Reiged kommer hjem

Reiged avid Khumhadde sanket hell og lykke øst på høgsletta Elyar Bondo. Detgjorde han hvert år på denne tida. Han gikk den lange turen aleine,ettersom bestefar Nukeide var blitt for skrøpelig til å ta følge.De grønnskimrende krystallene brukte å ligge strødd i fjellet hverseinsommer. De dunstet fort bort, derfor måtte en være der når dedukket opp, plukke dem raskt og legge dem på et mørkt og tørtsted.

De små, sprøkrystallene hette egentlig weileki. Ingen visste hvorfor de dukketopp på denne tida. Men alle visste at de førte hell og lykke medseg. Derfor var det flere enn Reiged som lette etter dem. I år haddehan funnet mindre enn vanlig: Sekken var bare kvart full, enda hanhadde sanket i ti døgn. Nå måtte han hjem. Det bar mot dentravleste tida på garden Nigel Khum: Byte skulle skjæres; bær ogepil skulle plukkes og syltes. Så skulle det slaktes, for ikke alledyra kunne fóres gjennom vinteren. Alt skulle organiseres, og Reigedvar ikke sikker på at bestefaren klarte det aleine lenger.

Dette var denandre innhøstinga. Midt på sommeren brukte de å slå graset ogkviste lauv til fór gjennom den lange vinteren. Nå var den lengsteog viktigste innhøstinga snart i gang, og han måtte være hjemme oghjelpe til.

Han håpet hanhadde nok hell og lykke til å trygge fred og velstand et år til.Det bar mot en slik illvinter som bestefar hadde snakket om, lik densom inntraff da Reiged var ett år. Sjøl hadde han ingen klareminner om den, men folk i landsbyen og på nabogardene snakket om denennå.

Landskapet rundtham var ei steinete slette med flekker av tørt gras og lyngblomster.Her og der stakk det opp tuster av spinifaks; sylskarpe nåler somkunne stikke tvers gjennom de solide sålene hans. I nord og vestløftet takkete fjell seg mot en mørkrosa himmel. Et par bekkerbykset surklende nedover skråningene, den samme vegen som Reigedfulgte. Lengre nede samlet bekkene seg til ei elv, Velek Ta, som rantforbi garden hjemme på veg til å forenes med den store flodenVeheike.

Svermer avkalikitter summet rundt ham. Bølingene av vertsdyra deres,langhornete beiker, hadde trukket innover mot den store breen. Destostørre interesse viste de for Reiged, som stadig måtte knuse enslik en før den fikk begynt å suge blod.

Lufta hadde enskarp smak av høst. En flokk gusetter fløy i formasjon mot sørmens de fløytet sørgmodig. - God tur, tenkte Reiged, mens hanfunderte på hvilke merkelig land og landskaper disse fuglene villese på sin ferd. Det var ikke første gang han lurte på slikt.

Reiged var en ungmann med lange bein, magert ansikt, en svart manke over det smalefjeset og et tenksomt uttrykk i de mørkeblå øynene. Han hadde etpistrent skjegg i flekker nedover kjaken etter ti døgn borte frabestefars barberkniv. De to sikksakk-stripene som var tatovert inn ikjakene hans viste at han var en mann fra Velek-dalen. I landsbyenhadde mennene fire hakk i mønsteret. Lengre nordover hadde de andremønstre.

Han hadde lettfor å le, men han hadde hørt at folk kalte ham oppfarende. Sjølmeinte han at han var lett til sinns og bekymret seg lite fortenkelige katastrofer. Av og til kunne han falle i tanker om livet,døden og evigheten, om alt som fantes i den uendelige verden som hanaldri skulle få oppleve. Da hendte det at han tenkte: - Hvorfor kanjeg ikke leve evig? Hvorfor kan jeg ikke reise til alle steder ogverdener og oppleve alt, før jeg reiser hjem igjen til Nigel Khum? I livet sitt hittil hadde han ikke besøkt alle landsbyene her iOdeka en gang, og Odeka var bare en ørliten flekk i det store riketAgadan... Kanskje, tenkte han i sine mest melankolske øyeblikk,skulle han aldri komme lengre ut i verden enn hit. Riktignok varlandsbyen Odeka Bat og slektsgarden Nigel Khum utvilsomt de bestesteder en kunne leve her i verden. Men det ville ha vært fint å seresten av verden også.

Men hendte det sånoe som fanget oppmerksomheten (og det gjorde det ofte), forsvantmelankolien like fort som den var kommet. - Reiged var en nyfiken ungmann som tenkte på mangt og mye, men han brukte ikke å gruble lengeom gangen.

