Didrik Morits Hallstrøm's Blog

Didrik Morits Hallstrøm er aktuelll med den nygotiske thrilleren Krø.

Alt forsvinner. Stemmene fra tribunen. Føttene foran meg. De elektroniske pipene som holder heatene fra hverandre. Bena og bevegelsene i bassenget. Den innestengte klorvarmen. Den argeste konkurrenten min som svinger på armene litt lenger unna. Nervøsiteten min for 200 meteren fri som venter. Stedet er Stavanger, konkurransen heter Nordsjøsvøm. Året er 1997 og jeg er 13 år gammel. Jeg er i C-gruppa i Lambertseter Svømmeklubb og dunker 30 000 meter uka (det høres mye ut, men tro meg, skal du oppnå noe i svømming burde det tallet vært doblet). Jeg har to andre interesser i livet ved siden av svømminga: nabojenta Sigrid og grøsserfilmer. Sigrid har jeg ikke sjans på, så sistnevnte har fargelagt mer eller mindre alle helgene mine det siste året.

Krø er en nygotisk grøsser (Klikk for å gå til bokhandel)

Fascinasjonen min for skrekk og trauma må ha begynt et sted. Jeg vet ikke hvorfor det har blitt sånn. Jeg tror at det alltid har vært en del av meg. Det finnes to typer mennesker. De som snur seg vekk og de som ser. Jeg er en av de som må se. Hvis noen skader seg. Hvis en finger står feil vei. Hvis et skrubbsår går helt inn til underhudsfettet. Hvis legen fjerner en føflekk fra låret mitt. Skoleskytinger. Forbrytelser. Alle disse filmene på internett. Hvis noen har dødd. Jeg må se. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg må vite. Prøve å forstå. Av og til angrer jeg, men jeg bare må. Tanta mi er sykepleier. Hun sier at da jeg var liten var jeg helt opphengt i de ulike sykdommene og skadene hun behandlet (selv husker jeg ikke dette). Hun fortalte om liggesår. Bruddskader. Dødelige sykdommer. Hva som skjer med kroppen i en bilulykke. Jeg maste og maste. Mer og mer. Det starter der. Deformerte mennesker. Pappa jobbet som nyhetsprodusent. Han hadde en bok med bilder som dokumenterte serbernes herjinger i Bosnia. Den lå gjemt i et skap. Jeg måtte se. Det var mennesker der. Jeg glemmer dem ikke. Jeg trenger ikke fortelle mer om det her. Ikke i denne teksten. Vi hadde en fin hund som het Leo. Jeg gikk tur med ham i skogen. Om vinteren ble det tidlig mørkt. Skogen ble skummel. Jeg fant ut at det hjalp å lukke øynene. Telle. Åpne dem igjen. Og når jeg gjorde det, hadde det liksom skjedd en slags forvandling. Mørket var ikke lenger det det skumle. Det var jeg som var det skumle i mørket. Det var det der ute som var redd for meg. Kanskje det bare var en forsvarsmekanisme. Jeg vet ikke.

VHS

Tilbake til året før den dagen på Nordsjøsvøm. Grøsserfilmene. Jeg startet offensivt med Wes Cravens sin legendariske Nightmare on Elmstreet -franchise. (1984) Sneiet fort innom Crystal Lake og ser Jason og mora slakte ned x-antall syndende ungdommer før last-girl setter en stopper for alt sammen (Friday the 13th, Cunningham, 1980). Vel, helt til neste film, selvfølgelig. Jeg får med meg Nattevakten (Bornedal, 1994) og blir skremt på en måte som fortsatt i dag kan lamme meg. Jeg får med meg en av de store klassikerne, The Shining (Kubrick, 1980), men har ikke helt alderen til å ta inn over meg hva slags mesterstykke jeg egentlig ser. Jeg får hendene på en kopi av en kopi av Braindead (Jackson, 1992). Målløs oppdager jeg et helt nytt bruksområde for gressklippere. Jeg pløyer gjennom The Evil Dead-serien (Raimi, 1981) i løpet av en natt. Jeg sitter på rommet mitt foran en knøttliten tolv-tommers TV. Mater videospilleren med alle disse VHS-tapene jeg fortsatt husker coverene til. Utleievideoer fra de nederste hyllene på Stop Shop på Holtet. Filmer fra rommet til broren til Henrik. Slitne opptak fra Lars. Kanskje noe han har fått tak i fra svenskegrensa. Kanskje noen fra Lasse. Hellraiser, Critters, Aliens. Ikke glem Candyman. Herregud, den scenen med vepsene. Fyfaen. Glemte jeg The Chainsaw Massacre? Ja, det gjorde jeg visst.

Jeg sitter på Nordsjøsvøm og alt forsvinner, for jeg innbiller meg at jeg har en slags ballast. Jeg har liksom sett så mye. Blitt skremt på alle måter en 13 år gammel gutt kan bli skremt på. Jeg er herda på horror og skrekk. Jeg vet at motorsager vinner over hagler. Jeg vet at den raskeste veien til en manns hjerte ikke er gjennom magen. Nei, det er gjennom brystkassa (sier husmorzombien og graver seg inn i kroppen på mannen sin). Jeg vet at politimannen er den grusomme massemorderen. Jeg vet at barn som drukner i innsjøer kommer tilbake. Jeg vet at ingen hører deg skrike i verdensrommet. Jeg vet at du ikke må sove.

One, two, Freddy’s coming for you.

Griseblod

Det er bare ti minutter til jeg skal svømme. Øyeblikket jeg har trent et halvt år for. 200 meter med stålkontroll, fiksert kropp, hodet rett ned, progressive lengder og maks utslag. Men alt er borte, for i hendene holder jeg en billigpocket fra Narvesen. Plukket fra kurv det står «salg» på. 49 kroner kostet den. Coveret er rødt. Pappen er tynn og matt. Viser bildet av et sluk i en dusj. Teksten blør igjennom de tynne sidene og sårene vokser inni meg. Det er som å falle ned en lang trapp. Jeg kommer ikke fri. Alt er borte. Alt er tatt fra meg. Hele referansegrunnlaget mitt. Skolens selverklærte skrekkekspert. Han skumle. Meg. Boka jeg leser er Carrie av Stephen King og skrekken er ikke lenger på skjermen to meter unna. Den er inni meg.

Jeg husker ikke hvordan det gikk med den 200 meteren, men tro meg, jeg husker Carrie. Gjem de skitne putene dine, hveser mora hennes fortsatt. Jentene kaster fortsatt tamponger på meg i dusjen. Jeg er fortsatt låst inn under trappa. Folder hender. Ber. Venter, venter på å slippe ut. Og så blir jeg lurt. Lurt til å tro jeg er noe. Noe spesielt. Invitert til det skoleballet. Kåret til ballets dronning. Og så den totale ydmykelsen når en bøtte med griseblod faller fra taket. Og jeg står der på scenen i den ødelagte kjolen min. Til latter. Sannheten kommer til overflaten. Og så kommer knekken. Carrie bruker sine nyoppdagede telekinesiske krefter til å rasere gymsalen med alle i den. Så resten av byen. Kniver flyr. Kritthvitt raseri.

Det var en kamp å få tak i VHSene. Vi gjemte dem i gymtøyet. Smuglet dem inn og ut av gutterom over hele Ekeberg. Noen kjente noen som kjente noen. Noen hadde opptaker og TV 1000. Men å finne ut at The Ultimate Trip lå i billigkurven på Narvesen var en vekker. Jeg satt med Carrie i fanget og kunne ikke fatte det. Jeg kan fortsatt ikke fatte det. Hvordan en generisk-Twisted-Picture løp-fra-morderen-flick kan få 18 års-grense på kino, mens hvem som helst kan plukke opp IT eller The long Walk i boksjappa eller biblioteket uten problemer. (hvis det er en tolvåring der ute som leser dette, du veit hva du har å gjøre).

