Vilde’s Reviews > Uroens bok > Status Update

«Vi forstår hverandre ikke. Vi er, som dikteren sa det, øyer i livets osean; alle som en omgitt av det havet som definerer oss og skiller oss ad. Uansett hvor hardt et menneske anstrenger seg for å bli kjent med et annet, vil han aldri vite mer enn det som kan uttrykkes med ord – forkrøplende skygger på fornuftens gulv. Jeg elsker ordene fordi jeg ikke vet hva de uttrykker.» ❤️

Når man leser om kriger og revolusjoner, som alltid pågår et eller annet sted, gripes man av kjedsomhet, ikke redsel. Det er ikke den grusomme skjebnen Tim alle de døde og lemlestede, offeret til alle som dør som krigere eller tilskuere, som veier så tungt i sjelen; det er dumheten i å ofre liv og gods for en hvilken som helst sak som nødvendigvis er meningsløs.

Men hva så? Hva finnes i den klare luften annet enn klar luft, som er ingenting? Hva finnes i himmelen annet enn en farge som ikke er ens egen? Hva finnes i disse ubestemmelige lasene av noen skyer annet enn tilfeldig materialiserte lysreflekser fra en sol som allerede har gått ned? Hva finnes i alt dette annet enn jeg? Å, for slik er leden, og bare slik. I alt dette; himmel,jord,verden finnes intet annet enn jeg

«Det er intet som er verre enn motsetningen mellom det indre livs naturlige prakt og glans, med sitt eget fjerne India og ennå uoppdagede riker, og hverdagens usselhet, selv om det i virkeligheten ikke er usselt. Leden veier tyngst når man ikke kan unnskylde seg med latskap. De store anstrengelsenes lede er den verste av alle.» – s. 162

«Det er de påkledde raser som fornemmer skjønnheten i en naken kropp. Blygselen er for sensualiteten hva motstanden er for energien. Kunstferdigheten er en måte å nyte det naturlige på. Det som har behager meg ved disse vidstrakte marker og enger, har behaget meg fordi jeg ikke bor her. Den som aldri har vært innesperret vil heller ikke føle friheten. Sivilisasjonen er natur som har sittet på skolebenken.»

«Hvis jeg ønsker å gi uttrykk for at jeg er til, vil jeg si «Jeg eksisterer». Hvis jeg vil si at jeg er til, som separat individ, vil jeg si «Jeg eksisterer som meg». Men hvis jeg ønsker å si at jeg er til som en enhet som styrer og former seg selv, hvordan kan jeg da bruke verbet «eksistere» uten å straks gjøre det transitivt? Derfor vil jeg i antigrammatisk triumf si: «Jeg eksisterer meg.»