Annette Münch's Blog

Trenger du tips til lesestoff i sommer? Vi har spurt noen av forfatterne våre om å anbefale deg en god sommerbok.

Mari Moen Holsve, forfatter av blant annet Halvgudene og Svart regn, anbefaler T. H. White:

Et must for alle fantasylesere, men en bok som likevel ofte blir glemt, er The Once and Future King – historien om kong Arthur – av britiske T. H. White. Den er fra 1938, og er etter min mening fremdeles en av de beste fantasybøkene noensinne. Den er spennende, vanvittig morsom, og forteller historien om ridderne av det runde bord slik du aldri har hørt den før. Det er også verdt å nevne at den gamle Disney-klassikeren Sverdet i stenen er basert på nettopp denne boka.

The Once and Future King har vært oversatt til norsk (da kalt Sverdet i stenen), men anbefales absolutt på originalspråket, ettersom White er en mester med ord og formuleringer. Kanskje ikke en storbyferie-bok, men definitivt perfekt for stranda eller hytta – late dager da man kan ta seg tid til å drømme seg av gårde til en verden full av eventyr, fantasi og gamle legender.

Vi har laget «Den ultimate guiden til kampsport» for barn  og unge. Eller en oppskrift på å gjøre dem mer voldelige, skal vi  tro en gammel og fortsatt utbredt myte om kampsport.

Av Hanne Eide Andersen og Annette Münch 

Boken ble lansert 28. september hos Cappelen Damm. Rød løper og høy glamfaktor til tross; med sumobrytere som dørvakter, kampsportfilmer rullende over skjermer på veggene og goodiebager med treningsmagasiner og håndwraps, var det ikke tvil om hva som sto i fokus. Blant gjestene var noen av landets fremste kampsportutøvere, samt presidenten og generalsekretæren i Norges Kampsportforbund. Roy Rolstad ledet en imponerende oppvisning av ITF taekwondo, i tillegg var gjestene vitne til at ”knusekongen” Narver Læret, også kjent fra TV-programmet ”Norges Beste Fighter”, kuttet en vannemelon i to med samuraisverd – med bind for øynene – mens melonen lå på datterens mage! Gjennom hele kvelden var det også utdeling av sporty og flotte premier fra eventets samarbeidspartnere Fighter og Fitness Xpress. Alt dette for å markere lanseringen av en faktabok som forlaget og vi forfattere mener er riktig og viktig å tilby barn og unge.

Ikke alle vil være enige med oss i det.

Livsstil eller vold?

En gang var kampsport samuraienes, vikingenes, riddernes og alle andre krigeres fremste våpen. Fremdeles har enkelte yrkesgrupper, som politi og militære kampsport som en del av utdanning og utøvelse. Også en del helsearbeidere får undervisning i selvforsvarsteknikker av kampsportinstruktører, for å kunne håndtere brukere og pasienter som på grunn av sykdom kan utgjøre en fysisk trussel i jobbhverdagen deres. Men for de aller fleste som utøver en eller annen form for kampsport i dag, er det en treningsform, idrett og i mange tilfeller, helhetlig livsstil. Allikevel er begrepet «kampsport» fortsatt et belastet uttrykk som mange forbinder med skumle typer og miljøer, kriminalitet og vold.

Risikovurdering

Blir man voldelig av å drive med kampsport? Enkelte studier har vist at barn og unge som befinner seg i en risikogruppe for å utvikle voldelig og antisosial adferd fra før av, har en økt risiko for å bli voldelig hvis de begynner å vanke i et kampsportmiljø. Men dette er en gruppe som er sårbar fra før, og som også vil ha høyere risiko for ikke å håndtere alkohol, voldelige dataspill og andre potensielt skadelige ting godt. Dette bekreftet også voldsforsker Ragnhild Bjørnebekk under Annette Münchs research til romanen «Jenteloven». I dag er det ellers lite som tyder på at barn og unge generelt blir mer voldelige av å trene kampsport, eller å se kampsportfilmer og spille kampsportspill, for den saks skyld.

