Norsk fabelprosa discussion

Velkommen til lesesirkelen og en samtale om grøsseren Galgedans av Tor-Håkon Gabriel Håvardsen!



Boka kom ut i mars 2020 og er første bok i trilogien Viktoriahavn, og her er vaskeseddel/baksidetekst:

«Jenny Ness er ingen vanlig jente. Jenny Ness har en kraft i seg. En mørk kraft. Den stillferdige Theodor Ness lever i et tilsynelatende kjærlighetsløst ekteskap med sin kone Margareth, så da de får lille Jenny, er det datteren som får all Theodors kjærlighet. Jenny er ikke som andre barn. Hun er mye alene og passer ikke inn noe sted. Et vesen begynner å hviske til henne på soverommet, og inni henne vokser kulden og mørket. En sommerdag da Jenny er 12 år, tar hendelsene brått en skjebnesvanger og makaber vending ... Kreftene som slippes løs denne sommerdagen forandrer livet til den lille familien og alle som bor i Viktoriahavn for alltid. Galgedans er en skummel og nervepirrende krim, der mørke og hemmeligheter forenes på genialt vis. Hver eneste side er så intens at du glemmer å puste.»

Jo mørkere det blir ute, jo bedre blir det å lese grøssere! Nå har vi nettopp lest en samling med grøssernoveller, og nå skal vi begi oss ut på en svær skrekkroman. Det som er litt interessant er at Galgedans ikke blir blassert i skrekksjangeren overalt, verken hos alle private lesere eller ulike nettsider. På Håvardsens egen Wikipedia-side står for eksempel boken oppført som spenningsroman. På obs.no er boken plassert i krimkategorien. Det samme gjelder norli.no. På deichman.no står den oppført som thriller. Mens både ark.no og bokklubben.no har vært flinkest i klassen og satt den i kategorien «Moderne grøssere og spøkelseshistorier». Det er bare interessant å legge merke til.

Når det gjelder mottakelse, så er de fleste anmeldere utenfor redaktørstyrte medier for det meste veldig positive. De sier gjerne at de lenge har ønsket norsk skrekk for voksne og syns det er synd med mangel på engasjement for det hos forlagene. Flere av dem reagerer også på at forlaget kaller boka for krimlitteratur, når det er tydelig at det er skrekk.

Blant de redaktørstyrte mediene er det også mest positiv mottakelse.

Espen Mowinckel Pettersson fra Vesterålen Online gir den terningkast 6 og skriver at «i 'Galgedans' danser Håvardsen mellom poetiske, drivende personskildringer og glitrende, bekmørk skrekk.»

Mari Egaas i Stavanger Aftenblad har forstått at det er en grøsser og gir inntrykk av å forstå hva som er greia med grøssersjangeren: «Grøsseren bryter med oppfatningen av hva som er sannsynlig, og har som funksjon å skremme leseren, gjerne ved hjelp av overnaturlige hendelser».

Til tross for dette blir det overraskende mye vold og avskyeligheter for henne, så hun gir boka en lei 1-er:

«Grøssersjangeren kan være subtil på sitt beste, når den borer dypt i menneskesinnet, når du får gåsehud, og når forfatteren får deg til å tro på det utrolige og overnaturlige. I denne boka er det ingen overnaturlige elementer, ingen dypdykk i den menneskelige psyke, bare ekle fortellinger om ondskap og drap. Det hele er beskrevet i en utbroderende og kjølig skrivestil. Heldigvis er det innslag av humor, og relasjonen mellom far og datter er til tider fint skildret. Men bokas finale er så avskyelig at det var vanskelig å lese ferdig. For de som er fan av splatterfilm, er sikkert dette midt i blinken, men sarte sjeler bør holde seg langt unna.»

Jeg likte veldig godt reaksjonen til Trine Gudalajtys i kommentarfeltet:

«Anmelder er åpenbart ikke kjent med verken Stephen King eller Lovecraft. 😂 Anmelder er blottet for mørk fantasi og videre forståelse av menneskesinnet og evnen til å se bortenfor det vi kaller «virkelighet»! Anmelder gir terningkast 1 fordi hun ikke liker mengden «blod og gørr», ei heller sjangeren grøsser. Hvorfor leses bøker av anmeldere som ikke kommer til å like stilen?

