Norsk fabelprosa discussion

Gruppens vårlektyre i mars og april er denne samlingen med grøssernoveller av Ellen Støkken Dahl fra i fjor. Hun har medisinsk kompetanse og erfaring som lege. Hun har tidligere tatt i bruk denne kompetansen og erfaringen og skrevet sakprosabøker om både kropp og sykdommer. Det gjør henne kanskje spesielt godt egnet til å utforske skrekksjangeren, så dette blir spennende, for dette er hennes skjønnlitterære debut!



Vaskeseddel:

"Advarsel! Kan føre til forferdelse, forfjamselse, forvirring og fornøyelse.

En barnløs kvinne drar til dyrebutikken for å finne noen å elske og kommer hjem med en meterlang pytonslange. En mor leter overalt etter babyen hun trodde hun hadde. Finnes det flere måter å miste hodet på under Birkebeinerrennet? Fiskere får gjerne fisk på kroken, men hva skjer når man trekker en kvinne opp av dypet? Hvem sa forresten at rideleirer er en god arena for unge jenters seksuelle oppvåkning?

I de ti fortellingene i Dyrisk støter mennesker, dyr og dyret som bor i oss alle sammen. Og i sammenstøtet oppstår det litt av hvert, grenseoverskridelser, absurde situasjoner og burlesk humor, blant annet."




Samlingen har fått mange anmeldelser, og de aller fleste er veldig positive. Noen kaller samlingen original eller nyskapende, andre kaller den overbevisende og stilig. Det er én anmeldelse jeg vil anbefale, og - jeg er nok delvis inhabil her, for vi gikk på kurs sammen i litteraturkritikk – det er Leif Tore Sædbergs anmeldelse i Stavanger Aftenblad.

https://www.aftenbladet.no/kultur/i/6...

Her kan du lese flere anmeldelser (de fleste bak betalingsmur):

https://www.aftenposten.no/kultur/i/e...

https://godles.no/bokomtale-dyrisk-av...

https://www.dagsavisen.no/kultur/sett...

https://www.dagogtid.no/meldingar/dyr...

Nice, denne har jeg jo faktisk akkurat lest, så kanskje jeg kan bidra i diskusjonen :D

Da har jeg endelig kommet i gang med Dyrisk. Etter bare to historier så føler jeg at jeg allerede har fått et grep om hva denne samlingen er.

Det som slår meg sterkest er hvor tydelig det er at antropomorfisme gjør dyr søte, mens zoomorfisme gjør mennesker fæle. Like fullt er zoomorfisk skrekk en sjeldenhet. De to eneste eksemplene jeg kommer på i farten er Metamorfosen av Kafka og en film som heter Tusk, og jeg har ikke lest/sett hverken heller av dem. Jeg kan likevel ikke se for meg at de skal klare å gjøre meg like ukomfortabel som denne boken gjør.

Det er et løfte i det menneskelige om en gjensidighet mellom menneskene. Kall løftet en forventning om visse normer som skal skape oss et fellesskap, et samfunn hvor man skal kunne føle seg inkludert og trygg på noe slags vis. Dette feiler jevnlig, ingen tvil om det, men forventningen er innebygget i oss like sterkt som dragningen vi har mot selv å ta del i normene. Vi har en viss, om enn løs, enighet om hvordan et blikk skal være, hvordan samtaler skal fungere, hva som kan tillates å gjøre når og hvor, etc. Ta for eksempel et mord gjort i skjul av mørket. Det føles på et vis mer som et menneskelig verk enn når morderen oppsøker offerets arbeidsplass og brutalt myrder dem der, det sistnevnte er da virkelig mer en gjerning gjort av en galning, av noen som er en distanse unna det menneskelige.

Hovedkarakterene her er nettopp en distanse unna det menneskelige, og hadde de vært faktiske dyr så hadde man fort tenkt at 'dette er bare naturens gang.' Men det oppstår en dissonans når 'dyret' egentlig forventes å være 'menneske.' Likevel, jeg føler at hovedpersonenes oppførsel er kun gal i den forstand at den er bedre beskrevet som naturens gang enn som kriminell eller ondskapsfull.

Jeg har mange flere tanker, men også kravstor katt. Resten får vente.