Lærer selvdisiplin og respekt

Som i alle idrettsmiljøer for barn og unge, er samhold og fellesskap sentrale grunnverdier i kampsportklubber. Disse verdiene fremmes i praksis gjennom stor vekt på respekt for hverandre, disiplin og selvdisiplin. Elevene lærer ikke å banke opp andre. De lærer at de beste teknikken for å komme helskinnet ut av en truende situasjon, er å løpe så fort bena bærer dem. Skulle ikke det fungere, erfarer de fort at selvkontroll er en forutsetning for å få kontroll over en motstander.

Samlekurven «kampsport»

En annen utbredt myte er at det er farlig å drive med kampsport. I samlekurven «kampsport» fins det flere tusen ulike stilarter, og enda flere varianter av de ulike stilartene. Disse utøves i svært mange ulike miljøer. Derfor er det meningsløst å snakke om «kampsport» som én gren. Ingen vil vel finne på å ensidig hevde at «å gå på ski er risikosport», og sammenligne langrenn med fristilkjøring uten sikkerhetsutstyr. Og vi bare nevner det: Sykling kan være livsfarlig uten beskyttelsesutstyr, årvåkenhet og god nok teknikk. Du kan også brekke et bein, få en hjernerystelse eller knekke nesa om du går på trynet i utforbakken glipper på hoppkanten, eller kræsjer med en annen spiller på fotballbanen.

Barn trenger en trøkk!

Vi har tro på at dagens barn og unge har godt av å utvikle evnen til å tåle en liten trøkk. Å utvikle et bevisst forhold til smerte og å erfare at det ikke nødvendigvis er farlig å ha det litt vondt, tror vi er en nyttig bevisstgjøring for de aller fleste. Nyere forskning er også klar: Barn og unge får i stadig mindre grad utfolde seg i lek og aktivitet hvor de risikerer å slå seg. Barnepsykologer advarer mot en slik skjerming, fordi det hindrer ungene i å utvikle evnen til å takle store og små risikosituasjoner som de aller fleste av oss uansett vil oppleve i et normalt livsløp.

«Du lærer forskjellen på smerte som er farlig, og smerte som bare gjør vondt».

Rune Shcou Henrichsen, instruktør og grunnlegger av Ju Jitsu Norge 

Sunn smerte

I et organisert, velkvalifisert kampsportmiljø lærer poden under kontrollerte former at det ikke er farlig å ha det litt vondt og ubehagelig. De får kompetanse på hva som er farlig og ikke, både for seg selv og sine treningskamerater. I tillegg til å bli bevisste rundt dette, lærer de også å forebygge smerte og skader gjennom bred opptrening av kroppsbeherskelse. For eksempel er god fallteknikk ofte det første en nybegynner må lære seg før hun får begynne å trene på teknikker.

Samtidig er det ikke til å komme bort fra at de fleste kampsporter som innebærer kroppskontakt, langt i fra handler om å ta på hverandre med silkehansker. Mange av teknikkene krever at du tåler litt smerte i blant. Det sier Rune Shcou Henrichsen, instruktør og grunnlegger av Ju Jitsu Norge (JJN) i et intervju i boken.

– Spesielt når vi trener på enkelte kontrollgrep, ledd- låser og vridninger. Men det er mesti starten, før du blir mykere og vant til de forskjellige posisjonene. Poenget er at for å vite hvordan teknikkene fungerer på en angriper, må du også erfare når det begynner å gjøre vondt selv, forteller han.

Sprenger grenser

Schou Henrichsen legger ikke skjul på at barn som er nybegynnere ofte følges med argusblikk av bekymrede foreldre på sidelinjen.

– Vi er svært bevisste på hvilke typer teknikker vi underviser barn og ungdom i. Men mange blir også overrasket fordi ungene deres tåler mer enn de tror.

