Norsk fabelprosa discussion

Velkommen til lesesirkelen og en samtale om fantasyboka Odinsbarn av Siri Pettersen!



"Tenk deg å mangle noe alle andre har. Noe som beviser at du hører til i denne verden. Noe så viktig at uten det, er du ingenting. En pest. En myte. Et menneske.

Femten vintre gammel får Hirka vite at hun er et odinsbarn - en halelaus råttenskap fra en annen verden. Foraktet. Fryktet. Og jaget. Hun aner ikke lenger hvem hun er, og noen vil drepe henne for at det skal forbli en hemmelighet. Men det finnes verre ting enn odinsbarn, og Hirka er ikke den eneste skapningen som har brutt gjennom portene."



"Odinsbarn" ble starten på et fabelaktig eventyr for Siri Pettersen da den kom ut i 2013. Siden den gang har både bok og forfatter fått massevis av positiv omtale. Boken er første bok i serien "Ravneringene" og er nok lest av de aller fleste fantasy-interesserte her til lands. Så vidt jeg kan se, har den faktisk blitt oversatt til hele elleve språk, så det er mange andre her i verden som har fått glede av serien også.

Her er en engelsk beskrivelse av boken:

"In The Raven Rings series the classic elements of fantasy literature have been reinvented. There are no prophecies, no dragons, and no magic swords. There is magic, to be sure, but you won’t find that word in the book. The protagonist is a resourceful, female outcast, living with a savage Northerner who deals drugs. She is not “chosen”, and has no special powers. In fact, what sets her apart is the terrifying fact that she lacks the powers that everyone else has.

The series is built on Norse mythology, but is far from defined or restricted by it. The world is unique, complex and complete on its own. Later in the series, the story will involve travelling between different worlds. But that’s kind of a spoiler, so don’t tell anyone!"

(https://grandagency.se/books/odins-ch...)


Serien er samtidig å få i en eksklusiv samleutgave, og i 2022 opprettet Pettersen faktisk en en pris som heter "Ravneringene-prisen", og det gjorde hun "med mål om å fremme norsk fantasy, gjennom et bidrag til en forfatter som imponerer med rå kvalitet og drivkraft."

https://bok365.no/artikkel/den-forste...



Uansett kan det vel nesten bare sies å være obligatorisk at vi i denne gruppen også leser/diskuterer den første boken i serien!


Her er et intervju med forfatteren om boken det året den kom ut. Her sier hun blant annet at hun brukte omtrent ti år på dette prosjektet:

https://www.nrk.no/kultur/norront-ekk...


Det ser også ut til at det skal komme en film basert på serien. Her er en oppdatering fra forfatterens egen nettside fra tidligere i år:

https://www.siripettersen.com/blog/an...



Hvis du har lest boken fra før av, så del gjerne anmeldelsen din eller noen tanker underveis. Har du spørsmål til forfatteren også, så si fra, for hvis blir blir tre eller flere, kan jeg godt ta kontakt med Pettersen og høre om hun kan tenke seg å komme på besøk og svare på dem :)




Forslag til hva du kan si før du begynner å lese:

1. Hvorfor stemte du på boken? / Hvilke forventninger eller forhåpninger har du?

Hvis du vil ha litt inspirasjon til hva du kan si og tenke på underveis, har jeg noen forslag her:

1. Hva er førsteinntrykket ditt?
2. Hva syns du om persongalleriet?
3. Hva syns du om språket?
4. Hva syns du om settingen?
5. Hva syns du om handlingen?
6. Hva syns du om hvordan boken er strukturert?
7. Er det noe annet du reagerer positivt/negativt på?

Her er forslag til hva du kan svare på etter at du har lest ferdig:

8. Hva er helhetsinntrykket ditt?
9. Hvilke følelser sitter du igjen med?
10. Lærte du noe spesielt?
11. Er det noen andre bøker/noveller denne kan sammenlignes med?
12. Er det noe du ikke forstod?
13. Er det noe som sjokkerte/overrasket deg?
14. Er det noe du savner?
15. Er det noe du syns kunne vært gjort annerledes?


