Øyvind Myhre's Blog

 

«Retningslinjerfor observasjon og utelukkelse av selskaper fra Statens pensjonsfondutland» ble kunngjort 30.12.2014, seinere endret litt hist og pist, men utenradikale tillegg eller fradrag. I disse retningslinjene står det bla:

§4. Kriterierfor atferdsbasert observasjon og utelukkelse av selskaper

Observasjoneller utelukkelse kan besluttes for selskaper der det er enuakseptabel risiko for at selskapet medvirker til eller selv eransvarlig for:

a.

grove eller systematiske krenkelser av menneskerettighetene

b.

alvorlige krenkelser av individers rettigheter i krig eller konfliktsituasjoner

c.

salg av våpen til stater i væpnede konflikter som benytter våpnene på måter som utgjør alvorlige og systematiske brudd på folkerettens regler for stridighetene

d.

salg av våpen eller militært materiell til stater som er omfattet av ordningen for statsobligasjonsunntak omtalt i mandatet for forvaltningen av Statens pensjonsfond utland § 2-1 andre ledd bokstav c

e.

alvorlig miljøskade

f.

handlinger eller unnlatelser som på et aggregert selskapsnivå i uakseptabel grad fører til utslipp av klimagasser

g.

grov korrupsjon eller annen grov økonomisk kriminalitet

h.

andre særlig grove brudd på grunnleggende etiske normer.

Dissereglene er ikke vanskelige å forstå – de må bare leses ogfølges. Det krever riktignok at den som skal handle etter demutviser et visst skjønn. Hvis vedkommende mangler lesekompetanse oggangsyn, blir det fort spetakkel. Men da bør ikke vedkommende gisansvar for å følge disse reglene heller. Han/hun bør altså fåslippe å styre forvaltningen av vår nasjonalformue.

Duhusker spetakkelet som fulgte da oljefondet hadde overlatt tilisraelske fondsforvaltere å handle israelske aksjer på vegne avfondet? Det førte jo, som du ville ha forutsett hvis du visste hvemsom satt og forvaltet pengene dine der nede, til at fondet fondetinvesterte i selskaper som bidrog til grusomhetene i Gaza og tilulovlige bosettinger på Vestbredden - jfr punktene a, b, c og h. -Israelske fondsforvaltere ble sikkert valgt fordi de hadde unikinnsikt i israelske verdipapirer. Geitebukken har sikkert også godinnsikt i havresekker; vi overlater ikke forvaltning av havresekkenvår til den for det.

Daskandalen sprakk, ble oljefondssjef Tangen innkalt til møte hosStoltenberg, hvoretter fondet panikksolgte aksjer som aldri skulle havært kjøpt. Så ga Stoltenberg seg til å tåkeleggeansvarsforholdet, antakelig fordi han ville slippe å gi Tangensparken midt i valgkampen. I en kommentar til Bergstøs berømmeligeultimatum sa han nemlig: «Pensjonsfondetskal ikke være investert i selskaper som medvirker til den ulovligeokkupasjonen av Vestbredden og den folkerettsstridige krigføringen iGaza. Hvis Etikkrådetavdekkerat fondet er investert i selskaper i strid med de etiskeretningslinjene, skal fondet trekke seg ut.» (Kilde:VG ,https://www.vg.no/nyheter/i/632OL8/sv-leder-kirsti-bergstoe-stiller-ultimatum-til-ap-om-oljefondet«

Herhar han altså gjort etikkrådet– ipraksis et supperåd med noen få personer på deltid, uten formeltansvar for noe som helst – til ansvarlige for å «avdekke» hva deforskjellige selskapene driver med!

NicolaiTangen tjente 7,4 millioner i fjor, i tillegg til feitpensjonsavtale. Hans best betalte forvalter tjente 10 millioner mer.Ledergruppa hans tjente fra stusslige 2 millioner, opp til 13,67millioner.