Grøsseren rettferdiggjort

Teksten i Carrie var så annerledes, så rask. Kompromissløs og hard. Bestemt og fattet. Den var så jævla målrettet. Den nølte aldri, den bare peiset på. Dyttet meg fremover. Ingen humor og ironi. Bare grøss. Nakent og iskaldt, som likene Carrie etterlot i den gymsalen en eller annen gang på slutten av 70-tallet. King skrev om det overnaturlige som om det var det mest naturligste i verden. Og raskt. To uker var visst rekorden hans på en roman. Jeg husker jeg lurte på om dette var lov. Er det det lov å skrive sånn som dette? Om dette? På skolen hadde jeg prøvd å omgjøre noen av skrekkfilmene mine til korte og blodige noveller. Jeg fikk jeg beskjed om at jeg burde skrive noe ekte. Noe som ikke var så overdrevent. Kanskje noe som skjedde i sommerferien. Ikke være så barnslig, Didrik.

King er så flink til å juge. Han får deg til å tro på masse ting man vanligvis ville ha ledd av. Smilt av. Eller enda verre; ikke brydd deg noe om. Han har en fin setning om nettopp det der. Så fin at jeg har tatovert den på venstre underarm. The Truth inside the Lie, sier han. Det er det bra litteratur handler om. Å finne sannheten inni løgnen. Klarer man det, kan man ta med leseren sin på de villeste turene. Du vet, de berg- og dalbanene hvor det er lengst køer. Hvor man må være over 1.40. Hvor noen kanskje kaster opp etterpå.

To år etter svømmekonkurransen kom jeg over en merkelig, mørk og nydelig roman. Til alt overmål var den norsk. På baksiden står det at den er ”noe så spesielt som en humoristisk vampyrfortelling”. Boka er skrevet under pseudonymet Ulf Tannberg. Etter litt research fant jeg ut at det var forfatteren Elin Brodin som sto bak. Brodin gjør det som King gjør best, etablerer noen stødige rammer du tror på. Er komfortabel i. Flotte karakterer. En ung mann som kjeder seg. Som ikke finner noe mening i noe. En dag treffer han Auguste, en antikvitetshandler. De finner tonen. Og så kommer knekken. Auguste er vampyr og omgjør Herman til å bli det samme. Snart er de i gang med dreping begge to. Det må de jo, for å overleve selv. Vi kommer på innsiden av vampyrmiljøet i det som kan være Norge. Et slags homoerotisk vennskapsforhold henger i luften mellom den to. I en av scenene klatrer Herman inn i en leilighet. Suger to tvillingbabyer tomme for blod. Putter en kniv og gaffel i de små hendene. Tenker at det kan være et morsomt innslag når moren eller faren kommer inn på barnerommet neste dag. Vi går fra en slags erindringsroman til en dannelsesroman. Så til iskald grøsser til humor. Berg-og-dalbane. Kanskje ubehagelig til tider, men aldri kjedelig. For ti år siden sendte jeg Brodin en mail og spurte om hun var interessert i å gjøre et intervju om boka. Hun svarte at hun godt kunne prate om forfatterskapet sitt. Om bøkene hun har gitt ut, men ikke Blod. Det er vel ikke så mye mer å si enn det. Jeg håper ikke hun skammer seg. Boka er dritbra. Den skremmer livet av meg.

Det har blitt mye prat om grøssere nå, men jeg tror det er nødvendig for meg å fortelle hvor jeg kommer fra. At vi alle har våre forskjellige innganger til det her. Bøker og skriving. Kanskje jeg vil forsvare sjangeren litt. Den gode grøsseren. At virkelige grøss er et resultat av en forfatter som klarer å få oss til å føle med hovedkarakterene. Frykten deres må bli vår, ellers er det ingen frykt og heller ingen mening med boka. Frykten må være intelligent og primal på samme tid. Balansert og riktig timet. Frykten er manifestert i noe ondt og ondskapen er ren og nesten barnslig i sin fremtoning. Et tau over en vei (The White Ribbon, Haneke, 2009) eller en person som ikke kan svømme, plassert i et svømmebasseng (La den rette komme inn, John Ajvide Lindqvist, 2004). En klovn som skal være festlig, men som er det omvendte (It, King, 1986). En søt liten jente, besatt en sterk og kraftig demon (The Exorcist, Blatty, 1971).

Kanskje den nye boka mi (Krø) er et forsøk på å søke mot den leseropplevelsen jeg hadde på Nordsjøsvøm tilbake i 96. Knekken og frykten. Kanskje jeg prøver å si at den dagen var utslaget. Hvis King fikk lov til å skrive på den måten han gjorde, ja da var alt lov. Da kunne jeg også skrive.

Faster, better, harder, stronger

Amerikansk horrorfiction ble inngangen min til litteraturen. Det var mye annet jeg leste og likte, men dette føltes så utrolig eget. Jeg hadde funnet det helt selv. Uten hjelp fra foreldre, venner eller hun hyggelige dama på bokbussen fra Deichmanske, den som stoppet utenfor skolen vår hver torsdag. Jeg fant en ny verden. Det er mye kraft i å finne noe på egenhånd. Jeg leste mer. Jeg leste mer mainstreame ting som Dean Koontz. De overraskende og sofistikerte novellene til Roald Dahl. Jeg kom over mesterverket I have no mouth, and I must scream av Harlan Ellison i en samling svarte små bøker kalt De små grøss, redigert av Tor Åge Bringsværd. Jeg ble eldre. Sånne ting skjer fort når du er 13. Jeg ble mer altlesende, men vendte jevnlig tilbake til King. Alle har det vel slik med en eller annen forfatter eller ett eller annet band. Felles for alt jeg likte, både nå og da, et slags gjennomgående mønster om du vil, er at det som virkelig berører meg, det som henger igjen årevis etterpå, har denne knekken i seg. En skiftning. Uventet. Som tar leseren brått til høyre eller venstre. Jeg prater ikke om et anslag. Jeg prater om sjangerskifte. Et effektivt temaskifte. Behov og plotlinjer som brått endrer seg. Kanskje det er så enkelt at jeg vil bli overrasket på en måte jeg ikke så komme. Det kalles overskridende litteratur. Litterære verk som vrir på seg. Nekter å ligge stille. Knekker og knekker igjen. En oppvekstroman som blir en kriminalroman som blir en kjærlighetshistorie som blir et psykologisk thriller og som igjen blir noe annet.

Dette er styrken til litteraturen. Litteraturen er fri, den er ikke låst til en sjanger på samme måte som filmer, musikk eller spill. For den er inni deg og historien blir din. Den tvinger deg til å lage dine egne bilder. Det blir personlig så fryktelig fort. Du har sluppet det inn. Det er ditt. De krappe svingene som film ikke makter. Temposkiftene som ødelegger en perfekt poplåt. Kunstverket som mister styrken sin i en flermedial utførelse. Musikkvideoene du sier går fort fort. Vel, litteraturen går fortere. Litteraturen er faster, harder, better, stronger. Fordi det er sånn hjernen vår er. Den er ikke lineær. Den er ikke i en modus. Den skifter. Frykt, kjærlighet og hat og tilbake igjen.