Denne tråden har ikke røpealarm i tittelen, så husk å markere når du røper vesentlige ting fra handlingen. Dette gjør du ved å trykke på "(some html is ok)" rett over kommentarfeltet. Da får du opp en oversikt over ting du kan gjøre med teksten (kursivering og lignende). Se på funksjonen "spoiler" lenger ned på listen og kopier inn det som vises, både foran og bak det du røper.

Det skal se (view spoiler)[sånn (hide spoiler)] ut.

Den offisielle leseperioden er fra 1. august til 31. august, men denne tråden er alltid åpen, så hvis du leser dette senere og har mer på hjertet, er det bare å kommentere og diskutere videre 😊

Forresten! Rett over "Discussion Board" på hovedsiden vår så ser du boka vi leser akkurat nå. Hvis du trykker på "view activity" ved siden av coveret der, så får du se en oversikt over alle anmeldelsene til medlemmene av gruppa vår!

Da vil du sporenstreks få se at ganske mange av oss har lest boka allerede, og at nesten alle har gitt den enten fire eller fem stjerner! Wow!

Nå har jeg kommet til side 49, og jeg har fått litt blandet førsteinntrykk.

Det at ravner ser ut til å ha en viktig rolle, setter jeg pris på. I likhet med forfatteren er jeg glad i kråkefugler! Min favoritt er faktisk skjærer, men både kaier, kråker og ravner er flotte skapninger, så dette er flott. Håper ravnene fortsetter å være en del stor del av historien.

Bortsett fra det sitter jeg med veldig mange spørsmål. Nå har jeg kanskje lest for få sider til å få nok innsyn i hvordan denne verden fungerer, og hvordan den i det hele tatt ser ut, så det er nok naturlig at jeg lurer på mye akkurat nå. Men det er spesielt én ting som er litt frustrerende, og det er alle disse stedsnavnene. Jeg har ikke noe imot å være innom mange steder i løpet av en roman, men her syns jeg vi blir introdusert for litt for mange steder på altfor kort tid. Ikke er det kartet på første side til hjelp heller, både fordi skrifttypen er uleselig, men også fordi de fleste navna som har blitt nevnt, ikke er å finne der.

Her er en liste over navn jeg har hørt om til nå:

Ulvheim, Slokna (?), Alldjup, Elveroa, Stridrenna, Glimmeråsen, Mannfalla, Himlifall, Eisvaldr, Brinnlanda, Ravnhov, Blindból, Ymslande, Sigdskau, Foggard, Frossabu, Arfabu og Urmunai.

Jeg husker ikke hva slags steder halvparten skal være engang. For min del vil jeg helst bli introdusert for nye steder gradvis og med en slags beskrivelse/introduksjon. Dette blir bare litt meningsløs og overfladisk verdensbygging for min del.

Ikke får jeg vite hva kolkagga, olva, favne, myrktida, ylir-mana, siler, menskr eller embling er heller. Noen få av disse tingene og stedene blir nevnt i en kontekst som i seg selv gir meg en god pekepinn, da, eller med en kort forklaring, så det er greit nok. Men de fleste blir ikke det. Som jeg nevnte da vi leste "Verdenskanselliet", liker jeg at forfatteren krever noe av leseren og ikke forklarer alt, men (steds)navn vil jeg gjerne vite noe om.

En annen ting som jeg sukket litt over innledningsvis, var et litt klisjepreget språk. Eksempler:

"Uroen sprengvokste i brystet hennes" (21), "Panikk hogg tak i hjertet hennes" (16) og "Rime kjente et stikk av sorg" (28). Merker at øynene mine bare ruller opp i hjernen når jeg kommer over sånne setninger, haha! :)

Det blir ikke bedre av at impulser blir bekjempet, at vissheter blir tunge, og at stemmer har både tvil og flau trøst i seg.

Karakterene har jeg ikke noe spesielt å si om ennå, da. Har fått et generelt godt inntrykk av alle sammen. Liker nok Ramoja mest så langt. Sikkert bare fordi hun er en ravnetrenerske. Det er jo så kult! Gleder meg til å hilse på Ilume også, og jeg vil gjerne få vite mer om både augurene, de blinde og generelt mer av hele verden. Regner også med at språket blir bedre etter hvert.