Å påstå at boka ikke har innslag av det overnaturlige (som er et ganske stort teppe å kaste ut), er helt bak mål. Det er åpenbare tegn på det klassiske «King»-elementet og det beksvarte «Poe»-elementet, for å ikke glemme det overnaturlige og demoniske preket til Lovecraft! Kanskje anmelder skal lese «Pet Sematary» av King for å forstå at Galgedans er et veldig godt stykke grøsser-litteratur?

Denne anmeldelsen, Marit, får terningkast 1!!»

Kilde: https://www.aftenbladet.no/kultur/i/q...

Stig Ellingsen merker seg den blandede mottakelsen og skriver, også for Aftenbladet, at «det er slående at en og samme bok fremtrer som «genial» og «mesterlig» og «fascinerende» hos drevne anmeldere i flere flater, mens det for Aftenbladet nærmest er en vederstyggelighet. Har vi å gjøre med en fordomsfull anmelder? Er det volden i romanen som forårsaker anmelderens komplette turn-off? Eller er volden så snedig og godt beskrevet, at den faktisk gir effekt og kanskje stiller en del spørsmål som anmelderen ikke klarer å fange opp. For kan man virkelig ta så på vei og ergre seg så mye over fiktiv, oppdiktet vold som Aftenbladets anmelder at man blendes helt for de kvalitetene som har gitt romanen toppskår hos en rekke lesere?»

Kilde: https://www.aftenbladet.no/meninger/d...

Han spør seg derfor: Er denne romanen et makkverk eller et mesterverk? Jeg håper i så fall at den er et mesterverk!

Hvis du vil ha litt inspirasjon til hva du kan si og tenke på underveis, har jeg noen forslag her:

1. Hva er førsteinntrykket ditt?
2. Hva syns du om persongalleriet?
3. Hva syns du om språket?
4. Hva syns du om settingen?
5. Hva syns du om handlingen?
6. Hva syns du om hvordan boken er strukturert?
7. Er det noe annet du reagerer positivt/negativt på?

Her er forslag til hva du kan svare på etter at du har lest ferdig:

8. Hva er helhetsinntrykket ditt?
9. Hvilke følelser sitter du igjen med?
10. Lærte du noe spesielt?
11. Er det noen andre bøker/noveller denne kan sammenlignes med?
12. Er det noe du ikke forstod?
13. Er det noe som sjokkerte/overrasket deg?
14. Er det noe du savner?
15. Er det noe du syns kunne vært gjort annerledes?


Denne tråden har ikke røpealarm i tittelen, så husk å markere når du røper vesentlige ting fra handlingen. Dette gjør du ved å trykke på "(some html is ok)" rett over kommentarfeltet. Da får du opp en oversikt over ting du kan gjøre med teksten (kursivering og lignende). Se på funksjonen "spoiler" lenger ned på listen og kopier inn det som vises, både foran og bak det du røper.

Det skal se (view spoiler)[sånn (hide spoiler)] ut.

Den offisielle leseperioden er fra 1. september til 30. september. Men denne tråden alltid åpen, så hvis du leser dette senere og har mer på hjertet, er det bare å kommentere og diskutere videre 😊

Ja, hvor mange er vi som har lyst til å bli med å lese boka? Hvis vi er en passe liten/stor gruppe, så er det ikke noe i veien for at jeg tar kontakt med forfatteren og hører om han også kan tenke seg å komme på besøk? :)

Wohoo, jeg blir med!

Eg er med

Så hyggelig! Vi får se litt an ut uken om vi blir enda flere :) Jeg har nettopp mottatt mitt eksemplar, i hvert fall, og jeg skal begynne å lese nå til mandag :)

Jeg blir å lese boken jeg og. Har fått bestillt boken, men har den ikke enda. Blir å henge litt etter.

Helt i orden. Bare hyggelig at du blir med! Jeg henger etter selv, egentlig; måtte prioritere noe annet denne uken. Gleder meg uansett til å lese, da.