Han oppsummerer slik:

– Ved å trene på denne kontrollerte måten, får du et bevisst forhold til smerte. Du lærer forskjellen på smerte som er farlig, og smerte som bare «gjør vondt». Det gir en fantastisk mestringsfølelse og styrker deg mentalt når du sprenger egne grenser.

Rune Schou Henrichsen er en god representant for utøverne og instruktørene som har bidratt til denne boken. De er kun ute etter å knuse myter og fordommer. Og kanskje en murstein eller ti.

 

Foto: Klaudia Lech

 

Kjørende rundt i L.A. har jeg lagt merke til enorme reklameboards med teksten «A new world awaits. Read.» Hver gang har jeg hatt lyst til å stoppe for å ta bilde, men skal du stoppe i rushtrafikken i L.A. bør du planlegge dette minst en halv kilometer i forkant. Med andre ord: Ingen bilder.

På nettsiden read.gov  fant jeg derimot igjen reklameplakaten:

 

 

 

 

 

Jeg vet ikke om boards er den beste måten å inspirere barn og unge til å lese på – det er uansett forfriskende å se reklame for lesing mellom alle budskapene om slankepiller, dommedagsreligioner og hurtigmatkjeder.

Library of Congress/read.gov har også produsert ulike TV-reklamer for å inspirere til lesing. Dette begrunner de slik:

«When young people become good readers in the early grades, they are more likely to become better learners throughout their school years and beyond. While parental involvement is critical, it ultimately comes down to inspiring the individual not only to read books, but to also find their own passion about reading in all forms.»

 

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Hva synes du om disse reklamefilmene? Ville noe lignende fungert i Norge?

Nylig var jeg også på en annerledes boklansering på Book Soup, Sunset blvd. (Book Soup er en uavhengig bokhandel som har eksistert siden 1975. De tilbyr ikke bare bestselgere, men også mange smalere titler. Tilsammen skal hyllene inneholde rundt 60.000 bøker.)

Tirsdagen jeg tok turen innom, skulle George Snyder, en venn av foreleseren min ved UCLA, presentere sin nye bok – som utspiller seg i West Hollywood, hvor jeg for tiden holder til. Etter lang tid på jakt etter en agent, bestemte han seg til slutt for å utgi boken selv. Han spurte Book Soup om de ville selge den, noe de ikke ønsket. De tilbød ham derimot muligheten til å presentere boken sin i butikken, samt å reklamere for arrangementet på nettsidene sine. Dersom kvelden resulterte i salg, ville de derimot vurdere å ta inn boken. Jeg vet ikke hvordan salget har gått, men ser at bøkene hans i hvert fall er tilgjengelig på amazon.com både som paperback og e-bok.

Inntrykket mitt er at bokhandlere sliter betydelig mer her enn hjemme i Norge. Store kjeder legger stadig ned nye filialer, og innehaveren av Book Soup fortalte meg at butikken kun overlevde fjoråret fordi en investor dukket opp i siste liten. Ett av resultatene er at stadig flere forfattere velger å selge bøkene sine direkte på amazon.com, som uansett har tatt over en stor del av markedet.

Det er interessant å observere hvordan forfattere jobber i et annet land. Og nok en gang har jeg innsett at Norge, på tross av mange utfordringer og uenigheter, er et ganske godt land å være forfatter i.

Lørdag var jeg på et heldagsseminar hos professor i screenwriting ved UCLA, Wendall Thomas.  Temaet? Å skrive gode dialoger.

Fra programmet:

”Drawing on the masters of  dialogue, from Billy Wilder to Alexander Payne and Jim Taylor, this  seminar will offer  tools for developing unique, memorable main and secondary characters’ voices and  creating conflict and power dynamics  in your scripts through subtext.  It will also include tips on writing banter, speeches, monologues and fights.”

”Hvor vanskelig kan det være å skrive en dialog?” tenker du kanskje. Muligens er du enda mer selvsikker: ”Jeg kan skrive dialoger, det har jeg gjort mange ganger.”