En god grøsserroman er overskridende. Den må skifte vesen. Kommer ondskapen rett i trynet ditt fra første side, naken og avslørt, er det ikke skummelt. Da er det bare ondskap uten frykt. Og ondskap kan bekjempes. Det er frykten som paralyserer oss. Min venn Dave King sa det så fint: Frykten er ikke døren som åpnes og avslører den svarte hemmeligheten. Det er veien mot døren. Lydene. Skrapingen fra den andre siden. Virkeligheten som glir vekk mens man nærmer seg. Sakte, sakte.

Å sette noe på spill

Jeg er på Lillehammer. Det er den Norske Litteraturfestivalen 2012. Jeg skal lese i parken sammen med en annen debutant fra fjordåret. Hun heter Lina Undrum Mariussen og har gitt ut en diktsamling som het ”Finne deg der inne og hente deg ut”. Hun har, hands down, skrevet noe av det beste jeg har lest innen norsk lyrikk. Der oppe sammen med Haugen og Mehren. Knockout-minuskler:

da snur du deg mot meg og spør: hvorfor

står det en brennende hund i hagen

og jeg skal til å svare

og legger hendene over munnen

Vi sitter i en liten og hyggelig kafe og venter på at det er vår tur til å lese og prater om at vi er nervøse, og så, uten at jeg helt husker hvordan vi kom inn på det, prater vi om litteratur, og så sier Lina at bra litteratur handler om at noe står på spill. Noe må kunne risikeres å mistes. Ikke bare for karakterene, men for forfatteren selv. Det kan være lesere. Det kan være venner. Det kan være familie. Et miljø og en tilhørighet. Det kan være uskyld. En sannhet om en selv. Et håp. Teksten lades jo nærmere du kommer ærligheten. For ærligheten koster. Lina skriver om depresjon og stillstand. Kanskje sykdommen ME. Hun utleverer seg selv, en søster og en familie.

Sjangerblander

Å sette noe på spill, slik som jeg tolker Lina, handler også om valg av litterær sjanger. Det kan få konsekvenser. Krim er en tryggere knagg å henge boka di på enn en grøsser. Vi liker krim i Norge. Noen mener at man selger bøker ved å bare trykke det ordet på coveret. Grøssere er litt utenfor. Enkelt? Kanskje litt useriøst? Ikke vær så barnslig, Didrik.

Jeg synes at å velge og ikke velge, er et kanskje enda modigere valg. At historien kommer før sjangeren. Det er ikke en thriller. Det er ikke krim. Det er ikke en grøsser. Nei, det er en dette: Det du holder i hånden. Det du har i hodet. Det historien krevde for å bli fortalt.

En av mine største leseropplevelser er Modellen av Lars Saabye Christensen (spoileralert!). Her møter vi en billedkunstner av den gamle skolen, som får beskjed om at han er i ferd med å miste det mest dyrebare han har; synet. Mye skjer med vår malervenn Peter Wihl, både på utsiden og innsiden, men så kommer knekken; han løser dette med å stjele de friske øynene til et uskyldig jentebarn i Øst Europa. Stephen King-alarmen min ringer høyt her. Når noen spør om jeg kan anbefale noe skummelt, svarer jeg Modellen. Når noen spør etter noe trist og fint, svarer jeg Modellen. Når noen spør etter noe av det beste jeg har lest, svarer jeg Modellen. Ulike spørsmål, samme svar. Det er overskridende for meg.

Til slutt har jeg prøvd å samle noen andre bøker jeg setter pris på innen overskridene litteratur. Historer som inspirerer, vrir på seg, nekter å henge på en knagg. Historier som har denne knekken. Jeg gir deg, i helt tilfeldig rekkefølge:

There is No Year, Blake Butler (Harper Perennial, 2011)

The Wasp Factory, Iain Banks (Macmillan, 1984)

The Devil All the Time, Donald Ray Pollock (Anchor Books, 2011)

Period, Dennis Cooper (Grove Press, 2000 )

Lunar Park, Bret Easton Ellis (Knopf, 2005)

Diary, Chuck Palahniuk (Doubleday, 2013)

Crash, J.G. Ballard (Jonathan Cape, 1973)

Invisible, Paul Auster, (Henry Holt and Co, 2009)

20th Century Ghosts, Joe Hill (PS Publishing, 2005)

The wall of the sky, the wall of the eye, Jonathan Lethem (Harcourt Brace & Co., 1996)

Brødrene Løvehjerte, Astrid Lindgren ( AB Rabén & Sjögren Bokförlag, 1973)

Didrik Morits Hallstrøm er aktuelll med den nygotiske thrilleren Krø.

Alt forsvinner. Stemmene fra tribunen. Føttene foran meg. De elektroniske pipene som holder heatene fra hverandre. Bena og bevegelsene i bassenget. Den innestengte klorvarmen. Den argeste konkurrenten min som svinger på armene litt lenger unna. Nervøsiteten min for 200 meteren fri som venter. Stedet er Stavanger, konkurransen heter Nordsjøsvøm. Året er 1997 og jeg er 13 år gammel. Jeg er i C-gruppa i Lambertseter Svømmeklubb og dunker 30 000 meter uka (det høres mye ut, men tro meg, skal du oppnå noe i svømming burde det tallet vært doblet). Jeg har to andre interesser i livet ved siden av svømminga: nabojenta Sigrid og grøsserfilmer. Sigrid har jeg ikke sjans på, så sistnevnte har fargelagt mer eller mindre alle helgene mine det siste året.

Krø er en nygotisk grøsser (Klikk for å gå til bokhandel)

Fascinasjonen min for skrekk og trauma må ha begynt et sted. Jeg vet ikke hvorfor det har blitt sånn. Jeg tror at det alltid har vært en del av meg. Det finnes to typer mennesker. De som snur seg vekk og de som ser. Jeg er en av de som må se. Hvis noen skader seg. Hvis en finger står feil vei. Hvis et skrubbsår går helt inn til underhudsfettet. Hvis legen fjerner en føflekk fra låret mitt. Skoleskytinger. Forbrytelser. Alle disse filmene på internett. Hvis noen har dødd. Jeg må se. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg må vite. Prøve å forstå. Av og til angrer jeg, men jeg bare må. Tanta mi er sykepleier. Hun sier at da jeg var liten var jeg helt opphengt i de ulike sykdommene og skadene hun behandlet (selv husker jeg ikke dette). Hun fortalte om liggesår. Bruddskader. Dødelige sykdommer. Hva som skjer med kroppen i en bilulykke. Jeg maste og maste. Mer og mer. Det starter der. Deformerte mennesker. Pappa jobbet som nyhetsprodusent. Han hadde en bok med bilder som dokumenterte serbernes herjinger i Bosnia. Den lå gjemt i et skap. Jeg måtte se. Det var mennesker der. Jeg glemmer dem ikke. Jeg trenger ikke fortelle mer om det her. Ikke i denne teksten. Vi hadde en fin hund som het Leo. Jeg gikk tur med ham i skogen. Om vinteren ble det tidlig mørkt. Skogen ble skummel. Jeg fant ut at det hjalp å lukke øynene. Telle. Åpne dem igjen. Og når jeg gjorde det, hadde det liksom skjedd en slags forvandling. Mørket var ikke lenger det det skumle. Det var jeg som var det skumle i mørket. Det var det der ute som var redd for meg. Kanskje det bare var en forsvarsmekanisme. Jeg vet ikke.