Boken er for så vidt ganske lang, så vi kunne godt utvidet lesetiden til oktober om vi vil :) (Kvalitet fremfor kvantitet?)

Nicolai Alexander wrote: "Boken er for så vidt ganske lang, så vi kunne godt utvidet lesetiden til oktober om vi vil :) (Kvalitet fremfor kvantitet?)"

Egentlig en god ide. Har hatt litt begrensninger med overskuddet de siste ukene så jeg bruker fort tre til fire uker på en lengre bok. Samtidig så føler jeg gjerne for å høre hva andre tenker. Jeg legger så alt for lett nye bøker til byrden uansett, så om vi tar en oktoberbok er det fint det også.

Kommet noenogtredve sider inn i boka. Det er verdt å nevne at så langt er det rikelig med triggere for folk med borderline og vanskelig oppvekst.

Man forventer selvsagt noe av det i en bok som denne, men her er langt mer av dem og sterkere enn jeg hadde forventet. Om noen synes at Stephen King eller John Ajvide Lindqvist kan være vanskelig av grunner som dette, så er Galgedans enda vanskeligere.

Nå har jeg lest helt frem til side 172. Jeg ser at du, Arnstein, har gitt den bare én stjerne! Det må du søren meg forklare! :)

Mens du, Vetle/Skrekkbibliotekaren, har gitt den fire stjerner!

Foreløpig syns jeg at den er både frustrerende og underholdende.

Hva skal jeg si om Theodor? Man må bare le av han og gråte for han. Jeg syns synd på han, samtidig som jeg vil si at han får skylde seg selv. Han er både en god og dårlig far. Han er sjarmerende, komisk, stakkarslig, konfliktsky og i overkant tålmodig.

Margareth er dessverre bare en sånn usympatisk drittkjerring, haha! Men man trenger noen å hate innimellom, vettu, og jeg liker at Håvardsen har klart å skape motstandskraft i meg for den karakteren; da blir jeg mer engasjert. Hun mangler egentlig ikke gode sider, så hun blir ikke helt en karikatur, liksom. Altså, det hender at hun nesten fortjener litt sympati, men så skuffer hun igjen og igjen. Da er det jammen vanskelig å gi henne nye sjanser eller la tvilen komme henne til gode. Makan til oppførsel!

Jenny er det ikke lett å bli klok på, og jeg skulle ønske at jeg fikk mer innsikt i psyken hennes. Akkurat nå er hun for det meste et sort hull. På flere måter: Hun suger til seg alt liv og ødelegger det, og hun er nærmest blottet for menneskelighet. Mye mulig at dette er hele poenget. Jeg er bare usikker på hva jeg syns om henne.

Ellers koser jeg meg. Det blir passe voldelig, ja!

Nicolai Alexander wrote: "Jeg ser at du, Arnstein, har gitt den bare én stjerne! Det må du søren meg forklare! :)"

I korte trekk, det er få bøker som har gjort meg så sint som denne og egentlig ingen som har gjort det hvor det er boka i seg selv som har frustrert meg slik.

Det er hovedkarakterene som gjør det. De er hver sin stereotype og enorme mengder tid blir brukt ikke på å utvikle personligheten, men på å finne nye vinkler for å understreke at deres ene persontrekk er det eneste de har. Margareth er borderline personlighetsforstyrrelse personifisert og egentlig kun det. Theodor er den stereotype person med unnvikende personlighetsforstyrrelse som ofte ender opp sammen med en utslettende person som Margareth, men på et enkelt tidspunkt får han tilskudd av et personlighetstrekk. Dette er den eneste egentlige karakterutviklingen blandt disse tre. Jenny er Carrie hvor boka gjør henne mer makaber for å skille seg ut, men til tross for at hun vokser opp så har hun ikke noen egentlig karakterutvikling.

Jeg har jobbet i psykiatrien, disse er personer jeg har møtt. Her føles de bare så tomme sammenlignet med virkeligheten. De føles som de hører hjemme i en diagnosemanual og ikke i en verden. Det som gjorde det hele så eksepsjonelt frustrerende er bokas tendens til å fokusere på deres personligheter, tilføye nye synsvinkler som bare understreker dette samme stereotype.