Du hadde storkost deg sammen Wendall denne lørdagen.

Wendall Thomas har bakgrunn som manuskonsulent, manusredaktør og castingansvarlig i Hollywood. Hun har skrevet og utviklet prosjekter for Disney, Warner Brothers, Paramount, Universal, Showtime, NBC og flere. Arbeidet har gjort henne til en ettertraktet foredragsholder på filmfestivaler og -konferanser rundt om i verden. Men det er ikke kun den faglige tyngden som gjør at jeg ivrer etter å gå på så mange som mulig av kursene og seminarene hennes. Å være faglig dyktig betyr ikke nødvendigvis at du har god formidlingsevne. Det betyr ikke at du har evnen til å engasjere og motivere. Du kan være så dyktig du bare vil, men har du utstrålingen til en bruktbilselger, er forspist på ditt eget ego og tror ydmyk er en type smør …  Neppe.

Wendall kaller lørdagsseminarene sine Living Room Lectures. De finner sted i stuen hennes i en koselig bygning på Beverly blvd. Her serverer hun hjemmelagde kaker, kaffe og te. Hvor herlig er ikke det? Når hun i tillegg er svært kunnskapsrik og en fantastisk formidler, sier det seg selv at dagen er nødt til å bli en suksess. Faglig sett var denne lørdagen den mest interessante dagen jeg har hatt her i Los Angeles. Det ene aha-øyeblikket fulgte det andre, og jeg fikk virkelig testet ut hvor fort jeg klarte å notere på iPad-en.

Her burde jeg kanskje lagt inn et referat fra lørdagen eller delt notatene mine, men det ville uansett ikke blitt det samme.

Det hadde vært fantastisk å kunne invitere Wendall over til Norge for å holde et seminar eller tre.

Jeg kan påta meg ansvaret med å ordne det viktigste: hjemmelagde kaker.

Få byer kan skilte med like mye erfaring og kunnskap om historiefortelling som Los Angeles. Få steder finner du like stor tetthet av kreative, drømmende mennesker. Så nå sitter jeg her, klar til å snappe til meg deler av denne erfaringen og kunnskapen.

Om halvannen uke begynner jeg på Writer’s Program ved UCLA Extensions. I tillegg tar jeg noen timer ved Beverly Hills Lingual Institute for å friske opp engelskkunnskapene. Samtidig skriver jeg naturlig nok på et manus, tar noen oppdrag for norske magasiner, og lytter til musikksnutter oversendt fra komponisten som jobber med musikalen jeg skrev i fjor, Drop Out.

En av favorittbokhandlene mine i her i Hollywood, Borders, er dessverre lagt ned siden sist. Om noen andre skulle forville seg over hit, kan jeg i stedet anbefale sjarmerende Book Soup på Sunset blvd. Forleden kjørte jeg også forbi Bookstar i Studio City, som holder til i lokalene til en tidligere kino. Var aldri innom, så kan ikke gå god for utvalget, men fasaden i seg selv er verdt et besøk.










L.A. er en by du elsker eller hater. Det er byen for glitrende drømmer, såvel som knuste drømmer. De rike og vellykkede fester bort hundre tusener av dollar, mens ensomme sjeler triller eiendelene sine forbi i en handlevogn utenfor vinduene. Jeg vet ikke hvorfor jeg har blitt så glad i L.A. Kanskje er det uforutsigbarheten. Du kan gå på en bar og ende opp i snakk med visepresidenten i Sony Music mens en Michael Jackson–imitator sipper på en øl i hjøret. Du kan gå på kafé med en venn og plutselig oppdage Jesus jobbe på laptopen i kroken. Du kan havne på en fest i det gigantiske, arkitekttegnet huset til et filmproduksjonsselskap i Beverly Hills, og bli kjørt hjem av et sprudlende kjærestepar i en 70 år gammel cabriolet. Der sitter du plutselig i baksetet, med en fremmed, liten hund på fanget, mens frisyren herjes av vinden og øynene blendes av lysene fra Sunset boulevard. Og tenker at det er kanskje ikke dette livet handler om, dette er kanskje ikke livskvalitet. Men det er søren meg morsommere enn en rutinepreget hverdag hjemme i Oslo.

