Norsk fabelprosa discussion

Velkommen til lesesirkelen og en samtale om science fiction-boka Skyggen av håp: en ny begynnelse av Torill H. Lauritsen!



Boken kom ut tidligere i år og er nummer to etter debutboken Verdenskanselliet. Vi leste boken her i gruppa i februar 2024, og da kom forfatteren innom og svarte på spørsmål.

Her er lenke til del 1 og 2:

https://www.goodreads.com/topic/show/...

Og del 3:

https://www.goodreads.com/topic/show/...

Her er vaskeseddel/baksidetekst:

"Etter flukten fra det høyteknologiske dop-infiserte Verdenskanselliet klarer John ved hjelp av en opprørsgruppe å komme seg frem til en bygning der noen overlevende har klart å skape et primitivt samfunn. Det er for John som å leve flere århundrer tilbake i tid. Her er de ikke beskyttet av Verdenskanselliet, men må leve på en ødelagt jord med en livsfarlig sol, nærmest en kamp for tilværelsen på daglig basis.

Bli med inn i dette science fiction-universet der det utspiller seg en kamp mellom den moderne teknologiske verdenen og et samfunn der menneskene kun må klare seg med det naturen har gitt dem.

Hva vil skje videre med Verdenskanselliet? Hva vil skje med Eva, lille Angelo Sang, John og de andre? Fins det noe håp for menneskene utenfor den høyteknologiske verdenen?"

Jeg kan ikke finne noen anmeldelser fra redaktørstyrte medier (men norsk fabelprosa blir ikke ofte valgt ut til anmeldelse av dem uansett).

Håper du som har lest første bok, blir med denne gangen også! :)

Siden desember er en travel måned, forresten, sier vi bare at den offisielle leseperioden varer helt frem til 31. desember😊 Og så finner vi noe nytt å lese i januar!

Jeg er glad for en lengre frist. Egentlig hadde jeg tenkt at jeg skulle lese En himmel av jern (Øyving Myhre) ferdig først, men så oppdager jeg at den er sammenkoblet med både 1989 og Følge en drøm. (Dette må jo ha vært noe miljøet visste om, men jeg finner ingenting på nettet om det. Antageligvis en av de tingene som har gått i glemmeboka før den digitale tidsalderen kom for fullt.) Arbeidet med å skrive en anmeldelse føles plutselig tredoblet.

Men jeg skal starte på Skyggen av håp innen måneden er omme, såpass har jeg lovet meg selv.

Ja, ikke sant. Typisk det å finne ut at man bør lese andre bøker først.

Jeg har dessuten mange bøker å skrive anmeldelser av. Tror jeg har lest minst ti bøker som jeg ikke har fått samlet tankene mine om ennå, og jeg vil så gjerne gjøre det!

Men jeg skal som deg starte på denne innen måneden er omme :)

Den morsomme varianten av dette, var da jeg plukket opp «The Eyre Affair» av Jasper Fforde, og skjønte at jeg burde lese «Jane Eyre». En lang lesekveld senere satt jeg fornøyd og gledelig overrasket, og skjønte ikke hvorfor jeg ikke hadde lest den for lenge siden. Så koste jeg meg med Jasper Fforde. Kategori: post modernistisk fantasy visstnok. Jeg kaller det humoristisk meta-fantasy. Anbefales!

Anitra E. wrote: "Den morsomme varianten av dette, var da jeg plukket opp «The Eyre Affair» av Jasper Fforde, og skjønte at jeg burde lese «Jane Eyre». En lang lesekveld senere satt jeg fornøyd og gledelig overraske..."

Er det en parallellfiksjon? Jeg har stor sans for det, men det samme problemet har holdt meg fra å søke opp de fleste av dem: Man må lese originalen først for å få full uttelling. Til eksempel så fascinerer Pride, Prejudice and Zombies meg, men da må jeg lese Pride and Prejudice først og det gjør hele opplevelsen dobbelt så tidkrevende. Da blir det fort til at jeg lar det ligge.

Jeg tror de godt kan leses alene, men utbyttet blir bedre om man har lest den først. Det er mer metafiksjon/ alternativ historie og kommentarer om og i historien.