Med det sagt, dette er et problem jeg har med denne stilen generelt sett. Sleeping Beauties av Owen og Stephen King og The Heart-shaped Box av Joe Hill er andre som jeg har opplevd lignende med.

Det er mye godt i Galgedans, men det drukner for meg i frustrasjonen.

[redigering] Jeg bør tilføye: Jeg leser gjerne bøker som gjør meg irritert, det hender seg ofte nok at jeg til og med oppsøker dem. Å bare lese bøker som gjør meg lykkelig er ikke nok. Så det jeg prøver å si er at selv om jeg er frustrert på boka, så er jeg likevel glad for å ha lest den. Og jeg er absolutt ikke negativ til å lese oppfølgerene heller til tross for at jeg antar jeg nok kommer til å være frustrert med dem også.

Her er mine tanker om Galgendans. Oktober er over, så jeg regner med det er greit med spoilere i teksten.

Jeg synes ikke denne boken står seg særlig godt på egen hånd. Den eneste måten den på en måte fungerer, er som opptakten til noe mer (som jeg regner med kommer i neste bok). Den er altfor lang og forutsigbar, og kunne med fordel vært en fjerdedel av størrelsen, og for eksempel vært en del av neste bok i stedet.
Hver gang en ny karakter blir introdusert, så ender den opp død. Frem til det første drapet var boken for så vidt spennende, og avslutningen er et spennende oppsett for neste bok, men i mellom der var det mye som virket å være med bare for groteskeriet sin del. Jeg er også enig i Arnsteins beskrivelse av karakterene og deres (mangel på) utvikling. Selv avlsuttningen føles flatt\ fordi det egentlig ikke blir bygget nok opp underveis. Vi får noen hint om at Jenny blir utnyttet av guttene i klassen, og at hun blir mobbet av jentene, men det hatet som får henne til å gå amok på klassegjenforeningen kunne gjort mye mer inntrykk om vi hadde fått sett noe til det tidligere i historien.

Det var også skuffende lite fabelprosa. Et hint av det overnaturlige er det, men det får for liten plass, og blir verken utforsket eller utviklet i særlig grad. Er det faktisk en skapning der, eller er det bare Jennys måte å takle en forferdelig oppvekst på? Begge deler kunne funket, men her blir det verken fugl eller fisk.

For meg var dette en oppbygging til noe mer som kunne gitt meg det samme på 150 sider i stedet for 550. Historien har mye potensial, men foreløpig er det stort sett uforløst.

En ting til som jeg glemte å ta med:
Måten synsvinkelen skiftet midt i en scene irriterte meg mer enn det gav teksten noe. Det var sjelden disse skiftene internt i en scene gav en innsikt som gav historien noe mer enn den ville fått om synsvinkelen hadde lagt hos samme karakter gjennom hele scenen.

Daniel wrote: "En ting til som jeg glemte å ta med:
Måten synsvinkelen skiftet midt i en scene irriterte meg mer enn det gav teksten noe. Det var sjelden disse skiftene internt i en scene gav en innsikt som gav historien noe mer enn den ville fått om synsvinkelen hadde lagt hos samme karakter gjennom hele scenen."

Ja. Jeg skjønner (tror jeg) hvorfor det er slik. Dette er en ekstremt visuell roman, til den grad at jeg vil kalle den en film i tekstformat. (At samtlige karakterer har internasjonale navn forsterker dette inntrykket.) For meg virker det som om disse skiftene er et forsøk på å tekstliggjøre 'panning' som en måte å skifte fra en karakter til en annen, se t.eks. Reservoir Dogs hvor dette skjer ofte og til god effekt (det gir situasjonen er mer sentral plass enn enkeltkarakterene). Det kan gjøres skriftlig også, men det må være en god grunn til det og gjennomføres slik at det føles naturlig. Her finnes hverken god grunn eller eleganse i det.