En av mine forrige sjefer ga meg et av de beste rådene jeg har fått:

Ikke la valgene dine styres av frykt.

Derfor leide jeg ut leiligheten i Oslo. Derfor er jeg her. Sittende i kurvstolen ved svømmebassenget, med Mac-en på fanget og ideer, karakterer og konflikter i hodet.

Det er viktig å jage drømmen din. Men noen ganger må du leve den også.

..

 

I dette flotte intervjuet fra The New York Times snakker James Patterson og Rick Riordan om "ikke-lesere".

Ungdom som hater å lese, har gitt meg noen av de største gledene i løpet av mine få år som forfatter.

Som barn drømte jeg aldri om å bli forfatter. Jeg elsket å lage historier og forsvinne inn i dem. Det var gleden over å skrive og skape som fikk jeg til å begynne å skrible på teksten som skulle bli til Kaoskrigeren. Hadde jeg visst at det skulle bli debutboken min, hadde garantert både fingre og kreativitet stivnet halvveis i prosessen.

Den beste måten å drepe inspirasjonen min på, er å peke på hvor mange som i etterkant skal synse og mene noe om ordene jeg setter sammen. Aller helst vil jeg skrive noe alle liker, men innerst inne vet jeg selvfølgelig at det er umulig. Noen vil alltid mene at hoverpersonen burde ha gått til høyre i stedet for venstre.

Igjen vil jeg rose ungdom. Siden Kaoskrigeren kom ut i 2006, har jeg fått utallige e-poster med hyggelige tilbakemeldinger og varmende ord. Sendt uoppfordret på kveldstid. Ikke fordi noen forventer det av dem, men fordi de selv ønsker å bruke tid på å sende meg noen linjer. Jeg har aldri mottatt ett eneste vondt ord. Bare meldinger av typen «håper du skriver flere bøker». Større motivasjonsfaktor skal man lete lenge etter!

(Kanskje bortsett fra når redaktøren min kjøper kake til meg.)

Noen av tilbakemeldingene som gjør mest inntrykk, kommer fra ungdom som aldri har likt å lese – før de forsøkte seg på en av bøkene mine. Det gjør meg enormt stolt og glad å vite at jeg har klart å dytte et menneske inn i litteraturens fantastiske verden. Da får andres kritiske røster plutselig null verdi.

I dette herlige intervjuet snakker James Patterson og Rick Riordan om de såkalte ikke-leserene: Inspiring reluctant readers

«We do have a sense that boys are not readers. That really hasn’t been my experience. If you can connect the boy to the right book, then they will become readers.»

Dette understerker også hvilken viktig jobb bibliotekarer og andre litteraturformidlere gjør. For det hjelper lite om vi skriver så godt vi kan, om ingen kobler bøkene med de riktige leserne.

Så merkelig nok er det ofte ikke-lesere som motiverer meg til å fortsette å skrive når jeg støter på utfordringer, skrivesperrer, motivasjonsproblemer, inspirasjonsmangel eller troen på at jeg vil klare å fullføre.

En stor takk til alle som har sendt meg varmende og motiverende e-poster – samt litteraturformidlerne som har kunnskap til å koble ikke-lesere med bøkene som er riktig for akkurat dem.

