Ann Myhre > Recent Status Updates

Det er vel tredje eller fjerde eller femte gangen jeg leser denne boka.
Alt i boka er undertekst. Jeg skjønner ikke at det er mulig å skrive så tettpakka og alt foregår under overflaten.

En jødisk familiehistorie i etterkrigens England og Italia.

Annethvert kapittel er jeg og hun, nåtid og fortid.

Det er sikkert en god grunn til at alle bøker ligner på (minner om?) Elizabeth Strouts bøker for tiden.
Og mitt liv.

Lånt på biblioteket. Helt ny. Ingen har lest den før meg ... Takk til den som tok den inn.

Jeg får ståpels, hjertebank og tåre i øya på en og samme gang. Jeg har bare så vidt lest noen sider, og dette er det vakreste jeg har lest på lenge. Jeg som hater kjærlighetshistorier!
For et språk! Det er som om teksten er et dikt (den er ikke det) og alt som sies har minst én dobbeltbetydning, alt må tolkes og forstås og jeg må gå tilbake i tilfelle jeg har mista et ord, noe som er fortalt tidligere.

Det er ikke riktig tempo, dessverre. Man får følelsen det er 59 uker til bomba, ikke 59 minutter.
Hva i all verden skal jeg vite om Emmas lukt? For eksempel.

1. Skuddet - soldater, duell, tilfeldigheter og gode skudd.
2. Snøstormen - ikke mye til snøstorm, sjøl om det gifte paret fikk hverandre til slutt.
3. Begravelsesbyråagenten (heter det vel i dag) hadde en dritt-drøm. Sånn går det når man legger seg full.

Det er lenge siden jeg har grått til en bok.

S. 308: "Padding things up" - det er akkurat det jeg merker jeg syns Choi gjør også med Anne. Det er akkurat som boka er delt i to, eller egentlig burde vært delt i to forskjellige bøker?

Oj, dette var en god blanding av høyt og lavt, godt og dårlig, overfladisk og velskrevet. Ja, ja.

Nja. Tja. Men kanskje det er oppleseren som er problemet, og ikke boka?

Jeg liker stemmen i boka, sjøl om det er samme stemme til alle karakterene. Litt sint, litt smart - det fins ingen ofre her på tross av at de lever liv som jeg som norsk aldri ville klart.
So far, so good.

Nope, nope, nope!

Fortsetter å kose meg med å lese denne.

Så lik Weir, samme humor, samme letthet. Jeg storkoser meg.

Redigert: Boka gikk ikke videre til kortlista 23. september 2025, og jeg er så glad! Egentlig trenger jeg ikke lese denne ferdig!
Den er sååååå grusomt kjedelig!
Men, jeg skal ha en tolvtimers biltur - aleine - i helga, så da skal jeg bli ferdig med den.
Uansett glad den ikke gikk videre!

Så langt minner dette om Weir. Det er for øvrig et kompliment, jeg elsker humoren hans.

Jeg elsker denne boka!

Enda en bok jeg ikke skjønner er innstilt til årets Booker ... sukk. (Og jeg er jammen ikke sikker på at jeg vil klare å komme meg gjennom denne boka, enda jeg har kjøpt den.)

Jeg storkoser meg med denne boka.

Gosh, dette var en god bok!

Noen nevnte at de syns Bookers Long List var noe svak i år, og jeg må være enig. Og dette er en av de bøkene jeg har et lite dårlig forhold til. Typisk en bok jeg ville elske for noen år siden, men som tar seg sjøl altfor høytidelig, og er altfor konvensjonell. Men, jeg elsker landskapet, og jeg elsker det tekniske, det er en veldig godt skrevet bok.
Spennende å se om noe skjer her?

Nei, nå gir jeg opp, dette gidder jeg ikke.

Jeg kom over boka på biblioteket i Skövde, og at den har vært inntil til Booker International var godt nok for meg å prøve.
Er hun i slekt med den andre Kawakami, eller er det bare et helt vanlig japansk navn?

Hvorfor vil jeg meg sjøl så vondt som å lese denne boka? Men nå som jeg allerede har gitt den opp én gang føler jeg et slags ansvar for bare å lese den ferdig så jeg kan sette boka på Ferdig-leste-bøker-hylla mi.

Hvordan kan en bok om et trader-miljø være mer spennende enn en bok av Stephen King?!
Jeg er nesten halvveis allerede for det er så interessant.

Og da prøver jeg seriøst å bli ferdig med denne boka.