Gjennomsnittligfastlønnblantde 768 ansatte var 1,63 millioner. (Kilde: «Alltinget»,https://www.altinget.no/artikkel/to-i-oljefond-ledelsen-tjente-over-13-millioner-hver-i-fjor.) Det er rimelig grunn til å tru at minst én av disse ansattene medtildels svimlende lønn leser aviser og følger med på nyheter, slikat de kjenner til både grusomhetene på Gaza og folkerettsbruddenepå Vestbredden. Uansett så har de driti i det, for å si det pågodt norsk, fra minste forvalter med noen skarve millioner i lønn,helt opp til sjølveste sjefen.

Jegsier det igjen, enda det burde være unødvendig å gjenta det: Deter toppsjefen som har ansvaret for at virksomheten følger de regleneden er pålagt å følge. Det gjelder rapporteringsplikt tilSkattefuten, HMS-rutinene, årsregnskapet og alle andre lover ogregler som virksomheten er underlagt. Deriblant de etiske reglene.

Seinerehar Stoltenberg forkludret og tåkelagt ytterligere, ved å sette igang en «utredning» om både etikkrådet og de etiske reglene. Ettav etikkrådets mest oppegående medlemmer, Cecilie Hellestveit, harskjønt tegninga og forlater rådet: Nå skal de ikke ha noensjølstendig rolle i det hele tatt; de skal bli et slagssaksforberedende organ for Tangen hvis det er noe han lurer på ometikk og sånt. Med andre ord; gå fra ørlittinnflytelsetil absoluttingen innflytelse.Så hvis Tangen lurer på om et selskap driver med virksomhet sombistår Israels krigsmaskin i Gaza, eller gir aktiv økonomisk støttetil ulovlige bosetninger på Vestbredden, kan han spørre det nyesupperådet. - Men da må han først skjønne at det eretproblem.

Igjenmå jeg påpeke en selvfølgelighet: Porteføljeforvalterenskal vite hva et selskap driver med. Dette er ikkeenkompetanse som en eller annen etikkprofessor eller folkerettsekspertkan ventes å ha. Hvis et selskap tjener store penger på utbyggingav nye bosetninger på Vestbredden, er dette en viktig del avbedriftens virksomhet. Porteføljeforvalteren skal helst vitehvabedriften tjener penger på før han/hun kjøper aksjer. Ogporteføljeforvalterens øverste sjef skal selvfølgelig hainnprentet sine forvaltere hvilke regler og rammebetingelser de har,og iverksatt rutiner som sikrer at reglene blir fulgt. Dette kallesledelse.

Stoltenbergsbegrunnelse for utredninger og avklaringer er at vi risikerer åmåtte trekke oss ut av store teknologiselskaper, dersomretningslinjene skal følges for rigid. Det er gobbeldigokk:Bosetterne på Vestbredden bruker sikkert Windows. IDF brukersikkert Google blant andre verktøyer når de drar ut for å bombekvinner og barn, sjukehus og skoler. Jeg er helt sikker på at debruker kulepenner fra Faber også, og bosetterne bruker kanskjefiskekroker fra Mustad. Ingenting av dette krever nedsalg.

Menhvis Faber flytter kulepennproduksjonen sin til Vestbredden, ellerMustad flytter fiskekrokfabrikken sin til Østjerusalem, er det påtide å selge seg ut av disse aksjene. For da bidrarde aktivt til ulovlig okkupasjon. Retningslinjene er tenktbrukt med vett og forstand, ikke slik som Taliban bruker Koranen.

Stoltenbergskjønner sikkert at de politiske prateboblene hans bare tjener tilansvarspulverisering. Og at de eksisterende retningslinjene ikketrenger å utredes i det hele tatt, dersom den øverste ansvarligekan lese vanlig norsk og dessuten besitter normal dømmekraft.

Menfinansministeren har antakelig også skjønt at det er dennedømmekraften som mangler. Derfor lager han en utredning rundtoljefondsjefen for å spare ham – og seg sjøl, sia han er sjefentil sjefen – for framtidige skandaler. Det hadde vært enklere, ogmye ryddigere, å skaffe seg en ny sjef for oljefondet.

