Ingvar Ambjørnsen's Blog

Sist helg åpnet VG døra til Norges nasjonale torturkjeller.

I den første av en serie artikler fikk de av oss som ville, en grundig og vel dokumentert innføring i forholdene i de pedofile nettverkene som finnes der nede. Jeg må medgi at jeg i utgangspunktet ikke var en av dem som ville ta turen. Jeg hadde ikke noe lyst til å tilbringe helga sammen med menn som fantaserer om å tukle med unger. Eller som gjør det. Isteden moret jeg meg over MDG-politikeren som fikk politiet på besøk, og som innrømmet at han var i besittelse av et halvt gram marihuana. Før han ba hele verden om unnskyldning og trakk seg fra lokalpolitikken. Og enda mer underholdende skulle det bli da en kvinne i førtiåra ble arrestert fordi hun hadde plukket fleinsopp.

Disse to sakene fikk en voldsom fart på Facebook og i nettavisene rundt om. Særlig etter at advokat Elden forsøkte å få litt fornuft inn i saken, ved å oppfordre den ulykkelige grøntpolitikeren til å betale bota og gå videre. Både som menneske og lokalpolitiker. Og da advokat Inger Zadig litt senere blogget at hun ville ta alle landets spissfleinsankere i forsvar aldeles gratis, gikk det helt over stag. (Gud hjelpe meg som vi savnet sånne advokater på søttitallet. ) Dagbladet snappet øyeblikkelig saken, og Zadig måtte bare innrømme, at jo da – her var det pågang. Ja, vitsene på nettet var mange, og enkelte var gode også. Forbudet mot å plukke og spise en sopp som vokser over hele landet, har jo i seg selv mye humor i seg. Særlig med tanke på at fleinsoppen ikke er giftig. I motsetning til for eksempel hvit og grønn fluesopp, som du med lovens velsignelse kan plukke så mye du vil av. Og i verste fall ta livet av både deg selv og hele din familie. Dette er norsk narkotikafilosofi på sitt aller djerveste.

Nok moro for denne gang. Det ville være svært uhøflig av meg å nevne Zadigs fleinstunt, uten å ta med selve grunnen til at hun blir forbannet. Utgangspunktet for blogginnlegget hennes. Under overskriften «Fritt frem for barneporno? », skriver hun: Vi kan ikke ha et politi som lar overgrepssaker ligge i skuffen i 16 måneder når de samtidig prioriterer å jage fredelige mennesker rundt i skogen fordi de plukker sopp. » Hun refererer til graverne i VG. Hvilket får meg til å bite tenna sammen og bli med dem ned i den tidligere nevnte kjelleren.

Jeg er en mann med en forholdsvis velutviklet fantasi. Ikke er den helt blendahvit heller. Til en viss grad er det jobben min å forsøke å sette meg inn i ulike menneskers psyke. Også de litt skrudde variantene. Har man ikke et visst talent for slikt, nytter det ikke å skrive romaner.

Men det VG her varter opp med vipper meg helt av pinnen. Selvsagt vet jeg at det finnes pedofile nettverk der både menn og kvinner er involvert. Selvsagt vet jeg at det eksisterer millioner av bilder og filmer på nettet som viser voksne som forgriper seg på barn. Men at man kan sitte i Norge i dag og bestille fremtidige voldtekter av et spedbarn, før man drar kortet og venter på filmversjonen, er helt uvirkelig. Jeg sliter med å få den tanken til å feste seg. Uvirkelig er det også å være vitne til avisas TV-team som reiser rundt og snakker med disse mennene også. Unnskyldningene. Tåkepratet. Tåpepratet. Sutringen.

Og like ille: Det som går igjen som et mantra hele veien: Politiet mangler ressurser. Har ikke tid. Kan ikke komme. Må la dem gå. Henleggelsesprosenten i ovegrepssaker er på 80 prosent. Jeg gjentar det. 80 prosent. Mens hjemmebesøket hos lokalpolitikeren med det halve grammet føres inn i statistikken som oppklarte saker. I tillegg til den vellykkede opperasjonen i soppskogen. Og dette pågår hver natt. Hver dag. I år etter år etter år.

Kaja Hegg i Redd Barna sier: «Det er utilgivelig hvis politiet ikke prioriterer disse sakene. Det er så grove handlinger. Det er på tide at Justisdepartementet blir satt til veggs for dette, for det er deres ansvar. » Og vi vet det jo. Hva som ikke kommer til å skje. Ikke før det gror fleinsopp i nesebora til Anundsen.

Denne teksten ble første gang publisert i Dagsavisen 09.10.2015

Hva er det med tyskerne denne høsten? Det er ikke mer enn noen måneder siden de var Bølla i Hellas.

Hamburg. Jeg sitter i baren på Europäeischer Hof sammen med norske journalister. Ute er det mørkt. Det regner. På den andre siden av gata har en gruppe flyktninger søkt ly under glasstaket utenfor Haupbahnhof. Frivillige med lysende grønne vester tar seg av dem. Informerer om overnatting, mat og klær. Eller om veien videre. Inne på selve jernbanestasjonen er det rigget opp skilt som peker mot togene som går til Danmark, Sverige og Norge.

Vi sitter og snakker om dem. Om de som kommer til fots, og med buss og med tog. Og om de som tar imot dem. Vi snakker om høsten 2015. Da tyskerne plutselig viser et moralsk lederskap i et europeisk kaos av følelser, antakelser og teorier. Med Angela Merkel som selveste Fru Handlekraft i spissen.