Og akkurat nå,mens de lange beina hans fant vegen nedover mellom stein, rysslyng ogspinifaks, var sinnet hans fylt av alt annet enn melankoli. Igjen lothan tanken kretse rundt Ydis avaia Nemeke, som etter hans skjønnmåtte være den vakreste og klokeste jenta i hele Agadan: Et ovalt,lyst ansikt, med en bred munn som smilte underfundig hver gang de blåøynene hennes møtte hans egne mørke. Ydis! Han såg for seghoftene hennes og de spenstige låra, så perfekt kvinnelige som detvar mulig for sånne kroppsdeler å være. Han funderte til øynenehans ble blanke på hvordan det ville kjennes å holde disse hoftenefast mellom hendene.

Ydis brukte åvære blant hjelperne når kornet skulle skjæres. Hun arbeidet rasktog presist med de lange, smale hendene sine og hadde vanligvis gjortunna akkorden sin før alle andre. Da reiste hun seg og smilte. Oftetil Reiged.

Når han komhjem, ville hun allerede være der, for nå var høsten i gang. Varhun skuffet fordi han ikke var tilbake ennå? Han måtte vaske seg oglåne barberkniven til bestefar før hun rakk å se ham. Hun haddevært med og lauvet i sommer, og da hadde hun nestenlovet at neste gang de møttes,da... - Tanken spant videre på frydefulle muligheter mens beina fantvegen videre av seg sjøl.

Det var så seintpå året at sola nesten ikke kom opp. Den sirklet et lite stykkeunder synsranda, kom såvidt over horisonten midt på dagen, ogduppet litt djupere midt på natta. Helt mørkt ble det aldri;himmelen skiftet bare fra rosa til djupere fiolett. Alle de synligestjernene prikket et mylder av lysende hull i himmelduken, uansetttidspunkt på døgnet. Nye stjerner steig opp over vidda i øst, likeraskt som andre forsvant bak fjellkammen i vest. Stjernene skintetilsammen så klart at det aldri ble helt mørkt. De fleste ogstørste skinte i rødt, noen i gult, noen få i hvitt.

Han bråstoppet:I lyngen foran ham gnistret en nevestor, grønn krystall! Den var myestørre enn de ertene han hadde funnet hittil. Han tok den opp ogkjente hvordan det sitret i handa ved berøringa. Han holdt denforsiktig: Krystallene var ganske sprø og lette å knuse; det varvanlig å male dem til pulver som en strødde ut over jordet, til godavling neste år. Noen få beholdt en i huset for å sikre hell oglykke innomhus.

Han fant en litenskinnpose og pakket krystallen omhyggelig inn i den. Så la han posenpå plass i et eget lite rom i sekken. Denneville han gi til Ydis. Da skjøntehun nok hva for en framifrå ung mann han var; dyktig og heldig,omtenksom og generøs! Og at han hadde spesiell omtanke for henne.Han plystret og småsprang nedover den bratte stien. Det var lystnok til at han kunne springe hele natta, om han ville.

Midt på nattanådde han det store feltet med villgras, de underlige skapningenesom hadde levd her før menneskene kom. De hersket fortsatt overstore deler av fastlandet – mest langt i nord og høgt i fjelletder ingen hadde anstrengt seg for å utrydde dem. Villgraset var ikkegras; det var verken dyr eller planter eller sopp, men forskjelligeskapninger som hadde utviklet seg her gjennom millioner av år, etterhva bestefar Nukeide hadde forklart. Noen av dem levde av lys, andreav å spise hverandre, og mange levde av begge deler. Noen kunne ståi lang tid med noe som liknet røtter plantet i bakken; så kunne detrekke opp disse røttene og gå, trille eller løpe til et nyttsted. Ute på dette feltet kunne han se åtte-ti slike vandretrær,som de ble kalt; noen mer enn mannshøge, andre mindre. Noen sto heltstille. Andre igjen – kortere og buttere – hadde lange stilkermed en slags blader som de veivet med. Ellers besto feltet av etteppe av ørsmå skapninger, alle forskjellige; noen som beveget seg,andre som sto stille. De hadde mange farger, men blått i mangevalører gikk igjen.

Reiged gikk i enstor bue rundt dette feltet, sjøl om det ofte var hell og lykke åfinne her. Det gikk rykter om folk som hadde forsvunnet sporlaust islike områder. Historiene handlet alltid om hendelser fortellerenhadde hørt om, aldri om noe vedkommende hadde opplevd. Så Reigedvar skeptisk. Han likte bare ikke den følelsen som det fremmedelivet ga ham. Derfor gikk han rundt, slik de fleste han kjente villeha gjort.