Og er det sånn at alle egentlig skal ha haler her i denne verden? Jeg skjønte ikke helt hva som var så farlig med å være haleløs. Mulig jeg bare har misforstått noe, eller glemt en setning eller to.

Har lest denne boka før og jeg mener fortsatt at Ravneringene er den beste norske fantasyserien jeg har lest. Enn videre, jeg har ikke funnet en bedre prolog noe annet sted i noe bok. På veldig kort tid presenteres vi med et problem som vi ikke forstår, men de drastiske tiltakene (les: å risse dype arr i et spedbarn uten tilstrekkelig bedøvelse fordi det haster å gjøre det) gjør at man blir først paff og deretter kan man ganske enkelt ikke slippe den handlingen. Å ikke ha hale må være et veldig, veldig dårlig tegn hvis en sånn gjerning skal regnes som å være gjort med usedvanlig stort medynk, og det blir den jo regnet som.

Som verden er Ym en av de best gjennomførte jeg vet om. Den er like detaljrik og gjennomført som en god fantasyverden i et dataspill, (og da har man gjerne et helt rundt bord av skribenter som sørger for iderikheten som trengs for å skape noe sånt). videre, de som klarer å se sammenhengen med norrøn mytologi vil fort finne ekstra lag til historien. Jeg føler for å kalle Ymslanda for en (view spoiler)[armhule (hide spoiler)], muligens iallefall, og det vil isåfall illustrere poenget mitt.

Nicolai Alexander wrote: "Og er det sånn at alle egentlig skal ha haler her i denne verden? Jeg skjønte ikke helt hva som var så farlig med å være haleløs. Mulig jeg bare har misforstått noe, eller glemt en setning eller to. "

Det er egentlig enklere enn det, enn så lenge. Å være haleløs er satt i sammenheng med stygge begrep som 'råta'. Tenk tilbake til ungdomsskolen og ordet 'homse'. Slik jeg husker det så var det da noe man måtte hardnakket benekte at man var ellers ble man sett på som noe uønsket, som fritt vilt for fornærmelser, som om ordet kunne begrense hvor stort medlemsskap man kunne ha i menneskeheten. Å være haleløs har noe av samme funksjon her. Skjønt, det føles jo som on det ligger noe bak det, men det blir kanskje ofte slik med hatefulle uttrykk.

Mye av den tidlige delen av Odinsbarn går ut på å vekke nysgjerrigheten, og navnene og begrepene kommer med valører istedet for forklaringer, om man kan si det på den måten. Man får vite noe om hvordan disse oppfattes uten at de blir "tilstrekkelig" forklart. Jeg tenker på forskjellen mellom en rasjonell consepsjonalisering og en irrasjonell en. Odinsbarn starter med å innprente begrepene irrasjonelt slik at man må stole på følelsene som akkompagnerer dem. Det er på en måte en stygg måte å forklare noe, det tvinger leseren til å enten godta protagonistens opplevelse av begrepet eller å forbli forvirret, men dette er veldig ofte det som fakstisk skjer i når vi lærer nye ting. T.eks., man blir som regel introdusert til order woke med valører før man blir forklart hva det betyr, og selv da ofte misvisende fordi den som forklarer tar en følelsesmessig vinkel på det. Har møtt flere som virker til å ha den meningen at man ikke kan tillate seg å ha egne meninger om det ordet, men at man må følge deres følelser om det.

Altså, det jeg prøver å si er at, ja, det er rikelig med nye begreper i denne boka og den forventer at du skal vente med å lære hva de egentlig betyr, men jeg føler det er veldig gode grunner til det.

Spennende! Hvis jeg ikke hadde hatt for mange prosjekter på gang nå, hadde jeg blitt med!

