Status Updates From Alberte och Jakob

Dokker, småpian te storkaran, sier Cedolf uten å svare og uten all sammenhang, likesom til sig selv. Ka Dokker tror, vi vil Dokker, sier han og drar plutselig ubestemmelige menneskemasser inn i spørsmålet, gjør det kollektivt: Ka farken? Tror Dokker, vi estimerer å renne efter Dokker bare for -

De renner jo efter mig, sier Alberte med krenkt verdighet.

Ja! Æ så mig så nødsaget til det, sier Cedolf.

Samme syn møter henne på alle kanter, sørgelige fremtoninger i etslags slapt og opgitt på stedet hvil, med brystet inn og maven ut, hengende skuldrer og et utstyr av kraftigt betonte detaljer, så en ikke tror sine øine. Istedenfor føtter og hender har de noe som ligner våtter og svømmeføtter. Ansiktene er bare en klatt.

Dette er altså kunst, tenker hun forvirret.

A bit less than halfway through the book, the sun has just risen for the first time.

Well, that's what it's like living inside the Arctic Circle.

So far, it's kind of like a Norwegian version of Memoires d'une jeune fille rangée, though written about thirty years earlier. I wonder if she'll later meet a Norwegian version of Sartre? (Don't tell me if you know, like everyone else I hate spoilers).