Gunnhild Corwin's Blog

Julaften er to dager unna. Jeg tror jeg har god tid. Det tror jeg alltid, ennå en dag – før det braker løs.I morgen skal treet inn, stuen skal julepyntes og røkelsen tennes, før vi går til gode venner for å ønske hverandre God jul, tradisjonen tro.Julekvelden kommer til å bli varm, fin og kaotisk – som vanlig. Med barn som er like fruktbare som foreldrene blir vi mange: 17 vakre sjeler til bords. Vi skal gjøre alt man ikke lenger skal ha lov til å gjøre – bortsett fra starten på formiddagen med grøt, mandel og saft. Men fra da av skal vi være politisk ukorrekte helt til natten senker seg. Vi skal gå til julegudstjeneste, før vi drar på kirkegården for å tenne lys hos dem vi elsker og savner. Vi skal ha øl og dram til ribba, uten at vi skal rave rundt og skremme barna. Vi skal gå rundt juletreet og synge ett vers av alle julesangene, inklusiv Deilig er jorden. Vi skal pakke opp julegaver vi egentlig ikke trenger. Barna skal bli overrasket, skuffet og glade.Når natten kommer skal ektemann og jeg sparke av oss skoene, henge opp bunaden og trekke i joggedress og rydde de siste restene. Så skal vi sette oss med bena på bordet og glede oss over hvor heldige vi er som bor på denne rike enden av kloden og har en familie som er glad i hverandre.Og nok en gang skal jeg tenke at vi ikke nødvendigvis skal ha dårlig samvittighet fordi vi kan fråtse i materielle goder og kjærlighet, men at vi skal være pokker så takknemlige og klar over hvor heldige vi er og hvor godt vi har det.  Og jeg tror ingen kommer til å ta skade av verken juledrammen eller julegudstjenesten – ei heller Deilig er Jorden…

Så til alle: En riktig god jul og et fredelig og godt nytt år!

Som leser kjenner jeg det nesten fysisk. Frykten, engstelsen, sinnet, maktesløsheten og motløsheten. Men jeg kjenner også den lille flammen av håp når dagene er så håpløse. Og jeg kjenner kjærligheten – den enorme farskjærligheten til en livstruende syk sønn. Kjærligheten til Mikkel – vakre, unge Mikkel.Torgeir Wittersø Schanke er nådeløst ærlig i sin bok om Mikkel som bare ble 16 år gammel, og som kjempet i så mange av sine leveår. Dette er fars bok – fars opplevelse. Han skriver så det kjennes, helt inn i margen. Det gjør vondt og godt. Jeg har grått meg gjennom smertefulle og gjenkjennelige passasjer og bannet meg gjennom andre.Ingen sorg er lik og det finnes ingen fasit. Ingen sørger mer eller mindre enn andre, ingen sørger riktig eller galt. Mors sorg er ikke større enn fars. Bare annerledes. Det finnes allerede bøker om barn som er livstruende syke og dør. Oftest er mor fortelleren. Endelig viser far seg frem. Stor og stolt, liten og hjelpeløs, modig og redd. Like full av kjærlilghet.Lyset fra Mikkel skinner også på oss som lesere. Vi får følge han og pappa fra fødsel til grav – i gode og smertefulle dager. I skauen og på sykehuset. Boken gir oss et innblikk i en verden som er ukjent for de fleste av oss – men som det er så viktig at vi vet noe om. Mikkel og pappa retter lyset mot gode hjelpere og elendige hjelpere, mot vårt tidvis sjelløse og iskalde hjelpeapparat, mot helsevesenet – og mot vår uvitenhet.Denne boken bør leses av oss alle, både av de som kjenner denne situasjonen så alt for godt og av oss uvitende. Den bør inn på pensumlisten til sykepleiere, leger, Nav-ansatte og ikke minst politikere.Boken er velskrevet og nær. Det er til tider så gjenkjennelig at det gjør fysisk vondt. Likevel må jeg videre. I Mikkels lys er en sterk og vakker bok som har lært meg noe jeg trengte å lære. Jeg er bare lei meg for at jeg aldri fikk møte denne vakre gutten mens han levde. Jeg kjenner han litt likevel – takket være pappaen hans.Dette er årets kanskje viktigste bok. Dette trenger vi å vite noe om.  Jeg anbefaler den sterkt.Jeg skrev en mors fortelling. Her kommer en fars.
Kjøp – les – og lær.

