I år har jeg lest førtitre bøker, altså mange færre enn i fjor. Det ble for heseblesende med syttito bøker på et år.

Av de førtitre jeg har lest i år, har jeg plukket ut de ti beste og rangert dem.

(For de som er nysgjerrige på hvilke 43 bøker jeg har lest i år, og hvilke som altså ikke nådde opp på topp 10, kan dere sjekke ut Goodreads-siden min.)

Her er de, rangert fra den tiende beste til den aller beste. Som i fjor er nummer 1 soleklar:

[image error]

Dette er en av de bøkene som har vært overalt på BookTube, og jeg ble til slutt så nysgjerrig at jeg plukket den opp.

Boken ligger et sted mellom fantasy, sci-fi og skrekk. Den har et originalt premiss og en mørk undertone. Den er ulik alt annet jeg har lest, og ganske facinerende. V.E. Schwab skriver også fengende.

Det er likevel ikke et godt tegn at jeg ikke kommer på særlig mye mer å si om den. Hadde jeg lest flere bøker i år, kan det godt være en annen hadde dyttet denne ut av topp ti.

Sammendrag (Fra Goodreads):

Victor and Eli started out as college roommates—brilliant, arrogant, lonely boys who recognized the same sharpness and ambition in each other. In their senior year, a shared research interest in adrenaline, near-death experiences, and seemingly supernatural events reveals an intriguing possibility: that under the right conditions, someone could develop extraordinary abilities. But when their thesis moves from the academic to the experimental, things go horribly wrong.

Ten years later, Victor breaks out of prison, determined to catch up to his old friend (now foe), aided by a young girl whose reserved nature obscures a stunning ability. Meanwhile, Eli is on a mission to eradicate every other super-powered person that he can find—aside from his sidekick, an enigmatic woman with an unbreakable will. Armed with terrible power on both sides, driven by the memory of betrayal and loss, the archnemeses have set a course for revenge—but who will be left alive at the end?

In Vicious, V. E. Schwab brings to life a gritty comic-book-style world in vivid prose: a world where gaining superpowers doesn’t automatically lead to heroism, and a time when allegiances are called into question.

[image error]

Denne boken vant Bokhandlerprisen 2018, og det synes jeg var mer enn velfortjent. Det første som slo meg da jeg begynte å lese, var hvor gnistrende godt språket er. For det synes jeg ikke alltid man kan si, selv for bøker som vinner priser og selger godt.

Så kunne man spørre seg: trenger vi enda en bok om nazister og jøder under andre verdenskrig? Svaret er ja. Vi trenger Leksikon om lys og mørke. Det som fascinerte meg spesielt ved denne boken, var fremstillingen av Rinnan. Det var både foruroligende og forlokkende å komme på innsiden av et slikt sinn, og prøve å forstå hvordan en mann kan bli sånn. Jeg synes jeg så mange fellestrekk med både Anders Behring Breivik og Hitler selv. Den utstøtte raringen som har så mye han vil bevise.

Så hvis du vil ha en engasjerende og innsiktsfull leseopplevelse, plukk opp Leksikon om lys og mørke.

Sammendrag (Fra Goodreads):

Hva fikk den beskjedne skomakersønnen Henry Rinnan til å bli en av norgeshistoriens mest forhatte skikkelser? Og hvorfor skulle en jødisk familie velge å flytte inn i hovedkvarteret til Rinnan etter krigen, i huset som ble stående som selve symbolet på ondskap?

Da forfatter Simon Stranger får vite at hans kones familie har bodd i huset der Rinnanbanden holdt til, det beryktede Bandeklosteret, begynner han å grave frem historien til Komissar-familien, både de som overlevde, og de som ble drept. Arbeidet stiller ham overfor menneskeheten på sitt mørkeste, og romanens nedslag i livet til Henry Rinnan viser hvilke konsekvenser ydmykelser, utenforskap og sinne kan få. Samtidig vokser en annen fortelling frem, om overlevelse, samhold og hvordan leve videre.

I denne storslåtte og ambisiøse romanen, setter Simon Stranger sammen brikker som spenner over et århundre og berører de vakreste og vondeste sidene ved menneskelivet.