*   *   *

«Hei, jeg liker ikke å lese bøker eller noe, men jg ble tvingt på skolen til å finne en bok å lese. Da valgte jeg kaoskriger`n, det er den første boka jeg faktisk gadd å lese ut, forde jeg syntes den var veldig bra, pga at det er sånn mye av ungdomsalder`n er.. Er bare 15 år og har allerede vært borti mye av det. Mye festing slossing osv.. Likte boka di veldig godt. Stå på : D»

«KaosKrigen er en fantastisk bok, jeg som aldri har likt å lese før. så forelso lærern min at jeg skulle lese denne boka. den er helt ufattelig bra : ) «

«jeg fikk tips av biblioteksdamen å lese boken din »Jenteloven». Jeg er så utrolig glad for at jeg valge den! Jeg er en person som aldri leser bøker, det synes jeg er ganske så kjedelig.. Men denne boka her, fikk jeg virkelig ikke lagt fra meg. Den var så utrolig bra og spennende. Jeg også hadde håpet så veldig på en nr.2. Jeg er så nyskjerrig på hva som skjer videre med Saga. Saga og Lucas og alle de andre. «

«Hei! Ville bare fortelle at vi er 3 i familien som har lest boken din. Yngstemann (14), har lest noen bøker tidligere og tok med seg boken din på ferie. Ble lest i løpet av 3 dager. Eldstemann (16) har ALDRI lest en hel bok før (bortsett fra det han må på skolen). Leste også boken i løpet av 3 dager. Fantastisk! Han som absolutt ikke liker å lese. Da måtte far sjøl finne ut hva dette var, og syntes boken var veldig bra.Håper du fotsetter å skrive, for dette var noe som fenget. Lykke til!»

«har aldri vært noe glad i å lese, men lånte en bok når jeg skulle dra til spania i sommer ferien. slukte boka 2 ganger i løpet av en uke!! «

«Jeg pleier vamligvis ikke å lese bøker fordi jeg aldri har funnet noen som har falt i smak, men denne var toppers. En utrolig bra og fengendes bok. Håper på en etterfølger.»

Fra skrivekurset på Bekkestua bibliotek, høstferien 2011.

Jeg planla aldri å bli redaktør for ungdomsmagasiner, skrive ungdomsbøker, jobbe med ungdomsdebatt i avis og turnere ungdomsskoler. Selv egnet jeg meg ikke spesielt godt til å være ungdom – ærlig talt syntes jeg hele perioden sugde.

Noen har spurt meg hvorfor jeg velger jobber hvor jeg henvender meg til ungdom. Det gir tross alt betydelig mer kred om man gjør samme jobb for en målgruppe som er ti år eldre.

Så, hvorfor?

Dette er inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha jobbet med ungdom:

De er krevende, direkte og dønn ærlige i tilbakemeldingene sine.
De er fortsatt nysgjerrige og åpne.
De er ydmyke og takknemlige, og i svært stor grad høfligere enn mange voksne menn jeg har møtt i yrkeslivet.
Jeg har hatt over tohundre forfatterbesøk på skoler. Umulige elever har aldri vært et problem. Uduglige lærere har. (Men de fleste lærerne jeg har møtt, gjør en fantastisk jobb.)
Gleden over å oppdage noe og mestre noe for første gang, er unik. Å få observere det og dele gleden med dem, er nesten like unikt. (Nei, det gjelder ikke bare med spedbarn …)

I går holdt jeg et fem timers skrivekurs på Bekkestua bibliotek. 17 talentfulle ungdommer valgte å bruke en dag av høstferien på å lære skriveteknikker. De fortalte at de ville bli flinkere til å fortelle og uttrykke seg skriftlig.

Er det noe vi i Norge har blitt påminnet i år, er viktigheten av å ta vare på de mange dyktige og engasjerte ungdommene vi har.

Å hjelpe en 16-åring med å finne sin egen fortellerstemme oppleves som meningsfullt. Å møte deltagere som er nysgjerrige, lekne og kreative helt uten sperrer, er inspirerende. Å få være tilstede mens fantastiske tekster tar form, er rett og slett herlig.

Jeg krysser fingre for at de hadde en like fin og lærerik dag som meg.

Etter kurset brettet jeg opp evalueringsarkene.