Nå har jeg kommet til side 172 og forbi førsteinntrykket mitt. Jeg føler at jeg har blitt enda bedre kjent med denne verden, og da kan jeg si litt mer :)

Arnstein wrote: "Har lest denne boka før og jeg mener fortsatt at Ravneringene er den beste norske fantasyserien jeg har lest. Enn videre, jeg har ikke funnet en bedre prolog noe annet sted i noe bok. På veldig kort tid presenteres vi med et problem som vi ikke forstår, men de drastiske tiltakene (les: å risse dype arr i et spedbarn uten tilstrekkelig bedøvelse fordi det haster å gjøre det) gjør at man blir først paff og deretter kan man ganske enkelt ikke slippe den handlingen. Å ikke ha hale må være et veldig, veldig dårlig tegn hvis en sånn gjerning skal regnes som å være gjort med usedvanlig stort medynk, og det blir den jo regnet som."

Jeg har ikke lest noen annen norsk fantasyserie, så jeg har dessverre ingenting annet å sammenligne med. Men du kommer med et godt poeng; den prologen er sterk lesning og gir tidlig et inntrykk av at den kommende historien blir foruroligende og alvorstung. Absolutt! Det vekket stor nysgjerrighet i meg.

Arnstein wrote: "Som verden er Ym en av de best gjennomførte jeg vet om. Den er like detaljrik og gjennomført som en god fantasyverden i et dataspill, (og da har man gjerne et helt rundt bord av skribenter som sørger for iderikheten som trengs for å skape noe sånt). videre, de som klarer å se sammenhengen med norrøn mytologi vil fort finne ekstra lag til historien. Jeg føler for å kalle Ymslanda for en (view spoiler), muligens iallefall, og det vil isåfall illustrere poenget mitt.
"


Jeg har fremdeles til gode å få grei oversikt over alle stedene. Det kan hende at det skyldes min begrenset erfaring med fantasyserier, men hver gang noen nevner et sted, vet jeg ikke hvor det er i forhold til alle andre steder, hvordan det ser ut, hva slags folk som bor der, hvordan det er relevant osv.. Jeg har fått et relativt godt indre bilde av Elveroa, en vag forståelse av Ravnhov, og flere andre navn og ord har siden sist fått nærmere forklaring eller beskrivelse, som kom stykkevis og delt der det ble relevant. Men det er fremdeles mye som mangler, mange hull i mitt bilde av verden. Så vi får se hvordan jeg opplever den fremover, og jeg venter med spenning på om jeg til slutt blir enig med deg i å se den som vel gjennomført og detaljrik. Jeg har fremdeles mye igjen å lese av kun denne første boken.

Er Ym det samme som Ymslanda?

Arnstein wrote: "Det er egentlig enklere enn det, enn så lenge. Å være haleløs er satt i sammenheng med stygge begrep som 'råta'. Tenk tilbake til ungdomsskolen og ordet 'homse'. Slik jeg husker det så var det da noe man måtte hardnakket benekte at man var ellers ble man sett på som noe uønsket, som fritt vilt for fornærmelser, som om ordet kunne begrense hvor stort medlemsskap man kunne ha i menneskeheten. Å være haleløs har noe av samme funksjon her. Skjønt, det føles jo som on det ligger noe bak det, men det blir kanskje ofte slik med hatefulle uttrykk."

Ja, du har nok rett i dette, men mitt inntrykk er at det kun er Hirka som opplever det å være halelaus som noe så ille. Med unntak av det som skjer i prologen, naturligvis. Det er jo i og for seg ikke uvanlig at man ser flere negative ting ved seg selv enn det andre gjør, og at man er sin egen største fiende. Usikkerhet og dårlig selvbilde blir gjerne forsterket av de negative tingene man forteller seg selv, og det blir heller ikke bedre når man konstant skal sammenligne seg selv med andre. På den måten kjenner jeg meg igjen i Hirka.

Så vidt jeg har lagt sett, har det til nå kun vært én person som ertet Hirka for å være halelaus, og så er det denne historien/myten/sagnet om råta, som jeg heller ikke har fått inntrykk av at så veldig mange andre bekymrer seg for. Ennå. Kan hende det kommer bedre frem senere, men enn så lenge har jeg i det minste forstått "greia".