Nåja. Det er ikke alle tyskere som kjøper akkurat den. Jo da, hun kan gjerne stå i spissen. Men mange er nøye med å påpeke at det som utspiller seg her i landet akkurat nå, er et resultat av et sterkt folkelig initiativ. En grasrotbevegelse. Det er ikke bare Merkels politiske motstandere som mener at hun er flink til å finne ut hvilken vei vinden blåser. At hun vet det nesten før det begynner å blåse.

Personlig synes jeg det kan være det samme. I en så uoversiktlig situasjon som den som har oppstått nå, er det viktig med en politisk leder som kan bevare roen. Det har Angela Merkel vist at hun kan mer enn en gang.

Vi tar en million før nyttår, sier hun. Og en halv i årene som kommer.

Alle vet at det kommer til å bli mer. Hva er det med tyskerne denne høsten? Det er ikke mer enn noen måneder siden de var Bølla i Hellas.

Det er ikke mulig å forstå noe av det som skjer i Tyskland uten å ha krigen med i regnskapet. Sånn er det alltid, og følgelig også nå. Og mens jeg som nordmann vokste opp med fortellingene om modige motstandsmenn og -kvinner, (og om djerv flukt i nattens mulm og mørke), vokste min generasjon tyskere opp med fortellinger med en litt annen vri. En av disse fortellingene er den om «De som går». De som går til fots gjennom et utbombet landskap. Flere tyskere jeg kjenner har denne beretningen flettet inn i sin egen familiehistorie. Fortellinger om fedre, onkler og sønner, som for eksempel gikk hjem fra fangeleirene i Sovjet. Mange av dem gikk i årevis. Og kom hjem til underlige familiekonstruksjoner som var diktert og formet av ren nød. Satt sammen av mennesker som hadde kommet rekende samme vei før dem. Det utbombede Etterkrigs-Tyskland var et gigantkaos der menneskene ble tvunget til å være pragmatiske. Bite tennene sammen. Ta diskusjonene etter hvert. Fortellingen om de som en dag kommer gående er ikke like fremmed i Tyskland som i mange andre land i Europa. Og de som kommer er heller ikke like fremmede. Tyskerne har en lang erfaring med relativ høy innvandring. Meg bekjent er de også de eneste som faktisk ser et pluss i all pessimismen rundt om. Halvparten av tyske arbeidsgivere er på jakt etter kompetente folk. Mange, særlig av syrerne som kommer, har nettopp det på ulike felt.

Det er en ting til som er viktig for å forstå hvorfor tyskere flest bretter opp ermene og tar del i den spontane hjelpeaksjonen som finner sted denne høsten. Her i landet nøyer ikke kritikerne av båtflyktningene seg med å holde lærde foredrag for hverandre på Facebook og andre sosiale medier, slik tilfellet er i for eksempel Norge. Her kaster de brannbomber og stein. Mot folk som kommer med ungen under armen. Det er et paradoks, men på denne måten har de bokstavelig talt klart å fyre opp under godtfolks nestekjærlighet og empati. Den vanlige tysker vill ikke bli observert i en slik setting en gang til. I en fersk undersøkelse sier 69 prosent av befolkningen at de er klare for å delta i et felles løft. Det er mange. Særlig med tanke på at ingen har noen anelse om hvordan dette vil ende. Tyskland har god økonomi, blir det sagt. Ja vel. Men også stygge tall når det gjelder fattigdom, og ledighet blant ungdom. Hvor lenge kan den gode dugnadsånden holdes i live? I noen måneder? I noen år? Alltid? Neppe. Hva da? Ta det med ro, sier taxisjåføren som kjører meg hjem utpå natta. Da muren gikk fikk vi 16 millioner rett i fanget på en gang. De var jo i tillegg helt sprø. Da skulle du ha vært her! Det gikk det også på et vis.

«Det som utspiller seg her i landet akkurat nå, er et resultat av et sterkt folkelig initiativ. En grasrotbevegelse.»

Dette debattinnlegget er først publisert i Dagsavisen 25. september 2015.

Ingvar Ambjørnsen om den nye Stieg Larsson-utgivelsen. Foto: Tine Poppe

La oss ta en titt på dette forunderlige eventyret om Stieg Larsson og Millennium-serien hans.

Torsdag 27. august kommer bind fire i Stieg Larssons Millennium-serie. Braksuksessen som slo alle salgsrekorder da bøkene utkom i tidsrommet 2005-2007. Den nye boka er skrevet av Zlatanbiografen David Lagercrantz og utgis samtidig i alle skandinaviske land, samt England, Nederland, Tyskland, Frankrike, Spania, Italia, Polen, Canada og USA. På svensk er tittelen «Det som inte dödar oss». En vri på Nietzsches utsagn om at «det som ikke dreper meg, gjør meg sterkere».

Så spørs det, da. Om Lagercrantz vil komme styrket ut av det han har gått inn i denne gangen. Det er neppe noen som vil ham til livs. Men utvilsomt mange som ønsker ham både knall og fall. Det at en utenforstående har trukket på seg avdøde Larssons sko og spasert rett inn i hans univers, har skapt voldsomme reaksjoner blant både lesere, kritikere og forfattere. Hva som enn kan sies om Lagercrantz – skuggeredd er han ikke.

