig opptatt av religion og mange av tekstene hans relaterer til Brochmann's forsøk på å skape en sosiologisk og psykologisk lære ut fra Bibelen. Jeg leser disse sporadiske referansene til kristendommen som bokmerker, som hint til at her kan man finne noe av de skjulte lærdommene.
Ta for eksempel 'Til siste åndedrag' som jeg mistenker at relaterer til dette:
"I den første tiden etter at både Moses og Josva hadde gått bort, levde jødene i Kanaans land i følge det gamle testamentet uten noen form for samfunnsstruktur eller makthierarki og uten andre lover enn de som var gitt av Moses og Gud. I Dommernes bok står det flere ganger: «På den tiden var det ingen konge i Israel. Hver mann gjorde som han selv fant for godt », og dette ble for
Brochmann et av idealene for hvordan mennesket burde leve. Men hver gang jødene syndet mot Gud, påpeker Brochmann at Gud lot sin straff komme over Israels folk i form av krigerske
nabostammer og -nasjoner. Dette er i følge Brochmann en slags karma-lov som han kaller Nemesis. Man høster det man sår. Når mennesket – individuelt eller kollektivt – setter seg opp mot Guds vilje og er hovmodige – gjerne gjennom flere generasjoner – vil Guds rettferdige og straffende hevn komme." (fra 'Den plagsomme profeten' av Knut Straume, s. 35-36)
Jeg mistenker at Colter er det ideelle sosialt uavhengige mennesket, og O (for organisasjonen) tilsvarer staten med sitt krav om tankeløs loialitet, en loialitet som kun Gud har rett på. Colter er O sitt nemesis, han blir organisasjonens karma, det de gjør mot ham får de tilbake (les: den gyldne regel).
'Miljø 89' har en del av de samme temaene, mens 'Blu'/'Lemenhæren' tror jeg handler om det motsatte, om statsdannelser og alt det gale som kommer med konsekvensene av Babels tårn.
Men, alt dette er vanskelig å si for sikkert. Brochmann utledet alle sine tanker fra Bibelen og ikke fra konsekvenstenkning. Når ikke A nødvendigvis leder til B, man må bare godta B, så gjør det fortolkning mye vanskeligere. Med mindre Johansen gir oss svarene på dette, eller i det minste om Brochmann's lære har noe som helst med denne boka å gjøre, så antar jeg vi aldri kommer til å vite.
Vel... Da har jeg gjort et tappert forsøk på å finne igjen Brochmanns ideer i boka. Jeg er usikker på hvor godt jeg har lykkes, men resultatet er iallefall her.Jeg beklager lengden og omstendeligheten.
Norsk fabelprosa
Books mentioned in this topic
Lemenhæren (other topics)Lemenhæren (other topics)
Den inneholder tre apokalyptiske science fiction-noveller. Her er omtalen bak boka:
"Dag Ove Johansens novellesamling skulle utgis på Terje Wanbergs STOWA Forlag som bok nr. 5 i serien NOVA Science Fiction i 1977. Det skjedde ikke, uvisst av hvilken grunn. Annonseringen var alt trykket, med en illustrasjon av Thore Hansen. Originalen til illustrasjonen ble brukt i Science Fiction-Magasinet nr. 4 fra 1971 til Johansens novellebidrag «Glasskulen». Redaktør for SF-magasinet (senere NOVA) var Terje Wanberg.
Novellesamlingen gikk i glemmeboken helt til en annen fra sci-fi-miljøet, Cato Pellegrini, sendte forfatteren en e-post våren 2020 om at det kanskje var på tide å få den utgitt – over 40 år etter.
For forfatteren selv hadde en av novellene forsvunnet fra den digitale verden: «Til siste åndedrag». Den ble hentet tilbake til fremtiden via en pdf-utgave av Algernon nr. 13-1977, et organ for Aniara, Oslo-studentenes sci-fi-forening. De to andre novellene, «Miljø-89» og «Blu», fantes fremdeles på forfatterens egen datamaskin.
Terje Wanbergs forlag skiftet navn til Bok og Magasinforlaget. I 1983 utkom antologien «Siste reis» der novellen «Miljø-89» var med. Året etter utkom Johansens sci-fi-roman "Ond sirkel" der novellen «Blu» kom med som en ekstrabonus. Boken kom inn under innkjøpsordningen samme året, som forfatterens første.
Denne boken samler disse tre novellene, slik meningen var – for 43 år siden. Forordet til "Lemenhæren" er skrevet av - nettopp: Cato Pellegrini."
Les mer om forfatteren og hans bibliografi på Nye NOVA:
https://www.nyenova.no/norske-sf-forf...
Og her:
https://sf-encyclopedia.com/entry/joh...
Artikkel om utgivelsen i Saltenposten:
https://saltenposten.no/dag-ove-johan...
Boken kan kjøpes som e-bok til 80 kroner her:
https://ebok.no/eboker/fantasy-og-sci...
Forslag til hva du kan si før du begynner å lese:
1. Hvorfor stemte du på boken? / Hvilke forventninger eller forhåpninger har du?
Hvis du vil ha litt inspirasjon til hva du kan si og tenke på underveis, har jeg noen forslag her:
1. Hva er førsteinntrykket ditt?
2. Hva syns du om persongalleriet?
3. Hva syns du om språket?
4. Hva syns du om settingen?
5. Hva syns du om handlingen?
6. Er det noe annet du reagerer positivt/negativt på?
7. Passer novellene sammen?
Her er noen forslag til spørsmål du kan svare på etter at du har lest samlingen, eller etter hver novelle:
8. Hva er helhetsinntrykket ditt?
9. Hvilke følelser sitter du igjen med?
10. Lærte du noe spesielt?
11. Er det noen andre bøker/noveller denne kan sammenlignes med?
12. Er det noe du ikke forstod?
13. Er det noe som sjokkerte/overrasket deg?
14. Er det noe du savner?
15. Er det noe du syns kunne vært gjort annerledes?
16. Har du noen tilbakemeldinger eller spørsmål til forfatteren?
Denne tråden har ikke røpealarm i tittelen, så husk å markere når du røper vesentlige ting fra handlingen. Dette gjør du ved å trykke på "(some html is ok)" rett over kommentarfeltet. Da får du opp en oversikt over ting du kan gjøre med teksten (kursivering og lignende). Se på funksjonen "spoiler" lenger ned på listen og kopier inn det som vises, både foran og bak det du røper.
Det skal se (view spoiler)[sånn (hide spoiler)] ut.
Den offisielle leseperioden er fra 1. juni til 30. juni, men denne tråden er alltid åpen, så hvis du leser dette etter denne perioden og har mer på hjertet senere, er det bare å kommentere og diskutere videre 😊