… i alle fall ikke ennå.En stor artikkel i Aftenposten den 4.8. tar for seg ”lunsjbehandlingene”.  Det er såkalte softbehandlinger – Botox- og Restylane-behandlinger. De som er enkle å utføre og tar liten tid.”Alle gjør det,” sier sjefen ved Eger Skin Clinic. Nei, det er ikke sant; alle gjør det ikke. I alle fall; ikke foreløpig heldigvis. Mange lever godt med sine rynker og slappe hud. Vi er i ferd med  å tilstrebe et totalt unormalt ideal. Det er nemlig langt fra normalt å ha stram og glatt hud som gammel. ”Det er ingen som vil gå rundt med masse rynker og se sur og sint ut,” sier en 41 år gammel klient, som er inne for å få nok en Botox-behandling. ”Man skal se blid ut,” fortsetter han. Betyr det at alle som har rynker ser sure ut? Og dessuten: Hva med å være blid, istedenfor bare å se blid ut? Blir man blidere av ”lunsjbehandlingene”? Jeg tror ikke nødvendigvis det. Studier viser at mellom 7 og 15 prosent av dem som ønsker kosmetiske inngrep lider av dysmorfofobi, sier artikkelen. Det tallet kommer til å stige – like formidabelt som kosmetiske behandlinger gjør, så lenge vi ”normaliserer” uoppnåelige idealer. Vi er i ferd med å få en slags utopisk forventning om at vi bør være glatte og rynkefrie for å se godt ut. Må man det? Betyr det at ingen kvinner eller menn i godt voksen alder kan se godt ut – uten kosmetiske behandlinger?Jeg vil gjerne se ok ut. Men selv om både sinnarynker og smilerynker slåss om plassen i mitt snart 70-årige ansikt er ingen i tvil om jeg er sint eller glad. Jeg tror ikke jeg ser sur ut, på tross av alle rynkene mine.  Sykepleier og injeksjonsspesialist Julie Horne gir oss historien om 18-åringen som ble mobbet på skolen fordi hun nesten ikke hadde overleppe. Etter behandlingen med Restylane begynte jenta å gråte av glede da hun så seg i speilet. Men ble det slutt på mobbingen? Det sier historien ingenting om.Hva skjer med vårt indre når de ytre tar så stor plass? Og hva er viktigst å styrke – huden – eller hjernen og selvfølelsen?
Og synes vi det er greit at selvfølelsen henger så godt fast i utseendet?

Gamlislyder

P 4 surrer og går i bakgrunnen mens jeg lager frokost på kjøkkenet. ”Gratulerer med 40-årsdagen,” sier den ene radioreporteren til den andre. ”Du begynner jo å bli gammal,” fortsetter han. ”Har du begynt med gamlislyder ennå?”         Gamlislyder, tenker jeg. Hva pokker er det? Den nyslåtte førtiåringen er tydelig like uvitende som meg og spør. ”Nei, du vet,” sier den andre. ”Stønning og pusting og pesing. Ai – ai – ai, ojsann, puh, ops.”Jeg blir sittende og tenke. Er det også virkelig noe som kommer med alderen? Puster og peser ikke ungdommen? De gjør faktisk ikke det. De ojer og akker seg ikke når de reiser seg fra stolen. De puster ikke høylytt ut når de setter seg ned. De peser og akker seg ikke når de reiser seg opp etter å ha knytt skolissene eller gått opp trappen.
Gamlislyder. Mannen i radioen har helt rett. Vi høres bedre enn ungdommen når vi anstrenger oss eller slapper av. Jeg har konfrontert mine jevnaldrende med fenomenet. De er helt enige. Vi kjenner oss igjen, alle sammen. Betyr det at vi må slutte med det? Ikke i det hele tatt.  Men nå følges gamlislydene mine som oftest av et gjenkjennende glis og en latter. De nye lydene våre har fått et navn.Jeg har begynt med andre gamlislyder også, ikke bare ahh, mhm, oioi, akksann og ops. Jeg har begynt å snorke. Jeg er ikke overdrevent begeistret for denne nyervervelsen. Min bedre halvdel, som også snorker og har gjort det lenge og derved slett ikke er noen bedre halvdel, forteller meg stadig oftere at jeg snorker. Han har annektert mine subtile våpen og holder meg for nesen, eller vekker meg med en albue i siden. ”Du snorker,” hveser han oppgitt men kjærlig – bare litt kjærlig. Han trenger ikke vekke meg for å fortelle meg det. Jeg merker det selv. Jeg våkner av mine egne gutturale lyder. Jeg føler meg ikke nødvendigvis mer attråverdig med disse lydene, ikke spesielt feminin og sexy. Det er åpenbart mer enn mage og rygg som er blitt slappere med årene. Jeg har ennå ikke vent meg til det. Jeg blir litt forlegen når han påpeker den lite attraktive nye egenskapen min. Vårt gamlislyd-repertoar blir gradvis mer innholdsrikt. Moren min hadde også et godt repertoar. Jeg vet at jeg kan vente meg flere lyder etter hvert som årene går. 

