[image error]Dette er en barnebok for mellomtrinnet, som jeg bestilte på Amazon etter at jeg hadde sett flere booktubere snakke så varmt om den. Det var så mange som husket den fra sin egen barndom og som hadde lest den igjen som voksen, og tårene bare trillet.

«Dette er noe for Martin og meg,» tenke jeg. Men nei. Det er noe av det mest repetitive og langtekkelige jeg har lest. Den handler om en gutt som skaffer seg to hunder som han bruker til å jakte vaskebjørner med. Og det er det. De jakter. Og så jakter de igjen. Og så jakter de igjen. Jeg skjønner ikke hva som er greien.

Martin orket ikke mer enn en tredjedel av boken, så jeg leste resten ferdig selv.

Den hadde en forutsigbart tragisk slutt, men jeg var ikke i nærheten av en tåre. Alle følelser er forklart rett frem, uten det minste forsøk på å være poetisk eller original. «Han var trist». Ja vel.

Den er skrevet i 1961, så språket var litt gammelmodig. Men det er ingen unnskyldning. «Narnia»-bøkene er skrevet på 40- og 50-tallet, og de er like fantastiske den dag i dag.

Denne boken anbefaler jeg altså ikke.

[image error]