lille rev’s Reviews > Compromateria > Status Update

… , som de egentlig ikke orket å bry seg med. De bare skreiv. De skreiv varer. Og de fikk betaling. De produserte skrift. De bedreiv forfatterbranding. Og de hadde funnet ut at verden var «ferdig bygd», at man ikke kunne gjøre noe mer, at man bare kunne skrive oppå den, ettersom skriften heller ikke kunne forandre noe eller bygge noe, nei ikke noe annet, til nød illudere forvandling med å smøre et lag maling på et par vegger…

… Jeg så at verdensmaskinen fullstendig hadde slukt disse ulykkelige åndene, som var dagens helter i sin vage overflateskrapning. Men jeg ville det motsatte. Noe helt annet. Jeg ville bryte mønsteret. Jeg ønsket å gi verdensmaskinen noe grusaktig, skranglete, abstrakt, som den ikke kunne sluke, som den ikke kunne fatte, men som kunne forvandle den, ubegripelig, fordi det skulle være et bilde på den selv..

.. Derfor måtte jeg skrive abstrakt, inneringa, verden skulle speile seg ekstraktisk i min skrift, slik ved å lese mine skrifter så skulle man kunne se verden omkring seg, ikke som fast bilde, men se verden som panisk varierende tilstand, og slik skulle verdensmaskinen kollapse innenfra, ved at dette skulle inngå, umerkelig, som dens egen selvbeskrivning, og dermed, tenkte jeg, slik skulle det konkrete og skjønne ved verden framstå. …

… Sånn skulle verden tilkjennegi seg for oss. For nå, mente jeg, når verdensmaskinen lager språket også for forfatterne, der forfatterne bare er brukere av språket slik de er brukere av PC-er og brukere av undrholdningstilbud, ville det vise seg at verden ikke består av annet enn teoretiske mønstre, jeg mente det var bedre å benytte de abstrakte materier til å bygge opp noe forståelig, slik at menneskene kunne bli tydelige, istedenfor å bruke konkrete klare bilder til å skape noe ubegripelig, stort, verdensmaskinelt abstrakt noe, som vi så hele tida gikk i et utslettende tospann med. …

Derfor: I tråd med mine egne ideer mente jeg at jeg gjennomgikk store forvandlinger. Jeg var ute på en lang permuterende reise. Jeg blei tydeligere. Ingen så det, naturligvis. Klart det måtte gå galt. Fiaskoen med min egen skrivning var uungåelig. Men jeg ga meg ikke. Jeg fortsatte å skule minstenksomt på den store omgivendensamfunnsmaterien, som hele tiden snakket om forvandring og kreativitet. Jeg visste at de løy, til og med at de visste det selv, det var i stedet tilpasning de snakket om. Men jeg var ikke i stand til å avsløre løgnen. ..

.. Jeg trodde selvsagt det selv, at jeg gjennom mine skrifter blottla den dynamiske, energiske floaten som denne uhyre mengden med institusjonelle akademikere, journalister, kunstnere og byråkrater ustrålte. Den ekstreme selvforsterkning som de angivelig bygde framtida med, ikke samfunnet, men framtida, sammen med webdesignerne, næringsfolk, motefotografer, TV-personligheter og all slags kjendiser, var ikke annet enn uendelige tilpasninger, for tilpasninger er noe genuint umenneskelig. ..

.. Av verdensmaskinens enorme potens hadde de lært seg dette maktfulle språket, ved å etterape det, i elegante tilpasningsprosedyrer, kunne de framstå som sterke og dynamiske. Jeg visste at det fantes andre små utgrupper, en og annen mislykket dikter, en narkotisert fri teatergruppe, et par stykker som dreiv med egenproduserte bergmanfilmer, ja vi var usynlig nedfelt rundt om i den nye livsverden.