Jørn Lier Horst > Quotes

“Egy ismeretlen gyilkos utan nyomozni olyan volt, mint leszedni a papírt egy sörösüvegről. Sosem egyszerre jött le az egész, hanem kis fecnikben.”
― Jørn Lier Horst, Closed for Winter

“Full av tanker ble han sittende og stirre ut vinduet. En hettemåke satte seg med et forsiktig skrik på toppen av lyktestolpen utenfor. Bak den hadde havet stilnet. For første gang på lenge lå sjøen helt blank. Et kort øyeblikk lot han øynene hvile på det klare havet før han reiste seg. Stille før stormen, tenkte han og gikk hastig ut av rommet.”
― Jørn Lier Horst, Når havet stilner

“I et land der vi med en viss rett ble roset for medier med både høy etisk standard og tendens til folkeskikk, opplevde han stadig oftere journalister som så ut til å glemme at presseetikken også gjaldt under innsamling av informasjon, og ikke bare for formidlingen. Altfor ofte hadde han sett at rollen som samfunnets vaktbikkje hadde glidd over i en glefsende jakthund”
― Jørn Lier Horst, Nattmannen

“This is not a job that keeps you young, he thought, nor is it a job in which you become old.”
― Jørn Lier Horst, Dregs

“Wisting nikket. Byen summet av lyd. Sterke lukter drev inn gjennom bilvinduet. Krydret og spennende aroma blandet seg med stikkende dunst av diesel, stanken av forråtnelse, kål og ekskrementer.”
― Jørn Lier Horst, Nattmannen

“driving seat.”
― Jørn Lier Horst, The Hunting Dogs

“Ingen jobb, ikke noe nettverk, ikke noe sted å bo. Som tidligere innsatt faller du ikke bare utenfor samfunnet, men havner helt nederst. Du blir samfunnets bunnfall.”
― Jørn Lier Horst, Dregs

“Hun skottet bort på Agatha Christie-boken igjen, tok den til seg og bladde litt i den. Alt var så enkelt, så oversiktlig. Et samfunn eller en familie blir rystet i grunnvollene av et mord. Miss Marple kommer inn i bildet, samler informasjon, analyserer situasjonen, avslører morderen, og harmonien blir gjenopprettet. Et nøye regissert univers, stringent og gjennomsiktig. Og enkelt å navigere i. Hun skulle ønske at noen kunne ta regien på hennes liv på samme måte og ordne det slik at alt fikk en enkel, logisk og lykkelig løsning.”
― Jørn Lier Horst, Vinterstengt

“tweezers.”
― Jørn Lier Horst, Stigma

“p.305
«Hva tenker du om nettsiden?» spurte hun. «Har du vært inne på den?»
Wisting nikket, uten å oppgi hvilket alias han brukte.
«Det er et godt verktøy», sa han. «Det er ikke sikkert løsningen på saken dukker opp der, men så lenge nettsiden er oppe, vil den være en påminnelse for etterforskerne.»
«Tror du de irriterer seg over den?» spurte Michelle.
«Helt sikkert», svarte Wisting. «Du er som et knirkende hjul for dem, men det er de hjulene som knirker som blir smurt først.»
Han ga henne et raskt smil.
«Men du burde ha noen retningslinjer», fortsatte han.
«Selv om det er et lukket forum, burde du ikke tillate brukerne å navngi personer de mistenker. Du kan ødelegge uskyldige menneskers liv på den måten.
Michelle nikket. Det virket som om hun hadde vært innom de samme tankene selv.
«Og så ville jeg vært forsiktig med å publisere politidokumenter», la Wisting til. «Det kan slå tilbake på deg og føre til at politiet får siden stengt.»
«Har de sagt det?» spurte Michelle. «Har dere møtt de spanske etterforskerne?»
«Vi var på politistasjonen i formiddag», svarte Wisting.
«De ga oss en orientering. Nettsiden din var ikke tema. Jeg fikk inntrykk av at de ignorerte den.»