VHS

Tilbake til året før den dagen på Nordsjøsvøm. Grøsserfilmene. Jeg startet offensivt med Wes Cravens sin legendariske Nightmare on Elmstreet -franchise. (1984) Sneiet fort innom Crystal Lake og ser Jason og mora slakte ned x-antall syndende ungdommer før last-girl setter en stopper for alt sammen (Friday the 13th, Cunningham, 1980). Vel, helt til neste film, selvfølgelig. Jeg får med meg Nattevakten (Bornedal, 1994) og blir skremt på en måte som fortsatt i dag kan lamme meg. Jeg får med meg en av de store klassikerne, The Shining (Kubrick, 1980), men har ikke helt alderen til å ta inn over meg hva slags mesterstykke jeg egentlig ser. Jeg får hendene på en kopi av en kopi av Braindead (Jackson, 1992). Målløs oppdager jeg et helt nytt bruksområde for gressklippere. Jeg pløyer gjennom The Evil Dead-serien (Raimi, 1981) i løpet av en natt. Jeg sitter på rommet mitt foran en knøttliten tolv-tommers TV. Mater videospilleren med alle disse VHS-tapene jeg fortsatt husker coverene til. Utleievideoer fra de nederste hyllene på Stop Shop på Holtet. Filmer fra rommet til broren til Henrik. Slitne opptak fra Lars. Kanskje noe han har fått tak i fra svenskegrensa. Kanskje noen fra Lasse. Hellraiser, Critters, Aliens. Ikke glem Candyman. Herregud, den scenen med vepsene. Fyfaen. Glemte jeg The Chainsaw Massacre? Ja, det gjorde jeg visst.

Jeg sitter på Nordsjøsvøm og alt forsvinner, for jeg innbiller meg at jeg har en slags ballast. Jeg har liksom sett så mye. Blitt skremt på alle måter en 13 år gammel gutt kan bli skremt på. Jeg er herda på horror og skrekk. Jeg vet at motorsager vinner over hagler. Jeg vet at den raskeste veien til en manns hjerte ikke er gjennom magen. Nei, det er gjennom brystkassa (sier husmorzombien og graver seg inn i kroppen på mannen sin). Jeg vet at politimannen er den grusomme massemorderen. Jeg vet at barn som drukner i innsjøer kommer tilbake. Jeg vet at ingen hører deg skrike i verdensrommet. Jeg vet at du ikke må sove.

One, two, Freddy’s coming for you.

Griseblod

Det er bare ti minutter til jeg skal svømme. Øyeblikket jeg har trent et halvt år for. 200 meter med stålkontroll, fiksert kropp, hodet rett ned, progressive lengder og maks utslag. Men alt er borte, for i hendene holder jeg en billigpocket fra Narvesen. Plukket fra kurv det står «salg» på. 49 kroner kostet den. Coveret er rødt. Pappen er tynn og matt. Viser bildet av et sluk i en dusj. Teksten blør igjennom de tynne sidene og sårene vokser inni meg. Det er som å falle ned en lang trapp. Jeg kommer ikke fri. Alt er borte. Alt er tatt fra meg. Hele referansegrunnlaget mitt. Skolens selverklærte skrekkekspert. Han skumle. Meg. Boka jeg leser er Carrie av Stephen King og skrekken er ikke lenger på skjermen to meter unna. Den er inni meg.

Jeg husker ikke hvordan det gikk med den 200 meteren, men tro meg, jeg husker Carrie. Gjem de skitne putene dine, hveser mora hennes fortsatt. Jentene kaster fortsatt tamponger på meg i dusjen. Jeg er fortsatt låst inn under trappa. Folder hender. Ber. Venter, venter på å slippe ut.   Og så blir jeg lurt. Lurt til å tro jeg er noe. Noe spesielt. Invitert til det skoleballet. Kåret til ballets dronning. Og så den totale ydmykelsen når en bøtte med griseblod faller fra taket. Og jeg står der på scenen i den ødelagte kjolen min. Til latter. Sannheten kommer til overflaten. Og så kommer knekken. Carrie bruker sine nyoppdagede telekinesiske krefter til å rasere gymsalen med alle i den. Så resten av byen. Kniver flyr. Kritthvitt raseri.

Det var en kamp å få tak i VHSene. Vi gjemte dem i gymtøyet. Smuglet dem inn og ut av gutterom over hele Ekeberg. Noen kjente noen som kjente noen. Noen hadde opptaker og TV 1000. Men å finne ut at The Ultimate Trip lå i billigkurven på Narvesen var en vekker. Jeg satt med Carrie i fanget og kunne ikke fatte det. Jeg kan fortsatt ikke fatte det. Hvordan en generisk-Twisted-Picture løp-fra-morderen-flick kan få 18 års-grense på kino, mens hvem som helst kan plukke opp IT eller The long Walk i boksjappa eller biblioteket uten problemer. (hvis det er en tolvåring der ute som leser dette, du veit hva du har å gjøre).

Grøsseren rettferdiggjort

Teksten i Carrie var så annerledes, så rask. Kompromissløs og hard.  Bestemt og fattet. Den var så jævla målrettet. Den nølte aldri, den bare peiset på. Dyttet meg fremover. Ingen humor og ironi. Bare grøss. Nakent og iskaldt, som likene Carrie etterlot i den gymsalen en eller annen gang på slutten av 70-tallet. King skrev om det overnaturlige som om det var det mest naturligste i verden. Og raskt. To uker var visst rekorden hans på en roman. Jeg husker jeg lurte på om dette var lov. Er det det lov å skrive sånn som dette? Om dette? På skolen hadde jeg prøvd å omgjøre noen av skrekkfilmene mine til korte og blodige noveller. Jeg fikk jeg beskjed om at jeg burde skrive noe ekte. Noe som ikke var så overdrevent. Kanskje noe som skjedde i sommerferien. Ikke være så barnslig, Didrik.

King er så flink til å juge. Han får deg til å tro på masse ting man vanligvis ville ha ledd av. Smilt av. Eller enda verre; ikke brydd deg noe om. Han har en fin setning om nettopp det der. Så fin at jeg har tatovert den på venstre underarm. The Truth inside the Lie, sier han. Det er det bra litteratur handler om. Å finne sannheten inni løgnen. Klarer man det, kan man ta med leseren sin på de villeste turene. Du vet, de berg- og dalbanene hvor det er lengst køer. Hvor man må være over 1.40. Hvor noen kanskje kaster opp etterpå.

To år etter svømmekonkurransen kom jeg over en merkelig, mørk og nydelig roman. Til alt overmål var den norsk. På baksiden står det at den er ”noe så spesielt som en humoristisk vampyrfortelling”. Boka er skrevet under pseudonymet Ulf Tannberg. Etter litt research fant jeg ut at det  var forfatteren Elin Brodin som sto bak. Brodin gjør det som King gjør best, etablerer noen stødige rammer du tror på. Er komfortabel i. Flotte karakterer. En ung mann som kjeder seg. Som ikke finner noe mening i noe. En dag treffer han Auguste, en antikvitetshandler. De finner tonen. Og så kommer knekken. Auguste er vampyr og omgjør Herman til å bli det samme. Snart er de i gang med dreping begge to. Det må de jo, for å overleve selv. Vi kommer på innsiden av vampyrmiljøet i det som kan være Norge. Et slags homoerotisk vennskapsforhold henger i luften mellom den to. I en av scenene klatrer Herman inn i en leilighet. Suger to tvillingbabyer tomme for blod. Putter en kniv og gaffel i de små hendene. Tenker at det kan være et morsomt innslag når moren eller faren kommer inn på barnerommet neste dag. Vi går fra en slags erindringsroman til en dannelsesroman. Så til iskald grøsser til humor. Berg-og-dalbane. Kanskje ubehagelig til tider, men aldri kjedelig. For ti år siden sendte jeg Brodin en mail og spurte om hun var interessert i å gjøre et intervju om boka. Hun svarte at hun godt kunne prate om forfatterskapet sitt. Om bøkene hun har gitt ut, men ikke Blod. Det er vel ikke så mye mer å si enn det. Jeg håper ikke hun skammer seg. Boka er dritbra. Den skremmer livet av meg.

