Tromsø Quotes

“En fin vårdag i 1913 var det oppstyr i Tromsø sentrum. Folk strømmet mot damskipskaia, og noen var ganske opphisset. Et nær på mirakel fant sted, noe ganske uhørt i vår by som nyss var våknet av vinterdvalen. Hva stod da på? Jo, der spraden den unge og fagre fru Helene Thingulstad uanfektet gjennom den gamle stad i mannfolkbukser!”
― John Giæver, Lys og skygger i Sjøgata

“I Tromsø var det den gang langt mellom revolusjonene. Epoken var søvnig fredfull før verden tok fyr i 1914. En rolig og nesten sløvt bedagelig, uforstyrret og tam tidsalders om hadde glidd fram i et sekel, minst. En sedat, mett tid for de velstående, og knagert armodslig for de fattige. Det var trangt og småkoselig og trygt og svært udemokratisk, og ganske særdeles anstendig.”
― John Giæver, Lys og skygger i Sjøgata

“Vi hadde noen herlige slåsskjemper i byen, og mot dem kjempet selv gudene forgjeves. Gudene ja, - men ikke nattkonstabel Ola Greger! Når denne titan vrengte av seg uniformen og spøtta i sine klauver og gikk amok, da datt fiender og venner flatt i støvet. Og da måtte nærmeste vognmann ut med langvogn eller langslede for å frakte likt og ulikt i kasjotten. Han Ola var en veldig gladiator. Han aleine skyldtes det at alle gutta ville bli politi - trass alt.”
― John Giæver, Lys og skygger i Sjøgata

“I Sjøgata slengte vi pilbuer og sverd av tre. Vi stjal jernrør og monterte mitraljøser. Snøballer ble omdøpt til bomber. Vi sluttet å leke "indianer og hvit" og "ententen" gikk til kamp mot "de allierte". Vi og Tromsø og verden snudde et blad og marsjerte inn i en ny livsform, -hurtigere og hurtigere. Etter 1914 har himmelen aldri vært blå, og Herrens plog har skåret dypt gjennom mange riker på jorden. Mangt er snudd opp som før vendte ned; men herskerne har bare skiftet navn.”
― John Giæver, Lys og skygger i Sjøgata

“Jeg skal nemlig vedde et dusin enkroneogfemtiøreskaker på at Tromsø bys herrer ikke vandrer gjennom Storgata med fiskehonker i morgentimer idag. Nei, dette hendte i de gamle dager da en koksei til åtte personer kostet kr. 0,75 etter øyemål.”
― John Giæver, Lys og skygger i Sjøgata

“Men heller ikke dengang ble man uttatt til politikonstabel i Tromsø om man ikke hadde visse fysiske fortrinn. Og om kanskje ikke Vårherres utdeling av forstand til embetsmenn gjelder uavkortet for tjenestemenn i lavere lønnsklasser, så lærer dog konstabler visse yrkesmessige finesser. Både boksing og bryting er tillatelig når arrestanten er vrang.”
― John Giæver, Lys og skygger i Sjøgata

“Jeg vet ikke hvordan det har seg at unger får teften av at noe interessant skjer i en by. Sikkert var det, iallefall i Tromsø, at når en beruset person vågde seg opp i gatene, da yrte vi til fra gårdsrom og smug og sidegater – allesteds fra og langveis fra, gutter og jenter, store og små. Det er som når en stim av sild bryter havflaten på en aldeles stille fjord: på null tid er det et myldrende, skrikende uvær av måker over sild-kleppen. Hvorfra og hvordan de kom dit, vet ingen. Denne gangen var det likevel forklarlig at Sjøgata ble full av unger utenfor kontoret til konsul Anton Næss, for på trappa der la Julius seg til, og hylene hans var langt mer effektive enn vår tids luftsirener.”
― John Giæver, Lys og skygger i Sjøgata