Mygg og hetetokter
         Jeg våkner klissvåt av svette. Dynen kastes av. Jeg blir liggende utstrakt på ryggen for å kjøle meg ned. Nattelydene kryper inn i øret. Snorkingen fra mannen på venstre side plager meg ikke. Etter å ha campert sammen i mer enn førti år er lydene blitt en naturlig del av det nattlige repertoaret. Bzzzzzz. Helsikes mygg! ”Fly til han ved siden av,” hvisker jeg tynt og desperat. ”Han er nettopp diagnostisert med forhøyede blodsukkerverdier. Han smaker mye bedre enn meg.” Jeg må under dynen igjen, helt under, for å bli kvitt plageånden. Bare nesen er synlig. Etter få minutter holder jeg på å gå i luften av varme inni min kokong. Jeg må opp, jeg må ha luft!         Er det krig myggen vil ha, er det nettopp det den skal få. Jeg famler meg opp av sengen og inn på badet. Leter frem myggolje og myggspray. Kliner hele kroppen inn med oljen og går angrepsklar tilbake til det stupmørke soverommet. Snorkelydene stilner bare noen få sekunder mens jeg klargjør mine strategiske våpen, før de fortsetter like jevnt. Jeg setter viften i taket på maks styrke, tømmer nesten hele sprayflasken i værelset. Vegger og tak sprøytes sjenerøst og stridslystent. Den flyvende fienden skal ikke finne ett kjemikaliefritt skjulested i mitt soverom. Jeg kryper under dynen igjen, kun iført en halv flaske myggolje. Hetetoktene ser ut til å ha tatt pause. Jeg sovner.         Og våkner igjen, varm og svett som en maratonløper på den siste kilometeren av de lange milene. Dynen kastes av. Det klissvåte håret blåses nesten tørt av viften i taket. Det er som å ligge i stiv kuling. Min bedre halvdel har sendt ut klagemeldinger mellom snorkene: ”Det er jo som å være midt på vidda her.” Kun ett individ er helt uaffisert av myggolje og myggspray, kuling og flaksende armer. Bzzzzz. Det sies at myggen tiltrekkes av østrogen. Det er jo pokker snart ikke østrogen å spore i denne stakkars midtlivskroppen! Hva vil du med meg, mygg? Kan du ikke la en hormonfattig stakkar være i fred! Burde ikke dette være en av overgangsalderens få goder? Fravær av østrogen. Og mygg!

