Linn Strømsborg's Blog

Hele denne våren er jeg med på en konkurranse med folk fra Popkultur-quizzen vi går på på onsdager. Mike, quizmaster, har laga en egen Music League for quizzen, Music League er en app der man nominerer sanger i en gitt kategori, og så stemmer alle, og så vinner noen. Kategoriene har hittil vært filmmusikk, og nå er det TV-serier, og jeg veit ikke hva jeg liker best, egentlig, filmmusikk eller tv-seriemusikk, men jeg føler i hvert fall definitivt mest rundt TV-serier.

Jeg bruker mye tid på dette. Så mye tid at jeg tvang samboeren min til å bli med. Han blei med frivillig, da, etter at jeg hadde nerda så mye om det. Så nå kan vi sitte ukentlig og prate i timesvis om sanger brukt i filmer og tv-serier, hvilken liker vi best, hvilke har vi glemt.

På filmmusikk var det følgende kategorier, og her er låtene jeg valgte:

Filmmusikk fra 1940-1979:

Her måtte jeg gjøre en del research, for jeg har ingen filmfavoritter fra disse tiåra. Men jeg fant en favorittsang som passa. Simon & Garfunkles «Scarborough Fair» er fra The Graduate-soundtracket! Jeg husker fortsatt første gang jeg hørte den sangen. Det var ikke på CD, det var hjemme hos en venn jeg fikk på videregående som spilte gitar. Han satt alltid og klimpra når vi var sammen, hang på rommet hans og prata om livet. Han spilte den for meg, jeg tror kanskje til og med faren hans var med og spilte gitar, at de sang den sammen, eller kanskje jeg bare har funnet det på, men faren hans var med og spilte flere ganger, de var en sånn gjeng. Men etterpå blei den i hvert fall en favoritt i livet. Jeg vant!

Filmusikk fra 1980-tallet:

Her trodde både Sonja fra quizlaget og samboer J at jeg hadde valgt «Don’t you (forget about me)» av Simple Minds fra The Breakfast Club. Forståelig tanke, for det er jo favorittfilmen min, etter Dirty Dancing, så klart. Men! Det er ikke min favorittlåt fra 1980-tallets filmer. Det er nemlig en som begynner med lyden av vind som blåser og sangeren har veldig høyt hår. Han heter Limahl og synger «Neverending story», og jeg var forelska i stemmen hans i hele barndommen. Jeg vant ikke. Det var det Simple Minds som gjorde.

Filmmusikk fra 1990-tallet:

Nå snører det seg til her. Men jeg var ikke i tvil et sekund om hvilken låt jeg skulle velge. Den er fra en Disney-film, en undervurdert en. Denne sangen er en banger, og den hitter hardere enn det burde være lov at en låt laga til en tegna film skal. Artisten er Powerline, og låta heter «I2I». (Artisten heter egentlig ikke Powerline, han er jo en fiktiv artist, den egentlige artisten heter Tevin Campbell.) A Goofy Movie kom i 1995 og jeg hadde den på opptakskassett, og jeg elska den. Jeg så den igjen for litt siden, den holder seg. J sa jeg aldri kom til å vinne med en sang ingen hadde hørt før. Alle har hørt denne sangen, sa jeg. Jeg hadde rett. Jeg vant!

Filmmusikk fra 2000-tallet:

Det tok meg tre sekunder å komme på hvilken låt jeg skulle velge. Jeg visste det jo, for den redda livet mitt, akkurat som Natalie Portman sa den kom til å gjøre. The Shins «New Slang», som brukes i en nøkkelscene i Garden State der de møtes på et venteværelse hos et legekontor og han får låne hodetelefonene hennes for å høre på The Shins. I denne runden hadde noen nominert «Kiss me» av Sixpence None The Richer, som jeg så klart ga toppscore, selv om jeg var litt i harnisk, for ærlig talt, den er fra She’s all that, som kom på slutten av 90-tallet, men det viser seg at den også blei brukt i en film på 2000-tallet. Ja vel, men jeg liker det ikke. Personen som hadde nominert den låta glemte å stemme og blei dermed diska, for om du ikke stemmer, så får du heller ikke poenga dine. Jeg lå på andreplass, men fordi hen glemte å stemme selv, så … vant jeg!

Filmmusikk fra 2010-tallet:

Her var det heller ikke så mye tankekraft involvert. Det er en film som kom i 2011 som jeg tror jeg har sett flere ganger enn noen andre fra dette tiåret. Jeg har kjøpt jakka Ryan Gosling bruker i filmen. Jeg elsker hele soundtracket, men mest av alt elsker jeg låta som brukes i starten: Kavinskys «Nightcall». Eventuelle boblere var også fra Drive-soundtracket, som Desires «Under your spell», for eksempel, som brukes i heisscenen, men Kavinsky var førstevalget mitt. Jeg vant!

Filmmusikk fra 2020-tallet:

Her var jeg heller ikke i tvil, men jeg tvilte dog på at jeg kom til å vinne med en, for meg, litt obskur låt fra en film jeg ikke tror alle har sett. Den kom i 2020, vi så den på kino mens det var pandemi, vi var på Vega og brukte munnbind, og siden har den blitt min faste 17. mai-film, fordi jeg mener det er den beste russefilmen som finnes. Og kanskje også den beste rusfilmen. Druk med Mads Mikkelsen, og låta er Scarlet Pleasures «What a life», som er sistescena i filmen, der Mads danser og russen jubler, før han kaster seg i sjøen. Veldig overraska over dette, men jeg vant!

Så var det over på TV-serier, og første kategori var TV-serier fra før 1990:

Her måtte jeg tilbake til barndommen, og egentlig ville jeg gått for introlåta til Redningspatruljen – på norsk. Det er den soleklart beste. Har dere hørt den, eller? Snipp, snipp, snipp, snipp og snapp, de tar saken! Men Spotify driver ikke med sånt, så da måtte jeg gå for min nummer to. DuckTales. Ikke en dårlig nummer to, tvert imot et godt valg. For jeg vant!

TV-serier fra 1990-tallet:

Ingen over, ingen ved siden. Introlåta til Dawson’s Creek. Paula Coles «I don’t want to wait». Min favorittvits fra Twitter i gamle dager: Hva er postnummeret til Beverly Hills? 90210. Hva er postnummeret til Dawson’s Creek? 90108 (for our lives to be over). 12-åringen i meg var soleklar på at dette var min låt, og jeg står for det til den dagen jeg dør. En bobler ville vært introlåta til Felicity, men den finnes ikke på Spotify, ei heller noe sted på internett, annet enn i noen youtube-videoer der folk har rippa den fra TV-serien. Uansett, jeg vant ikke, men jeg kom sånn midt på treet.

TV-serier fra 2000-tallet:

Okei, her blei det trøbbel. Hittil hadde jeg hatt introlåter å velge i, men nå som vi beveger oss over i TV-serier jeg faktisk har sett igjen og igjen og igjen og som ikke nødvendigvis har en god introlåt, så måtte jeg spørre ligaleder Mike om det var lov med låter brukt i TV-serier og ikke bare introlåter. Svaret hans var litt ullent, at det kunne være introer, skits og musical episodes. Jaha. Da utgår jo alle låtene mine, tenkte jeg. Jeg grubla mye over dette. Mitt førstevalg var nemlig egentlig «Running up that hill», Placebo-coveren, brukt i den aller beste åpninga av en ganske ræva sesong av en veldig god serie, The O.C., S04E01, de første fire minuttene, der Ryan er cagefighter etter at Marissa har daua. Jeg kunne gått for introlåta, Phantom Planets «California», men den hitter jo ikke like hardt som låtene som faktisk blei brukt i serien. Min nummer to-låt ville vært fra Six Feet Under-finalen, «Breathe me» av Sia, kanskje et av de beste TV-øyeblikka fra 2000-tallet. Men den brukes jo bare i serien, den er ikke på noe soundtrack, og sånn jeg tolka svaret, så var den utafor reglene. Ja vel. Jeg vurderte «Tenke på en venn» fra Jul i Svingen, sunget av Hanne Hukkelberg i siste episode, på selveste julaften, men jeg måtte være tro til tidlig 20-åra-Linn, og gå for The O.C. Men jeg fant et smutthull. Det ligger et soundtrack fra The O.C. på Spotify, og den nest mest legendariske låta brukt i serien, etter «Running up that hill», spør du meg, er jo selveste mmm, whatchu say, altså Imogen Heaps «Hide & Seek», brukt når Marissa skyter Trey. Denne blei det laga en Saturday Night Live-sketsj av, så om ikke det kvalifiserer til en låt alle veit er brukt i en TV-serie, så veit ikke jeg. Jeg var villig til å bli diska for denne låta. Den kom på andreplass, etter House-introen. (Den originale, altså «Teardrops» av Massive Attack.)

TV-serier fra 2010-tallet:

Her er ukas kategori og jeg har tenkt mye. De beste TV-seriene fra 2010-tallet er jo Fleabag, SKAM, DARK og Girls. New Girl er den morsomste, så klart. How I Met Your Mother begynte i 2008, men gikk godt inn på 2010-tallet, og er også en stor favoritt i DVD-bunken min. Men låtmessig? Ingen introer gjør meg glad, kanskje bortsett fra introlåta til Please Like Me, den beste TV-serien du ikke har sett! Den heter «I’ll be fine» og er av Clairy Browne & The Bangin’ Rackettes. Lenge var den valget mitt. Men så måtte jeg gå i meg selv. For egentlig er mine eneste kriterier til sangvalgene mine her at jeg elsker låta, eller scenen låta brukes i. Fra DARK har vi Agnes Obels «Familiar», som brukes i en montasjesekvens ganske tidlig i første sesong, som pusler sammen ganske mange av bitene. Kongescene i en kongeserie! Men folkens, GIRLS finnes, og hva finnes i GIRLS? Robyn. Hva er den aller beste scenen i GIRLS? S06E06, slutten av episoden, der Hannah får se filmen Adam har laget om dem, og demoversjonen av «Honey» fades inn over at Adam, på film, ligger i senga og ser etter Hannah, som har gått for å tisse for å ikke få urinveisinfeksjon. The bed is getting cold. Hannah klapper sammen mac-en. Låta begynner. Så, dere, får vi endelig se hvordan Hannah og Adam møttes. Hun stjeler en mandel og spiser den, han kjefter på henne, ser at hun har en bok om skriving i veska. Are you a writer? I’m trying to be. Han tar pennen sin og skriver nummeret sitt i hånda hennes. Ow. Good, sier han. What? If it hurts … you’ll always remember. Fade til rulletekst. Fy faen i helvete satan, for ei scene, for en låt. Demoversjonen blei aldri sluppet, selve låta til Robyn kom året etterpå, men jeg sitter ofte og ser sluttscena på youtube for å få den melankolske versjonen som blei brukt der.