Arnstein wrote: "Mye av den tidlige delen av Odinsbarn går ut på å vekke nysgjerrigheten, og navnene og begrepene kommer med valører istedet for forklaringer, om man kan si det på den måten. Man får vite noe om hvordan disse oppfattes uten at de blir "tilstrekkelig" forklart. Jeg tenker på forskjellen mellom en rasjonell consepsjonalisering og en irrasjonell en. Odinsbarn starter med å innprente begrepene irrasjonelt slik at man må stole på følelsene som akkompagnerer dem. Det er på en måte en stygg måte å forklare noe, det tvinger leseren til å enten godta protagonistens opplevelse av begrepet eller å forbli forvirret, men dette er veldig ofte det som fakstisk skjer i når vi lærer nye ting. T.eks., man blir som regel introdusert til order woke med valører før man blir forklart hva det betyr, og selv da ofte misvisende fordi den som forklarer tar en følelsesmessig vinkel på det. Har møtt flere som virker til å ha den meningen at man ikke kan tillate seg å ha egne meninger om det ordet, men at man må følge deres følelser om det.

Altså, det jeg prøver å si er at, ja, det er rikelig med nye begreper i denne boka og den forventer at du skal vente med å lære hva de egentlig betyr, men jeg føler det er veldig gode grunner til det."

Takk for at du prøver å hjelpe meg med å lese historien, og med hvordan jeg kan nyte boken som et kunstnerisk verk. Gode poenger. Alt det gir mening. Jeg skal prøve ikke å pirke for mye i detaljene og heller bare leve meg inn i verden slik den blir presentert for meg.

Som sagt har flere ord blitt forklart allerede, og jeg syns språket har kommet seg. I tillegg er jeg veldig nysgjerrig på så å si alle karakterene, egentlig. De er godt utarbeidet etter min syn, og jeg liker hvordan historien utvikler seg så langt. Spennende.

Dessuten er ravnene viktig. Det er bra!

Bokkjellden wrote: "Spennende! Hvis jeg ikke hadde hatt for mange prosjekter på gang nå, hadde jeg blitt med!"

Når du leser den en gang i fremtiden, så kom gjerne tilbake hit! Vil høre hva du synes også :)

Denne har jeg faktisk lest, så kan endelig bli med på diskusjonen denne gangen, hehe.

Kan huske jeg ga opp på denne boka etter 300 sider da jeg prøvde å lese den første gang. For meg ble det litt for mye "la meg vise deg hvor mye research jeg har gjort via massive info dumps" fra forfatteren sin side. Men så bokbadet jeg Siri Pettersen på Geekon for mange herrens år siden og synes hun var så kul at jeg plukket opp boken igjen, og leste like gjerne hele trilogien i ett drag.

Nicolai Alexander wrote: "Jeg har ikke lest noen annen norsk fantasyserie, så jeg har dessverre ingenting annet å sammenligne med."

Min erfaring hinsides Ravneringene begrenser seg til Sagaen om Isfolket, og jeg føler egentlig ikke for å sammenligne de to... Vel, begeistringen min er ekte nok iallefall!

Nicolai Alexander wrote: "Er Ym det samme som Ymslanda?"

Strengt tatt, ja. Eller, det blir litt som at man kan bruke 'Norge' eller 'Norges land' likt på alle måter jeg kommer på. Det betyr stort sett det samme, men det er en ørliten forskjell i hva det fokuseres på.

Nicolai Alexander wrote: "Jeg skal prøve ikke å pirke for mye i detaljene og heller bare leve meg inn i verden slik den blir presentert for meg."

Det er min anbefalning. Den er en veldig levende verden og tillater derfor at man kan gjøre det sånn. Litt i motsetning til Tolkiens tilnærming til sagaverdnene, hvor verdenen er intens og spennende, men fokuserer mer på å være eventyrlig enn livaktig, og i mangel av dette naturlige livet kreves det rikelig med forklaringer for å kunne begripe Middle Earth.

Glemte for øvrig å legge ved anmeldelsen min sist gang. Den er skrevet før den engelske oversettelsen ble utgitt. Spent på å se hvilken opplevelse andre har av boka.

Suzanne wrote: "Denne har jeg faktisk lest, så kan endelig bli med på diskusjonen denne gangen, hehe.

Kan huske jeg ga opp på denne boka etter 300 sider da jeg prøvde å lese den første gang. For meg ble det litt ..."