Hva er det jeg ikke forstår?
Aftenposten  v / Cecilie Asker har i dag en helsides jubel over Sophie Elise og ikke minst hennes puppestunt.
Aftenposten er ikke alene om å ta denne rosabloggeren til sitt eget bryst. Dagens Næringsliv, VG, Dagbladet … Alle skryter de av hennes samfunnsengasjement. "Det må være tillatt å se ut som en Barbiedukke og likevel være samfunnsengasjert," mener de. Det kan jeg si meg enig i.
Men jeg har som sagt lest nevnte blogg i flere dager og jeg spør: "Hvor finner jeg dette bejublete samfunnsengasjementet?" Alt jeg finner er pludring om frisyrer, falske vipper, antrekk, awards og popularitet -  i dag reklamerer hun for en barberhøvel, som visstnok skal være uovertruffen.
I et tidligere intervju der hun ble konfrontert med alle de kritiske røstene, svarer hun klart og stolt; "se hvem som har de fleste leserne." Og det er jo nettopp det: Jeg fornemmer et atskillig sterkere engasjement for eget utseende, popularitet, antall lesere, likes og awards enn samfunnskritiske spørsmål.
Sophie Elise har gått forbi selveste "Fotballfrue" i antall lesere. Fotballfrue tar åpenbart opp kampen og skal også bli mer samfunnsengasjert.
Disse jentene skal få blogge og uttale seg så mye de vil og om hva de vil for min del. Det jeg stiller spørsmål ved er denne nesegruse beundringen fra presumptivt fornuftige journalister og medier. Blandes ikke kortene litt her?
Er disse jentene virkelig opptatt av samfunnet, eller er det egen popularitet som har hovedfokus?
Jeg har en følelse av at jeg ikke kommer til å få flere lesere selv om jeg viser frem min snart 70 årige pupp som har ammet fire barn, når jeg tar imot blomster etter en bokpresentasjon eller et foredrag.
Min pupp skal få være i fred innenfor en BH og en genser av ukjent merke.

Jeg skriver ikke dette ut fra misunnelse. Jeg er heller ikke ute etter å mobbe noen, verken unge eller gamle. Jeg skriver dette i undring … og bekymring.
Fredag kveld ble tilbrakt med bena på bordet, avisen i fanget og gullrekka (i alle fall en del av den) på tv.
Skavland hadde Listhaug på besøk og snakket om godhetstyranniet. Jeg kan forøvrig tenke meg atskillig verre ting å tyranniseres til enn godhet, men … Listhaug forklarer uttrykket med at folk ikke tør snakke om flyktningestrømmen og si hva de mener i frykt for å stemples som rasister. Jeg tør å snakke om flyktninger og nød hvor som helst og når som helst. Jeg føler meg ikke tyrannisert til godhet og er ikke enig i at "vi skal hjelpe dem der de er". Vet Listhaug hvor de er? Og ikke minst; vet hun hvem de er? De er ikke en strøm, de er fedre, mødre, barn og venner som lever i et helvete.
Nok om Listhaug.
På Senkveld var Sophie Elise, mediamaktens dronning. En selfie med Thomas og Harald ga "likes-rekord". I dag har jeg for første gang vært inne og lest en del av bloggen hennes. Hun er mest lest, men hva skriver hun om? Ingenting. Ingenting annet enn antrekk, sminke, utseende og blogg-awards - og likes og popularitet.
Jeg nekter å la med stoppe av godhetstyranni eller insinuasjoner om mobbing. Det jeg hittil har sett av bloggen og intervjuer av vår mediadronning er intet mindre enn navlebeskuende ego-digging.
Hvis alt som skal til for å oppnå makt i media er selfies med en kjendis, og alt som skal til for å støtte det er et klikk på en "tommel opp", blir jeg bekymret - nei; jeg blir vettskremt.
Sophie Elise har størst mediamakt. Det betyr at hun burde ha mulighet til å forme en hel generasjon …
men forme den til hva?

Jeg gleder meg over strålende tilbakemeldinger på "Fordi jeg er gammel nok". De renner inn, på e-post, telefon og ansikt til ansikt. Jeg har sågar fått en flott anmeldelse i en avis. Men …
Jeg mottar også meldinger som den følgende - i hopetall:

 "Denne julen planlegger jeg å gi din siste, fantastisk herlig treffende bok, til søstre og venninner. Men: den er jo utsolgt overalt, må til Storo og Lillestrøm.... Fant et eksemplar på CC vest. Vet du om jeg kan henvende meg et sted og få tak i 5-6 eksemplarer ??"