I dag klokka seks legger vi inn låtene våre for denne uka. I forrige uke snakka jeg med psykologen min om dette, haha, fordi jeg er en sånn en. Opptatt av regler, av å følge dem, av å gjøre som jeg blir bedt om. Kanskje er det lurt å gå inn for å bli diska, sa hun. Kanskje er det fint å kjenne på at du ikke dør av det. Så det blir Robyn, altså. Det må jo bli det.

Jeg skulle skrive noe i februar, men ukene gikk og så gikk også februar over, som den gjør hvert år. Nå er vi midt i mars og jeg sitter under dyna på Hotell Gästis i Varberg, fordi jeg var i Göteborg i går på musikkquiz på det som har blitt en årlig mars-tur med quizlaget og torsdagsquizzen der vi flytter hele quizzen til Rockbaren for en kveld. Og når jeg er så nærme Varberg, så drar jeg dit, enten på vei til eller fra quizturen.

Jeg ankom Varberg i dag tre timer før rommet mitt var klart, men det gikk fint, jeg hadde en plan. Jeg satte fra meg bagasjen min på bagasjerommet og så pakka jeg håndklær og dro til kallbadhuset og satt i en badstu, prøvde å bade en gang, men det var for kaldt, men så ombestemte jeg meg og gikk og bada litt til, men det var for kaldt. Jeg kom til hofta og løp opp igjen, inn i badstua, der de fleste var to og to, satt og prata om livet, at de gleda seg til våren, at foreldrene deres hadde begynt å rydde i huset og kaste alle skolebøkene deres fra barndommen. Jeg satt til jeg blei varm igjen og så gikk jeg ut en siste gang, ned badetrappa, trakk pusten og gikk bestemt uti vannet, senka meg ned til skuldrene og opp igjen, fort, mens jeg holdt meg hardt i gelenderet så jeg ikke skulle falle. Føttene mine var kaldest, de er lengst under vann, mot den kalde badetrappa i stål, og så fant jeg tilbake til plassen min aleine i badstua, satt til jeg var varm igjen. Jeg kjøpte en pizza til lunsj på Gästis matsalar som jeg planla å ta med meg for å ha til middag i kveld, men jeg likte den ikke, så jeg spiste to, tre stykker og lot restene ligge.

Mat er vanskelig for meg, det har det vært hele livet. Jeg har i mange år tenkt at jeg må bli voksen, at jeg må tørre å prøve nye ting, at jeg må utvide horisonten min, ta grep, bli en sånn som kan spise hva som helst, men kanskje har jeg tatt grep når jeg har funnet hva som er trygt for meg, hva jeg kan spise når alt i kroppen stritter imot, når jeg må ha noe som er trygt for å klare å svelge det. Angsten min er knytta til mat, eller det går utover spisinga mi når jeg har angst. Det blir vanskelig å svelge, vanskelig å tørre å spise, vanskelig å gi kroppen næring. Jeg veit at jeg må spise, at kroppen min får det bedre med mat, og i hverdagen går det ganske bra, men på reise er det en utfordring. Å spise ute er jo en gamble, man veit ikke hva man får om man ikke har vært der før. Nå er pizzaen på Gästis forsøkt, og nå står den på nei-lista. Men jeg prøvde!

Jeg har bananer og knaskegulrøtter som nødrasjon, jeg har kjøpt salt potetgull og frokosten på Gästis står på ja-lista, så den gleder jeg meg til i morgen. Jeg skal ingenting her, og jeg skal hjem med ti-toget fra Göteborg igjen i morra, så jeg gjør jo ingenting. Jeg har ingen planer, men det er kanskje planen min?

Jeg var i badstua og i havet. Jeg var aleine, men det er jeg ofte. På quizzen slo vi oss sammen med vennene til Sonja, og det var koselig. Jeg drakk mye øl og var glad, og så fort quizzen var ferdig, så blei musikken for høy og jeg dro hjem til hotellet mitt og så på Felicity mens jeg spiste sjokolade i hotellsenga, sovna midt i en episode og våkna to timer seinere, mens Felicity fortsatt gikk. Jeg fant tilbake igjen til der jeg sovna, og så skrudde jeg av og la meg. Jeg sov dårlig, våkna mange ganger, selv om jeg ikke skulle noe, jeg måtte ikke rekke noe. Toget til Varberg går hele tida, jeg hadde all verdens tid.

Da jeg sto på Göteborg central, så tenkte jeg at jeg kunne jo bare dra hjem i stedet, hva skulle jeg til Varberg for? Bare bo på hotell en natt, liksom. Og det er jo ikke som at jeg pleier å sosialisere noe når jeg er her, jeg sitter på rommet, ofte i senga, og leser bøker eller ser på TV, ting jeg kan gjøre hjemme, der jeg bor, hver dag. Men jeg skulle ta årets første bad i en iskald sjø, og etterpå skulle jeg gå ut samtidig som en dansk familie som hadde vært i kafeen på kallbadhuset og kanskje drukket kakao eller kaffe og brus, der faren så meg gå forbi dem, og bak meg hørte jeg ham si: Ei, hun har lige badet i havet. Seigt.

Mamma skrev at jeg alltids kom hjem igjen, så jeg måtte bare nyte å være her. Da jeg endelig fikk rommet mitt etter et kaldt bad, en varm badstu og en dårlig pizza, så la jeg meg under dyna og leste bok i et par timer, og nå skriver jeg til dere. Sola har kommet fram der ute, men det er fortsatt kaldt. Men da jeg kikka ut av vinduet her på rommet, så jeg en dame stå i en glipe av sol, hun sto helt stille, og så mot sola. Hun skulle ingenting hun heller, hun sto bare litt i sola, så rusla hun videre, ut av synsfeltet mitt.

Det er lov å gjøre ingenting.

Jeg pakka fem bøker til turen, og har lest en og en halv. Turen er over i morgen klokka 13.45, da skal jeg etter planen være hjemme igjen. Før det har jeg kanskje lest en bok til, kanskje sett noen episoder til av Felicity, kanskje våga meg ut i lobbyen for å ta en øl og sitte i de gode stolene, kanskje har jeg bare vært her inne, på rommet som er mitt i natt. Jeg husker alle oppholdene mine her, jeg elsker alle rommene, jeg kunne kanskje ikke bodd sånn alltid selv, men det er godt å vite at jeg kan dra hit, låse meg inn på et av de mange, rare rommene, som er fulle av gamle bøker, grønne vegger med kunst på. Jeg har sett mange filmer her, jeg har lest mange bøker her, jeg har bada hver gang jeg har vært her, vinter som sommer. Om sommeren bader jeg på Skarpa nord, kvinnestranda et snaut kvarter unna hotellet. Om vinteren bader jeg på kallbadhuset.

Jeg skriver sjelden her, selv om det på mange måter inspirerer til skriving. Nå skal jeg levere nytt utkast av romanen min 20. mars og jeg er i rute. Jeg har strøket over 60 sider, omrokkert på det meste i manuset, prøvd å lage en ny struktur, samle trådene, si det jeg vil si. Det føles mulig, selv om det er vanskelig. Hvis det hadde vært lett, så hadde alle gjort det.

Uansett, jeg er her fortsatt. Jeg har fått alle telefonene jeg venta på fra legene, de sa gode ting, ingenting å bekymre seg for. Jeg har kjøpt ny olajakke med Udyret fra Skjønnheten og Udyret brodert over hele ryggen. Jeg har kjøpt nye briller som skal få meg til å se litt ut som en bestemor på 60-tallet. Jeg har løpt tre ganger i uka på tredemølla mi på EVO. Jeg har blitt sterkere i armene når jeg gjør negative pull-ups i min ferd mot å ta en ekte en. Jeg har hatt premiere på joggesko, men reiste i Dr. Martens for å ikke fryse på beina på tur.

Jeg har vært på mange konserter, nå sist dro jeg spontant på Highasakite på Rockefeller som egentlig var utsolgt, men jeg fant en billett til halv pris på resale og dro på ekstrakonserten deres klokka seks på fredagen, midt i bursdagen til J, så jeg var der litt før konserten og så kom jeg tilbake igjen etterpå, for jeg er hun rare samboeren hans som drar aleine på konsert midt i feiringa for å grine til «Autopsy» og kjøpe en øl i baren uten kø som ingen ser ut til å vite om. Tidligere i år så jeg Espen Lind i Operaen med mamma, det var fint, selv om han ikke spilte «Lucky for you» nå heller. Men han spilte «Yum yum, gimme some», og da lo jeg og koste meg veldig.

Dagene går, jeg løper og skriver, jobber i bokhandelen, lever et liv. Men akkurat nå sitter jeg bare her. Jeg tror jeg tar med meg boka mi ut i lobbyen og tar en øl, før jeg går tilbake igjen hit. Vise meg litt ute i verden, før jeg lukker døra igjen, og bare er her.

Vi så den siste episoden av Stranger things den første dagen i det nye året. Hvis du ikke har sett den, så må du dessverre slutte å lese her.

Her.

Eller her.

Nå er det for seint.

Jeg hulkegrein de siste 40 minuttene. Den var alt jeg ikke visste at jeg ønska meg. Jeg har likt Stranger things lenge, helt fra starten, men det toppa seg for meg med fjerde sesong. Da Eddie kom og han blei min helt. Jeg kjøpte Hellfire club-skjorta på Tise og går med den ofte. Jeg ville vært vennen til Eddie. Eller, det ville jeg jo ikke, jeg ville sett på ham på avstand og tenkt at han var så kul og skummel, og han ville aldri visst hvem jeg var.