Av og til kom detlyder der ute fra: Klikk, klirr, fres. Snakket de? Truet dehverandre? Ingen visste hva disse lydene betydde.

Ingen av disseskapningene var spiselige. Hvis en på en eller annen måte fikk demi seg, gikk de tvers igjennom uten å bli fordøyd. Men noeninneholdt giftstoffer. Enkelte kunne kokes, veves og sys til klærog tepper, så de var ikke helt unyttige. Men slikt arbeid burdegjøres av folk som virkelig kunne det, ellers kunne det være farligpå grunn av giftene.

I historiebokasto det at kampen for livsrom hadde vært hard: Modikene hadde reistover slettene og utryddet det stedlige livet. Så spredte de jord ogfrø fra Gamle Jord og forbedret jordsmonnet, og deretter spredte dealle de skapningene de hadde med seg. Slik hadde store områderkommet under menneskenes herredømme for to tusen år sia. Men hviset område som var ryddet for gammelt liv ikke ble fylt opp med detnye livet, ville det gamle komme tilbake.

Inne i feltet vardet et svart område som ikke hadde vært der før. Noen hadde værtder tidligere på året og rakt sammen vandrelav. Titusenvis slikesmå skapninger kunne danne store tuer. Hvis noen hadde hentetvandrelav her, hadde de hatt en bestemt hensikt: Disse skapningeneinneholdt ørsmå mengder jern som kunne smeltes ut hvis en steiktedem lenge uten å slippe til luft. Natuler hadde ikke lov til åutvinne jern. Noen gjorde det likevel. Ingen ville angi dem:Savieten, landsbyens råd, brydde seg så lite som mulig, og ElekaWando var 4000 K borte.

Nok av sliketanker! Han ville heller tenke på Ydis. Han smilte mens han sprangnedover langs bekken. Litt lengre nede kom han til en opptråkketsti. Det var mange bønder som sanket weileki på denne tida. Ettersedvane hadde hver gard sine egne områder. Vidda var stor, ogmenneskene var få, så Reiged hadde ikke møtt noen på de tidøgnene han hadde sanket. Et par ganger hadde han sett folk langtborte og hilst med løftet hand.

Han fant enrasteplass og kokte sin siste porsjon av byte til en gul graut.Kosten på en slik tur ble ensformig; han gledet seg til kjøtt ogfrukt og ost, og et digert krus med øl, helst sammen med - -

Han trektetuniken rundt seg og la seg på bakken. Han låg ei stund og kikketpå himmelen. Den store, lysende spiralen var kommet fram. Spiralenvar stjerner, visste han, så langt borte at de bare syntes somlysfnugg, og så mange at de dekte halve himmelen som lysende støv.

Et sted iutkanten av denne spiralen var Gamle Jord, der menneskene hadde levdtil deres verden gikk under, og de sju rettferdige måtte flykte medsine sju tusen følgere. Bestefar hadde pekt dit han meinte at GamleJord befant seg. Så hadde han fortaltat der kunne menneskene fly; de kunne reise over og under havet ogmellom stjernene, og de kunne se og snakke med hverandre over storeavstander. De kunne se ut over hele Gamle Jord fra utsiktspunkterhøgt over skyene, og de kunne utføre mirakler i legekunst – fåknuste lemmer til å vokse ut igjen, reparere tankene i hodet tilfolk, gjenopplive døde.

Bestefar haddemange bøker, men dette sto ikke i bøkene. Bestefar hadde forklartat det var skrevet på skinnbrev som folk hadde sendt rundt mellomseg. Historiene som hadde stått der ble fortalt videre. Og kanskjevar disse historiene bare eventyr som folk i gammel tid hadde diktetopp.

I bøkene sto detat menneskene på Gamle Jord hadde holdt på med trolldom som førtetil forvirring, krig og ødeleggelse.Derfor måtte de sju rettferdige og følgerne deres rømme tilLagaliak. Her var all trolldom fra Gamle Jord forbudt. Takket væreslike forbud hadde menneskene levd i fred i to tusen år. Bøkene blelaget av modikene i Eleka Wando, så de var nok pålitelige.Skinnbrevene var skrevet av folk rundt omkring i bygdene, alt etterhva hver og én hadde husket, hørt eller funnet på.

Men Reiged lågog stirret mot den store, lysende spiralen og ønsket at han haddefått se alle miraklene disse menneskene kunne utføre. Når handøde, ville sjelen hans reise over det endelause havet, tilbake tilGamle Jord, og bo der i all evighet. Det ville ha vært fint å kommedit uten at en trengte å dø først, tenkte han.