 

Jeg haddebrevvekslet med Ingar Knudtsen i lang tid før jeg traff ham.(Brevveksling = fysisk e-post ved hjelp av Postverket. Det tar fleredager før meldingene kommer fram.) Det var mens vi begge kladdetfortellinger med blyant og reinskrev dem på skrivemaskin.(Skrivemaskin = fysisk linjeskriver med manuell input.) Så møttejeg ham høsten 1973, da han kom til Oslo for å mottaNOVA-statuetten etter leseravstemming om årets beste fantastiskefortelling. Jeg var selvfølgelig grønn av misunnelse, men måttemedgi at novellen «Planetfall» var førsteklasses romopera.

Vivar venner som ble ført sammen av våre påfallende parallellekarrierer og opplevelser som håpefulle science fiction-forfattere,med stadig nye noveller og romaner, og med refusjonsbunker som voksteog vokste. Forlagene måtte få tilsendt fysiske manuskripter dengangen. Så kom manuskriptene tilbake etter 2-3 måneder, gjerne medkaffeflekker eller osteskiver på arkene, og et følgebrev derforlagsredaktøren skrev en begrunnelseforat de ikke kunne ta på seg å gi ut denne romanen (heller), samt enkonsulentuttalelse som ikke alltid tydet på at konsulenten haddeskjønt det han/hun leste. (I nyere tid er det alltiden«hun». De sender ingen uttalelser lenger, og svært sjelden enbegrunnelse utover «vi kan dessverre ikke påta oss...», så det erlite som tyder på at de leser manuskripter i det hele tatt. Detrenger antakelig bare å lese navnet.)

Etter at jeg haddetruffet ham, ble det tydelig hvor mye vi hadde felles. I en periodevar han nesten som en eldre (hele ni dager) bror. Jeg oppdaget at vihadde felles interesser langt ut over science fiction, særlig innenpopmusikk. Vi heiet begge på 4S, og vi likte begge rock'n roll ogårntli køntri. Skjønt jeg kunne aldri forstå hvorfor han var såstor fan av Billy Fury, og ikke av Lonnie Donegan eller The Kinks.(Da Lonnie Donegan gikk bort etter sitt tredje hjerteinfarkt, dennegangen midt i en turné, var det Ingar som oppdaget det, og hansendte meg sporenstraks beskjed. (Ja da, jeg veit at det heter«sporenstreks», din pedant! Sporenstraks klinger mye bedre.))

Vi holdt kontaktgjennom postverket. Normalt ble det et tjukt brev med nyheter,kommentarer og refleksjoner i hvert fall en gang i uka. Jeg besøkteham i Garnveien og Karihola i Kristiansund og traff den fantastiskefamilien hans; to flinke døtre samt Gerd, som var ankeret i livethans. De besøkte meg og familien min i Nittedal, i Espedalen påferie, på Kvernvoldssetra. Sjøulken Ingar var litt bestyrtet da jegikke tok meg bryet med å trekke robåten min på land til kvelds;det kunne jo bli flo! Og jeg satt i stua hans i Karihola og bekymretmeg for de store vindusrutene, når vinden sto på i voldsomme kastså det sang i rutene. Når jeg lurte på om ikke rutene kunne ryke isånt vær, så lo han riktig godt.

Jeg huskergjestfriheten deres, både hans og Gerds: Mens de holdt på å pakkeklær og kjøkkenutstyr i ei trang leilighet for å flytte til husetde hadde kjøpt, lot de meg beslaglegge et helt rom for å reinskrive«Kontrabande» på maskin. Og jeg husker hjelpsomheten: Jeg haddeikke bil den gangen. En gang da Ingar hadde kjørt fra Kristiansundtil Nittedal og var så sliten som du blir av ti timer bak rattet,hadde det hendt noe i Vestre Gran som krevde øyeblikkelig utrykkingfra mi side. Ingar kjørte meg.