Daniel wrote: "Det var også skuffende lite fabelprosa. Et hint av det overnaturlige er det, men det får for liten plass, og blir verken utforsket eller utviklet i særlig grad. Er det faktisk en skapning der, eller er det bare Jennys måte å takle en forferdelig oppvekst på? Begge deler kunne funket, men her blir det verken fugl eller fisk."

Enig. Men med det sagt så er "svarttrosten" likevel den beste delen av boka for meg. Jeg liker at det er vanskelig å vite om den er reell eller ikke. At andre også ser lignende syner gir meg følelsen av at det kan være en virkelig interessant forhistorie til Victoriahamn, noe som ligger under. Det gir meg en følelse av Twin Peaks bare at istedet for ugler er der svarttroster, og det er jo lovende. Men Twin Peaks fungerte fordi serien hele tiden oppfordret en til å tenke, til å lete bak det som foregår, mens Galgedans fokuserer på å fremme følelser fremfor kogitasjon.

Nå har jeg fått lest ferdig boken selv, og jeg er ganske enig med deres vurderinger og har egentlig ikke så veldig mye mer å tilføye.

Men jeg liker nok boka litt mer og kommer til å gi den tre stjerner.

Lurer på hva neste bok i serien skal handle om, da. Virker ikke som at det er så mye mer å hente her. Skal Jenny bare gå rundt og gneldre, pese og stirre og drepe folk, liksom?

Nicolai Alexander wrote: "Lurer på hva neste bok i serien skal handle om, da. Virker ikke som at det er så mye mer å hente her. Skal Jenny bare gå rundt og gneldre, pese og stirre og drepe folk, liksom?"

Jeg har lurt på det samme. Hvis jeg skulle spekulere så har tross alt serien fått navnet etter Viktoriahamn og ikke etter karakterene i denne boka. Kanskje snakker vi om nye karakterer og ny handling, men samme sted og av den grunn noe av det samme bakenforliggende?

Det hadde dog vært fint med mindre pesing og stirring, med mindre neste hovedperson har eller er en hund. Hunder har mer lov til å pese og stirre enn oss andre.

Arnstein wrote: "Nicolai Alexander wrote: "Lurer på hva neste bok i serien skal handle om, da. Virker ikke som at det er så mye mer å hente her. Skal Jenny bare gå rundt og gneldre, pese og stirre og drepe folk, li..."

Ja, når jeg leser hva den neste boka skal handle om, så nevnes ikke Jenny, men andre karakterer og hendelser. Mye mulig at den neste er mer verdt å lese.

Haha, ja, det er sant!

Forresten: Vet du, som har jobbet i psykiatrien, om det er noe i det at drapsmenn/seriemordere som oftest starter med å plage dyr i ung alder? Eller er det bare en myte/en av de stereotypene du fikk avsmak på? Det er jo så lett å tenke at sånt gir mening, og det funker for så vidt i skrekkbøker, for det passer godt som opptakt, men det er også en ganske lavthengende frukt.

Nicolai Alexander wrote: "Vet du, som har jobbet i psykiatrien, om det er noe i det at drapsmenn/seriemordere som oftest starter med å plage dyr i ung alder?"

Det er litt utenfor min jobberfaring, men jeg vokste opp med to sosiopater i klassen min og to til i de to trinnene over. Og det er ikke en overdrivelse, bare en av dem har ikke diagnosen antisosial. En av dem ble nesten drapsmann mens han satt i fengsel, en annen holdt en eks fanget i kjelleren en hel helg til politiet endelig godtok at hun var savnet. En tredje var en svært utagerende narkoman som jeg tror har gått bort nå. Samtlige av dem var voldelig mot dem som var yngre enn seg, men ingen plaget dyr. Jeg har en følelse av at i USA er det en forventing om at sosiopater/psykopater plager dyr og derfor både er det vanligere at de gjør det og er det vanligere at de diagnostiseres basert på det.

Derimot er det sant at sosiopater sjeldent har følelser for dyr slik vi andre ofte har. Jeg har sett hvordan de mindre sympatetiske narkomane behandler hundene sine dårlig uten kvaler, mens de mer sympatiske er mer glad i dem enn i noe menneske.