«Du fikk meg til å tenke kreativt», «Jeg lærte å lage historier bedre enn før»; «Jeg har lært mye om hvordan jeg skal bygge opp en tekst, karakterer og generellt fått mange tips», «Nå har jeg fått mer inspirasjon til å skrive», «Jeg har lært mer enn jeg hadde forventet», «I dag lærte jeg at man kan finne en historie gjennom å skape en karakter», «Satte pris på at vi lærte å kutte i tekster, for det sliter jeg med», «Jeg kommer til å bruke oppvarmingsøvelsene i fremtiden». «Jeg nådde målene mine i dag og lærte kjempemye».

«Hils Bekkestua bibliotek å si at det var en veldig god idé med kjeks, te og brus, og at det var veldig hyggelig med skrivekurs».

Noen flere som lurer på hvorfor jeg liker å jobbe med ungdom?

”Sjokoladekake?”

”Nei, vi er på lavkarbodiett.”

Svaret som kom under en innflytningsfest forrige helg, overrasket meg. Ikke fordi jeg aldri har hørt om lavkarbo, men fordi svaret ble avlevert av to veltrente gutter i slutten av 20-årene. Kanskje var det ingen grunn til å måpe. I dag diskuterer småjenter mat i barnehagen, og nekter å spise pannekaker fordi de inneholder fett. ”Frisk med lavkarbo” ligger i skrivende stund øverst på Boklista, og pustes i nakken av ytterlig fire bøker om samme tema. Bloggere anbefaler babymatdietter. VG advarer om at kinamat er kaloribomber. Nøtter inneholder gunstige fettsyrer, men uønskede kalorier. Grønnsaker er sunt – men OBS! Ikke dem med stivelse. Ifølge raw food-dietten skal alt fortæres mest mulig rått. I tillegg bør det du svelger være økologisk, ha lav glykemisk indeks og være uten konserveringsmidler. Nederst på sjekklisten: Husk at blodtypen avgjør hvilken mat som er gunstig for deg. Egentlig bør jeg også holde meg unna gluten, egg, melk og sitronsyre – det har jeg i hvert fall blitt fortalt. For ikke å snakke om sukker, som faktisk finnes i både kokt skinke og makrell i tomat.

Visstnok vil jeg ha et sunt, langt og lykkelig liv – men får jeg det når samtlige av måltidene mine krydres med dårlig samvittighet?

I dag hadde jeg skrivekurs på Bekkestua bibliotek, og i pausen spiste jeg et saftig skolebrød – på ren trass. Fordi jeg fortjente det.

Jeg lever ennå. 

God appetitt!

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Under arbeidet med Jenteloven støtte jeg på et problem med historien jeg ikke ante hvordan jeg skulle løse. Eller kanskje visste jeg det, men jeg visste også at det ville bli ganske komplisert og kreve timer med fullt fokus. Begge deler hendte opptil flere ganger. Men én av gangene fant jeg plutselig meg selv liggende på badegulvet og skure krokene i dusjkabinettet med en gammel tannbørste. På et tidspunkt hadde jeg nemlig funnet ut at det var utrolig viktig med skinnende rene sølvprofiler. Og da måtte jo naturligvis alt annet, inkludert manusjobbing, bare vente.

Om du noen gang har skullet lese til en eksamen, vet du sikkert hva jeg snakker om. Mange studenthybler er aldri så rene som i mai.

Vanligvis er jeg enormt strukturert med så mye selvdisiplin at det kan grense til det selvdestruktive, derfor har opplevelser som dette uroet meg litt. Jeg er av typen som vasker opp mens jeg lager middag. Så å ta meg selv på fersken i å utsette ting, føles fremmed. Nesten litt flaut. Dermed ble jeg veldig lettet over denne herlige filmen som normaliserer det mange forfattere, og sikkert en hel del andre, «sliter» med.

Har du noe annet (vanskelig eller kjedelig) du egentlig burde gjort nå? Det må dessverre vente. Du må se denne filmen først.

Enjoy!