Men jeg tror jeg ville vært vennen til Dustin. Vi kunne gjort lekser sammen, og han kunne lært meg ting jeg ikke skjønte i de vanskelige fagene. Jeg ville sikkert vært forelska i Steve, som alle andre. Eller egentlig i Dustin, men det ville jeg jo ikke turt å si, for han er jo ikke kjekk sånn som man skal være, og sånn som de guttene man skal være forelska i er.

Stranger things-finalen er action den første en og en halve timen, og så gir de oss det beste jeg har sett på TV på lenge de siste 40 minuttene. Vi får se hvordan det går. Vi får det vi ønska oss. Eller, mange av oss får de vi ønska oss. Jeg hulka høyt og måtte gispe etter pusten da Prince-låta gikk over i Fleetwood Mac. Jeg så på at de skålte på taket av skolen og lovte hverandre å møtes en gang i måneden, og jeg tenkte først: Så jævlig smart av dem å avtale det, det klarer de jo. Og så tenkte jeg på mine egne venner og alle som har forsvunnet inn i sine egne liv, meg inkludert, og så hulka jeg for at tida går og venna våre forsvinner, selv om vi elsker dem.

Jeg hulka da Steve henta Dustin på college, jeg hulka da Mike satt og skreiv ved skrivemaskinen sin, som en annen Stephen King uten kokain, jeg hulka da Dustin sa og gjorde alt det Eddie sa han skulle gjøre da han gikk ut av high school, og jeg lo gjennom tårene da mora hans jubla høyest av at han viste fingeren til rektoren etter å ha revet av seg antrekket og avslørt t-skjorta: Hellfire lives! Jeg hulka da Hop endelig fridde til Joyce på Enzo’s. Jeg hulka og snørra da de valgte å spille D&D heller enn å dra på fest hos Stacey, som avviste Dustin på skoleballet i sesong to, men inviterte dem på fest nå. Hun trengte bare noen år, akkurat som Nancy sa. Jenter er så dumme. Gutter er også dumme. Alle er så dumme.

Jeg strigrein da de satte fra seg permene og gikk opp trappa fra kjelleren der barndommen deres en gang var. Stranger things har alltid handla om nostalgi, om 80-tallet, som jeg aldri egentlig opplevde, men som jeg alltid har elska. Om vennskapene man finner i de første åra der man prøver å bli et menneske. Om de første forelskelsene og musikken som redder livet ditt (bokstavelig talt, i denne serien), om de usannsynlige heltene som redder både seg selv og andre. Om monstre og om å bekjempe dem. Om lærere som siterer Ringenes herre, og lillesøstre som er smartere enn alle, om mødre som slåss med vinflasker og økser, og om søte journalisttjejs som er tøffere enn Ripley fra Alien. Jeg har pleid å se siste episode av Skam igjen og igjen for meg selv, selv om det aldri blir det samme igjen. Jeg kommer til å se de siste 40 minuttene av Stranger things igjen og igjen, selv om det aldri blir det samme igjen.

Dagen etter våkna jeg, ikke med Prince på hjernen, men med Espen Lind. Jeg fant Espen Lind da han het Sway og jeg var 11 år gammel. Og når jeg finner noe, så tar jeg det, for alltid. Da jeg var blitt en eldre tenåring, så ga Espen Lind ut et album, som er et av de bedre jeg har i samlinga mi, det heter This is pop music, ganske ballsy tittel, men jeg synes han har et poeng. En av favorittene mine der, heter «I want you», og er en av de fineste låtene jeg veit om. Den slutter med et ganske langt gitarriff og falsetten til Espen Lind som ligger over det mens låta fader ut i over et minutt.

Da jeg våkna etter å ha sett siste episode av Stranger things, så forklarte hjernen min meg hvorfor jeg ikke våkna med Prince på hjernen, men min egen helt, Espen. «Det er ‘Purple rain'», sa hjernen min. Og det er det. Espen Lind har brukt «Purple Rain»-slutten, som man gjør når man elsker noe, som man gjør når man kan ta noe og gjøre det til sitt eget. Tweake det, elske det, gjøre det på nytt, som en hilsen og som en takk.

Jeg har alltid likt «When doves cry» best av alle Prince-låtene, og tenkt at «Purple Rain» er ganske kjedelig, men nå har den fått nytt liv av Stranger Things, og jeg kommer til å elske den nå også for alltid. Og den slutten, der gitaren til Prince er som en falsett over resten av låta, før Princes falsett også kommer inn, og plata spinner til den ikke spinner mer, og vi mister alt, så hørte hjernen min det jeg som tenåring en gang hørte. Jeg pleide å støvsuge hele leiligheten i Høybråtenveien 23K mens jeg hørte på det Espen Lind kaller popmusikk. Det måtte være på høyt, så jeg hørte det over støvsugeren. Jeg var 14 år og elska det.

Jeg har alltid vært svak for falsett. Og TV-serie-finaler der det går bra til slutt, selv om det også går dårlig. Venner slutter å henge med hverandre, folk forsvinner, en del av jorda går under, tida går og noe blir som man skulle ønske, men mye blir annerledes. En annen ting jeg pleier å se på for meg selv når jeg bader i nostalgien, som kanskje er det jeg klamrer meg til mest her i livet, er Six feet under-finalen, de siste fem minuttene. Da hulkegriner jeg også. Hver gang.

Så mange gode ting vi har i livet, hæ?

Og så snør det også.

I fjor på nyttårsaften feira vi hos Daniel på Sandaker, og etter at jeg så rakettene i parken, så dro jeg hjem, mens J dro tilbake på fest. Jeg missa akkurat bussen, men det kom en ny en etter drøye ti minutter. Enda rakk jeg å bli så kald at jeg skalv en halvtimes tid etter at jeg kom hjem til varmen, under dyna i sofaen. Jeg så When Harry met Sally på TV, og Amandus lå i fanget mitt. Jeg husker at jeg så på ham og tenkte at dette nok blei hans siste nyttårsaften, og i august fikk jeg rett. Han blei gammel og hans siste sommer var full av kos og tunfisk, heldigvis.

I år har jeg reist. Jeg har vært på interrail aleine, da jeg dro til Stockholm for å se Kent to siste ganger, så til Varberg, der jeg transkriberte og så på TV og spiste middager for meg selv, printa manuset mitt for å jobbe med det. Jeg tok toget videre til Tyskland for å dra på bokmesse og det var skummelt og fint. Nattoget kom fram en time for tidlig, men jeg mista piffen midt i det som skulle være en koselig middag med agenturet og det tyske forlaget mitt, og midt i en bit pasta, så kom angsten som så ofte kommer når jeg egentlig bare er sliten. Da knyter det seg i magen og brystet og jeg klarer ikke å svelge og jeg tror ikke lenger jeg skal dø, men jeg skjønner at jeg er ferdig for dagen og jeg dro hjem i en taxi mens de andre dro ut og hadde en kveld jeg gjerne skulle vært med på. Men man kan ikke gjøre alt. I det nye året vil jeg dog veldig gjerne prøve å lære meg å porsjonere ut livet litt bedre, så jeg får vært med på flere ting. Kanskje må jeg ikke dra hjem når angsten kommer, kanskje må jeg bare gjemme meg litt bort, puste med magen, drikke et glass vann. Eller kanskje må jeg jobbe med å ikke brenne ut for fort på forhånd.

Jeg reiste til Roskilde for en dags festival, jeg reiste til København for å bo i en leilighet aleine i en uke, jeg reiste til Rhodos for å sitte aleine på et resort og lese en og en halv bok om dagen. Der lærte jeg at jeg kan reise aleine og at angsten min ikke trenger å være reiseleder, den kan være med og så kan jeg be den sitte ved siden av meg mens jeg hører på høy musikk og sier at alt kommer til å gå bra. Vi rekker flyet, vi kommer gjennom sikkerhetskontrollen, vi finner plassen vår, vi kommer hjem.

Jeg reiste ikke på eventyr til Tyrkia i høst, fordi øyelegen min sa en dag i september med en dyp rynke mellom bryna at hun ville sende meg til Ullevål for å utelukke at det «er noe som presser». Noe som presser i hodet, det vil du ikke ha. Jeg levde livet mitt i september og oktober som jeg pleier, men innimellom, mens jeg tok trikken eller leste en bok eller så ut av et vindu, så tenkte jeg på kroppen og hodet og noe som presser og på døden og på kreft og på framtida og fortida, og så rista jeg på hodet og fortsatte med mitt. Jeg kan ikke gjøre noe fra eller til, jeg kan bare vente til øyelegen på Ullevål har undersøkt meg. I november var jeg der og han sa han ikke var bekymra. Jeg følte meg femti kilo lettere da jeg gikk ut derfra.

I desember ringte han og sa at de ville ta en CT eller MR allikevel, men at jeg ikke skulle være bekymra. God jul. 9. januar skal jeg tilbake for å ta MR. Neste år fyller jeg 40 og jeg vil ha stor fest. Jeg vil invitere alle jeg kjenner og har kjent. J sier ofte når jeg snakker om det, at det er litt dumt å invitere til stor fest når jeg kanskje ikke tør å være med på den selv. Han sikter til bursdagen min da jeg skulle fylle 33 og jeg endte opp med å avlyse festen etter at de to første gjestene hadde kommet. Han har et poeng, men jeg kan ikke aldri mer invitere til fest i tilfelle jeg ikke tør å delta selv. Jeg får heller invitere til fest og i aller verste fall gå hjem tidlig, mens festen fortsetter uten meg. Jeg håper ikke det er en metafor for å forlate livet før jeg egentlig vil. Jeg håper jeg skal bli en gammel, gammel dame, som har lært mange flere ting enn jeg hittil har lært.