Det har blitt mye prat om grøssere nå, men jeg tror det er nødvendig for meg å fortelle hvor jeg kommer fra. At vi alle har våre forskjellige innganger til det her. Bøker og skriving. Kanskje jeg vil forsvare sjangeren litt. Den gode grøsseren. At virkelige grøss er et resultat av en forfatter som klarer å få oss til å føle med hovedkarakterene. Frykten deres må bli vår, ellers er det ingen frykt og heller ingen mening med boka. Frykten må være intelligent og primal på samme tid. Balansert og riktig timet. Frykten er manifestert i noe ondt og ondskapen er ren og nesten barnslig i sin fremtoning. Et tau over en vei (The White Ribbon, Haneke, 2009) eller en person som ikke kan svømme, plassert i et svømmebasseng (La den rette komme inn, John Ajvide Lindqvist, 2004). En klovn som skal være festlig, men som er det omvendte (It, King, 1986). En søt liten jente, besatt en sterk og kraftig demon (The Exorcist, Blatty, 1971).

Kanskje den nye boka mi (Krø) er et forsøk på å søke mot den leseropplevelsen jeg hadde på Nordsjøsvøm tilbake i 96. Knekken og frykten. Kanskje jeg prøver å si at den dagen var utslaget. Hvis King fikk lov til å skrive på den måten han gjorde, ja da var alt lov. Da kunne jeg også skrive.

Faster, better, harder, stronger

Amerikansk horrorfiction ble inngangen min til litteraturen. Det var mye annet jeg leste og likte, men dette føltes så utrolig eget. Jeg hadde funnet det helt selv. Uten hjelp fra foreldre, venner eller hun hyggelige dama på bokbussen fra Deichmanske, den som stoppet utenfor skolen vår hver torsdag. Jeg fant en ny verden. Det er mye kraft i å finne noe på egenhånd. Jeg leste mer. Jeg leste mer mainstreame ting som Dean Koontz. De overraskende og sofistikerte novellene til Roald Dahl. Jeg kom over mesterverket I have no mouth, and I must scream av Harlan Ellison i en samling svarte små bøker kalt De små grøss, redigert av Tor Åge Bringsværd. Jeg ble eldre. Sånne ting skjer fort når du er 13. Jeg ble mer altlesende, men vendte jevnlig tilbake til King. Alle har det vel slik med en eller annen forfatter eller ett eller annet band. Felles for alt jeg likte, både nå og da, et slags gjennomgående mønster om du vil, er at det som virkelig berører meg, det som henger igjen årevis etterpå, har denne knekken i seg. En skiftning. Uventet. Som tar leseren brått til høyre eller venstre. Jeg prater ikke om et anslag. Jeg prater om sjangerskifte. Et effektivt temaskifte. Behov og plotlinjer som brått endrer seg. Kanskje det er så enkelt at jeg vil bli overrasket på en måte jeg ikke så komme. Det kalles overskridende litteratur. Litterære verk som vrir på seg. Nekter å ligge stille. Knekker og knekker igjen. En oppvekstroman som blir en kriminalroman som blir en kjærlighetshistorie som blir et psykologisk thriller og som igjen blir noe annet.

Dette er styrken til litteraturen. Litteraturen er fri, den er ikke låst til en sjanger på samme måte som filmer, musikk eller spill. For den er inni deg og historien blir din. Den tvinger deg til å lage dine egne bilder. Det blir personlig så fryktelig fort. Du har sluppet det inn. Det er ditt. De krappe svingene som film ikke makter. Temposkiftene som ødelegger en perfekt poplåt. Kunstverket som mister styrken sin i en flermedial utførelse. Musikkvideoene du sier går fort fort. Vel, litteraturen går fortere. Litteraturen er faster, harder, better, stronger. Fordi det er sånn hjernen vår er. Den er ikke lineær. Den er ikke i en modus. Den skifter. Frykt, kjærlighet og hat og tilbake igjen.

En god grøsserroman er overskridende. Den må skifte vesen. Kommer ondskapen rett i trynet ditt fra første side, naken og avslørt, er det ikke skummelt. Da er det bare ondskap uten frykt. Og ondskap kan bekjempes. Det er frykten som paralyserer oss. Min venn Dave King sa det så fint: Frykten er ikke døren som åpnes og avslører den svarte hemmeligheten. Det er veien mot døren. Lydene. Skrapingen fra den andre siden. Virkeligheten som glir vekk mens man nærmer seg. Sakte, sakte.

Å sette noe på spill

Jeg er på Lillehammer. Det er den Norske Litteraturfestivalen 2012. Jeg skal lese i parken sammen med en annen debutant fra fjordåret. Hun heter Lina Undrum Mariussen og har gitt ut en diktsamling som het ”Finne deg der inne og hente deg ut”. Hun har, hands down, skrevet noe av det beste jeg har lest innen norsk lyrikk. Der oppe sammen med Haugen og Mehren. Knockout-minuskler:

da snur du deg mot meg og spør: hvorfor

står det en brennende hund i hagen

og jeg skal til å svare

og legger hendene over munnen

Vi sitter i en liten og hyggelig kafe og venter på at det er vår tur til å lese og prater om at vi er nervøse, og så, uten at jeg helt husker hvordan vi kom inn på det, prater vi om litteratur, og så sier Lina at bra litteratur handler om at noe står på spill. Noe må kunne risikeres å mistes. Ikke bare for karakterene, men for forfatteren selv. Det kan være lesere. Det kan være venner. Det kan være familie. Et miljø og en tilhørighet. Det kan være uskyld. En sannhet om en selv. Et håp. Teksten lades jo nærmere du kommer ærligheten. For ærligheten koster. Lina skriver om depresjon og stillstand. Kanskje sykdommen ME. Hun utleverer seg selv, en søster og en familie.

Sjangerblander

Å sette noe på spill, slik som jeg tolker Lina, handler også om valg av litterær sjanger. Det kan få konsekvenser. Krim er en tryggere knagg å henge boka di på enn en grøsser. Vi liker krim i Norge. Noen mener at man selger bøker ved å bare trykke det ordet på coveret. Grøssere er litt utenfor. Enkelt? Kanskje litt useriøst? Ikke vær så barnslig, Didrik.

Jeg synes at å velge og ikke velge, er et kanskje enda modigere valg. At historien kommer før sjangeren. Det er ikke en thriller. Det er ikke krim. Det er ikke en grøsser. Nei, det er en dette: Det du holder i hånden. Det du har i hodet. Det historien krevde for å bli fortalt.

En av mine største leseropplevelser er Modellen av Lars Saabye Christensen (spoileralert!). Her møter vi en billedkunstner av den gamle skolen, som får beskjed om at han er i ferd med å miste det mest dyrebare han har; synet. Mye skjer med vår malervenn Peter Wihl, både på utsiden og innsiden, men så kommer knekken; han løser dette med å stjele de friske øynene til et uskyldig jentebarn i Øst Europa. Stephen King-alarmen min ringer høyt her. Når noen spør om jeg kan anbefale noe skummelt, svarer jeg Modellen. Når noen spør etter noe trist og fint, svarer jeg Modellen. Når noen spør etter noe av det beste jeg har lest, svarer jeg Modellen. Ulike spørsmål, samme svar.  Det er overskridende for meg.