Shame on de store bokhandelkjedene. De har bukten og begge ender når det gjelder innkjøp av bøker og hvilke de ønsker å gi hedersplass i hyllene. … og vi vet alle hvilke det er.
Hvordan skal folk kunne kjøpe bøker de ikke vet finnes, eller som de må lete i timevis etter?
Min lokale bokhandel får også gode tilbakemeldinger på boken min og ble sjokkert og irritert da jeg fortalte at "Fordi jeg er gammel nok" i beste fall står bortgjemt i et hjørne hos de store bokhandlerne. "Innkjøpsordningen ødelegger vår egen stand," freste de. 
De to forrige bøkene mine omhandlet ungdom og kreft. De fikk hedersplass i bokhandlene og mye omtale. Er vi virkelig mer interessert i sykdom og sorg enn i frydefull og gledelig aldring?
Er livet etter 50 traurig og trist og er filosofiske og humoristiske bøker for mennesker som har passert middagshøyden ikke sexy nok? 
IKKE F…!
Så hva gjør vi da?
Først og fremst sier jeg: Hurra for Høvik bokhandel, med sin alltid like behjelpelige og sympatiske betjening!
Deretter sier jeg til dere som overøser meg med godord: TAKK!
Og til dere som leter etter "Fordi jeg er gammel nok": 
Spør etter boken i bokhandelen, ikke bare let etter den - og be betjeningen bestille den for dere. Om dere kjefter litt på dem eller ikke, er frivillig :-)
Eller; bestill den på nettet, hos alle bokhandlere eller direkte fra Aschehoug. In Space finnes den heldigvis alltid.
Kanskje skal jeg rett og slett også benytte anledningen til å ønske god jul? Jeg gjør det:
GOD JUL!

Fordi jeg er gammel nok har jeg fått en del nye evner. Jeg er blant annet blitt synsk. Jeg vet hva som kommer til å skje det nærmeste året og hva vi alle trenger å vite.
For å spare deg for tid og frustrasjoner og leting etter svar, gir jeg deg herved nyhetene og hemmeligheten om hvordan lykkes og hvor oppskriftene finnes, for hele det kommende året.
- Det braker snart løs med oppskrifter på sprøsvor og saftig ribbe, og på hvordan du skal få julekakene gylne og lekre. Du vil finne oppskriftene OVER ALT
- Årets julegavetips vil være tilgengelig OVER ALT
- Bøker som MÅ ligge under juletreet vil du finne OVER ALT
- Årets "must have" julekjole og nyttårsbling vil være i ALLE butikker og på ALLE nettsider
- Hvis vi overlever jul og nyttår og har fått og gitt alt vi må ha og trenger, står nye tips og råd på rekke og rad. Og skulle ikke alt være helt tip top, trenger du ikke fortvile. For ...
- Fra midten av januar og til slutten av juni vil du finne tips og råd OVER ALT for å bli kvitt juleflesket og den gustne huden etter inntak av perfekt ribbe og lekre julekaker
- Meldinger om kurs og bøker som skal lære deg å bli vellykket på alle arenaer, populær og lykkelig finner du OVER ALT og gjennom hele året
- Oppskrifter og gode råd om hvordan du skal få Sommerkroppen 2016, flat mage og stram rumpe vil forefinnes hele våren og OVER ALT
- Tilbud om kremer, piller og innsprøytninger i alle former og fasonger for å oppnå rynkefri og glatt hud vil finne deg, ikke omvendt, OVER ALT
- En hærskare forskjellige aktører OVER ALT vil fortelle deg at de kan gjøre deg minst 10 år yngre

Og skulle du ikke klare oppnå alt som forventes av deg i det kommende året, kan du begynne å spare nå, for å få råd til å kjøpe deg en grisedyr og flott veske. Den kan du putte alle sorgene dine i og likevel fremstå som vellykket og lykkelig utad. Råd om hvilken veske du bør kjøpe finner du antakelig ikke på ALLE andre blogger, men på mange nok.
I mellomtiden kan du selvsagt kjøpe boken "Fordi jeg er gammel nok", som du burde får tak i OVER ALT.

God jul - god sommer og GODT ÅR - rett og slett.

Og psssst: Denne bloggen er sponset - av meg

Jeg har ikke skrevet en drittbok.
De som nå har lest sier til og med at boken er god. Strålende, sier noen. Skuldrene begynner å finne sin gamle plass, magen roer seg.
Likevel synes jeg det går langsomt. Alt for mange vet ennå ikke at "Fordi jeg er gammel nok" er ute. Kanskje må det ropes høyere, trues, lokkes …
Uansett; det var ingen drittbok jeg skrev, sies det. Strålende er ikke den eneste smigrende glosen som er brukt for å omtale babyen min.
… men jeg spiser fremdeles sjokolade.