I det nye året vil jeg skrive ferdig boka mi, som jeg har brukt mye tid på å skrive, og enda mer tid på å ikke skrive, men bare være redd for. Om hundre år er allting glemt uansett, men jeg er her nå. Jeg vil ta badstu og bade, fordi jeg blir rolig i kroppen av det. Jeg vil være mer sammen med venna mine, men også se mange filmer hjemme aleine under dyna, for det blir jeg også veldig glad av. Venna mine når jeg er hjemme under dyna heter Harry og Sally, Joel og Clementine, Erik og Philip og Kari, Bobby Long og Purslane. Venna mine ute i den virkelige verden venter på meg ved bordet vårt på quiz, de sitter på Fuglen eller møter meg på Galgen, de lager middag til meg der de bor eller henter meg på Kaffebrenneriet ved siden av kinoen vi skal på sammen.

Jeg vil lære meg moonwalk og å ta en pull-up. Jeg vil gjøre mer yoga igjen. Jeg vil løpe mange parkruns, og mange runder i Svartdalsparken for meg selv. Jeg vil skrive flere brev. Jeg vil lese på senga og på kafé, og om sommeren vil jeg lese før og etter at jeg har senka hele kroppen ned i vannet.

I fjor skreiv jeg dette:

I 2025 vil jeg gå mer på kino. Jeg vil løpe 5 kilometer på under 30 minutter. Jeg vil dra på konserter. Jeg vil toge til Tyskland. Jeg vil vinne en quiz. Jeg vil skrive brev. Jeg vil skrive ferdig et førsteutkast. Jeg vil lage pasta fra bunnen av. Jeg vil finne tilbake til musikkinteressen min og finne nye skiver igjen, ikke bare høre på de jeg hørte på for 15 år sida (men jeg vil fortsatt høre på dem også, så klart). Jeg vil bade mer enn jeg gjorde i år. Jeg vil bake en kake. Jeg vil ha hjemmefest. Jeg vil gå angsten i møte med den kroppen jeg har og ta den med meg på alt jeg vil, heller enn å ta den med meg hjem. Jeg vil ha fred på jord og friske liv til alle. Gå forsiktig på isen, du vil ikke knekke foten. Jeg står for det.

Jeg tror ikke jeg gikk mer på kino, men jeg var på kino både aleine og med venner og J. Jeg løp 5K på under 30 minutter på Ekeberg parkrun under Øya-festivalen, tida mi blei 29.29. Jeg toga til Tyskland. Jeg vant flere quizzer, men ikke Verkstedet – jeg har trua på året som kommer, dog! Jeg lagde ikke pasta fra bunnen av, men det vil jeg fortsatt prøve. Jeg skreiv et par brev, men ikke nok. Jeg hørte en del på musikk, men skal fortsette å fokusere på det. Jeg bada omtrent like mye som jeg alltid gjør. Jeg bakte en kake, og prøvde å bake en eplekake også, men da konka stekeovnen vår, så den ble ikke ferdig. Jeg hadde ikke hjemmefest, men vi fikk naboklage allikevel da vi hadde spillkveld med brødrene. Jeg tok med meg angsten på flere ting, men den tok også med meg hjem et par ganger. Det skjer! Det vil skje igjen. Men angsten min og jeg skal gjøre mange ting i året som kommer. Og det skal bli bra.

Jeg vil fortsatt ha fred på jord og friske liv til alle. Jeg har ingen løsninger på hvordan det skal gjøres, men jeg har trua på at for min egen del, så kan jeg fortsette å putte penga mine på ting jeg vil skal finnes: kunst og kultur og hjelpeorganisasjoner, og så skal jeg prøve å være litt mer analog – jeg skal være på internett innimellom, men leve et liv analogt. Litt som da vi først fikk internett og logga på i en time av gangen, før livet venta på oss igjen. Nå er vi på nettet hele tida og må logge av en time for å leve et liv, og det går an å snu. Jeg håper du leser dette i ei lita luke skjermtid og at du legger bort telefonen og gjør noe som gjør deg glad etterpå. Fortell meg gjerne hva det er.

Godt nytt år til min snart 40 år gamle kropp, og til alle dere venner der ute. Fiktive, ekte, internettvenner og alle jeg har fått gleden av å tilbringe tid sammen med i den virkelige verden. Vi skal spise middag hos to ekte venner i kveld, og jeg skal sikkert hjem ikke altfor lenge etter at nyttårsrakettene har truffet himmelen. Jeg håper jeg ser noen av de som er i gull, de er de beste. Og så skal jeg høre på nyttårslåta mi. So this is the new year, but I don’t feel any different. Og det er egentlig en god ting. Men jeg lover å øve på moonwalk. Det er mulig å lære det helt på ekte innen jeg fyller 40.

For noen uker siden tilbragte jeg mye tid med IKEA. Stekeovnen vår blei ødelagt mens jeg bakte eplekake, så den blei aldri mer enn deig, og da jeg måtte kjøpe ny, så fikk jeg energi til å ta tak i alt det andre som var på halv tolv på kjøkkenet vårt. Vi pussa opp i 2019, og selv om kjøkkenet kom med ti års garanti, så var de fleste tinga utenom den garantien, eller de hadde bare fem års garanti, så stekeovnen måtte vi bare kjøpe på nytt, og komfyrvakta som aldri har funka og som vi ga opp å mase om i 2023 etter å ha hatt konstant dialog siden den blei installert i 2019, den skal vi også bare erstatte med et helt annet merke enn den som aldri har fungert. Sånn det er nå, og har vært lenge, så må vi bare gå ut i oppgangen og ta sikringa nesten hver gang vi lager mat … vi har levd sånn. Men nå ville jeg ikke leve sånn mer!

Uansett, blandebatteriet vårt på kjøkkenet, som har vært ødelagt i et par år, det gikk på garantien, så IKEA sendte et nytt, men long story short, de sendte feil og jeg måtte på IKEA for å bytte det til det vi faktisk skal ha. Jeg satt i en time i kø i returavdelinga deres og fikk endelig bytta til riktig, og da var jeg egentlig ganske lei, men det var snart november, og jeg hadde gleda meg til å se på juletinga deres, så jeg satte på julelista mi og hørte på julesangene som gjør meg trist og glad, og så gikk jeg gjennom varehuset, tok med meg alt jeg kunne bære (å ha vogn blir for dyrt for meg, for det er mange ting jeg vil ha). Da jeg sto i kassa og skulle betale, så titta et kjent fjes på meg fra den andre sida.

Hei, sa han.
Hei! sa jeg.
Jeg tenkte på deg i går, sa han, og kom rundt skranken for å gi meg en klem.
Kødder du? Jeg snakka om DEG i går, sa jeg, mens jeg dytta den nye sofaputa og pepperkakeformene til side.

Dagen før hadde jeg vært på quiz med laget mitt, og vi fikk et spørsmål der svaret var Westlife. Vi klarte det ikke. (Hvem har hatt tredje flest nummer 1-singler i England.) Men Westlife har en spesiell plass i hjertet mitt, fordi det året deres første album var utkommet, så ønska jeg meg det til jul. Og jeg fikk det. To stykker, faktisk. Jeg fikk et av han jeg nå sto og så på, og et av familien min i Slemmestad. Jeg reiv opp forseglinga på den jeg hadde fått av ham, og jeg husker at mamma blei sur, for nå måtte vi jo til Asker for å bytte den andre. Kunne du ikke tenkt deg litt om, sa hun.

Men jeg tenkte meg jo om. Jeg ville ha den som han hadde gitt meg.

Han gikk i parallellklassen min og det blei aldri oss. Jeg var ung og dum, og han var ikke kul nok, men egentlig var han jo den fineste. Voksenversjonen av meg ville tatt en alvorsprat med 13 år gamle meg og sagt at jeg hadde helt duste forventninger til hva en kjæreste skulle være. De kule fotballgutta og gangsterne jeg var forelska i, med midtskill og boblevest, de er idioter. Han som følger deg hjem og som kjøper Westlife til deg og som får deg til å le, han som alle veit er forelska i deg, men som du knuser hjertet til igjen og igjen fordi en gutt på trinnet over deg liksom er kjekkere og kulere, men han får du jo aldri uansett. Uansett, jeg husker den jula så godt. Jeg husker at jeg var så glad for den cd-en, at jeg tenkte på ham hver gang jeg spilte den, og jeg spilte den mye.

Nå sto han der, på IKEA, og vi har ikke sett hverandre på mange år, og han spurte om jeg hadde bytta noen flere Westlife-skiver i det siste. Sånn som du bytta den du fikk av meg.

Hæ? Jeg tok meg til hjertet, og sa, så høyt at alle kundene hørte det: Jeg bytta jo ikke din. Jeg beholdt den og mamma var sur hele romjula da vi måtte kjøre til Asker for å bytte den jeg fikk av onkelen og tantene mine!

Vi lo, og jeg spurte ham om han var gift, skilt, om han hadde barn. Skilt, to barn, åtte og tolv. Herregud, og så videre.
Og hva med deg, du bor på Tøyen?
Galgeberg.
Galgeberg, ja, nesten. Med Julius, var det det han het?
Ja, sa jeg og nikka. Meg og Julius.
Han er bra, han, sa han.

Jeg måtte betale og komme meg ut av IKEA, og han måtte tilbake på jobb, så vi klemte igjen og så sa han at det var bra vi møttes, så han ikke gikk resten av livet og tenkte at jeg hadde bytta cd-en jeg fikk av ham. Jeg gjorde ikke det, sa jeg. Det er den fineste julegaven jeg fikk på hele ungdomsskolen.

Da jeg tok bussen hjem, med pepperkakeform i form av en katt, og en haug med pepperkaker og nye glassformer til matrestene våre, og et nytt blandebatteri som vi snart skal få installert av en rørlegger når vi får ut fingeren en gang, så tenkte jeg på hukommelse og hvordan historiene våre endrer seg. Jeg er ganske sikker på at jeg fortalte ham at jeg beholdt cd-en, men over 25 år seinere, så huska han det som at jeg hadde bytta den. Det kan jo hende jeg ikke turte å si at jeg beholdt den. Men det kan også hende han husker historien som han husker den, fordi det aldri blei oss. Jeg sa aldri ja, jeg sa bare nei, igjen og igjen.