Reiged sukket,trakk tuniken tettere om seg og tenkte på Ydis i stedet. Det tokikke lang tid før han sov og drømte gode drømmer.

Nedover dalendukket det opp kratt av tenn, deretter skog av akaier, beiker, furg.Vinden fra Agadan-bukta strauk ham over ansiktet. Denne vinden barvarmen fra havstrømmene inn over Odeka og skapte det milde klimaether, unntatt i illvintere som kom med ni års mellomrom. En slik envar i vente nå. Det ville ha vært godt å ha et stort lager medhell og lykke før vinteren satte inn. Innerst inne tenkte Reigediblant: Hvor mye av hellet er bare overtru? Sikkert en del. Menkanskje ikke alt. Så for sikkerhets skyld...

Han satte oppfarten. Beina fant lett vegen gjennom ulendet. På langturer somdenne brukte han aldri hest hvis han ikke hadde en stor oppakning;han visste at en veltrent mann kunne løpe fra en hest, bare løpetvar langt nok. - Nå trengtes dessuten begge hestene på garden.

Skogen tetnet,men stien ble tydeligere; han tok seg like raskt fram som i åpentlende. Så lysnet skogen ut på utsiktspunktet over Lybar-stupet. Derstoppet han. Dalen åpnet seg. Han såg ut over åkre, hager ogskogholt langs Velek Ta, der elva buktet seg nordover som et blåttband. Mellom de gulnende åkrene og de grønne skogene syntes det,med store mellomrom, runde boliger og avlange låver og fjøs.Åtte-ti garder låg nordover langs elva som gule perler på ei blåsnor. Mot nord tapte elvedalen seg i disen, men lengst i nord stakkde sagtakkete toppene i Odeka-kjeden opp, overtrukket med hvitt.Østover tetnet klyngene av trær til en mørk skog som strekte segubrutt like til Odeka-bukta. Et evig foranderlig syn under skiftendelys og skyer; likevel alltid velkjent, godt å hvile blikket på. Herhørte han hjemme.

Noe var rart: Åkrene låg gule så langt han kunne se; kornet var ikke skåret noested. På den øverste garden, Lybar Hen – var det dyrsom gikk i åkeren? Hadde kritternebrutt seg gjennom gjerdet? Det ville da Olaki avid Lybar og sønnenehans straks ha gjort noe med! Hvor var de? Bortsett fra kritternekunne han ikke skimte liv og bevegelse på hele garden. Olaki haddeen stor epilhage også; der burde det ha vært folk på arbeid. Mennei, ikke ett liv.

Hadde det hendtnoe hos Olaki? En ulykke som hadde rammet hele familien? Det måttehan finne ut, og hjelpe så godt han kunne. Han sprang enda raskere.Svetten høljet da han kom inn på tunet på Lybar Hen. De store,runde bygningene, bygd av flettverk og murt med leiresand, varvelholdt og vitnet om trygg velstand. Olaki ville ha alt i ordenrundt seg, og det var det også. Men hvor var menneskene?

Dørene tilhovedbygningen sto på vidt gap. Det surret i svermer av flyer ogannet utøy; uunngåelig på en gard med dyr, men derfor skulle ikkedørene stå åpne. Reiged sprang inn, gikk fra rom til rom og ropte.Ikke spor av Olaki eller de to hustruene hans. Ikke en lyd frasønnene eller minstejenta, som knapt kunne stabbe og gå. Møblervar veltet; et speil var knust – ett års ulykke, rakk Reiged åtenke.

Frokosten stoframme. Et par boller med graut var slengt utover golvet. Det måtteha vært kamp her, en kamp som Olaki hadde tapt.

Reiged haddealdri hørt at Olaki hadde ufred med noen. Han var en stor, sindigkar; snakket sakte og veloverveid, og alle brukte høre etter nårhan sa noe. Han hadde visst ikke våpen en gang, unntatt armbrøstensom alle bønder hadde, til bruk mot reval, sjakel og andre firbeintetjuvfanter.

Han gikk utigjen. Han hørte kakling fra hynsegarden, men ikke mer enn en kunnevente. Rovdyr eller rovfugl hadde ikke vært her, og heller ikketobeinte røvere. Han ropte høgt noen ganger, men fikk ikke annetsvar enn ekkoet fra Lybarfjellet. En oppskremt kulatt sprang overtunet med strittende pels. Reiged prøvde å lokke den til seg, menden freste og forsvant inn i krattet bak stien.

