Norsk fabelprosa discussion

Da har vi endelig kommet til grøsser-klassikeren De dødes tjern av André Bjerke (utgitt under psevdonymet Bernhard Borge).



Om André Bjerke (1918–1985) skriver Ascheough at han var "en blottende ung (og bråmoden) 22-åring da han i 1940 debuterte med diktsamlingen Syngende jord. Som forfatter og samfunnsdebattant var Bjerke et litterært renessansemenneske – forfatter, gjendikter, essayist, poet, polemiker og innbitt riksmålsmann. Han turnerte Shakespeare og Goethe med samme naturlige eleganse som han skrev lekne og muntre vers for barn. Han lot seg fordype i sjakkens mysterier, i psykologiens irrganger, i parapsykologi og spiritualismens dulgte gåter. Han skrev hørespill og komedier side om side med dypt seriøse essays og gjendiktninger av Molière. Han skrev om alvorlige temaer – samtidig som han dyrket humoren."

Kilde: https://aschehoug.no/litteratur/bokma...

Her er en kort omtale av boka:

"En gruppe ungdommer reiser til en hytte for å finne årsaken til at en god venn begikk selvmord. I løpet av noen høstdøgn utsettes de for en rekke nervepirrende opplevelser. Alt beveger seg i grenseland mellom drøm og virkelighet, i et slør av uhygge, inntil psykoanalytikeren Kai Bugge skjærer gjennom mystikken og presenterer løsningen."

Aschehoug skriver så videre at "Bernhard Borge dyrket den klassiske mordgåten – inspirert av forgjengere som Agatha Christie, John Dickson Carr og Edgar Allan Poe – fremfor hardkokt action. Men i motsetning til sine forbilder, tok Bernhard Borge i bruk psykoanalysen som oppklaringens verktøy. Mens fortidens krimmestere festet seg ved fingeravtrykk, klokkeslett, (løgnaktige) alibier og andre håndfaste beviser, trengte Borge inn i psyken. Borges detektiv Kai Bugge er ingen politimann eller privatetterforsker, men psykoanalytiker. Og jeg-fortelleren Bernhard Borge selv – ja, han er selvsagt en berømt krimforfatter. Sammen utforsker Borge og Bugge menneskesinnet og underbevisstheten – for ikke å snakke om drømmenes rike – i jakten på løsningen. Norsk krimlitteraturs nestor, Nils Nordberg, kaller dem «en slags sjelelivets Sherlock Holmes».

Samtidig var Bjerke pinlig klar over at kriminallitteraturen er en morbid lek, ja, et spill. Variasjoner over et tema.

I rollene hentet han inn en flokk med intellektuelle og urbane venner – utvilsomt inspirert av egen vennekrets. Nils Nordberg oppsummerer treffende i sin bok Mørkets gjerninger (2016):

Handlingen settes i gang ved at de forlater sivilisasjonen, det vil si Majorstuen med nærmeste omegn og begir seg inn i mørkets hjerte, det vil si den norske landsbygda med sine fåmælte, innesluttede innbyggere, knuget under pietistisk kristendom og gammel overtro, og sine dype, tunge granskoger og bunnløse myrer, – og blir konfrontert med både indre og ytre demoner."

Dette er én av fire historier om psykoanalytikeren Kai Bugge. Boka kom ut i 1942, og i 1958 kom det ut en filmadaptasjon med samme navn. Filmen fikk en nyinnspilling så sent som i 2019.

Boken blir altså (ofte) beskrevet kun som en kriminalroman. Gjerne som en av de beste norske gjennom tidene. (Men den kom på andreplass i Nitimens "Tidenes beste norske krimroman" i 2004, rett bak "Rødstrupe" av Jo Nesbø.).

Dette kan ha noe å gjøre med tvilen over hvorvidt det faktisk skjer noe overnaturlig. Dessuten er kjernen av historien en mulig kriminell handling. Men det får da være måte på! Tenk at det skulle være så skummelt å kalle noe en grøsser?

Jeg har ennå til gode å lese denne boken og se filmen, da, så jeg skal ikke uttale meg mer om det, men jeg er spent på om jeg syns den er skummel!

Og så tenker jeg at vi leser denne ut februar :)

Denne er nok en som flere har lest før, eller har tenkt på å lese. Jeg har lest De dødes tjern for noen år tilbake og jeg har mine sterke meninger om den. Med det sagt så vet jeg at mine meninger til dels er farget av å ha jobbet innen psykiatrien, og til dels av mine krav til hvordan en detektivroman skal fungere som sjanger - og dette er ikke nødvendigvis ting som andre lesere ville ha lagt merke til overhode. Siden mye av dette har å gjøre med slutten på boka så avventer jeg til andre har lest seg ferdig før jeg presenterer min klagesang.