DaIngar omsider klarte å komme gjennom brannmuren hos ett av de storeforlagene, så begynte novellene og romanene å strømme fraskrivemaskinen hans. Akkurat som jeg var han fascinert av planetenMars og skrev mange fortellinger fra og om Mars. Jeg hadde gleden avå skrive forord i Marskriminalen hans, «Operasjon Ares» i 1983, ogder skrev jeg på slutten: «Jeghar en drøm som holder meg oppe i tunge stunder: Jeg veit at somavfeldige 80-åringer skal Ingar og jeg gå fjelltur på OlympusMons, Solsystemets høgeste fjell, 28 km høgt. På toppen skal vi seut over den røde ørkenen og Tharsis-kjeden, noen puslete vulkanerpå bare 15-20.000 meter. Så skal vi pipe i skjelvendegammelmannsfalsett, ut mot de kalde stjernene: «Shake, rattle androll – I said, shake, rattle and roll - »

Ingar kunne skrive rom-eventyr så du kjente lukta av resirkulertluft. Du kunne høre det dumpe brølet fra reaktorene, se Jupiterfylle halve himmelen foran deg. Så realistisk science fiction kunnehan skrive uten formell utdannelse: På grunn av sjukdom i barndommenvar han nemlig fullstendig sjøllært. Engelsk lærte han seg ved åta ei bok og begynne å lese, med ordboka ved sida av. Og da hanbegynte å skrive Mars-fortellinger, hadde han forlengst lest seg tildet han trengte å vite, både i astronomi og fysikk. Som gammelrock'n roll-musiker skrev han med kjappe, presise anslag og tydeligeriff: Hver setning førte fortellinga framover, ikke sidelengs.

Så utvidet han repertoaret sitt, etterhvert som han ble en stadigmer rutinert forfatter. Han skrev psykologiske fortellinger fraytterkanten av vår egen virkelighet, som en av hans aller besteromaner, «Skumringslandet». Han skrev den historiske fantasiserienom amasonene, som først var en trilogi, men som etterhvert bleutvidet med flere bøker. Han skrev politiske romaner: «Nord forSaigon», «Natt uten navn» (fra borgerkrigen i Spania), «Ansiktetmot sola» (om en norsk nazist), «I flaggets fold» (om enkrigsseiler). Han skrev dystopien «Jernringen», kanskje littinspirert av Jack Londons «The iron heel», og han skrev «Etkatteliv», hvor hovedpersonen er katten Makhno. Han skrevungdomsromaner, og han skrev voksenromaner – ofte med sterkekvinnelige hovedpersoner, som i «Havheksen» og «Gjenferdet»,fortellinger om den kvinnelige sjørøveren Isabella. Og hanfortsatte å riste nye ideer ut av ermet, ideer som dukket opp istadig nye novellesamlinger. Flere av ugdomsromanene hans ble utgittpå dansk, og han hadde stor moro av at danskene fant det nødvendigå døpe om hans heltinne i «Kampen om Mars» fra «Tova» (norsktittel) til «Gitte».

Ingar fulgte ingen litterære trender, som den anarkisten han var.Han ble aldri noen del av det litterære establishment. Han fikkheller ikke den anerkjennelsen han fortjente i «kultur»livet –han var vel ikke fin nok. Men han hadde en trufast leserskare blantscience fiction-lesere og andre elskere av historier utafor denlitterære bomringen: Amasonebøkene hans, for eksempel, er blittkultklassikere blant fantasy-lesere. Han mottok også flereutmerkelser etter leseravstemminger, deriblant den aller førsteNOVA-statuetten i 1973.

Jeg kommer til å huske Ingar som en av mine beste venner:Underfundig og kunnskapsrik, vitebegjærlig og nevenyttig, påliteligog påståelig. Og irriterende god i Sho-Gi – han knuste meg hvereneste gang. (Men i Go, derimot! Hah.) Og som en av landets allerbeste og viktigste forfattere av fantastiske fortellinger. Noen avbøkene hans er fortsatt tilgjengelige, og de fleste finnes påbiblioteket. Fortellingene hans vil leve, lenge etter at han harreist ut i den store evigheten som han utforsket i sin egen fantasi.Ingar er borte, men fortellingene hans lever.

God tur til Olympus Mons, gamle venn. Kanskje vi sees.

 

Det var en gang eiprinsesse i et lite land langt mot nord. Hun var ei nesevis litaberte, så de kalte henne Märtha-berta. Hun meinte at alle burde sepå henne, sia hun var ei prinsesse og den fjongeste i arverekka til kongekrona. En dag sa en hofftjener til henne at hun aldrikom til å bli nummer én i arverekka. Men hvis hun gjorde mye rart,kom alle til å se på henne fordi hun var ei prinsesse. Da kunne huntjene mange penger. Det tenkte hun mye på.