Hva er det som gjør folk så forbanna? Litteraturhistorien er jo full av avbrutte litterære prosjekter som er videreført av andre. Dessuten er det juridiske i orden, det kan det ikke herske tvil om. Så hva handler det da om? Moral? Kan det være mulig? I 2015? La oss ta en nærmere titt på dette forunderlige eventyret om Stieg Larsson og Millennium-serien hans. Her sitter altså en radikal journalist og sakprosaforfatter med det ekstreme høyre som sitt spesialfelt og skriver skjønnlitteratur på fritida. Krim. Han er ferdig med tre bind på til sammen rundt femten hundre sider. Enhver forfatters våte drøm. Tre bind ferdig skrevet og mer stoff som trenger seg på! Det kan hende man må være forfatter selv for å forstå hvordan dette må føles. Og kanskje ikke.

Det verken Larsson eller noen andre kan vite, er at nå skal det nesten umulige skje. Det som forfattere og forleggere sitter og surrer om i fylla. Fantaserer om. Eksplosjonen. Orkanen. Superbestselgeren som slår absolutt alle rekorder. På seinhøsten 2007 flyr jeg fra Hamburg til Helsingfors via Oslo og Stockholm, og på flyplassene og i de ulike flyene er jeg den eneste som ikke leser Stieg Larsson. Året etter, i 2008, er han verdens mestselgende forfatter. Han konkurrerer utelukkende med seg selv. Og har allerede vært død i fire år. Den fantastiske suksessen som lesere, forleggere og kollegaer er vitne til, går hovedpersonen hus forbi.

Og det er dette såre eventyret som nå føres videre idet havet av penger slår inn over forleggerne og de etterlattes strender. Prinsen er død, men her kommer pengeflommen, bølgen av gull. Og som i et eventyr like uavsluttet som Larssons spenningsserie, ender det alt annet enn godt idet den samme bølgen av gull ikke når frem til eventyrets ubestridte prinsesse, Eva Gabrielsson. Larssons kjæreste og støtte gjennom tredve år. Til glede for «De Onde Slektningene» som nå trer inn på scenen, slik vi kjenner dem i ulike varianter fra utallige andre eventyr. Og snipp snapp snute, så er eventyret fremdeles ikke ute, for inn kommer altså David Lagercrantz sammen med alle de gode hjelperne som bare vil låne Lisbeth Salander og Mikael Blomkvist. Nærmest for å hedre Stieg Larsson som ligger nedgravd i jorden.

Ok. Samme Larsson har vært litt av en dust. Han skulle ikke ha vært så redd for å framstå som småborgerlig. Han skulle ha giftet seg, helst i kirken. Han skulle ha vært så streit at han hadde satt opp et litterært testamente. (Jeg har etter tredve år ikke fått fikset det selv. ) Ja, det kan til og med hende at det hadde holdt at han offentlig hadde gitt uttrykk for at han ikke ønsket at andre skulle videreføre hans arbeid dersom han falt bort. Kanskje hadde det vært nok til å holde gribbene borte. Sannsynligvis.

Jeg vil ikke noen av dem som nå setter pengekarusellen i gang igjen, noe vondt. Men er det ikke lov å bli sånn passe spyferdig av prektigheten deres? Penger? Nei, kjære vene … Ok. Det var i grunnen det hele. Forresten. Hva er det verste? At Lagercrantz har skrevet en dundrende god thriller eller en skikkelig fiasko? For meg er det ærlig talt hipp som happ.

—

Denne kommentaren har første gang vært publisert i Dagsavisen 14.08.2015

Ingvar Ambjønsen Foto: Tine Poppe

Jeg skal ikke røpe hva vi kaller dere som bare ser dette ene rittet i året.

Sommeren 1999 ligger en hetebølge over mesteparten av Tyskland. For oss som bor i byene er det nesten ikke til å holde ut. I Hamburg kryper kvikksølvsøylen opp mot femogtredve. Og blir der. Jeg går ikke ut av døra. Å få gjort noe fornuftig på papiret er ikke å tenke på. Jeg sitter dørgende stille foran tv-apparatet og zapper. Bare avbrutt av en og annen iskald dusj. Jeg er 43 år, og fullstendig uberørt av alt som har med sport og idrett å gjøre. Et par uker seinere skal jeg være hekta på sykkel, men det er jeg ennå lykkelig uvitende om.

Selvsagt har jeg hørt om Tour de France. Jeg vet at det finnes folk som kjører etter hverandre på sykkel. Akkurat som jeg vet at det finnes typer som helt frivillig dundrer løs på en lærball ute på en plen. På ramme alvor. Jeg skjønner meg ikke på den slags. Jeg synes at alle som interesserer seg for sport er noen idioter.

Vi befinner oss i begynnelsen av juli. I 1999 er det forholdsvis begrenset med kanaler på boksen, og det som sendes midt på dagen er naturligvis temmelig syltynne greier. Jeg blir hengende på ARD. Tysklands NRK. Som altså overfører Tour de France. Her er det faktisk tilløpt til bra tv. Historie. Slott og borger. Geografi. Fjell og grønne daler. Mat og drikke. Intervjuer med vinbønder og skinkebaroner. Og en utrolig fet filming fra både helikopter og motorsykkel. At det er noen som driver og tøyser med noen tråsykler et sted i bakgrunnen er litt irriterende, men bare litt. ARD lager Tdf-overføring for folkedypet. Og sender hver dag. Jeg begynner å glede meg til neste dags rapport fra fransk landbruk, og bildene fra de svimlende fjellpassene i Alpene.