Har ankommet side 67, dvs. kapittel 19. Det er ikke bokas feil at jeg ikke er kommet lengre, den er som varmt smør å lese. Nå som jeg er ferdig med En himmel av jern så raser jeg gjennom denne, det har bare ikke vært tilstrekkelig med ressurser å oppdrive for å fortolke to dystopier samtidig.

Slik jeg ser det så forholder denne boka seg til den første boka som den første boka forholdt seg til vår virkelighet. I Verdenskanselliet blir leseren introdusert til dens verden på egne premisser, men samtidig ut fra det faktum at det leseren kan relatere til er den verden hen lever i. Etter at vi har lært oss verdenskanselliverdenen kan Skyggen av håp benytte seg av denne til å lære leseren om den svært annerledes verden utenfor. Jeg synes dette fungerer ypperlig, og John er her også det perfekt mistilpassede individet som utforsker denne verden på leserens vegne.

Jeg leste nettopp en artikkel i NRKs nettavis om noens opplevelse med å ha forlatt en svært undertrykkende kult. Jeg kjente der igjen mye av det tafatte og fortapte som jeg her ser i John. Likheten er slående, så langt iallefall. Og det gir mening, John har tross alt vært i en slags kult, et isolert samfunn hvor doktriner styrer hverdagen og ikke rasjonelle regler. In forbindelse med første bok sammenlignet jeg Verdenskanselliet med TikTok, og jeg føler dette gjelder doktrinetenkning også. Lærdommen fra TikTok-samfunnet består stort sett av irrasjonell 'du skal' og skamstraff, kombinert med en umasse av velværeprodukter som skal gjøre en akseptabel.

Hva jeg tenker om samfunnet utenfor må stort sett vente til John, og dermed jeg, har fått et bedre bilde av det. Raoul er unntaket. Han er den typen person som setter sin egen agenda og deretter setter andres agenda basert på sin egen. Han har allerede avvist alle forsøk på rasjonalitet. Under ham kommer regler til å være doktriner, han ønsker å isolere seg fra andre som ikke godtar hans doktriner, hans ideelle kontroll - under ham kommer en ny dystopi, det er jeg sikker på.

Ble ferdig med Skyggen av håp for en liten stund siden og har ruget litt på tankene om den.

Oppsummeringsvis så mener jeg den har alle styrkene fra den første boka, men står likevel i et slags vrengebilde av den. Det føles riktig at den er noe kortere. Vrengebildet bærer allerede med seg mye fra den første boka og har derfor behov for mindre forklaring når historia fortelles. Historia oppfyller såvidt jeg kan se alt den virker til å være ment å gjøre og jeg ser ikke noen egentlig grunn til at det ville ha vært en forbedring å utvide boka, eller fylle den ut utover slik den er. Jeg tenker den er bra slik.

Jeg liker tregheten i Johns utvikling. Han har fra barnsben av ikke lært seg å takle endring så det gir mening, atpå det som jeg allerede har nevnt vedrørende hvordan det er å frigjøre seg fra strengt dogmatiske levesett.

Noe som slo meg under lesingen er hvordan det føles som John går fra et levesett som jeg føler jeg kjenner igjen til et annet som jeg kjenner igjen. Vi har i større og større grad fått et slikt samfunn hvor de som har midlene til å leve i overdådighet levre side om side med de som har alt annet enn midler, men de grupperer seg hver til sin kant og eksisterer i skilte verdner. Det slår meg også at hele dystopien er en dystopi i kjølvannet av en verden som noen andre har skapt. Jeg er usikker på om jeg vil vite helt eksakt hva som skjedde eller om jeg foretrekker hvordan uvissheten gjør tilknytningen til vår verden mer teoretisk, mer tilgjengelig for generalisering.

Epilogen kom brått på, men etter at sjokket la seg så tror jeg at jeg liker den slik. I det minste så gir den meg noen forventninger til neste bok. Forventningene er ikke kongruente nødvendigvis, men det gjør det jo mer spennende å finne ut om hvilke, om noen, stemmer. Jeg lar det ligge med det siden jeg er den som først er ferdig med boka og epilogen lar seg ikke snakke om åpent uten insistente varsel om sentrale avsløringer.

Har begynt å lese boka, og nå prøver jeg bare å huske hvem alle er, og hva alt betyr. Det er litt vanskelig, så håper jeg kommer mer inn i det etter hvert :)