Da jeg gikk tredje året mitt på videregående hadde jeg en kjæreste som knuste hjertet mitt, og jeg har hatt et narrativ i mange år etter det der han gjorde det slutt med meg. Så fant jeg igjen dagboka mi fra den tida for noen år siden, og leste: I går gjorde jeg det slutt med S.

Jeg måtte lese det mange ganger, for jeg skjønte det ikke. Det var jo han som dumpa meg? Men det var ikke det. Jeg huska det jo, langt der inne et sted. Men jeg gjorde det slutt med ham fordi han ikke kunne si at han elska meg, og så har historien glidd ut, blitt til noe annet, men essensen er jo den samme. Han kunne ikke gi meg det jeg trengte, han knuste hjertet mitt. Så selv om det var jeg som gikk, og han som fortsatte å ringe meg og lese Ragnar Hovland høyt for meg i telefonen (altså, tenåringer er jo idioter, jeg er ganske sikker på at jeg kunne fortalt 19 år gamle meg selv at den gutten elsker deg, han bare tør ikke si det) så føltes det jo som om det var han som gikk fra meg.

Hjernene og hjertene våre, de er ikke så smarte alltid.

Jeg hadde ikke bare dumme kjærester i tenåra, noen av dem var snille og fine, noen av dem var litt for kule for sitt eget beste, men hvis livet mitt hadde vært en film, så hadde dere heia på han som nå jobber på IKEA. Det er han jeg heier på. Han hadde alltid ryggen min, han trøsta meg når jeg var lei meg fordi noen hadde vært duster, han skulka skolen med meg da jeg blei dumpa i lillefri av han jeg hadde vært kjæreste med i et år.

Jeg har blitt fortalt, jeg husker ikke av hvem, men det var en av gutta, for dette skjedde i guttegarderoben etter at vi hadde hatt idrettsdag og jeg hadde løpt stafett. Det var mange skoler med, så alle kjente ikke alle, og på min etappe, som jeg grua meg enormt til, så tok jeg igjen de tre som lå foran meg, og da jeg leverte stafettpinnen var jeg så glad at jeg nesten grein, og jeg fikk klem av gymlæreren min og så sto han der og tok meg i mot da jeg hoppa mot ham og ropte: SÅ DU DET, JEG KLARTE DET, JEG LØP KJEMPEFORT! Vi lo og jeg var så glad. Seinere, i garderoben, så hadde en av gutta vi ikke kjente gjort narr av meg, han hadde hoppa og skreket med pipestemme: Så dere det, jeg klarte det, og da hadde han reist seg opp og gått mot ham og bedt ham slutte å snakke dritt om folk. Så hadde han satt seg ned igjen, fortsatt med sitt.

Det er han du heier på i tv-seriene. Men 13 år gamle meg trodde jo at det var Jordan Catalano jeg skulle bli sammen med, ikke nabogutten Brian. Men det gikk sikkert bra med Brian, selv om Angela aldri blei forelska i ham. Og det gikk sikkert bra med Angela til slutt også. Dog gikk det kanskje ikke så bra med Jordan Catalano.

Det er siste kvelden på Rhodos. Jeg har drukket to drinker – en før middag, den var kjedelig, og en etter middag, den var BLÅ! Jeg har hatt en Dagens drink-chat gående med Espen og Sonja hjemme, etter at de ba meg teste så mange jeg kunne fordi jeg kjøpte All Inclusive. Pallen er som følger:

1. Sea breeze, som Sonja ba meg teste fordi Lorne i Angel liker den. Jeg har ikke sett Angel ennå, men jeg likte Sea breeze, den har tranebær og grapefrukt i seg, jeg elska den.

2. Whisky sour, Jorunn på Tronsmo ba meg teste den, og det gjorde jeg i går etter middag, da jeg satte meg for å lese litt med en whisky sour ute på plattinga, som en annen kul voksen med ting på stell. Den passa nippetempoet mitt, og føltes veldig voksen. Først likte jeg den ikke så godt, men den vokste på meg. Smakte sitron, men med ettersmak av whisky. Spent på om jeg liker den enda bedre med eggehvite i, som de ikke har i her, men som jeg tror jeg kan få til hjemme.

3. Sex on the beach, som jeg testa bare fordi man må jo teste den på All Inclusive i Syden, men herrejemini, tenk å bestille en Sex on the beach, det er jo pinlig bare å si det. Men jeg gjorde det! Og jeg likte den!

Jeg har hatt det fint her. Jeg har hatt det ganske mye sånn som jeg tenkte jeg kom til å ha det. Jeg har lest bøker på dagen, jeg har bada – morgenbad om morgenen har vært det beste. Da har jeg tassa ned på stranda i slåbrok og gått ut på rullesteinene, lagt meg bakover i sjøen, og bada litt. Noen morgener har jeg sett noen andre, noen morgener har det bare vært meg. Jeg har ikke bada så mye i bassenget, men noen dager har jeg sitti der ute for å liksom være ute blant folk og ikke bare på rommet. Fått litt sol. Sett på at de har vannaerobic klokka tolv, men ikke vært med. Jeg har gått litt tur, men ikke så langt. Jeg har funnet en kafe som lagde god frappe. Jeg har skrevet postkort. Jeg har sendt meldinger hjem når jeg har vært ensom. Jeg har fått svar. Jeg har spist middag i buffeten, som har vært grusom de fleste dagene, men i dag blei jeg helt rørt av middagen – jeg fikk poteter, saus, blomkål og svinekotelett. Det beste måltidet på hele turen! Enda jeg har spist moussaka to dager (den ene dagen til lunsj, fordi de har forskjellig tema på buffeten – italiensk var det verste, og det skulle man jo ikke trodd). 

I dag gikk jeg også en lengre tur, og det burde jeg jo gjort første dagen, for da fant jeg fin strand jeg kunne ligget på, fin strandbar jeg kunne drukket øl på, men som jeg drakk milkshake og spiste pommes frites på i dag i stedet, og jeg fant masse morsomme butikker og jeg så to hunder jeg kunne ha klappa, men det turte jeg ikke. Jeg har ikke sett så mange katter, men det bor to her på hotellet som ligger på solsengene og bryr seg lite om at personalet prøver å jage dem bort.

I morra skal jeg fly hjem og jeg gruer meg ikke så mye. Jeg gruer meg alltid mest til å fly hjemmefra. Når jeg skal hjem, så er hjernen min mer sånn: Enten så kommer du hjem, eller så dør du, same, same. 

Jeg dro på denne aleineferien for å sjekke om jeg klarte det. Men også for å gjøre noe for meg selv. For å få litt sommer, når sommeren egentlig er over. For å lese bøker. For å slappe av. Og jeg har faktisk slappa av. Jeg er rolig i kroppen. Jeg har gjort yoga noen morgener før morgenbadet, og det har aldri vært så stille i hodet mitt. Jeg har kjeda meg, men det tror jeg er sunt.

Og så har jeg hørt på Gillian Welch – nesten hele turen. Jeg fikk skiva hennes, The Revelator, i 2005, av han jeg data etter S. Kingosgate 3 som han het. Han het ikke det, men jeg kalte ham det. Han bodde der. Det var fint, det der. Han var gammel, men yngre enn jeg er nå. Jeg var 19 og hjerteknust. Han henta meg i bilen sin og kjørte meg hjem til seg. Vi hørte på skiver. Jeg lå på gulvet hans, og så i senga hans. Han ga meg Josh Rouse og Gillian Welch, og det er noe av det fineste jeg har fått. Jeg har likt låtene hennes siden jeg hørte dem første gang, men på denne turen, så har en ny låt festa seg. Jeg gikk en kveldstur for å kjøpe Mythos og Stitch-klistremerker (det siste var ikke planen, men de blei med da de lå ved kassa) og så hørte jeg på April the 14th, pt. 1, og jeg gikk aleine i mørket og hadde hatt en litt dårlig dag, middagen var dårlig (det vil si, for fancy for meg) og jeg var sulten og trist, men jeg hadde smugla med meg noen rundstykker fra frokosten som jeg spiste aleine i senga, og så gikk jeg altså ut en tur, og Gillian sang og mot midten av låta, så endrer den seg, og hun synger: Hey, hey, på en sånn trist og samtidig trøstende måte, og jeg begynte å grine, og Gillian sang, hey, hey, og jeg sakna farta og så opp på himmelen og svelga klumpen i halsen og jeg var helt aleine, men jeg er her, i verden. Jeg er her fortsatt. Jeg er her til jeg ikke er her lenger. 

Når folk spør meg hva jeg driver med, så svarer jeg at jeg jobber i bokhandel. Hvis jeg står sammen med samboeren min eller venner av meg, så pleier de å legge til at jeg også skriver bøker. Jeg er ikke egentlig redd for å prate om det, men jeg veit ikke alltid hva jeg skal si. Folk blir jo nysgjerrige og lurer på ting, og jeg har ikke helt klart å komme på de beste svarene, men jeg tenkte jeg kunne prøve å samle dem her.

Det første folk lurer på, er jo hvor man får tak i bøkene mine. Det får meg ofte til å føle meg litt som en som printer og stifter dem sjæl hjemme, men bøkene mine finnes der du finner alle andre bøker. Du kan låne dem på biblioteket, kjøpe dem hos din favorittbokhandel, kanskje står de allerede på hylla der, klare til å kjøpes, kanskje må du spørre etter dem og så kan de bestille dem. De finnes også på lydbok, lest av forfattaren sjølv, og jeg tror du kan kjøpe dem som e-bøker også, om du liker det bedre enn papirbøker.