Men så er det gjort. En vakker varmedirrende dag raser min bunnsolide verden som sportsforakter i grus. En sykkelrytter, som har ledet an de siste ti minuttene inn mot mål, legger seg brått ut til siden, og lar en annen vinne. Har det rablet fullstendig for ham? Er det varmen?

Jeg begynner å stille stadig flere spørsmål som har med selve rittet å gjøre. Og har ingen andre å spørre enn meg selv. En uke seinere er jeg kastet inn i en verden jeg ikke ante eksisterte. Jeg sier det selvsagt ikke til noen. Trøster meg med at det bare er snakk om en liten glipp. Et helt uskyldig sidesprang. Et øyeblikk av blindt begjær.

Og så er heldigvis Touren over for denne gang, og til neste år drar jeg ut til kysten og bader isteden. Men vent nå litt. Var det ikke et eller annet ritt i Spania også? Vuelta et eller annet? Tre uker?

Etter Vueltaen nytter det ikke å holde det skjult lenger. Jeg sier til kona mi at det har skjedd noe. At vi får sette oss ned og ta en prat. Jeg tilstår alt. Jeg forteller henne til og med at jeg har begynt å misbruke vår splitter nye internett-tilkobling. Nei. Ikke porno. Sykkel. Vi opererer til og med med nick. Falske navn. Det er mange av oss.

Jeg kommer aldri til å glemme det vantro blikket hennes.

Men hun blir. Og året etter ser jeg samtlige sykkelritt som overføres på tysk tv, mens leser alt jeg kommer over av rittenes historie og løpsresultater.

Ok. Det er ikke alle som tar den helt ut. Men jeg tror mange kan kjenne seg igjen i begeistringen for Tour de France. Og hvordan det hele begynner.(Jeg skal ikke røpe hva vi skrullinger kaller dere som bare ser dette ene rittet i året.) Ikke bry dere om oss. Fra å være en sport for svært spesielt interesserte har sykkel blitt en norsk folkesport. TV2s årlige overføring har blitt en dundrende suksess. Når disse linjene står på trykk er den trettende etappen av årets gule eventyr i gang, og alt er på plass. Ryktene. Skandalene. Avsløringene og Monsterveltene. Og sist og minst og viktig nok: Det årlige og uunngåelige varselropet fra feltet, og da mener jeg kommentarfeltet, som kan fortelle oss alle at alt er en eneste gigantisk bløff, en sump av løgn og menneskelig fornedrelse. Det blir ingen Tour uten dere.

Dette innlegget står også på trykk i Dagsavisen 17.07.2015

Det kan skrives tykke bøker om dumme, dominerende menn som sier idiotiske ting om litteratur skrevet av kvinner, men «å kuppe» denne litteraturen duger han ikke til.

Fredag 12. juni skriver kollega Marta Breen om «Kuppet mot kvinnelitteraturen». (Overskriften) Hun peker på at da nittitallet kom, og den nye «ironigenerasjonen» tok til å svinge seg for alvor, ble det foretatt en degradering og latterliggjøring av den litteraturen som ble skrevet av kvinner på søtti og åttitallet.

Hun nevner forfattere som hun selv setter høyt, som Gerd Brantenberg, Bjørg Vik og Herbjørg Wassmo som eksempler. Hun viser til at det i Sverige var «unge mannlige, smått elitistiske litteraturvitere» som hadde stått for slikt, og det er en debatt jeg absolutt ikke skal blande meg inn i. Det vet jeg ikke noe som helst om.

Men dersom Breen mener at et «kupp» mot kvinnelitteraturen ble gjennomført av liknende krefter i Norge på nittitallet, er jeg uenig. Hennes karakteristikk av Kulturmannen er riktig nok både morsom og skarp. Det kan skrives tykke bøker om dumme dominerende menn som sier idiotiske ting om litteratur skrevet av kvinner, men «å kuppe» denne litteraturen duger han ikke til.

Jeg er helt enig med Breen i at nittitallets ironiske karneval ga ham noen ekstra strenger å spille på, og jeg leser hennes artikkel som en reaksjon på denne nye overfladisketen satt opp mot søtti- og åttitallets alvor. Dersom jeg har rett i det, er vi på linje. Men de kvinnelige forfatterne som tok opp pennen på søttitallet, og fører den gjennom åtti, nitti og totusentallet – ja for enkeltes del helt fram til i dag, har vært ute en og annen vinternatt i løpet av den tiden.

De lar seg ikke vippe av pinnen av posører. Du «kupper» ikke Løveid eller Køltzow. Vi må heller ikke glemme at debattklimaet, særlig på søttitallet, var langt hardere enn det er i dag. Det var blodig alvor. Det var det stort sett ut hele åttitallet også. En ganske tøff skole. Hva stayere som Toril Brekke, Tove Nilsen, eller Karin Fossum har måttet høre av vrøvl gjennom fire tiår, kan vi bare forestille oss. Men det er ingen som kan pirke ved deres forfatterskap eller posisjoner.

Jeg kan godt huske at Kulturmannen satte i halsen både på norsk og svensk side av grensen da Herbjørg Wassmo fikk Nordisk Råds pris. Men det gjør han alltid når de eplene som henger aller høyest skal deles ut. Noen ganger opptrer han til og med som kvinne.