Til slutt har jeg prøvd å samle noen andre bøker jeg setter pris på innen overskridene litteratur. Historer som inspirerer, vrir på seg, nekter å henge på en knagg. Historier som har denne knekken. Jeg gir deg, i helt tilfeldig rekkefølge:

There is No Year, Blake Butler (Harper Perennial, 2011)

The Wasp Factory, Iain Banks (Macmillan, 1984)

The Devil All the Time, Donald Ray Pollock (Anchor Books, 2011)

Period, Dennis Cooper (Grove Press, 2000 )

Lunar Park, Bret Easton Ellis (Knopf, 2005)

Diary, Chuck Palahniuk (Doubleday, 2013)

Crash, J.G. Ballard (Jonathan Cape, 1973)

Invisible, Paul Auster, (Henry Holt and Co, 2009)

20th Century Ghosts, Joe Hill (PS Publishing, 2005)

The wall of the sky, the wall of the eye, Jonathan Lethem (Harcourt Brace & Co., 1996)

Brødrene Løvehjerte, Astrid Lindgren ( AB Rabén & Sjögren Bokförlag, 1973)

– Skjer a?! Hveser pappa i mobilen. Når han begynte å si det, da jeg kanskje var ti eller noe, var det blod-ironisk ment. Men setningen slapp aldri taket og nå sier han det like selvfølgelig som kidsa i t-baneoppgangen på Furuset. Eller hva vet jeg. Oslo er nesten borte nå. Et hvitt rutenett med noen vektorpunkter her og der. Cappelens Forslag. Internasjonalen. Nasjonalmuseet. En cheeseburger på McDonalds avdeling Storgata. Så hjem med propellflyet til skogene og fjordene og ørnene og Volda. Jeg setter fra meg macen og romanen jeg skriver på  i vinduskarmen og svarer;  - Jo hør, mann, dette skjer;

1.  Theo kan sitte selv når han bader i den røde badebalja.

2. Der jeg tenker er det alltid mørkt (Stig Sæterbakken) skar ut et taggete hull i ryggen min og fjernet en eller annen vital nerve som gjør at jeg ikke lenger kjenner kulde.

3. Jeg skal gifte meg med Line til høsten. Vi har funnet en hytte og en dato. Da vi var å så på stedet, en fantastisk trebygning mellom fjellene, kom det en rev over sletta. Den stoppet og så på oss i mange minutter. Det må være ett eller annet tegn.

4. Jeg har sluttet å bite negler.

5.  Line, Theo og jeg tok ferja til den andre siden av fjorden (Dalsbygda) og bladde igjennom masse undervisningsplansjer fra 4o og 50 tallet på et gammelt samfunnshus. Vi kjøpte 10 stykker. Ørner, innsekter og menneskekroppen. Og en plakat fra 1913 som viste antall dødsfall relatert til tuberkulose, fordelt på landsdeler. Theo lå på biljardbordet og lekte med klokka mi. Line spurte gutten som vi kjøpte tingene av om det ofte var fester her, men han ristet på hodet, smilte, kanskje litt brydd og sa at det var forbudt å danse her.

Trenger du tips til lesestoff i sommer? Vi har spurt noen av forfatterne våre om å anbefale deg en god sommerbok.

Mari Moen Holsve, forfatter av blant annet Halvgudene og Svart regn, anbefaler T. H. White:

Et must for alle fantasylesere, men en bok som likevel ofte blir glemt, er The Once and Future King – historien om kong Arthur – av britiske T. H. White. Den er fra 1938, og er etter min mening fremdeles en av de beste fantasybøkene noensinne. Den er spennende, vanvittig morsom, og forteller historien om ridderne av det runde bord slik du aldri har hørt den før. Det er også verdt å nevne at den gamle Disney-klassikeren Sverdet i stenen er basert på nettopp denne boka.

The Once and Future King har vært oversatt til norsk (da kalt Sverdet i stenen), men anbefales absolutt på originalspråket, ettersom White er en mester med ord og formuleringer. Kanskje ikke en storbyferie-bok, men definitivt perfekt for stranda eller hytta – late dager da man kan ta seg tid til å drømme seg av gårde til en verden full av eventyr, fantasi og gamle legender.

Ok, jeg må si det her nå. Det er sommer. Line og jeg henger ut i Barcelona noen dager, før vi tar toget ned langs kysten til Alicante og Torrevieja. Foreldrene hennes eier et hus der. Om morgnene  kjører vi til strender, på ettermiddagene sitter vi på uteserveringen til et gammelt kasino og drikker kaffe og leser pocketbøker. Kveldene runder vi av på hustaket. Hvitvin og Sprite. Kaffe og Baileys. Alle de tingene du er for flau til å drikke hjemme i Norge.

Jeg ligger på flisene. Line er nede på kjøkkenet for å hente mer is. Jeg hører terassedørene skli igjen. Føttene hennes i trappen. Så glass som knuser. Jeg spør om det går  bra. Line svarer nei. Jeg reiser meg. Ser ned trappen. Der sitter hun, sammenkrøpet med armene tett inntill seg som hun fryser. Jeg går ned til henne. Spør om det går  bra enda en gang. Det er da jeg ser alt blodet. Det strømmer rykkevis ut fra det ene håndleddet hennes. Røde, våte og glinsende elver. Jeg sier at vi ikke kan sitte her. Hjelper henne opp på bena. Tar henne med inn på badet. Drar en glassplint ut av armen hennes. Prøver å knyte et håndkle rundt såret. Det blir gjennomtrukket av blod. Kuttet blør og blør. Som en plastpose full av vann, hvor bunnen er snittet hull i. Jeg finner en oppvaskklut. Strammer den så hardt jeg kan, rett på såret. Holder armen høyt. Får henne ut i bilen. Bilen vil ikke starte. Bilen vil ikke starte. Så starter den. Jeg skjønner ikke GPSen. Bruker den jeg har på iphonen i stedet. Et sykehus skal ligge 15 minutter unna. Line er blek. Jeg prøver å prate med henne. Stiller masse dumme spørsmål. Jeg er redd for at hun skal besvime. Jeg redd for at hun har mistet for mye blod. Jeg har solen i øynene. Jeg ligger i 130 på motoveien sørover. Kjører feil. Kjører riktig. Line sier hun har det helt ok, men det er noe med stemmen hennes som gjør at jeg ikke helt tror på henne. Jeg finner en avkjørsel. Finner sykehuset. Stopper der hvor det står flest ambulanser. Støtter Line frem til inngangen. Noen kommer løpende. Plasserer henne i en rullestol og skyver henne gjennom noen dobbeltdører og videre inn  i bygningen.

Jeg blir sittende å vente. Jeg er forbanna fordi at jeg kjørte feil. Fordi jeg ikke klarte å stoppe alt blodet. Jeg begynner nesten å gråte. Jeg må ringe foreldrene hennes. Jeg bestemmer meg for å vente til jeg vet mer. Jeg går ut. Ser på solnedgangen og ambulansefolka som prater om ett eller annet alle synes er morsomt. Det går en time. Jeg må fylle ut noen skjemaer. Damen bak skranken prater engelsk. Hun sier det går bra med Line, men at hun har kuttet arterien og et par blodårer og må sys sammen ganske kraftig.  Jeg blir glad, men klarer ikke å slappe av. Det er liksom ikke over før hun er her igjen. Jeg ringer faren. Forteller henne det som har skjedd. Venter i en time. En time til. Og enda en. Det er natt. Airconditionannlegget har gjort ventrommet iskaldt, så jeg står på gaten utenfor. Line kommer gjennom dørene. Smilende, med armen i fatle. Hun smiler og smiler. Hun går mot meg og smiler. Vi holder rundt hverandre. Hun smiler. Hun smiler og stemmen hennes skjelver og hun sier jeg skal bli pappa. Legene fant det ut før de sydde henne sammen. Vi ler. Og sånn er det; 21 april, treffer Didrik 2.0 verden. Det blir en gutt eller  en jente og den er vår.