Vingene til denne "sommerfuglmannen" lagde jeg at et mislykket maleri som jeg klippet i småbiter. Et eksempel på at noe kjipt kan forvandles til noe positivt ; )

«Dette skal jeg bruke i en bok en gang!» utbryter ofte min skriveglade

venninne Trine Dahlman. En konstruktiv og trøstende tanke som gir mening

til situasjoner og hendelser som i utgangspunktet virker meningsløse.

Som mange ganger tidligere har jeg latt meg inspirere av Trine. Når noe

uventet, morsomt eller trist nå skjer, sier vi ofte i kor: «Ja, ja. Det

kan brukes i en bok.»  Ødelegger du kneet under trening? Urinerer en

senil, eldre dame bak bilen din? Påstår en truende afroamerikaner at du

skylder ham tusen dollar for kokain? «Huff. Ja, ja … Det kan i hvert

fall brukes i en bok.»

For en stund siden trampet en person inn i livet mitt og demonstrerte

menneskelige egenskaper jeg til daglig prøve å late som om ikke

eksisterer. Riktignok ikke av typen 22. juli, men «hverdagsondskapen»

kan oppleves brutal nok når man tas med guarden nede.

Jeg liker å tenke at alle mennesker innerst inne er gode, men at uro,

angst og ubalanse og kan lede svake sjeler til å utføre negative

handlinger. Ondskapen forsøker jeg å forklare med at disse bare gjør det

de mener er best for dem selv der og da. Det kan imidlertid være

vanskelig å forsone seg med denne teorien når noen bevisst skader deg

for å bedre sitt eget liv. Heldigvis finnes det flere måter å håndtere

det på.

Å bli dårlig behandlet skaper sinne, og sinne kan igjen skape god kunst.

Jeg opplever til tider sinne som en skapende og inspirerende drivkraft,

og foretrekker det derfor i betydelig større grad enn å være trist.

Da personen hadde latt sitt indre kaos og smerte gå utover meg,

produserte hjernen et titalls gode ideer om hvordan jeg kunne knuse ham.

Sinne er undervurdert som kreativ tennplugg. Samtidig vet jeg hvem jeg

er og hva slags liv jeg ønsker å leve. Hva jeg står for, og hvilke

signaler jeg vil sende ut og etterlate i den verden jeg lever i. Derfor

gjorde jeg ingenting.

Foreløpig.

I stedet for å legge meg på hans nivå og måtte leve med vissheten om at

jeg har bidrat til å øke nivaet av ondskap i samfunnet, bestemte jeg meg

for å skape noe fint ut av det negative. Bruke bruddstykker av

erfaringene og opplevelsene i en tekst, og håpe den senere kan bety noe

for flere enn meg. Forfattere jeg har snakket med, forteller det samme.

Om ekser og mobbere og sure taxisjåfører som har fått gjennomgå i

gallefylte kapitler. Jeg har gjort lignende selv. Det oppleves ikke som

ondsinnet hevn, men som søt, kreativ og frigjørende terapi. Noen vil

muligens mene det er slemt. Men å tenne et duftlys ved siden av laptopen

og drikke god te mens fingrene taster ned setningene som avslører

feigheten, å smile over vissheten om at x-antall lesere vil himle med

øynene over den sjokkerende egoismen – det må vel etterlate deg med

bedre karma enn om du oppsøkte ham og avleverte et brutalt ballespark?

Jeg velger å tro at vi møter destruktive personer av en grunn. At vi

skal få nye, viktige erfaringer før vi fortsetter på reisen vår som et

klokere og litt mer komplett menneske. Vi har lite å tape på å føle

takknemlighet overfor dem som i større eller mindre grad, bevisst eller

ubevisst, har prøvd å spenne bein på oss. De negative menneskene du har

møtt gjennom livet, har vært med på å forme deg til personen du er. En

tilsynelatende meningsløs opplevelse gjør at du kan forstå og hjelpe de

gode menneskene rundt deg bedre.

Og i tillegg kan du jo alltids bruke den i en bok.