Med Wassmo var det dessuten det da, at hun i likhet med Anne Karin Elstad solgte så jævlig mye bøker. Slikt ble naturligvis betraktet med mistenksomhet og avsky i visse kretser, men det gjaldt også mannlige forfattere. Hvilket får meg til å tenke på at det nok er en god del mannlige forfatterskap fra søtti- og åttitall som har stått lagelig til for hugg fra nye generasjoner ironikere.

Heldigvis for meg trådte jeg ikke inn på arenaen før i 1981. Da var krigen mellom AKP-forfatterne og de andre over, med alle de dramaene den førte med seg.

Men krigen, beskyldningene og påstandene som gikk mellom de to kjønn var slett ikke over, og jeg vil nok tro at det sitter en god del kvinner rundt om som slett ikke vil godta ironien og latterliggjørelsen som et nittitallsfenomen. Men uansett: De fulgte sine egne prosjekter, og gjorde unna de jobbene de hadde satt seg fore. Skjønnlitteraturen fra den gang var nok i større grad enn i dag rettet inn mot konkrete problemstillinger som man ønsket å ta opp, ja faktisk endre på.

At kvinnene sto først her, kan det ikke herske noen tvil om. Det var en god del karameller som skulle deles ut, og inngrodde oppfatninger som skulle endres og røskes opp i. Og vi tenkte nok alle mer sak en hva tilfellet er i dag når Norge kan føre kriger rundt om i verden, og Nordic Mining får lov til å tømme 300 millioner tonn gruveavfall i Førdefjorden uten at det reiser seg en mur av protester. Slikt hadde vi laget et helvete av på søttitallet.

Men tilbake til start: Da jeg som ung mann trådte inn i forfatterstanden og møtte personer som Bjørg Vik og Ebba Haslund, var det liksom ikke noen annenfiolinister man sto overfor. De var autoriteter.

Og forresten. Bare noen minutter før jeg satte meg ned for å skrive denne vesle teksten var jeg innom Facebook. Der jeg støtte på et innlegg av en yngre kollega som holdt fram Gerd Brantenbergs bok «Egalias døtre» fra 1977 som et tips for nye lesere.

Et bedre eksempel på en bit litteratur som ikke lar seg kuppe av verken Kulturmannen eller andre, er det vanskelig å forestille seg.

Dette innlegget står også på trykk i Dagsavisen 19.06.2015

Foto: Tine Poppe

Mitt første møte med Peter S er nokså spesielt. Jeg står i Falkenried og venter på grønt idet en fremmed stemme hvisker meg et sitat i øret. På gebrokkent norsk. Sitatet er den første setningen i en av mine egne romaner. Det er ikke alle bøkene mine jeg husker like godt, men åpningen har jeg inne. Anslaget.

Og nok om det. Poenget er at Peter S er en tysker med stor interesse for Norge og det norske. Jeg aner ikke hva han driver med eller hvor han bor, men når våre veier krysses her i bydelen Eppendorf, stopper vi opp og snakker om Norge. Rettere sagt, han spør og jeg svarer. Hvalfangst. Forskjellen på vanlig torsk og skrei. Hvor ble det egentlig av Carl I. Hagen?

Nå sist var det russen. Han skjønner at de rødkledde er ferdig med videre­gående, men ikke så veldig mye mer. Ikke jeg heller, skal det vise seg. Jeg redegjør litt for de røde og grønne og blå som raste rundt på lasteplan og dansegulv da jeg selv var ung, men opphavet til dette sirkuset har jeg ikke peiling på. Og ja – så vidt jeg vet, finnes det bare russ i Norge.

Men jeg har vel vært russ selv? Nei. Jeg forklarer at vi som tok yrkesskolen ikke ble russ. Verken rød, grønn eller blå. Vi ble i høyden rørleggere, typografer eller skapsprengere. Jaha … Det var bare det at det gikk en tysk dokumentar om Norge og russefeiring her om dagen.

Ja vel, tenker jeg. Kom med dem. De døde kyllingene.

Men nei. Det er ikke det som plager ham. I alle fall ikke i første omgang. Men i dokumentaren sier en av de intervjuede russejentene, ja, altså etter å ha fortalt at hun er atten år, at hun regner med å ligge med mellom seksti og søtti gutter i løpet de ukene feiringen varer. For ikke å være dårligere enn søsteren. Som var russ for to år siden. Er ikke det … forholdsvis friskt? spør Peter S.

Igjen må jeg rett og slett bare skuffe ham. Jeg aner ingen ting om hva som er forholdsvis friskt når det kommer til den delen av kalaset. Jeg har faktisk ikke tenkt over saken en gang, og det har jeg tenkt å fortsette med. Jeg har tenkt å være gammel mann som spaserer i parken og lytter til svarttrosthannen. Som i disse dager synger sanger av en slik karakter at vi mennesker ville ha rødmet helt ned i fotsålene dersom vi hadde forstått språket.

Men så blir jeg jo gående og tenke på de rødkledde likevel. For jammen har det nye kullet klart det alle andre russekull før dem har klart, nemlig å bli det verste kullet i historien. Og det uten å skifte tema en gang. De kunne ha gått til anskaffelse av skabbete motorsykler og tydd til blind vold mot eldre mennesker. Men nei. De kjører fremdeles rundt i busser og biler, og så drikker de seg fulle og puler med hverandre i baksetet. Akkurat som i steinalderen. Men det er klart: Nå har de begynt å synge om dette også. Og de sangene er så stygge at både foreldre, kommentatorer, spaltister og nett­generaler av begge kjønn fortviler.