“Verst var naturligvis dette med Hagbart; men det var også fælt å se på at en voksen mann ble slått ned og mishandlet, og nifst å høre når han jamret og skreik.”
― John Giæver, Lys og skygger i Sjøgata

“- Politigeneral er død, meldte jeg tilbake.
- Godt! Sa Herman Lystig og bøyde seg mot den nedgående sol. Manitu smile. Ugh. Hvor er skalp?
- Blekansikthøvding skallet, løy jeg.
- Godt! Du brenne hans festning?
- Brenne festning, og alle usle politisoldater dø.
Men Tromsø gamle rådhus stod intakt iallefall i 1949 da jeg så det sist.”
― John Giæver, Lys og skygger i Sjøgata

“1934: Jeg var nyss hjemkommen fra min annen to-års overvintring på Nordaustgrønland, og jeg satt framme i lugaren på m/s «Sælbarden» og tok en avskjedsdrink med noen venner. En gubbe kom stivbeint ned leideren, og det var en av de fløttmennene som jeg mintes fra tia før motorbåtene over Tromsøysundet.
-Morn Andreas, hilste jeg.
Han glante lenge: -Nei, ka ser æ! Mumlet han bestyrtet. Er ikkje du han der redaktøren, sønn til avdøde sakfører Giæver? Jeg måtte jo bekrefte det. -Herremingud, sukket han, ikkje hadde no æ trudd at mine gamle aua skulle få sjå sønn til sakføraren sitte i ruffen på ei ishavsskute og drikke i lag med mannskapet. Bra at far din er dau, for dette her hadde gjort ham ondt. Han betraktet meg en stund igjen, meget misbilligende: -Unnskyld at æ sir fy fan! Så langt æblet er fallen fra stammen! Men det er vel den nye tid. Det er nok så. Æ skjæmmes på dine vegne, gut!”
― John Giæver, Lys og skygger i Sjøgata

“Da jeg neste gang traff ho Maria nord i Sykehusbakken, rev jeg lua av «helt til kneet» og bukket ærbødig. Hun stoppet forskremt og gav meg en overhøvling utover all rimelighet. – Det var grenselaust sjofelt, skreik hun, at en sånn storkarspøbel skulle holde ei skikkelig fattigkjerring for narr!”
― John Giæver, Lys og skygger i Sjøgata

“-Det er mennesket som betyder noget, ikke klædningen!
- Den gamle dame er en forargerlig liberaler fnøs far.
Jeg måtte imidlertid ha grei beskjed om hvor langt ærbødigheten vår skulle strekke seg; og jeg interpellerte om hilseplikten også gjald han Mathias Gokko som var en puslet vedsager og som uanstendig titulerte seg for «sagfører».”
― John Giæver, Lys og skygger i Sjøgata

“Og de gode borgere som spaserte langs Mellomveien på sin obligatoriske sommersøndagsformiddagstur, hva visste de vel om en liten jegers eventyr? De så en bleik og forvokset guttunge løpe om med et nett og et glass i neven. Merkelig beskjeftigelse, sa noen. Og andre syntes plutselig synd på både humle og veps og mygg, for i Tromsø skal man ikke øve mord om søndagen. Iallfall ikke før middag.”
― John Giæver, Lys og skygger i Sjøgata

“Som mester Fastborg sa seinere: - Hvor storartet og uforståelig kan ikke et lite vesens higen og dulgte lengsler være. Hvor overmåte rikt og lengselsfylt var dog denne manns stillferdige liv bakom det som vi visse om ham og hans tanker.
Da Herman en dag i juni i år 1909 kom inn på mester Fastborgs vesle kontor og sa opp jobben, da virket det naturligvis som en bombe. Enn ytterligere forskrekket ble alle da Herman opplyste at han nå hadde spart sammen så mange penger at han kunne foreta en verdensomseiling i all beskjedenhet.”
― John Giæver, Lys og skygger i Sjøgata