Jonas > Recent Status Updates

May 21st
«Seneca writes that unbruised prosperity is weak and easy to defeat in the ring, but "a man who has been at constant feud with misfortunes acquires a skin calloused by suffering." [He] fights all the way to the ground and never gives up.

That's what Epictetus means too. What kind of boxer are you if you leave because you get hit? That's the nature of the sport! Is that going to stop you from continuing?»

India - Caste.
Europe - Feudalism.
America - Race.
South Africa - Apartheid.

The End of History (Francis Fukuyama)
Friminuttet fra historien (med fred)

Ch.5
Globalisering & handel (win-win)
Geopolitikk og sikkerhetspolitikk (zero-sum game)
I ustabile tider rettes investeringer mot sikkerhet.

I am a baritone who thinks he’s a tenor.

(…)

Patricide. The stuff of the great operas. U2's music was never really rock 'n' roll. Under its contemporary skin it's opera-a big music, big emotions unlocked in the pop music of the day. A tenor out front who won't accept he's a baritone. A small man singing giant songs.

«Noen blir forelska i den virkelige personen som kommer til syne når deres egne idealisering er skrelles bort, men for mange er skuffelsen stor.»

1. Finn den du ble forelsket i.
2. Husk at dere er to.
3. Ta ansvar for ditt eget bidrag.
4. Ta et valg.

«Boken har liten verdi dersom du ikke har tenkt å gjøre hovedinnsatsen selv.»

«(…) NEDERLAG, NEDERLAG, det står at jeg har forspilt hver eneste sjanse jeg har fått til å gjøre noe godt for noen, NEDERLAG, det står at på tross av at objektet fra begynnelsen av var regnet som det fineste mennesket av dem alle, er det ikke mulig å treffe noen annen konklusjon enn at han, som de andre observasjonsobjektene, har vært en eneste stor skuffelse.»

«Du levde bare ikke opp til våre forventninger.»

Hun var rene iglen, det begynte for alvor å gjøre meg irritert.
«Kan du ikke bare la meg være?» sa jeg skarpt. Men hun bet ikke på.
«Du vet du kan få meg?»
Og jeg mumlet: «Jeg vil ikke ha deg. Jeg skal på do.»
«Du vet du kan få alt du vil ha.»
«Nei.»
Det var det siste jeg sa.

«Hvor er det du skal?» spurte han.

«Jeg skal hjem.» Jeg sa det akkurat litt for høyt. Det var en programerklæring mer enn et svar.

«Hvorfor det?»

«Fordi jeg må. Tror jeg.»

3: «Det triste er likevel tanken som med ett sto klar for meg: Nå, da vi endelig var fri til å dra hvor vi ville og å gjøre hva vi ville med livene våre, kunne vi ikke lenger dra. Umerkelig hadde vi blitt som våre fedre, fastgrodd i middelmådigheten, og bare et blikk ut av vinduet bekreftet det: utsikten jeg engang hadde hatet, forstaden jeg alltid hadde avskydd. Nå var den min. Nå var gatene bare mine. Så vi ble.»

2: «(...) Det var som om år 0 hadde begynt, en ny tidsregning hvor hele verden gjorde seg klar til å legge veiene til rette for meg, slik at jeg uhindret kunne ta igjen den tapte tiden. Hvilket bringer meg til dette spørsmålet: Hvorfor flyttet jeg ikke bare? Da pappa døde, kunne jeg bare ha solgt leiligheten og dratt. Men bare Viktor hadde kommet seg unna, og heller ikke han kom særlig langt. (...)»

1: «Ga opp potetene, grunnsteinen i Bertil Åbergs kosthold. Jeg delte alle oppskrifter i to. Og jeg sluttet å kjøpe den vemmelige, tykke kefiren han drakk rett fra kartongen hver eneste morgen og som alltid etterlot seg en tynn melkeskorpe like over overleppen hans. (...)»

«Vi lever i middelmådighetens tid nå. Det er ingen som har det bra, det er ingen som har det dårlig. Alle bare har det. Det er det som er så trist.»

Jeg kom ingen vei med den mannen. Han hadde for lengst satt seg på et tog som gikk dit ingen andre hadde billett.

«Du spør og du spør!» ropte Apple. En tåre trillet nedover kinnet hennes. «Slutt med det, bare slutt!»

Vi kjørte videre i taushet. Vellykkede diktaturer fungerer alltid slik: Diktaturet flytter inn i hodene på folk. Der inne sitter det og forskanser seg mot spørsmål. Hverdagen blir enklere slik.

«Hvorfor reiser vi? Jeg vet ikke, men jeg visste at jeg aldri ville angre på at jeg var kommet hele denne lange veien, halve jorden rundt, til en avlyst konsert.»

«Det er ikke folks ondskap som får en til å knekke, men møtet med deres godhet kan av og til få hjertet til å briste lydløst.»

4: «Hvorfor reiser man, egentlig? Hvorfor reiser jeg? Plutselig følte jeg meg trøtt. Men ennå gjensto en viktig del av programmet.»

3: «‘Auch ich in Arkadien!’ skrev Goethe i sin Italienische Reise allerede for to hundre år siden: Også jeg, jeg også, det er stikkordet. Også jeg kan få se, om enn i hurtigtogsfart, det fjerne og mystiske, denne verdens Shangri-Laer og Samarkander, sydhavsatoller og høyeste fjelltopper, alt det unike, det som for bare kunne nås av de privilegerte og utholdende få, nå kan det bli litt mitt, litt ditt.»

2: «Slik blir opprinnelig unike opplevelser og eldgamle, intrikat sammenvevde tradisjoner og historier til et lettfordøyd fellesgode, raskt servert; verden blir en opplevelsespark for middelklassen, og middelklassen, den vokser. Shangri-La? Aldri eksistert, men been there, done that, jeg også.»

«Bortsett fra at jeg ikke var kineser, slo det meg at det i grunnen var lite som skilte meg fra dem. Kort besøk i dramatisk juv m/tiger: knips. Tre kvarter i et århundregammelt buddhisttempel: klikk. Markedet i gamlebyen: unnagjort samme morgen. Lokal delikatesse: fortært før sengetid. Lokal folkedanskveld: sett så mange slike, gadd ikke. Kjøleskapsmagneter: innkjøpt. Besøk i tehus: var bedre i Darjeeling.»

Geologi: Indus i vest (ved amanha Parbat) og Bramaputra i øst (ved Nancys Barwa) som avgrensere for Himalaya, og som har fått grensefjellene til å stige raskere enn vanlig, ved å slite bort deler av toppmassen. Som et isfjell som får fjernet deler av isen over vannet vil da fjellet stige raskere fra jordskorpen.