Jeg har nå kommet til side 391, og hvis jeg kanskje følte at første del gikk litt trått, så har jeg fått mindre og mindre lyst til å legge boka fra meg.

Husker du hva slags type infodumps/research du tenkte på? Og hva som gjorde at du leste videre etter denne boken? Så du noe nytt ved "Odinsbarn" etter bokbadet?

Arnstein wrote: "Nicolai Alexander wrote: "Jeg har ikke lest noen annen norsk fantasyserie, så jeg har dessverre ingenting annet å sammenligne med."

Min erfaring hinsides Ravneringene begrenser seg til Sagaen om I..."

Jeg tviler ikke på din begeistring! Den gleder meg, for da har jeg lettere for å finne positive ting ved boken.

Jeg må lese den anmeldelsen din etter at jeg er ferdig, og se om jeg lærer noe nytt!

For øyeblikket syns jeg det blir mer og mer spennende og mer og mer intrikat, men på en god måte. Det skyldes nok delvis fordi jeg får vite mer om hvordan ting henger sammen, og delvis fordi det endelig skjer noe action, hah! Det skortet litt på det de første 250 sidene. Ikke at det er en svakhet, men det har egentlig ikke føltes spesielt magisk. Mer sagnomsust, som en litt uklar ønskedrøm.

Det har også noe med at evna nesten alltid bare har blitt snakket om, men sjelden tatt i bruk. At Kolkagga liksom bare lever i folks underbevissthet som en røverhistorie, at de blinde bare er en skrøne fra fortiden osv.. Som om alle overnaturlige elementer bare er myter og selvbedrag.

Det ble til slutt fire stjerner fra meg!

https://www.goodreads.com/review/show...

Måtte nevne deg og din flotte anmeldelse, Arnstein, for internasjonale lesere :)

Siste halvdel av boken var kjempebra! Jeg kommer absolutt til å lese toeren etter hvert. Vil se hva som skjer, og vite mer om verden!

Tusen takk for at du tok den med, Nicolai!

Jeg kjente boka veldig godt igjen i det du skrev om den.

Toeren er... et sjokk egentlig. Spent på hva du kommer til å tenke om den når den tid kommer.

Og du tar feil vedrørende sjura. Har hatt en sjurfamilie som har fått losjere uten leie i grana vår i mange år, men de insisterer likevel på å plage katta hver dag på sommer og høsttid. Når sjursatan går løs på blikktaket flere ganger om natta for å skremme katta som ligger inne og sover, og vi også, så begynner den å nærme seg en grense for å bli uvelkommen. Man skulle tro at det ville være formildende omstendigheter at katta hadde spist begge barna deres, men foreldrene hadde selv trent opp sine barn til å hoppe rundt katta og erte henne så da regner jeg det som selvforskyldt. Nei, sjurtykje er ikke den beste kråkefuglen, er min ydmyke mening!

Har for øvrig en lignende utbasunering liggende om haukugler også.

Arnstein wrote: "Tusen takk for at du tok den med, Nicolai!

Jeg kjente boka veldig godt igjen i det du skrev om den.

Toeren er... et sjokk egentlig. Spent på hva du kommer til å tenke om den når den tid kommer.

..."

Bare hyggelig! Ooh, kan du si noe om hvordan toeren er sjokkerende uten å røpe noe stort?

Uff, det høres leit og slitsomt ut å bli plaget av sånt om natten. Jeg tror vi da bare har hatt ulike erfaringer med skjæra. Familien som bor i boligfeltet hos meg, har hatt veldig god oppførsel siden jeg flyttet hit for omtrent fem år siden. Til tross for fem-seks katter som lusker rundt omkring. Skjærene er generelt stille av seg, med mindre de skriker for å varsle hverandre når kattene kommer for nære eller gjemmer seg i busker, noe som er fullt forståelig. Jeg leste Skjæreboka i fjor og fikk helt nytt syn på dem. Respekt også.

Men så er det nok med skjærer som med mennesker: alle er forskjellige.

Haukugler har jeg ingen erfaring med, men jeg syns ugler er vakre og flotte skapninger!