De mennesker jeg har sett plage dyr har alle et annet karaktertrekk til felles: De oppfatter seg selv som å ha rettigheter som er hinsides rettighetene til andre. Ofte går det over i ren narsissisme. En sånn person krever at kjæledyr respekterer deres rettigheter i stedet for motsatt. De behandler ofte mennesker på samme måte. Jeg har sett så mange slike iblandt foreldrene til ungdommer med sterke personlighetsforstyrrelser. I disse tilfellene er ungdommene selv som regel fullstendig godhjertet.

Her er anmeldelsen min, forresten:

https://www.goodreads.com/review/show...

Jeg synes den treffer på utrolig mye av det jeg selv har tenkt. Frustrasjonen når det gjelder feilaktig bruk av 'krim' eller 'sspenningsroman' som sjangerbetegnelser er en av dem. Og det er ikke bare på vegne av oss lesere - det må like mye være frustrerende for forfatteren at hans bøker reklameres til lesere som antageligvis ikke egentlig er ute etter denne typen bøker.

Ukulturen med denne feilklassifiseringen har vært en stund nå. De dødes tjern blandet jo faktisk sjangerene krim og grøss og jeg lurer på at det kan være noe av grunnen til at forlagene/redaktørene har tatt seg denne friheten senere, sånn som de jo også gjorde med Egeland sine skrekkromaner. Jeg er glad for at det her blir tatt opp. Skal vi få en kultur for skrekklitteratur så må den få lov til å være seg selv.

Uten å lese mine gamle poster om igjen så kan jeg ikke huske å ha nevnt grusomhetene - volden, døden, redselen - i nevneverdig grad, men som det påpekes her, det er en av de tingene denne romanen gjør så fantastisk bra. Etter å ha tenkt litt gjennom det så har jeg tatt for meg en runde gjennom biblioteket mitt bare for å se om jeg vet av noen andre som gjør dette bedre. Konklusjonen er at det finnes de som gjør det like bra, men om det er noen som faktisk er bedre så er det ikke med stor margin.

Jeg kan ikke huske at jeg har nevnt humoren heller, ikke tenkte jeg mye over den mens jeg leste heller. Like fullt er der jo både forviklingskomedie og deadpan humor her. Det ergrer meg at jeg ergret meg så mye over denne boka, ellers så kan det jo hende at jeg hadde kunnet nyte humoren underveis.

Fra anmeldelsen: Slike reaksjoner er som regel et stort pluss for meg når det kommer til skrekklitteratur. Da kjenner jeg at jeg lever!

Enig. Skrekk man ikke føler noe for er ikke skrekkelig nok til å være skrekk.

"Samtidig ble det litt for mye etter hvert. Ikke i den forstand at det ble for hard kost, men det ble bare litt ensformig. Når man blir vant til drapene, og ser mye av det samme skje igjen og igjen, så blir volden i tillegg mer forutsigbar. Da reduseres sjokkeffekten, og så innser man at man egentlig ikke sitter igjen med så veldig mye annet. Da kunne boken med fordel vært 200 sider kortere."

Og dette er så absolutt aberet. Jeg er i et filosofisk humør for tiden og det følgende slo meg mens jeg leste anmeldelsen: Skrekk er et alarmberedskap. Psykologisk sett så har vi mange interne mekanikker som er der for å redusere en slik alarm når den oppstår. Hvis en tekst tillater oss å lære oss å handtere skrekken så vil den minske. Og skjønt dette jo er ensbetydende med at man tross alt opplever en form for mestring, så leser man ikke en skrekkbok for å oppleve samme mestringen i dagesvis etter å ha oppnådd den. Skrekk er ekstremt vanskelig å få til å fungere i langt format, vi er rett og slett ikke bygd for å handtere den grunnleggende opplevelsen på det viset.

"Og så likte jeg ikke volden mot dyr. Blir bare lei meg og provosert av sånt."

Enig. Jeg skjønner at den er der, men den gjør alt så mye mer vanskelig å lese. Vanskeligst av alt, for meg, er hvor passive dyrene er. Jeg er på Derek Kolstads side når det gjelder dyr, John Wicks reaksjon er helt rimelig.