HER er boken:

Det er utrolig rart å holde den. Og jeg reagerte ikke som forventet.

For noen måneder siden - da jeg tvilte på at jeg noensinne skulle komme i mål - innbilte jeg meg nemlig at jeg skulle sove med boken under hodeputen, at jeg skulle ha den med meg i vesken, at jeg skulle lese gjennom fra perm til perm med en gang jeg fikk den på døra - men nei. Jeg stirret på den i et par sekunder, ga den en liten klem, og la den så trygt og mykt sammen med ekstra dyner og hodeputer i et skap. Weird. Men sånn var det.

Jeg ble sikkert bare litt overveldet. Og NÅ er den fremme igjen!



Lanseringen nærmer seg...
Og jeg er selvfølgelig nervøs, nå er det liksom ingen vei tilbake. (Ikke at jeg vil ha en utvei, altså).

Men det hender jeg tenker: Hva vil folk synes? Vil de se på meg med "nye" øyne? "Stemple" meg som... syk? Osv osv osv. 

Litt slitsomme tanker. Men jeg må jo bare la de gå - jeg kan verken styre andres tolkninger av boken eller tanker om meg. Derfor har jeg bestemt meg for at det eneste jeg skal tenke fra nå av er dette:

Jeg har valgt å dele "historien min" med de aller beste intensjoner.

Og nå må boken leve sitt eget liv. 



La du merke til hva som stod øverst til høyre, eller????




OH JESS!

Du kan glede deg til å lese etterordet - av Finn Skårderud. Det er fantastisk. 

(Og, JA, jeg føler meg beæret).


Fortsatt god helg!