Sigbjørn og jeg prater om biler og jenter og drikker øl på det Grønne Tredet. Klokka er halv ni, det er fredag og det er overskyet men alikevel varmt. Han spør om jeg har vært på Minibar før, et sted i Ørsta. Jeg sier nei og han sier at dit må vi dra. Han ringer et nummer og etter noen minutter dukker en kompis i Volda Taxi opp. Vi hopper i bilen, kjører rundt kvartalet. Parker taxien og bytter til en Opel Astra og kjører avgårde. Det er nesten ingen biler på veien. Striper av lys fra flyplassen dukker opp på høyrehånd og vi hører på Turboneger låter fra Apocolypse Dudes altfor høyt og Sigbjørn ler og vi drikker boksøl og taxisjåføren sier han skulle ønske han kunne henge med oss i kveld og vi synger høyt til Don’t say motherfucker, motherfucker. Tekstene henger fortsatt på en eller annen vegg i bakhodet og jeg tenker på Møllers, det stedet ved Rockefeller hvor vil hele tiden dro før vi ble 18.

Minbar er fint og lite. Ikke bare selger de sprit, men også drinker og sånne ting er jo ikke vanlig her omkring. Jeg drikker to black russian før jeg får av meg jakka. Spør Sigbjørn om han vil ha en fernet. Det vil han. Siden vi er de eneste som er her, viser bartenderen oss rundt på resten av utestedet Rust som Minibar er en del av. Lysbrytere blir trykket inn. Det gnistrer i lysør. Konsertlokalet åpner seg. Stoler står på bordene. Ruller med toalettpapir står på bardisken. Gulvet er slitt. Høyttalerne store. Bartenderen sier det blir fullt liv her i morgen. Noen skal løpe til toppen av et fjell. Det er en konkurranse de har hvert år. Etterpå blir det fest. Jeg spør om det er bra lyd. Det er det. Tilbake i den lille baren fortsetter vi å drikke. Det kommer flere mennesker. Line også. Hun ser på oss og ler og spør om vi er fulle. Sigbjørn svarer for oss begge.

Senkede biler sklir forbi utenfor. Sotede ruter. Fulle av mennesker og skygger. Musikk jeg aldri har hørt før. Sigbjørn sier at bil er big business på Sunnmøre. Alle har det. Alle kan mekke. Fikse anlegg. Lakkere. Importere og chippe. Øke fartsperren. Jeg sier jeg har lyst på en ny bil. En med power i. Et par hundre hester. Sigbjørn sier han kan hooke meg opp med en fyr her i Ørsta som driver å følger med på bilauksjoner og sånn. Jeg sier takk, og så bestiller jeg en Cosmopolitan og en eller annen jente sier at det er en jentedrink og en gutt sier han kjenner meg igjen fra gymmen og så begynner de å spille Turboneger og alle drikker fernet og den samme taxisjåføren som kjørte oss til stedet kjører oss hjem.

Selv om jeg våkner ødelagt og med mobilen full av meldinger til Stephen og jeg aldri får dratt å sett på fjell-løpet jeg lovet alle på Minibar, føles det ok ut. Jeg tror det er sunt å gå på noen smeller av og til. Ivertfall når du gjør det med nye venner.

True Romance

(didrik)

Enig. Fint.

(Stephen)

Jeg har en hel verden designet for deg. Den er ganske hvit og full av horehøye trær og ganske små innsjøer. Jeg tror du liker den.

(didrik)

Tror du at du liker den?

(didrik)

Gutten min … Elsker det.

(Stephen)

Jegveit. Fyfaen.

(didrik)

Bare ikke så synlig lenger. Mobilen ligger igjen hjemme. Facebookprofilen er slettet. Oslo besøkene få. Jeg er på kontoret. På gymen. På Krø. Volda er gråere enn narkose. Køen foran ferja går på tomgang for å holde menneskene på innsiden varme. Selv om det er juli og sommer. Det gjør ikke noe. Jeg har nok å gjøre. Jeg liker Volda. Jeg føler at jeg har oversikt på ting her. Jeg ser ting ovenifra. Når jeg skal på kino drar jeg til kulturhuset i Ørsta. Når jeg skal drikke øl drar jeg på det Grønne Tredet. Når jeg skal kjøpe mat drar jeg på Kiwi. Jeg har ikke så mange valg. Noen ganger bare ett. Men helt ærlig ser jeg ikke den store forskjellen på Volda og Oslo sånnsett. Jeg gjorde jo de samme tingene, på de samme stedene i Oslo også. Rundt og rundt.

Sommeren til nå: Jeg leste på Litteraturfestivalen på Lillehammer, eller Sigrid Undsett dagene som det også heter. For meg ble det ikke så mange dager. Det ble én og en halv. Jeg var med på et debutantseminar på noe som het Birkebeiner Apartments. Det var ok. Regissøren av Izzat og Taxi satt ved siden av meg. Han så ut som en pakistansk utgave av Bård Torgersen. (Noe som er ment som en fin ting) Jeg skulket den siste delen som hadde med økonomi å gjøre. Forsov meg til middagen og spiste lammecarre og drakk whisky sour på et eller annet sted ved elven nede i sentrum.

Jeg var på Hove Festivalen og leste sammen med Tomas Espedal og Agnes Ravatn. Traff Niels, Christian, Stephen, Agnes og Andreas som jobbet der med ulike foto / film / redaksjonelle ting. Spiste middag med bassisten i Lamb of God. Vi pratet om våpen og biler. Senere på kvelden gikk Line og jeg rundt på festivalområdet og drakk øl av plastglass mens vi så på alle lysene og de fulle menneskene. Det var fint. Det var jo her vi traff hverandre (igjen) for 3 år siden. Jeg liker når sirkler sluttes og når de fortsetter. Jeg liker at jeg ser sønnen til Jørgen Emanuel på en reklameplakat på T-banen når vi er tilbake noen timer i Oslo før flyet går. At jeg treffer Per som gliser til meg med gulltanna si og har en tre år gammel gutt eller jente hjemme. (Sorry Per, jeg glemmer altid der der) Jeg ser en ekskjæreste på en uteservering. Smilende sammen med en veninne jeg ikke vet hvem er. Jeg ser at Ihus megleren i Thorvald Meyersgate har skrevet over hele fasaden at de åpnet helt tilbake i år 2000. (Shit, jeg husker når det lå en Bagel & Juice der!) Uansett; alt fortsetter og det er fint at det føles ok ut.

btw: Jeg så endelig Oslo 31 august og ble regelrett satt ut. Jeg veit ikke hvordan jeg kan si det her uten å bli tacky, men at folk har sammelignet «Du er ikke død …» med den filmen der, er noe av det største komplimentet jeg har fått. Joachim Trier har lagd en fantastisk film. En norsk film, med norsk dialog, som for en gangs skyld får deg til å tro på karakterene. Storyen funker. Fotoet er nydelig. Soundtracket (Torgny) massivt. Må ses.

Jeg vekker Line halv ni. Vi vikler oss ut av de tunge og hvite hotel-laknene til Bellagio. Plukker med oss take-away kaffe i resepsjonen og kjører ut i ørknen. Allerede nå er det over femogtyve grader. Taket på Camaroen er nede. De 420 hestekreftene under det lilla panseret drar oss mot fjellene. Las Vegas blir borte bak oss.