Så da hun varblitt stor, begynte hun å gjøre mye rart. Hun ringte tiljournalistene og fortalte at hun var synsk, og at hun kunne snakkemed de døde. Hun fortalte også at hestene hadde lært henne åsnakke med dyr på et åndelig nivå, og å kommunisere med engler.Det var en enorm gave, så den ville hun dele med andre.Derfor laget hun en skole hvor folk kunne betale for å læreå snakke med englene. De kunne også lære «reading og healing».

Alle journalistenetenkte at hvis hun hadde vært ei alminnelig dame, ville de ha tenktat hun var en svindler og en sjarlatan, og da kunne de ha laget enhumoristisk notis nederst på side 6. Men sia hun var prinsesse ognummer fire i arverekkefølgen, tenkte journalistene at det hun savar både viktig og riktig. Derfor laget de store oppslag påførstesidene om hvor fint det var at hunville lære folk å snakke med englene. Og når fine damer påvestkanten av den store byen (og noen herrer) leste om den kongeligeengleskolen, strømte de til skolen hennes med kredittkortene sine.

Hunskrev Ã¥ndfulle bøker ogsÃ¥. De store forlagene tenkte at hvis hunhadde vært ei alminnelig dame, ville de ha sendt manuskriptenehennes tilbake og sagt at de ikke ville gi ut reint sludder.  Men sia hunvar ei prinsesse, tenkte de at det hun skrev var viktig, og at dekunne tjene mange penger pÃ¥ det. Derfor ga de bøker som hette «Møtdin skytsengel»og «Engleneshemmeligheter» istore opplag.Da ringte bÃ¥de prinsessa og forlaget til alle journalistene og sa atnÃ¥ hadde prinsessa skrevet ei bok som alle burde lese, sÃ¥ da komden nyheten ogsÃ¥ pÃ¥ førstesidene. Sia det ble skrevet sÃ¥ mye omenglene hennes, og sia hun var ei prinsesse, ble hun invitert til detfjernsynsprogrammet som alle brukte Ã¥ se pÃ¥, og der ble hunintervjuet og fortalte om alle de Ã¥ndfulle tingene hun kunne. Dable det solgt hauger og lass av bøkene hennes, og det kom enda flerefine damer (og noen herrer) med kredittkort til skolen hennes.

Tilslutt hadde alle åndfulle og godtruende damer (og noen herrer) vesti den store byen lært å snakke med engler, så da la hun nedskolen. Dessuten hadde faren hennes, Kongen, sagt at hun ikke skullebruke prinsessetittelen til å tjene penger. Så da kom det bare noenfå åndelige nyheter fra henne på flere år.

Menså reiste hun til det store landet i vest og møtte en mann som varlike åndfull som henne: Han hette Durex og kunne rense vaginaer(derav navnet), han var sjaman og kunne snu atomer, han kunne driveut onde ånder fra barn slik at de ikke fikk kreft, og han helbredet folk med hendene sine og med amuletter. Dessuten nedstammet han både frareptiler fra verdensrommet og en farao i gamle Egypt. Han brukte sinåndelige kraft til å gjøre verden bedre og tjene penger.

Deto skjønte at de sammen kunne snakke med enda flere og endaviktigere journalister enn de kunne hver for seg. I det store landeter det mange som synes det er stor stas med kongelige, så de tolaget en serie som hette «Sjamanen og prinsessen». Den handlet omalt det vidunderlige de kunne få til. De fortalte at det var bestemtfra tidenes morgen, av åndelige krefter som styrer tid og rom, at deto skulle møtes. Denne serien ble sett av mange rike og fjonge damer(og noen herrer), så de fikk god betaling for å snakke om seg sjøl.

Såreiste de til Kongen i det vesle landet for å hilse på ham ogDronninga, og for å snakke med alle journalistene. Men da folk fikkhøre om sjamanen som kunne snu atomer og rense vaginaer, begyntemange å le. Det likte ikke de to, så de ringte til journalistene ogsa at de ikke ville snakke med journalister. De fortalte også atfolk lo av sjamanen fordi han var mørk i skinnet. MenKongen sa at hun ikke skulle bruke prinsessetittelen sin til å tjenepenger, og det var hun helt enig i.