For hvordan i all verden skal vi håndtere dette? Uten å stemple oss selv som pripne eller puritanske? Og jeg mener, noe må vi jo si. Siden tekstene unektelig er sexistiske, ja, så fylt til randen (unnskyld) av kvinnefiendtlig møkk. Og som om ikke dette kunne være mer enn nok, gjør årets kull det enda vanskeligere for alle velmenende voksne idet de visker ut skillet mellom de to kjønn ved å la jentene være like jævlige i kjeften som guttene. Er det mulig? Dette er så sæddryppende urettferdig at dersom man ikke visste bedre, skulle man nesten tro at vi hadde med den første pornogenerasjonen å gjøre. Som fikk alt det gratis og rett i fleisen (unnskyld) som fedre og bestefedre måtte dra helt til København for å få så mye som et glimt av. Betale måtte man også. Og lyve for mor og mormor. Som ville ha brent Fifty Shades i store rettferdige nazibål på Egertorget.

Men altså: Russen kom i havn i år også. Like ille som de siste som var verst. Bare så synd at snuten skal pisse i kjelen (som vi ville ha sagt i avgangsklassene på yrkesskolen i Larvik). Det har vært et ekstremt bra år, forteller politioverbetjent Lars Njøsen. Som legger til at en av vaktene mente at det var mindre å gjøre på Tryvann med 40.000 russ til stede enn på byggmessen på Lillestrøm. Den kunne du ha spart deg, Lars. Jævla lættis!

Så håper jeg bare at ikke Peter S begynner å spørre meg om siste nytt i norsk slang.

Dette innlegget står også på trykk i Dagsavisen 22.05.2015

Ingvar Ambjørnsen, foto: Marie Sjøvold

Min årsrytme er slik skrudd sammen at jeg hver vår setter meg på et tog til Marburg an der Lahn. Grunnen til at jeg foretar denne reisen en gang i året skal jeg ikke plage leseren med, den er uvesentlig for kommentaren. Ikke er det slik at man trenger en grunn til å avlegge Marburg et besøk heller. For selv om byplanleggere fra helvete gikk til betongbaserte arkitektangrep her tidlig på søttitallet, er middelalderbyen ved Lahn fremdeles full av vakre bygninger og pittoreske smug og plasser. Selve Lahn-dalen er dessuten et av mine tyske favorittlandskap, og aller flottest nå når løvet spretter, og glentene leker i liene.

Marburg er en liten by, med knapt åtti tusen innbyggere. Samtidig er den en av landets største og viktigste universitetsbyer. Her forskes det innen en lang rekke fag, og i og rundt byen befinner det seg et stort antall sykehus og klinikker av alle tenkelige (og av og til nesten utenkelige) slag. Marburg er for eksempel de blindes by i Tyskland, med en rekke spesialtilbud og behandlingsmuligheter. Her er også et stort utvalg rehab-klinikker med spesialkompetanse innenfor en rekke felt. Det samme gjelder forskning og behandling innenfor psykiatrien. Alt dette gjør noe med selve byens uttrykk, når man vet at selve sentrum ikke huser mer enn ca førti tusen. I Marburg er det fullstendig normalt å ikke være helt normal.

Og det er det noe befriende med. Jeg tenker som så, at de unge kvinner og menn som tilbringer sine studieår her, får inn et slags ekstra ”fag” i tillegg til det studiet de faktisk er påmeldt. De lærer – kanskje aldeles uten å tenke over det – å ferdes blant alle typer avvik fra det som betraktes som et slags ”gjennomsnitt”. I en tid der ikke engang en normal frisk kropp holder mål i forhold til de idealene mange forgjeves forsøker å leve opp til, innbiller jeg meg at det kan ha en viss verdi. Bokstavelig talt å måtte rekke ut en hånd til andre som

befinner seg i ekstremsituasjoner. Å bevege seg rundt i denne byens gater er en konstant påminnelse om livets sårbarhet. Om å være født inn i kropper som er nesten umulig å håndtere. Eller om bilturen som endte her, med pleie og assistanse tjuefire timer i døgnet. De innfødte har det i blodet, og lar seg ikke merke med noe som helst. Taxisjåføren som kommer for å hente rullestolbrukeren som har vært på kino, har alle grep inne, og det er ingen som reagerer på anfall, utbrudd og ticks. På kneiper og restauranter er man vant til det aller meste, og vet når man skal tilkalle en ambulanse – og når man absolutt ikke skal gjøre det. Det vil si: Det er det personalet der rett og slett må lære seg. Og de er, som i andre universitetsbyer, stort sett studenter. Å jobbe bak ølkrana i denne byen kan være en god skole i både menneskekunnskap, empati og praktisk håndtering andres behov.

Opp gjennom årene har jeg skrevet en del epistler fra denne byen til ulike tidsskrifter og aviser. Her faller det lett å gjøre seg refleksjoner og tanker om det sorteringssamfunnet vi for lengst har innført, om menneskeverd, toleranse og fordommer. Og igjen: om den tynne membranen som står og dirrer mellom et liv med alle sanser og funksjoner i orden, og en tilværelse full av begrensninger.