[image error]

Fredrik Backman er en internasjonal suksess, og er en av forfatterne som er overalt på BookTube. Alle som omtaler denne boken, simpelthen elsker den. Og den er godt skrevet. Etter min mening er det fremstillingen av ulike karakterer og dybden i relasjonene dem imellom som er så usedvanlig godt beskrevet. Det er relasjonene både mellom enkeltmennesker og mellom grupper som står sentralt i denne romanen. Den unike dynamikken i en svensk småby der hockeystjernene betyr alt, er mesterlig fremstilt og beskrevet på en måte vi alle kan kjenne oss igjen i. Jeg er også full av beundring for hvordan Backman klarer å sette seg inn i kvinnerollen.

Jeg har dermed av og til lurt på om jeg ville lest denne boken annerledes hvis jeg var mann. For jeg har aldri hørt andre enn kvinner snakke om den.

Sammendrag (Fra Ark.no):

Bjørnstad er den første delen i en serie om et lite sted med store drømmer. Den handler om unge jenters udødelige vennskap, og om unge gutter som spiller hockey med en hel bygds forventninger hvilende på sine skuldre. Men det handler også om en uoppklart forbrytelse, om hvor raskt et samfunn kan lære seg å lukke øynene og om de forferdelige tingene vi iblant er villige til å gjøre for å oppnå suksess. Midt i alt dette står Peter, som flytter hjem etter livet som hockeyproff for å bygge opp det lokale laget, og Mira som slites mellom advokatkarrieren og et stille liv i skogen som kone og mor. Dette er en fortelling om idrett og familieliv, og om hvor langt vi er villige til å gå for å beskytte barna våre.

[image error]

 Jeg skal ærlig innrømme at jeg vanligvis styrer unna feministlitteratur. Men noe har jeg da lest, med varierende begeistring. Da jeg leste Av måneskinn gror det ingenting av Torborg Nedreaas, for eksempel,  ble jeg mildt sagt ikke imponert, for, selv om den nok var revolusjonerende i sin tid, synes jeg nå den var full av usofistikerte selvfølgeligheter.

Men jeg har også blitt positivt overrasket over bøker med kvinnetema, da spesifikt Det er natten: forfatteren og den som skriver av Karolina Ramqvist.

Og det burde kanskje ikke overraske meg at A Room of One’s Own var så knakende god, all den tid den er en bejublet klassiker som fremdeles blir lest, nitti år etter at den kom ut.

For Virginia Woolf skriver nettopp sofistikert, nøkternt og selvsikkert, og selv om samfunnet hun levde i var annerledes enn dagens, lykkes hun i å gjøre det allment og relevant også i dag. Dessuten liker jeg at det ikke er et snev av sutring i teksten, men heller en filosofisk tilnærming til temaet skrivende kvinner.

Sammendrag (fra Goodreads):

A Room of One’s Own is an extended essay by Virginia Woolf. First published on the 24th of October, 1929, the essay was based on a series of lectures she delivered at Newnham College and Girton College, two women’s colleges at Cambridge University in October 1928. While this extended essay in fact employs a fictional narrator and narrative to explore women both as writers of and characters in fiction, the manuscript for the delivery of the series of lectures, titled Women and Fiction, and hence the essay, are considered nonfiction. The essay is seen as a feminist text, and is noted in its argument for both a literal and figural space for women writers within a literary tradition dominated by patriarchy.

[image error]

Dette er en barnebok for mellomtrinnet, og herregud, så deilig det er å finne forfattere som tar barn på alvor! Her er en forfatter som har lagt sin sjel i både språk, plott og karakter. Den har suggererende og poetiske setninger, og et utrolig spennende premiss; en gutt som overlever en flystyrt og må overleve i villmarken, med bare en øks som hjelpemiddel. Jeg leste denne for eldstemann, og han var fullstendig hektet, og det var jeg også.

Dessverre har jeg ikke sett at den har noen norsk oversettelse, men for de barna som forstår en del engelsk, er denne en fantastisk leseropplevelse.

Sammendrag (fra Goodreads):

Brian is on his way to Canada to visit his estranged father when the pilot of his small prop plane suffers a heart attack. Brian is forced to crash-land the plane in a lake–and finds himself stranded in the remote Canadian wilderness with only his clothing and the hatchet his mother gave him as a present before his departure.