Bakken på tunetvar rotet opp. Mange føtter hadde tråkket her. Reiged bøyde seg ogundersøkte et spor: Det var rundt, tydelig; det liknet ikkemenneskespor, men heller ikke spor etter et dyr. Han fant flereslike. Et par parallelle striper av noe som var blitt slept overplassen: Hjulspor.

Hestene varborte. Ved hjørnet av den store låven fant han spor etter dem.Hestesporene og de runde fotsporene fortsatte ut på kjerrevegen sombandt gardene langs elva sammen, helt ned til brua over til landsbyenElya Bat.

Reiged snuste:Han syntes han kjente en brent dunst, som av svovel og køl når enblandet dem og slo hardt med en stein. Han merket også den velkjenteferten av store dyr og den skarpe lukta fra hynsegarden.

Han kjenteundring og litt engstelse: Verken Olaki, sønnene hans ellerhustruene hans ville ha latt de store, brunraggete kritterne tramperundt i åkeren hvis de kunne hindre det. De måtte ha forlatt gardenover hals og hode. Kanskje hadde de fått en beskjed som gjorde at demåtte dra. Men hva kunne det være?

Det fantes visstrøvere nordover mot Odeka Bat, tenkte han. Men de hadde ikke vågetseg sørover på mange år. Og ingenting var stjålet, etter det hankunne se: Bare menneskene var borte.

Reiged ristet påhodet. Bestefar visste nok hva som hadde hendt her. - Han fortsatteut på kjerrevegen, nedover mot de andre gardene. Det breie tråkketav fotspor gikk i samme retning. Hjulsporene også.

På den nestegarden, Wekat, sto det likeens til: Ikke spor av mennesker. Nehekiavid Wekat hadde ikke kritter, så det var ingen store, brune beistute i åkeren. Derimot hadde han en bugnende hage med frukt av mangeslag, og der skulle fem-seks plukkere ha vært travelt opptatt med åplukke, sortere, sylte, lagre. De var der ikke. Greiner var bøyd;frukter var revet ned på bakken; gjerdet var brutt ned på fleresteder. Spor etter runde føtter var overalt.

Med en synkendefølelse nærmet Reiged seg Nigel Khum. Det var en fin dag; sola rettunder horisonten overrislet himmelen med lys. I vest var den storestjernespiralen i ferd med å forsvinne bak synsranda. Vedmerkesteinen rett før han kom til Nigel Khum brukte han ofte setteseg ned og la synet av stjernene, stjerneregnet og landskapet fyllesansene. Her skulle han ha satt seg og lyttet til klukkene fra elvapå den andre sida av bygningene, og tenkt: - Denne rikdommen skaljeg ta vare på. Her vil jeg leve når det blir min tur å eie ogdrive, og finne ei kvinne jeg kan dele rikdommen med. Ydis, foreksempel -

Uroen i ham gaikke plass til slike tanker nå. I stedet sto han og lot blikketsveipe over bygningene, åkrene, hagene, kritterne som beitet langselva, nedafor gjerdet opp mot stien. Låven, full av frodig gras tilå møte vinteren med. Ante han bevegelse, bortsett fra kritterne?

Ikke et menneske.Ikke en gang bestefar, som skulle ha haltet omkring mellom låven ogstallen -

Han stivnet. Hanhadde ikke sett ned i grøfta på den andre sida av vegen; det gjordehan nå. Det låg tre skikkelser der, hulter til bulter. Han kjentevesten og den røde nakken til Olaki avid Lybar, ansiktet til hanseldste hustru, Nekeheito avaia Lybar, den blanke issen til Nehekiavid Wekat. Ingen av dem rørte seg.

Det svirretusammenhengende tanker i hodet hans mens han klatret ned i den djupegrøfta. Den var halvt overgrodd; det var derfor han ikke hadde settnoe da han kom ovenfra. Han veltet Olaki over på ryggen. Det rantsikkel nedover skjeggstubbene hans. Han var kald, og hjertet sloikke. Det fantes ingen sår på kroppen hans; arbeidsklærne varhele.

De andre var isamme tilstand: Uten liv. Uten sår. Nekeheito hadde øynene sperretvidt opp, som om hun ikke var i stand til å tru det som hendte.

Reiged klatretopp igjen. Han stirret i alle retninger. Der var Nigel Khum, dettrygge hjemmet hans. Nå var det kanskje ei dødsfelle. Og bestefar -?

Med øynene stivtfestet på hovedbygningen gikk han sammenkrøket over vegen, fantdekning bak busker og kratt så godt han kunne mens han listet segmot Nigel Khum.