I mange år nå, så har jeg vært ekstremt dårlig til å ta ferie. Jeg har jobba, med vilje og uvilje, men i år var jeg så heldig å få sommerjobbinga satt til juni og august, så i juli har jeg bare jobba mine faste jobbhelger, som har vært deilige avbrekk fra total frihet og daffing.

Det blei slutten av juni, og med det nærma Roskilde seg, og mens jeg sto på jobb på Tronsmo og prata med Laura som skulle dra for første gang, så kjente jeg at det rykka i festivalfoten. Jeg sjekka programmet, som var begredelig i år for min del, men jeg så noen lyspunkter på torsdagen, og etter en fest blei jeg sittende og se på musikkvideoer seint på natta, som jeg noen ganger gjør, når jeg er god i gassen, og da J kom hjem fra sin fest, så sa jeg: Vil du bli med meg på Roskilde én dag? Han tok meg i hånda og sa ja.

Så da kjøpte jeg to dagspass på Resale på Ticketmaster, og så booka vi danskebåten og buss og tog hjem dagen etter festivaldagen, og så dro vi en uke seinere. Det var fint å få litt Roskilde i det som skulle være en Roskilde-fri sommer, og jeg har lært at jeg ikke IKKE vil på Roskilde, samma hva som står på plakaten, det er jo alltid noe der for meg, enten jeg har hørt det før eller ei, og det er tusen andre ting der for meg. Det er fest i campen, om det så bare er min egen lille camp med meg selv, en kald øl og en bok, og det er Spaghetti 50 og Antikvariatet og flæskesteg-sandwich og regn og sol og mudder og urinstøv, og jeg vokser ikke fra det, jeg vil ikke slutte med det.

Å være én dag på Roskilde var litt som å være på Roskilde en hel festival, bare komprimert. Jeg angra da jeg ankom, som alltid, jeg blei vant til det og aksepterte at dette var livet mitt nå. Vi drakk øl i sola på ettermiddagskonsert, vi fikk bli med i campen til noen som var ett år gamle da jeg var på Roskilde for første gang og drakk øl ved tissehegnet, før vi løp til Bright Eyes-konsert, der snittalderen var høyere enn min egen. Avalon-scenen er god sånn, der spiller alle de gamle favorittene, jeg hører hjemme der nå. Og så var vi slitne og hadde vondt i beina og korsryggene og så dro vi hjem da jeg hadde fått låta mi på Stormzy, men før D1MA-konserten klokka ett, for det orka jeg ikke.

Da vi kom hjem fra Roskilde, blei vi invitert til Sørlandet og sommerhuset til A, men dagen før vi skulle dra, så blei katten vår sjuk. Han er gammel og vi fikk ham med oss hjem igjen fra akuttbesøket hos veterinæren, men dette blir hans siste sommer. Så da var vi hjemme med ham noen dager og passa på at han spiste – nå er det ingen slankekur mer, bare tunfisk og kos så lenge han har igjen. Så dro jeg aleine et døgn til Sørlandet uka etter. Det var like fint som det alltid er, jeg løp joggerunden min to ganger om morgenen, jeg hang med barna til A, de kaller meg Store-Linn, fordi den yngste har fått navnet Linn, og det er noe av det fineste jeg har opplevd i livet. Tenk å få være en Store-Linn?

Ellers har ferien vært prega av prosjektet Jeg har Hellas hjemme, som er min taktikk i denne tida der jordkloden brenner og jeg ikke kan reise rundt som jeg skulle ønske, men man kan ha Hellas hjemme. Det har betydd vannmelon i kjøleskapet, øl midt på dagen om jeg vil, jeg har sittet ved bassengkanten på Tøyenbadet, jeg har bada i sjøen på Huk og på Sørenga, jeg har ikke laga moussaka, som var planen, men det kom aldri en regndag, så det blei gresk salat fra Meny i stedet i hetebølgen.

Jeg har lest bøker på pledd i bakgården i skyggen, vi har kjøpt vifte til stua, vi har hatt alle vinduene åpne i hele leiligheten, vi har sovet med bare dynetrekk som dyne, jeg har lagt meg tidlig og sett på Pacific Blue i senga, og vi har lagt oss seint etter å ha spilt Hitster i stua.

Og så skulle jeg egentlig ikke noe mer, jeg skulle jo ingenting i sommer, men så dukka det opp en leilighet i København til leie i en uke, og plutselig satt jeg på danskebåten aleine på vei til Køben. Det var i går. Nå er jeg her. J skal bygge festival den neste uka og er borte fra morgen til kveld, og jeg hadde jo hatt det fint hjemme også, men nå er jeg i København for å skrive og lese. Jeg har pakka med meg 20 bøker til seks overnattinger, men det er viktig å ha noe å velge i. Jeg har et førsteutkast som skal bli til et andreutkast. Jeg har med joggesko og på fredag skal jeg til Malmö og henge med Krummis, for det kan man gjøre når man er i København, bare ta toget til Malmö og være sammen med sin beste venn.

Jeg har vært ganske god på ferie i år. Jeg har ikke hatt dårlig samvittighet. Jeg er verdt alt jeg er verdt også når jeg har fri. Jeg har lest bøker, ligget i gresset, vært på konsert, vært sliten, vært glad, vært aleine og sammen, svett og kalddusja, jeg har smurt meg med solkrem og stått opp før åtte for å løpe før det blei 30 grader, og en dag løp jeg midt på dagen selv om det var 30 grader og blei dehydrert og angra, men det ordna seg det også.

Det er lenge sida jeg har vært i København for å skrive, den siste gangen jeg prøvde var i 2020. Da hadde jeg leid en leilighet i mars, og vi husker jo alle hvordan det gikk. Jeg dro hjem etter en snau uke, kjøpte returbillett 20 minutter før Mette Fredriksen stengte Danmark, og på toget fra Göteborg og hjem holdt Erna Solberg pressekonferanse om at de stengte Norge. Så gikk tida.

Nå er jeg her igjen, og jeg hadde glemt at jeg er litt engstelig (haha!), men det skal gå fint. Hjernen synes det er skumlere å være aleine i en leilighet som ikke er hjemme, men det bor folk i hele verden i leilighetene sine, og det går bra med de aller fleste av oss. Jeg har kjøpt brus med ferskensmak og brus med hylleblomstsmak, jeg har balkong, jeg har joggeruta mi i Fælledparken fra gamle dager, jeg har Fynsk forår i kjøleskapet, den beste danske ølen, jeg har fantasivennene mine i manuset mitt og en helt ekte venn en togtur unna.

Når jeg kommer hjem, er sommeren nesten over. Den har vært lang og varm. Men jeg lengter ikke til høsten ennå. Jeg håper det er mer sommer igjen fortsatt. Jeg skal utnytte den så godt jeg kan.