Brian had been distraught over his parents’ impending divorce and the secret he carries about his mother, but now he is truly desolate and alone. Exhausted, terrified, and hungry, Brian struggles to find food and make a shelter for himself. He has no special knowledge of the woods, and he must find a new kind of awareness and patience as he meets each day’s challenges. Is the water safe to drink? Are the berries he finds poisonous?

Slowly, Brian learns to turn adversity to his advantage–an invading porcupine unexpectedly shows him how to make fire, a devastating tornado shows him how to retrieve supplies from the submerged airplane. Most of all, Brian leaves behind the self-pity he has felt about his predicament as he summons the courage to stay alive.

A story of survival and of transformation, this riveting book has sparked many a reader’s interest in venturing into the wild.

[image error]

Dette er en hjerteskjærende historie med et av temaene som opptar meg mest: homofil kjærlighet i møte med et samfunn full av fordommer og raseri. Denne er lagt til 60, 70 og 80-tallets Irland, som var strengt katolsk og svært konservativt. Sånn sett er boken også lærerik fordi vi får et detaljert innblikk i den kulturen på det tidspunktet i historien.

John Boyne skriver på en måte som river hjertet ut av brystet på deg, og den anbefales til alle som ønsker å virkelig føle noe når de leser.

Sammendrag (fra Goodreads):

Cyril Avery is not a real Avery or at least that’s what his adoptive parents tell him. And he never will be. But if he isn’t a real Avery, then who is he?

Born out of wedlock to a teenage girl cast out from her rural Irish community and adopted by a well-to-do if eccentric Dublin couple via the intervention of a hunchbacked Redemptorist nun, Cyril is adrift in the world, anchored only tenuously by his heartfelt friendship with the infinitely more glamourous and dangerous Julian Woodbead.

At the mercy of fortune and coincidence, he will spend a lifetime coming to know himself and where he came from – and over his three score years and ten, will struggle to discover an identity, a home, a country and much more.

In this, Boyne’s most transcendent work to date, we are shown the story of Ireland from the 1940s to today through the eyes of one ordinary man. The Heart’s Invisible Furies is a novel to make you laugh and cry while reminding us all of the redemptive power of the human spirit.

[image error]

Jeg trodde kanskje jeg hadde fått nok av romaner som handler om immigrantfamilier og integrering inn i et vestlig samfunn. Barn som blir revet mellom foreldrenes strenge religion og sin egen plass i samfunnet de nå vokser opp i. Og i store deler av boken tenkte jeg også at dette har jeg liksom lest før.

Men så kom jeg til den siste delen. Den er så intens og vond og varm at den ble den andre boken i mitt voksne liv som har greid å få meg til å gråte (The Kite Runner er den første).

Mesterlig!

Sammendrag (fra Goodreads):

A Place for Us unfolds the lives of an Indian-American Muslim family, gathered together in their Californian hometown to celebrate the eldest daughter, Hadia’s, wedding – a match of love rather than tradition. It is here, on this momentous day, that Amar, the youngest of the siblings, reunites with his family for the first time in three years. Rafiq and Layla must now contend with the choices and betrayals that lead to their son’s estrangement – the reckoning of parents who strove to pass on their cultures and traditions to their children; and of children who in turn struggle to balance authenticity in themselves with loyalty to the home they came from.

In a narrative that spans decades and sees family life through the eyes of each member, A Place For Us charts the crucial moments in the family’s past, from the bonds that bring them together to the differences that pull them apart. And as siblings Hadia, Huda, and Amar attempt to carve out a life for themselves, they must reconcile their present culture with their parent’s faith, to tread a path between the old world and the new, and learn how the smallest decisions can lead to the deepest of betrayals.

A deeply affecting and resonant story, A Place for Us is truly a book for our times: a moving portrait of what it means to be an American family today, a novel of love, identity and belonging that eloquently examines what it means to be both American and Muslim — and announces Fatima Farheen Mirza as a major new literary talent.

[image error]

Lenge trodde jeg denne skulle bli favoritten min i 2019. (Men da hadde jeg glemt bok nr. 2 på listen, og ennå ikke lest bok nr. 1). For Fredrik Backman skriver så innsiktsfullt og vart om demens at jeg aldri har lest noe lignende. Boken er poetisk og opprivende på samme tid, samtidig som den beskriver det vakreste og mest uselviske forholdet som eksisterer: det mellom barnebarn og besteforelder.