Så spør de hva slags bøker jeg skriver. Romaner, sier jeg. Hva slags romaner? Samtidsromaner, bøker om helt vanlige folk. Det er jo et ganske kjedelig svar, men jeg veit ikke helt hva jeg skal si. Jeg skriver ikke krim, eller sci-fi, jeg skriver ikke kjærlighetsromaner, selv om jeg har prøvd, å, som jeg har prøvd, helt siden 2008 har jeg prøvd, og jeg prøver ennå. Men ja, bøkene mine handler om helt vanlige folk som gjør ganske vanlige ting. Her kommer ei lita gjennomgang:

Jeg debuterte i 2009 med romanen Roskilde, den handler om en vennegjeng som er på festival, om varm øl og konserter, om seine netter og nattbading, om å savne noen som ikke er der lenger, om å møte en ny, om å gå seg bort, om å føle seg hjemme på et jorde med tusenvis av andre. Det var min første bok og jeg var 23 år gammal da den utkom. Jeg fulgte opp samme høst med en boksingel som heter Øya, som på en måte er siste kapittel i Roskilde-boka, og i pocketutgaven er den med. Hovedpersonen har ikke noe navn, men bestevenninna hennes heter Therese, og eksen hennes heter Jonas.

I 2013 kom den vanskelige andreboka Furuset, som jeg tror jeg skreiv over 20 utkast av. Det tok sin tid. Men det blei en bok til slutt, og den feira vi på Internasjonalen i januar 2013 med stor fest og Dansestøl som DJs. Den handler om Eva som er 25 år og ferdig med en mastergrad, om kvartlivskrisa, om venna hun vokste opp sammen med og stedet hun rømte fra, men som hun hele tida kommer tilbake til. En journalist skulle intervjue meg om boka, og han begynte med å spørre: Så, hvordan var det å flytte hjem igjen til Furuset etter så mange år? Jeg har ikke flytta hjem igjen til Furuset, sa jeg, jeg har skrevet en roman. Han sa han skulle ringe meg opp igjen. Liten funfact om Furuset: Jeg brukte navna på de ekte venna mine i boka, så Nina, Ashkan og Nilen finnes i virkeligheten. Men det er fortsatt en roman. Jeg er ikke Eva, hun er mye kulere enn meg, men vi deler favorittband og mye av oppveksten vår. Men jeg har aldri turt å klatre opp på taket på skolen, det er det bare Eva som tør.

I 2016 kom Du dør ikke, som blei en oppfølger til Furuset. Det var ikke meninga, men jeg klarte liksom ikke å slutte å skrive om henne. Hun var blitt en naturlig forlengelse av meg selv, og mens jeg satt og prøvde å skrive en ny bok, så dukka hun bare opp igjen. Hun og alle venna hennes. Du dør ikke er en bok om angst, kanskje fordi jeg hadde fått angst selv, året før den første boka om Eva kom. Jeg tror vel ikke jeg hadde skrevet en bok om at Eva fikk angst om jeg ikke hadde det sjæl. Men jeg forsøkte å skrive en bok om angst til alle oss som har det, som har kjent på det, men kanskje enda mer til alle som ikke har kjent på det, sånn at de kunne se litt hvordan det var. Eva løper og løper, hun tar ikke telefonen når venna hennes ringer, men de fortsetter heldigvis å ringe. Du dør ikke var på vei til å ferdigstilles da Kent annonserte at de la opp, og det blei med i boka. Men det står i den første teksten at Eva har hatt angst en stund, så det er ikke fordi Kent legger opp at hun får angst. Det er bare den siste dråpa i et allerede skjelvende og altfor fullt glass.

Så prøvde jeg å skrive en kjærlighetsroman igjen, som alltid, men det endte opp med å bli en roman om en 35 år gammel kvinne som ikke ønska seg barn. Den heter Aldri, aldri, aldri og blei et slags gjennombrudd. Den er oversatt til mange språk og jeg har fått møte lesere i mange land som har lest den på et språk jeg ikke kan. Det er veldig stas og litt skummelt. Aldri, aldri, aldri handler om hvorfor vi får barn, og hvorfor vi ikke får barn. Den handler om å leve et liv. Hovedpersonen har ikke noe navn, men hun har en eks fra lenge siden som heter Jonas, og nå er hun sammen med en fin fyr som heter Philip. Fun fact: Jeg prøvde egentlig å skrive inn Philip i Furuset, men han blei delvis strøket og delvis omgjort til Miriam-karakteren. Men äntligen, etter mange år, fikk Philip sin rette plass.

Noen somre etter denne boka, var jeg på Roskilde igjen og redaktøren min ba meg om å skrive en boksingel til. Jeg sa først nei, men da jeg var på Roskilde i 2022 skjedde det som så ofte skjer når Nils ber meg om å skrive noe. Jeg begynte å skrive det. Bare i hodet, men det er jo der det begynner. Så da skreiv jeg boksingelen OK, en til, som kanskje er min favoritt av det jeg har skrivi. Der følger vi hovedpersonen fra Roskilde mange år etterpå, hun er på festival igjen, aldri for ung, aldri for gammel, og hun møter Jonas tilfeldig på det store jordet blant hundretusenvis av andre. Hun møter også noen som spør om Philip er med, men det er han ikke, for de har jo gjort det slutt. Og her kommer kanskje det største easter egg-et i forfatterskapet mitt, hovedpersonen i Roskilde, Aldri, aldri, aldri og OK, en til er den samme. Jeg forventa ikke at noen skulle se det, selv om jeg la inn noen bittesmå hint her og der, men jeg fikk faktisk en melding på instagram fra en som tilfeldigvis hadde lest dem rett etter hverandre og som lurte. Det var HELT SJUKT STAS og jeg bekrefta med et svært glis rundt munnen.

Så skreiv jeg boka om Britt, som egentlig skulle bli en koselig bok om et sommerhus og en vennegjeng som reiste dit hver sommer, men i alle scenene jeg skreiv, så var det en av dem som var så jævla sur hele tida. Det blei tydelig at boka mi egentlig skulle handle om henne, og sånn blei Britt hovedpersonen i boka som endte opp med å hete Faen, faen, faen, og som blei en mye sintere bok enn jeg trodde jeg noen gang skulle skrive. Men den handler jo ikke bare om sinne, den handler om å stå opp for seg sjæl, om å ta grep, om å slippe taket i alt man tror man må holde på, om å være en sint voksen som ligger i happy baby-pose når man gjør yoga. Da jeg skreiv de første to utkastene, så blei jeg irritert på Britt. Da jeg måtte skrive om for å bli kjent med Britt, så blei jeg veldig, veldig glad i henne. Selv om jeg ikke nødvendigvis er enig i alt hun gjør og hvordan hun takler ting. Britt ligner ikke på meg, men jeg liker henne godt.

Nå holder jeg på med min neste bok, som jeg ikke tør si så mye om ennå, men jeg skriver i hvert fall. Hvis alt går som planlagt, så kommer den neste år. Og så har jeg skrevet den tredje boka om Eva to ganger allerede, men det er sikkert atten forsøk igjen før det ligner noe som kan utgis. Men Eva lever, i hvert fall, hun durer på der inne i hodet mitt, og alle venna hennes, som ligner på mine, de lever også sine liv. Om så bare til glede for meg, om jeg aldri klarer å fullføre.

Men jeg sier fortsatt at jeg jobber i bokhandel om noen spør meg hva jeg driver med. På Tronsmo. Der finner du alle bøkene mine i hylla. Jeg signerer om jeg er på jobb. Vi har til og med en tysk utgave av Aldri, aldri, aldri til salgs, om du har en venn som snakker tysk. Jeg tror det er den eneste tyske boka vi har, faktisk.

Jeg redigerer manuset mitt i ti siders bolker. Ikke fordi jeg ikke har tid til flere sider daglig, men for å ha et overkommelig mål, og noe jeg også kan få til om jeg har mye annet planlagt. Nå er det 40 sider igjen og jeg har lova nytt utkast i løpet av oktober. Jeg går ut av leiligheten om morgenen, går til en kafe, åpner manuset ved siden av manuset med foreslåtte endringer, og så tar jeg dem side for side. Flytter rundt på ting, stryker ting, skriver om, skriver igjen.

En morgen jeg løp før jobb, så var det rim på gresset.

En lørdag jeg løp Parkrun, så var det rim på gresset i skyggen.

Det er fortsatt varmt i sola.

Jeg prøver å høre mer på musikk, jeg prøver å få ned skjermtida mi, jeg prøver å spise sunt, jeg prøver å skrive en bok, jeg prøver å ikke få panikk.

En morgen jeg satt på kjøkkenet før jeg skulle løpe, så hørte jeg på radio og hørte en låt jeg trodde var ny, men det viste seg å være en gammel en. Jeg trodde det kanskje var noe nytt fra José González, men det var David Crosby. Den heter «What’s broken» og da jeg løp Parkrun den morgenen, så løp jeg med den på repeat.

Jeg tok bussen til quiz en dag med den på repeat. Jeg var engstelig, som jeg så ofte er når jeg skal noe utenfor huset. Jeg lente meg mot bussruta og hørte på stemmen til David Crosby i øra mine, orda han sang. Låta kom i 2014, jeg har ikke hørt den før nå. Nå hører jeg på den hele tida. Det finnes ting der ute, så uendelig mange ting, det blir aldri tomt.

Mamma var på sykehus, hun blei sjuk på ferie. Hun er utskrevet nå, de har funnet ut av hva det var, hun skal bli helt frisk. Jeg var engstelig og langt unna, men J skulle på hytta i høstferien og dro lørdag morgen. Jeg skulle løpe Parkrun, som jeg har begynt å gjøre alle lørdagene jeg kan – og på veien dit forsøkte jeg å ringe sykehuset. De tok telefonen da jeg hadde løpt ferdig og var hjemme igjen, J pakka for å dra. Jeg kom gjennom og blei satt over til riktig avdeling. Jeg spurte dem om de kunne levere en pakke til mammaen min, om samboeren min leverte den. J kjører forbi sykehuset på vei til hytta og tilbød seg å svinge innom. En veldig hyggelig mann i telefonen sa at det skulle de få til. Så jeg pakka en bunke bøker og sendte dem med J. Mamma blei glad.

Jeg var rørt og glad over å ha en samboer som sa, da jeg fortalte ham at mamma var innlagt på sykehuset og at det var langt unna: Jeg kjører jo forbi der på vei til hytta! Jeg blei glad da mamma sendte melding om at pakka kom fram. Jeg blei enda gladere da hun skreiv at hun var hjemme igjen, noen dager seinere, etter lange timer på isolat.

