Uken i Oslo var spennende, hektisk og litt stressende.

Hele prosessen har vært en større påkjenning enn jeg hadde regnet med - av flere grunner. Det er tøft å møte familie og venner etter at de har lest - plutselig vet de veldig mye om meg. Samtidig er det en lettelse, og boken har ledet til mange oppklaringer og "new beginnings".

Kort sagt - mye følelser på en gang. Men fint.


Tilbakemeldingene jeg får fra de som har lest boken er OVERVELDENDE. Følelsen jeg sitter igjen med er ubeskrivelig - en blanding av lettelse, takknemlighet, glede. Og - jeg er ikke flau over å innrømme det engang - stolthet (det har ikke vært en lett prosess).


Jeg fikk trøkka mye inn i dagene hjemme - bortsett fra søvn, da, som uteble.
Flere intervjuer, reunion med gamle venner, tid med familien, hyggelig lunsj med de som har hjulpet meg med boken, Aschehougs Hagefest, brudekjoleshopping til verdens nydeligste brud, litt tid - på ingen måte nok - med nieser og fadderbarna mine, møter med forlaget, fantastisk bryllup.

Og så fikk jeg enda flere nydelige blomster...


Det var trist å reise. Men samtidig ekstremt deilig å komme hjem til Tias. Og SuBear. Og sengen min. 


God nyhet:
Boken selger bedre enn jeg kunne drømt om - andre opplag trykkes nå! (Det er helt utrolig!)

Og...
Jeg har begynt å jobbe med et nytt bokprosjekt. Har ikke tatt heeelt form enda, men er likevel veldig spennende... (og positvt - har ingenting med spiseforstyrrelser å gjøre). Det finnes selvfølgelig ingen garantier for om det blir noe ut av det.

Men EN ting har jeg lært - dersom man ikke prøver får heller aldri vite. (Tror ingen har sagt det før meg?)

Så jeg prøver.