Vi er i august og under Øya-uka kommer boka mi, hvis alt går som det skal. Den kan forhåndsbestilles med signatur hos Norli her: https://www.norli.no/boker/skjonnlitteratur/romaner/det-er-ingen-som-passer-pa-oss-9788282886772

Dere kan også bestille den hos favorittbokhandelen deres, gå inn i en av dem når den faktisk utkommer, ønske dere den til jul, og alle de tinga man kan gjøre med bøker som utgis.

Dokumentet med strøkne tekster er godt over 50 sider langt, men mye av det, det meste, er jo strøket fordi det var dårlig. Men noe av det er strøket bare fordi det blei skrevet bedre på en annen måte, inkorporert i en annen tekst, eller bare overflødig, men ikke verdiløst. Her kommer en ny pulje med strøkne tekster fra det som skulle ende opp med å bli. min sjette roman:

*

Jeg lurer på om mamma noen gang sa at jeg måtte passe meg for Mattias. Jeg kan ikke huske det. Hun sa ikke så mye. Hun sa hva det var til middag. Hun sa når jeg skulle komme hjem. Hun sa at jeg måtte gjøre leksene mine, pusse tenna mine, ikke begynne å røyke, spise grønnsaker og være grei med dem som var eldre enn meg, og de som var yngre. Hun sa at jeg måtte passe på meg selv, og da jeg blei sammen med Mattias, så sa hun at jeg ikke måtte bli gravid. 

Jeg veit ikke hva jeg skulle ønske at hun hadde sagt. 

Løp.

Ikke se deg tilbake.

Du kommer til å angre på alt du lot ham gjøre mot deg.

Du kan aldri ta det tilbake.

Du kommer aldri til å glemme det, selv om du prøver.

Du blir aldri ung igjen.

Alt han ødelegger i deg, vil være ødelagt for alltid.

Du er ikke forelska, du er bare dum.

Ung og dum og umulig å overbevise.

Men mamma sa jo mange av de tinga, jeg ville bare ikke høre. Jeg hørte ikke på noen. Jeg hørte ikke på venna mine, jeg hørte ikke på mamma eller pappa, jeg hørte ikke på den lille stemmen inne i meg, som blei høyere og høyere, jeg hørte ikke på det jeg trodde jeg hadde lært av bøkene jeg hadde lest og filmene jeg hadde sett, jeg hørte ikke på noen – jeg hørte ikke engang på ham. Han viste meg hvem han var, og jeg ville ikke høre. 

Og var han egentlig sånn? 

Ingen mennesker er bare én ting. 

Han var ung. Vi var unge. Jeg var den første kjæresten hans, han var den første kjæresten min. Vi lekte kjærester, gjorde så godt vi kunne, prøvde oss fram og feila, og ingen av oss visste hva vi dreiv med, og hvor mye det skulle ødelegge for oss. 

Vi krangla så mye at jeg i godt over ti år etterpå aldri krangla med noen. Jeg begynte bare å gråte, med en gang noen heva stemmen såvidt eller sa noe som kunne tolkes til at de var irriterte eller sinte. Det trengte ikke engang være på meg. 

En gang var det en bussjåfør som blei sint, jeg hadde kjøpt med meg mat i en pause, jeg var på vei hjem fra København, og jeg var sliten og sulten, og jeg hørte på musikk, så jeg fikk ikke med meg at sjåføren hadde sagt ettertrykkelig at det ikke var lov med mat i bussen. Man måtte spise i pausen, i løpet av 12 minutter, utafor. Da jeg kom gående med en brus og en pølse tilbake til bussen etter å ha stått de 12 minuttene i kø, så himla han med øya, og sa høyt:

“Herregud, hva var det jeg sa? Ingen mat i bussen! Det er jo som om dere er helt idioter hele gjengen, det går inn det ene øret og ut det andre.”

Jeg blei stående utafor mens de andre passasjerene gikk inn i bussen, forbi meg, noen knuffa litt for å få meg til å flytte meg, for jeg sto fastfrossa midt i døra, med en pølse jeg ikke hadde rukket å ta en bit av. Jeg var så sulten, jeg hadde ikke rukket å spise noe før bussturen, fordi jeg forsov meg, og nå skulle bussen kjøre igjen og jeg kunne ha trykka i meg pølsa på ett minutt, men halsen min var tett av gråt og bussjåføren så på meg, først sinna, og så var det som om ansiktet hans mildna, fordi jeg bare rakna foran ham. Ei voksen dame som begynte å gråte, hulking og det hele, med en pølse i den ene hånda og en uåpna brus i den andre. Jeg grein og sa unnskyld, det var ikke meninga, jeg gjentok det igjen og igjen, jeg hørte ikke hva du sa, sa jeg, jeg mente ikke at du skulle bli sint, unnskyld, unnskyld, unnskyld. Jeg snudde meg vekk og så etter en søppelkasse jeg kunne kaste pølsa i, jeg skamma meg og dytta den ned i en allerede full søppelkasse noen meter unna bussen, så løp jeg mot døra igjen, der sjåføren sto og venta på meg, alle de andre hadde alt gått på og satt på plassene sine.

“Det er ikke noe å bli så lei seg for, jeg var nok litt for streng,” sa han til meg. “Det bare er ikke lov å spise på bussen. Det blir bare klin i setene.”

Jeg nikka og skynda meg til plassen min, der jeg sank ned i setet og skrudde opp musikken min igjen, og prøvde, med rumlende mage, å reise fra sulten og skammen og gråten, som ikke slapp taket.

Jeg var voksen og jeg ante ikke hvorfor jeg begynte å gråte så fort folk heva stemmen. 

Det skjedde hver gang. Ukontrollerbar gråt, som et lite barn i en voksen kropp. Jeg klarte ikke å stanse det, det bare kom. 

Da vi krangla, da han skreik til meg, så gråt jeg som regel ikke, jeg bare sto der og tok imot, et par ganger skreik jeg tilbake. Jeg blei mest nummen, husker jeg, orda hans gjorde meg mest nummen.

Nå har jeg ingen forsvarsverk igjen, jeg går rundt i verden og alt går innpå meg. Jeg brukte opp alt forsvaret mitt på ham.