Jeg og David Crosby drar ut av leiligheten, selv om jeg er engstelig. Vi drar på quiz og på kafe, vi møter venna mine. På lørdag hørte jeg riktignok ikke på David Crosby, men jeg hørte på Highasakite, fordi jeg skulle se dem på Unity Arena. Jeg hadde følgende forventninger:

Jeg kom ikke til å komme fram, fordi bussene var fulle. Jeg kom ikke til å få kjøpt øl, og i hvert fall ikke fått gått på do. Jeg kom ikke til å se noe, fordi det var for mange folk og jeg kom ikke til å høre noe, fordi lyden var ræva, og etter konserten, så kom jeg meg i hvert fall ikke hjem igjen, fordi bussene var om mulig enda fullere.

Bussene var fulle på veien dit, men jeg hadde beregna god tid, og jeg hadde sjekka veien på Google Maps, så jeg gikk, hele veien fra Thune til Unity. Google sa det kom til å ta en time og et kvarter, jeg gikk dit på 56 minutter. Jeg gikk langs sjøen, marinaen, jeg gikk og hørte på Highasakite, det blei mørkt mens jeg gikk, men jeg kom fram. Jeg fikk kjøpt øl, selv om en danske forsøkte å snike foran meg. Usikker på om han bare ikke så meg, eller om han ikke brydde seg, men jeg sa høyt, da han sa til den han var sammen med: Vi stiller oss her. Ikke foran meg! sa jeg, og han stoppa opp og så på meg: Å nei, nei, nei, det ku’ vi aldrig fundet på. Så tok han et steg tilbake og jeg nikka, det blei min tur og jeg fikk kjøpt en øl. Jeg hadde kjøpt Golden Circle, men jeg har aldri vært på Unity Arena før, så jeg trodde hele gølvet var Golden Circle, og peila meg ut en plass litt framme til venstre. Men så så jeg at det var et slags innslipp helt framme ved scenen. Jeg gikk dit og tenkte at det kanskje var noe VIP-greier, men det var så mange som gikk inn, så jeg tenkte at det kunne da ikke være det. Er dette Golden circle, spurte jeg vakta, og hun nikka. Jeg viste henne billetten min og gikk inn, og der var det masse plass. Det var min plass.

Jeg drakk øl og konserten begynte, jeg sto med danseplass fem rader fra scenen, og jeg var så fornøyd. Jeg kjøpte billett til den konserten for å høre én låt. Da de ga ut Mother for noen år sida, og jeg hørte «Autopsy» for første gang, så husker jeg at jeg spilte den høyt for J på kjøkkenet og sa: Tenk å høre denne live i et mørkt rom. Vi skrudde opp, igjen og igjen.

De spilte mye fra den nye skiva, de spilte mye fra Mother. Så begynte den. «Autopsy». Jeg begynte å grine. De spilte hele, før en pause i settet der de rigga om scenen. Den er jo perfekt til det, for den varer i nesten ti minutter.

Jeg kjøpte en øl til og koste meg med resten av konserten, og så, da de spilte «Golden ticket» og klokka var 22.28, så gikk jeg, selv om jeg risikerte at de avslutta med min andre favoritt, «Atomic sparks». Men jeg hadde en plan, og det sto at konserten var slutt 22.30 på billetten. Jeg gikk mens jeg drakk opp ølen min, blei stående litt i utgangen før jeg snudde meg og fulgte etter en gjeng bortover veien, stolte på at de skulle til en buss, og det skulle de, og da den kom, så var den tom, og jeg fikk sitteplass helt foran.

De avslutta med «Golden ticket» og jeg var på vei hjem, på en ikke helt full buss. Jeg føler at Unity Arena er siste boss av konsertarenaer, og jeg runda den.

Og så fikk jeg høre «Autopsy».

Det slo meg da jeg satt på bussen og hørte på den på vei hjem, at den og mange andre låter jeg liker har noe til felles. Tidligere i september var jeg på Valkyrien Allstars på Sentrum Scene, og min favoritt av dem er «Ingenting så tungt», og den har det samme som «Autopsy», og «Wet sand» av Red hot chili peppers, forøvrig, som jeg fant fram på Youtube da jeg satte meg i sofaen med en øl for å feire kveldens bragd. De er flere sanger i ett. Det begynner på én måte, og så blir det til noe annet. «Autopsy» er først én låt med vokal, og så blir den noe som bare kan beskrives som en trancedrøm fra slutten av 90-tallet. «Ingenting så tungt» er tre forskjellige låter og melodier som glir sømløst inn i hverandre. Når refrenget kommer, så letter jeg, og melodien endres helt. Den er liksom tre låter i én, egentlig. «Wet sand» er først én låt, som er helt okei, litt kjedelig, men så, på rundt 3:40 uti låta, så endres melodien helt og Anthony synger: Oh, you don’t form in the wet sand, you don’t form at all, ooooh, you don’t form in the wet sand – I DO, og når han synger I do, så krøller 17-åringen i meg tærne og synger med.

Sentrum Scene har jeg forøvrig ikke runda ennå, jeg blir alltid stående bakerst fordi jeg ikke liker å presse meg fram. Man kan ikke kjøpe seg Golden circle der, men hvis det hadde gått an, så hadde jeg gjort det. Men jeg kan jo også prøve å bli litt tøffere. Gå fram, ta plassen min. Men jeg ser jo bakerst også, når alle lener seg riktig vei i ny og ne.

Dette innlegget var også kanskje flere innlegg i ett, det blir sånn når man bare skriver en sjelden gang i blant. Men dette var litt av september. Det var en god en. Ingenting så tungt, ennå.

Jeg føler vi gikk rett fra seinsommer til høst. Det blei kaldt om morgenen, det blei kaldt om kvelden, og så fikk jeg korona. J blei sjuk først, vi våkna begge to en morgen klokka fem av at han frøs sånn, feberen var der. Jeg ga ham pleddet mitt og vi sov videre, jeg dro på jobb, han blei hjemme. Jeg fikk hodepine tre dager etter og våkna med skjærende hoste i går. Det finnes fortsatt. Jeg tar det med ro, prøver å være grei med kroppen, har vært i grei nok form til å gå en rolig tur i nabolaget for å få litt frisk luft. Møtte to venner, stoppa langt unna og sa: Ikke kom nærmere! Jeg har korona! Vi blei stående med to meters avstand, i en slags trekant, prata sammen som om det var 2020 igjen. De var på vei til Palestina-demonstrasjon. Der skulle jeg vært. Men jeg gikk sakte gjennom Svartdalsparken, så hjem igjen, la meg i senga, så på TV.

Jeg leste 44 bøker i sommer. Aller mest leste jeg barne- og ungdomsbøker, jeg har kjøpt en del TL-klubben og Grøsserne-bøker på loppis, og flere av dem har vært følgesvenner, innimellom nyere voksenbøker. Det får opp antallet, så klart, og siden jeg var med på Sommerles for voksne, laga av datteren til Kristin, så var målet å lese 42 bøker. Jeg lagde skjema i kalenderboka mi, pynta det med et klistremerke av Stitch som satt i en strandstol med solbriller og en is. Perfekt Sommerles-klistremerke. Jeg har sittet lite i strandstol denne sommeren, men hvis alt går som det skal, så har jeg – som premie til meg selv for to bra ting som har skjedd i sommer – bestilt en tur til Rhodos i oktober.

Flyskam, flyskrekk, angst for å være aleine, engstelse for alt som kan gå galt, ja, det er der, hele pakka. Men sola er også der. En siste ukes sommer før vinteren kommer.

Vi mista katten vår i sommer. Han blei akutt sjuk i starten av juli, så vi visste det kom. Vi fikk ha ham i nesten to måneder til, men den siste uka i august, så var det på tide. Vi tok ham med oss i buret, gikk sakte opp mot Ensjø. Møtte Thea, som nettopp har gifta seg, hun så oss og sa hei, spurte om vi skulle på tur med katten. Han skal avlives, sa jeg, bare sånn. Hva annet kan man gjøre? Han er gammel, fortsatte jeg, gammel og syk. Hun så på oss med tårer i øya. Men du har gifta deg! sa jeg. Gratulerer! Vi klemte, og så gikk vi videre, hver vår vei. J, katten og jeg. Thea i sommerkjole forhåpentligvis på vei et fint sted, til en god kveld.

J og jeg kom til Evidensia der de hadde gjort klart et rom til oss, det sto Amandus i et hjerte på døra, det var tent telys. Vi har vært med på det en gang før, da Arkimedes måtte avlives i 2021. Det var like jævlig nå. Den første katten jeg var med på å avlive, var Biggen, som jeg hadde fra jeg flytta hjemmefra i 2005, til han døde vinteren 2011. Han blei akutt syk, så jeg trodde jeg bare var hos dyrlegen for at de skulle fikse ham, men i stedet sa de at det ikke var mer de kunne gjøre. Hjertet hans hadde sluttet å fungere, han hadde vann i lungene. Det var best å la ham slippe. Jeg husker at jeg gikk derfra med halsbåndet hans i lomma. Det var vinter, snø. Jeg skulle på jobb. Jeg klarte ikke å slutte å gråte.

Nå hadde vi visst det i to måneder, men det var grusomt det også. Alt vi gjorde for siste gang. Disse dyra, de er så små, og allikevel en så stor del av livet. Da vi kom hjem nå, var det med tomt bur, til en tom leilighet. Det er så stille her. Det er rart hvor mye et annet vesen gjør ut av seg, bare at han tassa rundt her, flytta på seg i sofaen, klatra litt i klatrestativet, spiste litt mat, før han kom og la seg igjen, oppå meg eller ved siden av meg, i enden av sofaen, oppå beina mine, gikk i sikksakk på vei til kjøkkenet for å få mat, satt på sofalenet og venta på at vi skulle bli ferdige med å spise, så han kunne legge seg i fanget til J mens vi så på TV. Da jeg gikk og la meg den kvelden, så klappa jeg på dyna, som jeg alltid pleide å gjøre, for at han skulle komme og legge seg. Det var ingen som kom og la seg. Det var bare en refleks. Han bodde hos oss i 11 år.