I år får jeg meg dessuten en god latter på egen bekostning. For er det ikke sånn at jeg som de aller fleste er litt ”de og oss” i hodet? Jeg mener: Her sitter jeg på fortauskafé og gjør meg mine notater til en norsk avis. Med en kald pils, nei kanskje tre. På den andre siden av gaten legger en kar seg ned på fortauet og breker at han vil ha is. To pleiere sitter på huk og forsøker å overtale ham til et eller annet fornuftig, men det nytter ikke. Han vil ha is. Nå. Nedover på min side av gaten kommer en multikulti-gjeng, de er litt brisne, og lekeslåss med blindestokkene. På bordet ved siden av meg sitter tre voksne menn og spiser middag. De har alvorlige brannskader. Søndagsfri fra klinikken. Jeg følger en av dem med blikket når han går for å finne toalettet. Jeg kjenner ikke dette stedet. Jeg må snart dit selv, kan kroppen fortelle. Men da det blir min tur, blir jeg stående og svaie. Toalettet på dette stedet befinner seg i bunnen av en trapp som mine ødelagte sigarettlunger ikke kan takle. Jeg kommer ned, men ikke opp. Ikke med hjelp engang. Da ser jeg det. Handikap-toalettet til venstre for flipperspillet. Det er første gang jeg tar inn over meg at det er plassert akkurat der for nettopp sånne som meg.

—

Dette innlegget står også på trykk i Dagsavisen 17.04.2015

Jeg skjønner det ikke. Nordmenn flest ønsker seg tilbake til verden slik den var. Men finnes det noen veier tilbake til fortida? Ja. Men bare i våre fantasier.

Fram til 12. april er norsk politi midlertidig bevæpnet som følge av den herskende terrortrusselen. Mange nordmenn føler seg paradoksalt nok utrygge ved synet av lovens håndhevere med et våpen på hofta. Selv talsmenn for Politiets Fellesforbund – som er for konstant væpning av politiet – har forståelse for at publikum kan få problemer med tilliten til etaten i framtida. Altså dersom ikke pistolen igjen låses ned i skuffen til hverdags.

Jeg skjønner det ikke. Nordmenn flest ønsker seg tilbake til verden slik den var. Men finnes det noen veier tilbake til fortida? Ja. Men bare i våre fantasier.

For er det noen grunn til å tro at trykket mot demokratiet vil bli mindre i overskuelig framtid? Nei. Tvert imot. Bare i løpet av måneder har vi lært oss å leve med at Syria-farere og andre fremmedkrigere oppvokst i indre Østfold eller Telemark når som helst kan slå til på hjemlig jord. Etter hjernevask og stridsopplæring i land og regimer bare et par timers flytur unna den ungdomsskolen de droppet ut av fordi de følte seg misforstått. Nå hater de oss.

Uten at det har ført til nevneverdig debatt blant landets forfattere eller andre intellektuelle, lever vi nå godt med at en dansk statsborger på nitten år må ha et ukjent antall bevæpnede vakter med propp i øret hver gang han kommer på besøk til Norge. Fordi han skriver poesi. Han fraktes rundt i de samme skuddsikre bilene som våre myndigheter stiller til rådighet når utenlandske statsoverhoder gjester landet. Frykten er reell. Mange ønsker å drepe ham. Frittalende kvinner med innvandrerbakgrunn har alt lenge måttet leve under politibeskyttelse. Vi har for lengst vent oss til det. Det er bare slik det er i 2015.

Etter årets anslag i Paris og København har i realiteten både ytringsfriheten og forsamlingsretten fått seg en trøkk seksten. Vi bøyer oss. Mange ber om unnskyldning for de verdiene de inntil for nylig sto opp for og tok for gitt.

Under mottoet «Hurra for ytringsfriheten» arrangerte Oslo og Akershus høyskole i februar en utstilling av politiske karikaturer. På forhånd hadde man forsikret seg om at ingen av tegningene kunne fornærme noen. (Jeg vet ikke riktig hvem som hadde klarert dette med arrangørene. Per Fugelli og noen lokale imamer, kanskje? ).

Senere i måneden fulgte den like famøse utstillingen av tegninger i Drammen, der også innholdet var blitt forhåndssensurert så ingen skulle føle seg krenket eller såret. Utstillingen handlet altså om en presentasjon av helt harmløse tegninger. Og forårsaket det største politioppbudet i Drammens historie.

Altså i tilfelle noen skulle bli så krenket av selve fenomenet blyant og tusj på papir at de hektet på seg bombebeltet. Disse to karikaturutstillingene utgjør til sammen en slags vridd karikatur av Norge i dag. En studie i angst, selvsensur og resignasjon.

Vi fortsetter som før, sier Andreas Wiese på Oslo Litteraturhus. Allerede før likene har rukket å bli kalde i København. Men det er ikke sant. Vi fortsetter ikke som før. Enhver tilstelning av politisk eller kulturell karakter der en eller flere kontroversielle personer er til stede krever nå også politiets tilstedeværelse. Svenske og danske sikkerhetsvakter og politi avverget etter all sannsynlighet en massakre i den danske hovedstaden i februar.

Men ta det med ro. Slike arrangementer er allerede på vei ut både i Norge, Sverige og Danmark. De offisielle årsakene til avlysninger, utsettelser og forkortet taletid er også som karikaturer å regne. Bare i løpet av trekvart år har det norske samfunnet endret seg radikalt.

Og mens nordmenn flest håper at alt dette nye og skremmende ikke også vil endre våpenloven fra de gode gamle dager, der politiets våpen holdes nedlåst og utilgjengelig, er det bare de færreste som er opptatt av vår kollektive og stadig utvidede handel med egenproduserte våpen til trengende stater som Qatar, Kuwait og Oman. Akkurat når det gjelder disse våpnene er det jo både praktisk og lønnsomt å holde kassa åpen. Vi skal tross alt transportere pengene med oss hjem når alt er solgt ut.