Jeg svinger av veien. Fortsetter videre på en humpete grusvei mellom gule og steinete åssider. Så stopper jeg. Line tar noen bilder av meg og bilen. Jeg prøver å skjule nervøsiteten, men det går ikke. Hun merker er at noe er annerledes. At noe skal skje. Jeg sier til henne at jeg elsker henne. At vi kan være sammen til vi dør. Jeg holder rundt henne. Det blåser varmt. Alt er så stille. Så går jeg ned på kne og frir. Line begynner å le. Sier ja. Trer diamantringen jeg har holdt skjult og smugla med meg helt fra Oslo, ned over fingeren. Så setter hun seg på bilpanseret og og gråter litt. Det er ikke så mye mer å si.

Vi kjører tilbake til Vegas. Bytter inn bilen i en kritthvit Dodge Charger. Ser på fulle springbreak studenter sjekke opp hverandre ved svømmebassenget. Tar noen drinker. Tar noen fler. Spiser biff. Sprenger champagnebudsjettet. Taper på roulett. Drikker mer. Subber leiende og leende bortover de eviglange teppelagte gangene som knytter alle hotellene og casinoene sammen. Tar bilde av en fyr som viser frem puppene til dama si. Ser vannfontenene utenfor pumpe tusenvis av liter opp i natten til lyden av noe filmmusikk jeg ikke aner hva er. Dagen etterpå kjører vi til Grand Canyon. Så til Big Sur. Så tilbake til Los Angeles. Skal fortelle mer om det senere. Ville bare si det fineste først.

Line og jeg spiser lunsj på forlaget med redaktøren min Sigmund. Vi prater om en dokumentar som heter Guilty Pleasures, Stig Sæterbakken og Hove festivalen som jeg skal lese på til sommeren. Sigmund sier at  bortsett fra 6 kopier som står oppe i boksjappa Halvbroren, er førsteopplaget av Du er ikke død … solgt ut. Til våren kommer boka i pocket utgave. Jeg spør om Kib & Morits kan gjøre et redesign  av coveret. Han sier at det bør være mulig og at han skal sjekke det ut hos pocketavdelingen. Turid kommer bort til bordet. Hun spør om når vi reiser til Los Angeles og California. Så gir hun oss masse tips om ting vi bør gjøre og se, som hun også heldigvis sender på mail litt senere.

Mamma og pappa henter meg i Grensen. Line blir værende i byen. Hun skal ta bilder av en forestilling på Kanonhallen som heter My name is Per Gynt. Jeg slenger bagen i baksetet. Setter meg inn foran. Vi kjører ut av sentrum. Lirker oss ut av rushtrafikken. Opp på Ekeberg og slettene. Forbi Brannfjell ungdomsskole jeg en gang gikk på. Vi parkerer utenfor Jacobs. Solen varmer. Asfalten er full av grus og snø som smelter. SUVen til foreldrene mine sklir fint inn mellom alle de andre som allerede står der.

I sjømat avdelingen kaver hummerene fortsatt inni det grønne og tåkete akvariumet sitt. Hyllene er fortsatt fulle av matprodukter jeg aldri ser noen andre steder enn her. Pappa peker ut noen lakseburgere. Så noen kyllingwraps.  Sier jeg kan ta det jeg vil ha. Jeg går gjennom den store, men alikevel trange butikken. Plukker en sekspakning med øl. En boks med Ben & Jerry is. Spiser en liten tallerken med smaksprøver på marinert salma laks. Svelger et lite plastglass med kildevann fra Tyskland. Mannen spør om jeg likte det, så sier han at flasken kommer til å se fin ut på middagsbordet.

På kvelden ser jeg Drive enda en gang. Fargene og utsnittene er hysterisk vakre. Soundtracket fra Kavinsky og College fungerer fint selv gjennom de  flate og dårlige høyttalerne på tven. Handlingen, så enkel, så ren. Perfekt. Pappa er ikke enig. Han veksler mellom å sitte i sofaen og røyke på terassen. Sier at hovedpersonen er for soft. At slutten ikke stemmer. Hvis det er meningen at filmen skal være en hyllest til 80s explotations, burde han ikke dødd på slutten. irritert må jeg si meg ening. Jenta og gutten burde møtt hverandre. Pengene burde ikke ha blitt lagt igjen på parkeringsplassen. De burde ha kjørt sammen mot grensen og hatt hverandre for alltid.

Vi lager noen drinker. En svensk elektriker nedi veien kommer innom og monterer en lampe i taket på et av kontorene. Mamma går å legger seg. Jeg googler Drive. Oppdager at filmen er basert på en bok jeg uten tvil er nødt til å skaffe meg. Så googler jeg Los Angeles. Ser på kartet og navnene på de ulike stedene. Prøver å lære meg topografien på området. Finner biler jeg skal leie meg. (Mustang og Charger) Bestemmer meg etter enda noen drinker for å gjøre slutten på Drive selv. Line kan være Carey Mulligan. Jeg kan være en litt større og litt mer tusja utgave av Ryan Gosling. Så kommer Line hjem. Hun står og prater med pappa på kjøkkenet med en gintonic i hånda. Jeg hører ikke hva de sier gjennom musikken i hodetelefonene. De er bare bevegelser og ansiktsutrykk og jeg tar meg selv i å virkelig glede meg til noe. Det er en god følelse.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Den ene gutten er fra Hjørundfjorden. Noen kilometer utenfor Sæbø. Han studerer til å bli lærer. Søsteren kommer til å ta over gården. Det er hun som er eldst. Gutten forteller at han kommer til å fortsette å hjelpe til på gården når det trengs. Når sauene skal hentes ned fra fjellet og slikt. Jeg spør om han lokker dem med salt. Det gjør han. Så spør jeg om det er vanlig at noen av sauene forsvinner eller dør. Det er vanlig. Reven kan ta de minste. Hvis bakhodet på sauen er revet opp er det ørnen som har angripet. Gutten gir meg en kopp kaffe. Jeg heller den over på Statoil kruset mitt. Så går vi til utgangen og videre over parkeringsplassen til nabobygget hvor forfatterbesøket skal foregå.

Studentene venter. De har lagd en sirkel av stoler. Jeg sitter på den nærmest døra og tavlen. Skoene mine er skitne. Dressjakken litt for liten. Kristin smiler oppmuntrende. Studenten som er ordstyrer sier at vi kan begynne. Så ser hun på meg og sier at jeg kan lese den delen fra boken jeg har valgt meg ut. Jeg leser den delen da Iben og Daniel er i huset til Roar på Nordstrand. Det føles fremmed, men ok ut. Det er lenge siden jeg har lest noe som helst fra Du er ikke død … Etterpå stiller studentene spørsmål. Jeg svarer så godt jeg kan. De spør om hva som skjedde på Ibiza. Jeg sier at Daniel drepte hunden på minigolfbanen og sovnet ved siden av det døde dyret. De spør om hva som kommer til å skje med Daniel videre. Jeg sier at det vet jeg ikke. De lurer på hvordan jeg jobber. Jeg sier at jeg står opp tidlig og skriver før jobb. Så prater vi litt om negativt rom og Jens Bjørneboe og så er kaffen kald og det er over. Alle virker fornøyd. Det er bra.

Broren til han som eier huset vi bor i, kommer med en lastebil og fjerner det som er igjen av garasjen etter stormen. Så de gamle og slitte sofaene og møblene som sto inni. Jeg ser alt sammen fra lunsjrommet på kontoret. Går tilbake til katalogen jeg holder på å designe. Hører på Sub Focus og drar  lange felt med pantone farger utover toppen på 48 sider. Setter brødteksten i 9/11,2 Helvetica regular. Får perfekte vectorfiler av Øyvind, utplasseringsstudenten vi har hos oss, til å legge under. Line fikser bildene. Ting faller behagelig på plass. Havner der det er meningen at de skal være.

Klikk her for at se den integrerte videoen.