Nå er det bare J og jeg.

Nå er vi sjuke begge to, J gamer og jeg leser bøker, ser på TV i senga, spiser enkle måltider. Tomatsuppe, toast. Enkelt å lage, enkelt å svelge. Jeg har plommer. Jeg har Frus. Jeg har pledd og dyne. Vi har Paracet.

Før jeg blei sjuk, så fiksa jeg sykkelen min. Trilla den ned til verkstedet i Eiriksgate, der han har fiksa sykkelen min hvert år, som regel om våren. Nå har den stått ubrukt siden jeg begynte å spille Pokemon Go, fordi jeg heller ville gå rundt og fange pokemons. Men jeg var i Malmö og besøkte Krummis da var jeg var i København, og vi sykla til Kallis, og da kjente jeg det, at jeg ville sykle igjen. Jeg pleide å sykle overalt.

«Du pleide å ha en rød sykkel,» sa reperatøren. Han så på den sorte Pelagoen min, vrei litt på den, vurderte hvor mye som måtte gjøres.
«Ja,» sa jeg. «Det er lenge siden.»
«Det er en fin sykkel, dette her. Litt rusten.» Han blunka til meg. Jeg nikka. Forklarte at den har stått ute og ubrukt i noen år.
«Vi skal få sving på den igjen. Du må ha ny girkabel,» han dro i den gamle, som hadde løsna. Klemte på dekkene, som måtte ha luft.
«Smøre kjedet.» Han snurra på pedalene.
«Men så blir den god som ny. Jeg skviser deg inn, den kan hentes seinere i dag.»

Jeg dro på kino, så den svenske filmen Leva lite på Oslo Pix babybio. Den var vond og vakker. Kom ut igjen i regnet til en melding om at sykkelen kunne hentes.

Jeg fiksa skinnskoene mine, som jeg har fiksa hver sesong. De har trengt liming tre år, ny såle i fjor, en forsterkning i den nye sålen i år, nye skolisser. Jeg har brukt sikkert 2000 kroner på de skoene. Men det er de samme skoene jeg kjøpte på loppis for 300 kroner, og de lever fortsatt. Det ville blitt over 2000 kroner for nye sko hvert år også, det føles godt å fikse de gamle. Det er liv i dem fortsatt. De trenger bare å bli tatt vare på.

Når jeg går med dem, så klakker det i asfalten. De er lysebrune. Bladene som faller er gule. Nå er det høst. Amandus fikk en siste sommer, og den dagen vi tok ham med til Evidensia, var den siste sommerdagen. Så blei det kaldt. Regnet kom. Koronaen kom morgenen etter, først til J, så til meg.

Skrivebordet mitt er fullt av rot, hodet like så. Ullgensere og t-skjorter ligger i en haug på kommoden, en blanding av reint og brukt. Når jeg blir frisk, skal jeg rydde i alt sammen. Sette meg ned, åpne manuset, skrive ferdig. Rydde rotet i hodet ned i et dokument. Det kommer gode ting. Jeg er egentlig glad i å gå med ullgenser og ullsokker, ullstrømpebukser og skjerf. Jeg bare var ikke klar til å slutte å gå barbeint i gresset helt ennå, til å slutte å gå med bare bein under skjørtet. Men kanskje kan jeg det igjen i oktober, i et ukesforma sommerhull jeg har kjøpt til meg selv i gave. Kanskje blir det helt grusomt, men da veit jeg det og kan slutte å drømme. Begynne å drømme om noe annet. Eller bare nøye meg med det jeg har. Som er mye.

Somrene mine da jeg var barn, var å være hos farmor. Det var varmt i stua, vi hadde vinduene åpne, de sto på vidt gap i stua og på soverommet oppe. Jeg hadde satt opp telt i hagen, jeg husker hvordan lyset fra sola blei blått gjennom teltduken. Jeg hadde noen stolputer som jeg hadde lagt på teltgulvet, jeg lå der inne og leste. Jeg satt i gresset og hadde saftglass med plastfolie og sugerør tredd nedi, for at det ikke skulle komme veps i safta. Jeg løp på hellene rundt rekkehuset, det var varmt mot fotsålene. Jeg fikk vepsestikk da jeg tråkka på et jordvepsebol på plenen. Jeg satt aleine i klatretreet og øvde meg på å hoppe, det var kanskje en og en halv meter ned, alle barna klatra opp og hoppa ned, jeg klatra opp og klatra bare ned igjen, men jeg satt der, hver dag, øvde meg på å hoppe. Jeg husker at jeg lata som at det kom en sverm med veps mot meg, at den eneste måten å slippe unna dem før de stakk meg, var å hoppe. Men jeg visste at jeg bare fant det på, så jeg blei sittende.

Somrene var Are you afraid of the dark? på TV om kvelden, det var Pacific Blue seinere på kvelden, det var å få internett på kabel nede i kjelleren og plutselig ikke lenger måtte ha på en sånn kjøkkenklokke som ringte etter en time, så jeg måtte koble meg av internett igjen. Nå var det bare internett, hele døgnet, til enhver tid. Jeg satt i kjelleren og chatta med folk jeg kjente og ikke kjente. Jeg hørte på musikk fra Napster og lasta ned bilder av Espen Lind. 

Somrene var å ikke rekke båten ut til øyene, når vi var med mamma, vi hadde alltid dårlig tid. Jeg husker en gang jeg skulle stå utenfor en kiosk og passe på tingene våre, strandbager og håndklær, og mamma hadde sikkert forklart meg nøye at hun bare skulle noe, og at hun snart kom tilbake, men jeg husker bare at hun blei borte og at jeg blei redd, så jeg begynte å gråte. En mann med koffert og dress kom forbi, han satte seg ned foran meg, spurte hva som hadde skjedd, og jeg husker at jeg gråtende sa: Mamma er borte. Han skjønte vel at hun ikke var det, men han skjønte også at jeg var redd for at hun var det. Han løp inn i butikken, kjøpte en is til meg, som han kom ut igjen med, men da var mamma kommet tilbake, og jeg husker at hun blei så flau, at hun takka ham, der han sto med en is på pinne som han rakte mot meg og nølende tok tilbake på samme tid, at vi igjen hadde dårlig tid, vi skulle rekke båten, og vi løp videre, mens mannen med kofferten sto igjen med en is. Jeg håper han spiste den selv. 

Somrene var å ligge i hagen på et pledd og vente på at kjæresten min skulle komme på besøk. Han kom noen ganger, jeg hørte sykkelen hans skrense inn foran utgangsdøra vår, og jeg løp gjennom stua for å ta ham imot. Men som oftest kom han ikke, og da lå jeg der ute, lata som at jeg ikke venta, lata som at jeg ikke var ensom. Jeg kunne dratt ut og gjort noe, men tenk om han kom?

Karate Kid gikk på TV om kvelden, og jeg lå på TV-rommet og så på den, nydusja, i en for stor t-skjorte, og jeg lukta på bamsen min, som jeg hadde spraya med parfymen til min første kjæreste. Den ligger på loftet nå, men den lukter fortsatt av parfyme.

Somrene var å være på Hudøy og Bjøntegaard, å ta tog og buss sammen med ungdommer jeg ikke kjente, jeg husker jeg tenkte at jeg kunne være hjem jeg ville, at jeg kunne late som at jeg var kulere enn jeg var. Jeg fikk det ikke til. En av jentene jeg var der med flere år på rad, hun var kul. Hun var så pen, solbrun og med langt, solbleika hår. Hun snakka mye, med de voksne, med de andre jentene, hun lo høyt og jeg husker jeg tenkte at hun var så pen at jeg blei redd hvis hun spurte meg om noe, jeg klarte ikke å svare. Jeg tenkte at pene jenter var slemme, at de hadde en baktanke, at hvis hun spurte meg om noe, så var det bare for å gjøre narr av det jeg svarte. Jeg tror hun bare var pen og snill, jeg tror ikke hun var slem. Jeg veit ikke om tanken min om at pene jenter var slemme kom fra virkeligheten eller bøkene jeg leste og filmene jeg så. 

Somrene var lange og varme. Vi kjørte til Stemmern og parkerte bilen, bada og da vi kom tilbake igjen hadde bilen stått i sola i timesvis og vi brant oss på setebeltene. Pappa kjørte til McDonalds på Grorud en dag og vi kjøpte fire soft-is i kjeks til fem kroner stykket. Søsteren min, broren min, pappa og jeg satt i bilen med åpne dører og spiste dem. Pappa fant fram en 20-kroning til. En til? spurte han, og vi løp inn og kjøpte fire til. Vi spiste dem i bilen med dørene åpne. Så kjørte vi hjem igjen til farmor, som hadde laga middag, og vi var mette av is. 

Somrene var å være med til Syden, å skrive dagbok om at jeg var redd jeg ikke kom hjem igjen, at flyet skulle kræsje, at ferga til Danmark skulle synke, at bilen vår skulle kræsje, at jeg skulle dø på Tivoli eller i badeland. Somrene var å være med faren min til badeland i Bø, og ha vondt på skuldrene på vei hjem, det kjentes som at det stakk, som om t-skjorta mi hadde fått flere lapper, som den som var i nakken, som ofte stakk mot huden, men nå var den følelsen over hele skulderen, hele ryggen. Da jeg la meg om kvelden, kunne jeg ikke ligge på ryggen, og farmor så at jeg var solbrent, at jeg hadde fått blemmer. Men jeg smurte meg med solkrem, gråt jeg, og mamma ringte rasende til faren min og sa at du må jo smøre jenta med solkrem. Han gjorde det. Men den var ikke vannfast. Jeg husker fortsatt at jeg hadde hatt det så fint i badeland. Vi hadde tatt sklier og spist is, jeg hadde vært timesvis i flodbølge-bassenget, der det kom en bølge hvert kvarter, man gikk rundt og rundt, og så kom bølgen, den løfta deg og bar deg raskt fremover, jeg lo og lo, fikk låne en stor badering å sitte oppi av noen ungdommer. Jeg hadde rød badedrakt og på kvelden hadde jeg røde skuldre.