p.381
Michelle kikket på lappen med beskjeden om å ringe Celia.
Hun grep automatisk etter mobilen i lomma, men den var selvsagt ikke der. Politiet hadde tatt fra henne både telefon og PC. Hun fikk ringe fra rommet.
Mannen bak skranken hadde fått en skeptisk mine. Hun dro nøkkelen til seg og gikk bort til heisen. Hun kjente sin egen kroppslukt mens heisen skramlet oppover, og følte seg skitten. Håret var seigt og pistrete, huden svett.
Heisen stanset med en rykning, og dørene gikk opp.
Rommet lå i enden av gangen.
Politiet hadde gjennomsøkt det. Kofferten hennes var tømt, og alle klærne lå på senga. Veska sto på gulvet. Den var ransaket, men innholdet var lagt tilbake. Passet hennes lå også der. De hadde ikke tatt det. Hun kunne komme seg hjem.
Hun så seg rundt. Det var ingen telefon på rommet, verken på nattbordet eller skrivebordet. Hun hadde mest lyst til å ta en lang, varm dusj, men gikk ned i resepsjonen igjen. På et lite bord med turistbrosjyrer sto det en telefon hun fikk låne.
Det tok lang tid før Celia svarte. Stemmen sviktet da hun hørte den spanske kvinnen i den andre enden.
«Michelle? Er det deg?» spurte hun. «Hvor er du?»
De kjente ikke hverandre godt, men det var likevel noe trygt ved å høre henne snakke.
"Ja, det er meg", svarte Michelle. «Jeg er tilbake på hotellet.»
Tårene presset på. Hun gned dem bort og skjønte at det var nå reaksjonen kom. Kroppen begynte å skjelve, og det ble vanskelig å puste.
«Jeg ble arrestert», fikk hun fram.
«Arrestert?»
Michelle trakk pusten og samlet seg.
«Politiet hentet meg på hotellet i går morges.»
«Men hvorfor det?»
«På grunn av nettsiden.»
Det strammet seg til i brystet igjen, og hun måtte hive etter pusten.
«De sa det var ulovlig», støtte hun fram. «De har tatt telefonen og datamaskinen min.»
«Men ...» begynte Celia. «De kan jo ikke bare ...»
Hun avbrøt seg selv.
«Hvilket rom bor du på?»”
― Jørn Lier Horst, Grenseløs

“He knew from experience that it would be hours before he fell asleep, hours of useless mental turmoil that would lead to nothing but fatigue.”
― Jørn Lier Horst, The Cabin

“chapter 75, pp365

Wisting sto foran skjermen hvor både lyd og bilde fra avhørsrommet ble direkteoverført. I sine første avhør hadde han sittet overfor den mistenkte og nedfelt forklaringen pả en skrivemaskin. Den hadde ikke engang hatt rettetast. Det var i 1984, men han følte seg ikke gammel. I løpet av de siste dagene var han blitt presentert for og hadde tatt i bruk etterforskningsmetoder han ikke hadde hørt om eller sett for seg.
Og han forsto seg på det. Forsto hva de innebar, hvordan data kunne samles inn fra uante kilder, analyseres og brukes.
[…]
Han hadde vokst opp under den kalde krigen. Mens han gikk på Politiskolen på slutten av 70-tallet, hadde han i det stille vært kritisk til politiets overvåkning og kartlegging av politiske interesser, meninger og ideologi. Det var invaderende, og i stedet for økt trygghet skapte det usikkerhet.
Senere viste det seg også å være lovstridig.
Siden den gang hadde overvåkningen endret form og karakter. Det var ikke lenger noe myndighetene påtvang innbyggerne, men noe de fleste selv valgte ved å klikke «OK». Hvert skritt folk tok, ble bokstavelig talt holdt under oppsikt.
Han syntes det var vanskelig å mene noe bestemt om det nye overvåkningssamfunnet. Han likte ikke tanken på at multinasjonale selskaper samlet inn og analyserte brukerinformasjon om ham, og han likte ikke at det satt noen på operasjonssentralen som kunne følge med på hvor han og tjenestebilen hans til enhver tid befant seg, eller at de som drev nærbutikken, visste hva han pleide å kjøpe. Samtidig var han tilhenger av at voldelige ektemenn kunne overvåkes med GPS-lenke, at man hadde kontroll på potensielle terrorister og visste når de beveget seg over landegrensene, at datatrafikk ble overvåket for å finne nettovergripere, og at myndighetene hadde mulighet til å samle inn data og overvåke hvordan farlig smitte spredte seg.
[…]
Han lurte på om det i framtiden også ville komme nye etterforskere som ville bruke nye metoder og enda nyere teknologi for å prøve å løse saker han hadde måttet legge til side, eller for å ettergå saker han mente å ha funnet løsningen pả.
[…]
Hva hun forklarte hadde ingen praktisk betydning. Flettverket av andre opplysninger hadde allerede gitt dem alle svarene. När saken først var i bevegelse, hadde de kommet raskt. Alt hadde skjedd fort.
Wisting trakk seg tilbake, mot døra. Åpnet den stille og smatt ut. Det var ikke bruk for ham der inne. Andre og yngre krefter kunne håndtere det, antakelig bedre enn ham. De ville drive saken videre framover og gjennom rettssystemet.”
― Jørn Lier Horst, Sak 1569