«Men det er ikke sant. Vi fortsetter ikke som før. »

—

Dette innlegget står også på trykk i Dagsavisen 20.03.2015

Foto: Tine Poppe

Nå i 2015 forlater jødene Europa i tusentall. De frykter – med god grunn – for sine liv. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle få oppleve noe slikt.

Faren min gikk på skolen sammen med Arnold Jacoby. Som fjortis syntes jeg det var stas, for Jacoby var forfatter, og jeg hadde allerede begynt å drømme meg inn i den rollen. Jacoby bodde utrolig nok i vår lille filleby, Larvik, selv om han var født i selveste New York. Han skrev krim og spenning for både ungdom og voksne, og syslet til og med tegneserier.

Senere kom den store biografien om barndomsvennen Thor Heyerdahl. Hans viktigste bragd som forfatter ble imidlertid boka om en annen barndomsvenn, Herman Sachnowitz. Han som eide klesbutikken «Ekko» rett oppi gata. Han som var det eneste familiemedlemmet som vendte tilbake til Larvik etter helvetet i Auschwitz. Faren, fire brødre og tre søstre «gikk opp pipa», som de sa i leirene.

Det tok femten år å skrive «Den angår også deg». Herman klarte sjelden å snakke om det som hadde skjedd i mer enn ti, femten minutter i strekk. Det kunne gå uker og måneder til neste gang. Da får forfatteren god tid til å dvele ved setningene.

Vi var flere i byen som visste om denne prosessen. Og da boka kom ut i 1976, leste jeg den med en gang, tjue år gammel. Jeg har lest den to, tre ganger til opp gjennom årene, og kommer ganske sikkert til å plukke den opp igjen. For det er riktig, det den litt baktunge tittelen sier. Dette angår oss alle.

Nå i 2015 forlater jødene Europa i tusentall. De frykter – med god grunn – for sine liv. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle få oppleve noe slikt, men der er vi nå. I 2014 forlot 7.000 jøder Frankrike. I år, etter massakren i Paris, vurderer 75 prosent av landets 500.000 jøder å gjøre det samme. Til tross for at mindre enn én prosent av den franske befolkning er jøder, er de ofre for halvparten av rasistisk begrunnet vold i landet. Det er viktig å huske på at dette er jøder født i Frankrike. De velger å forlate sitt fedreland.

Og igjen: Det skjer nå.

Etter at Julius Paltiel døde i 2008, er Samuel Steinmann den siste gjenlevende av de norske jødene som ble sendt til Auschwitz. Snart er alle tidsvitner til det industrielle massemordet i KZ-leirene borte. Da innledes en helt ny fase i historien om holocaust. Da går vi inn i tida etter de opprinnelige stemmene. De som så, overlevde og fortalte. Etter dette må vi som hørte på, bli dem som bringer fortellingen videre.

Det høres greit ut, men i den skyggen som er ved å reise seg i Europa og Russland i øyeblikket, finnes krefter som uten særlige problemer kjemper på to fronter samtidig.

I et virvar av nazistiske og islamofascistiske aksjoner og anslag av alle slag, brenner det allerede godt ute på ytterfløyene. Og innover mot sentrum gløder det faretruende. Det går fort nå. Det er så mange som allerede har begynt å løpe. I en slik situasjon er det viktig at vi ikke mister dødsleirene av syne. At vi ikke et sekund glemmer hva som skjedde der.

I et intervju med Klassekampen i forbindelse med 70-årsdagen for frigjøringen av Auschwitz, snakker Samuel Steinmann om sin mangeårige virksomhet som foredragsholder rundt om på norske skoler. Helt mot slutten sier han: «Det er rørende å snakke med ungdommer. Etterpå kommer de opp og klemmer meg og takker. De vet jo ingenting om dette. Men de er veldig interesserte. Her er det en stor svikt i skoleverket.»

Og et svik kan vi ikke ha når det gjelder dette. Jeg har flere ganger forsøkt å grave i dette. Ringt rundt til lærere og andre som jobber i skoleverket. Svært mange tar dette på like stort alvor som mine egne lærere gjorde. Mange andre vrir seg og blir underlig vage. Noen ganger blir det helt taust i den andre enden.

Og vi vet jo hvorfor. Men læren om holocaust må bankes inn, ikke bare på videregående, men i grunnskolen. Det må være pensum. Det er livsfarlig å late som om det store antallet muslimske barn og ungdommer i klasserommene er helt uproblematisk i denne sammenhengen, slik mange nå velger å gjøre. Det er vanskelig å røre ved dette i dagens opphetede situasjon, men det er ingen vei utenom.

Det er norsk skole som skal lære barna hva som skjedde i leirene under det nazistiske vanviddet, ikke foreldrene. Samme hvor de kommer fra. Samme hva slags religion de praktiserer.

Denne teksten har også vært publisert i Dagsavisen 30. januar 2015.

Min medblogger Raif Badawi fikk på fredag sine første femti piskeslag på åpen gate i Saudi-Arabia, med hundrevis av skuelystne til stede. De femti piskeslagene er de første av til sammen 1000, og den sjenerøse utdelingen skal fordeles over tjue uker, før Badawi, dersom han overlever, skal sone en fengselsdom på ti år for å ha fornærmet islam.

Piskingen er altså åpen og gratis for alle, og finner sted umiddelbart etter fredagsbønnen.