Sammendrag (fra cappelendamm.no):

Og hver morgen blir veien hjem lengre og lengre av Fredrik Backman er en liten fortelling om store redsler, om å sørge, om det uforståelige ved sykdommer som angriper hjernen og det ubarmhjertige i å bli tvunget til å si farvel til noen som fortsatt er her.

Farfar og Noah kan prate med hverandre om alle livets spørsmål. Under samtalen med Noah husker farfar hvordan det var å forelske seg i farmor og hvordan det var å miste henne. Han kan fortsatt se henne for seg, men frykter den dagen da han ikke lenger kan huske henne. Minnene blir stadig vanskeligere å fange, og farfar og Noah blir nødt til å lære seg det vanskeligste av alt: å ta farvel.

[image error]

Så ble det altså en sakprosabok på andreplass i år. Jeg kjøpte denne boken tilfeldigvis på det perfekte tidspunktet i min egen skriveprosess. Jeg hadde akkurat fått en konsulentuttalelse fra Cappelen Damm på et barnebokmanus jeg hadde sendt dit, og den innebar store omskrivninger av nesten hele manus. Det var flere momenter jeg var usikker på om jeg skulle klare å finne en løsning på. Og så datt denne boken ned i postkassen min.

Den er det beste jeg noensinne har lest om emnet å skrive fortellinger. Den har grundige og gode beskrivelser av hvordan alle elementer av en historie er sammenvevd på et dypt nivå. Fra plott og karakterutvikling til verden og symboler. Den er definitivt ikke for nybegynnere, og kan virke overveldende ved første øyekast.

John Truby jobber selv med filmmanus, men denne boken tar for seg historieskriving uavhengig av medium, og han inkluderer mange eksempler fra kjente romaner. Det eneste den ikke tar for seg, er språk, som etter min mening er det aller viktigste når man skal skrive en bok, men for min del var det selve det fortellertekniske, oppbygningen av historien, som var utfordrende.

[image error]

Denne boken har den ubestridte førsteplassen i år. Dette er en memoar, nærmere bestemt historien om oppveksten til Tara Westover og det man må kalle metamorfosen hun gikk gjennom.

Hun vokste opp i en fundamentalistisk mormonsk familie, uten tilgang til hverken helsetjenester eller offentlig utdannelse, på grunn av foreldrenes ekstreme paranoia. Det var en barndom fylt av mishandling, hardt fysisk arbeid og intellektuell understimulanse, men denne jenten klarte altså å få seg en utdannelse og en doktorgrad i voksen alder, og bryte med familiens fundamentalistiske tro.

Boken er suverent skrevet, og gir et usedvanlig godt innblikk i hvordan det er å leve og tenke sånn. Hvordan det er å faktisk være hjernevasket, og hvordan prosessen var for å komme ut av det. Det er en så vanvittig historie at den ikke ville fungert hvis det var fiksjon, for da ville man avskrevet den som lite troverdig.

En sterkere person enn Tara Westover har jeg aldri hørt om. Leser du denne boken, blir det umulig å sette seg ned og sutre over ditt eget liv etterpå. Det er ingenting man ikke kan få til.

Sammendrag (fra Goodreads):

Tara Westover was 17 the first time she set foot in a classroom. Born to survivalists in the mountains of Idaho, she prepared for the end of the world by stockpiling home-canned peaches and sleeping with her «head-for-the-hills bag». In the summer she stewed herbs for her mother, a midwife and healer, and in the winter she salvaged in her father’s junkyard.

Her father forbade hospitals, so Tara never saw a doctor or nurse. Gashes and concussions, even burns from explosions, were all treated at home with herbalism. The family was so isolated from mainstream society that there was no one to ensure the children received an education and no one to intervene when one of Tara’s older brothers became violent.

Then, lacking any formal education, Tara began to educate herself. She taught herself enough mathematics and grammar to be admitted to Brigham Young University, where she studied history, learning for the first time about important world events like the Holocaust and the civil rights movement. Her quest for knowledge transformed her, taking her over oceans and across continents, to Harvard and to Cambridge. Only then would she wonder if she’d traveled too far, if there was still a way home.

Da ønsker jeg alle et fantastisk 2020! Mitt forsett er å lese 60 bøker og å fortsette kose meg med venner og familie.