Detkom en stor pest i det vesle landet. Da solgte sjamanen amuletter sombeskyttet folk mot pesten, og det reddet sikkert mange liv. Såspurte han Kongen om han fikk lov til å gifte seg med dattera hans.Kongen er en romslig mann, så han sa ja, og at han gledet seg til åfå Durex inn i familien.

Debegynte å planlegge bryllupet sitt, så de ringte til allejournalistene som de ikke ville snakke med og sa at de skulle gifteseg. Derfor skulle alle i både det vesle og det store landet skriveom at sjamanen og prinsessa skulle gifte seg. De valgte det fineste stedet på den fineste årstida ihele det vesle landet, og sørget for at dette stedet ble sperret for alle som ikke hadde noe der å gjøre, altså defleste. Dit skulle bare gjestene deres komme, og alle gjestene varkongelige og ellers en masse fine folk.

Allesom var der sa at det var en fin og verdig hendelse. Menjournalistene skrev om hvor sure de var fordi de ikke hadde sluppettil. Prinsessa og sjamanen hadde solgt eneretten til bryllupet til etfjernsynsselskap, det var grunnen til at ingen journalister fikkslippe inn. For hva skulle de med kjærligheten sin hvis deikke kunne tjene penger på den? Men Kongen sa at prinsessa ikkemåtte bruke prinsessetittelen sin til å tjene penger, og det varhun enig i.

Detgikk et års tid. Da viste det seg at prinsessa og sjamanen haddelaget en serie som de hadde solgt til et stort fjernsynsselskap somsender til hele verden. Den hette «To kongelige opprørere: Enkjærlighetshistorie.» Der fortalte de historien om seg og sitt, ogsa at det var fint å kunne spre kjærlighetens budskap til heleverden. Slik tjente de enda flere penger på kjærligheten sin,og på prinsessetittelen hennes.

Iserien sa sjamanen også at folk i det vesle landet har vært imotham fordi han er mørk i skinnet, og at Kongen ikke støttet ham nårhan trengte det. Da ble folk i det vesle landet sinte, fordi han siersånt om dem og om Kongen deres, som de er svært stolte av. De sierogså at de ikke lo av ham fordi han er brun i skinnet, men fordi haner en sjarlatan og en kvakksalver, akkurat som prinsessa. Derfor erdet mange som meiner at prinsessa må avskiltes og misteprinsessetittelen.

Meni den store verden har alle som vil fått vite at folk i detvesle landet ikke liker folk som er brune i skinnet, og at Kongenikke gjør noe for å støtte sånne som Durex. Og hvis prinsessablir avskiltet, kan de lage en serie om det også. Prinsesse er ingenbeskyttet tittel, så hun kommer nok til å fortsette å kalle segprinsesse.

Eventyreter ikke slutt ennå. Prinsessa er fortsatt prinsesse, og sjamanensynes foetsatt det er stas å være kongelig. Ikke verst for enreptilianer fra det ytre rom.

 

Jeg haddefortrengt hvor mye jeg betaler i formuesskatt. Men den valgkampen somnå endelig er slutt ansporet meg til å sjekke det. Da ble jegforskrekket, gitt!

Heldigvisfor sjølbildet mitt foretok jeg denne sjekken etteratjeg hadde forhåndsstemt, sånn at jeg ikke ble fristet over evne tilå stemme på ... du veit hvem. Dermed kan jeg i dag stå rak iryggen og framstå som endalittmer edel og idealistisk enn vanlig. Hrm.

For etterhvert somvi er blitt stadig rikere uten å ha gjort noe særlig for det, ernorsk politikk blitt mer og mer en kamp om å karre til seg mestmulig. I dette valget dreide nesten alt seg om skatten til 1 % avskattyterne.

Parallelt medvalgkampen foregikk følgende: Det liberale demokratiet trues fraalle kanter. Ukraina kjemper for å overleve som fritt og sjølstendigland. Russisk imperialisme fører en intens hybridkrig motVest-Europa. Vårt hjertebarn Israel utfører krigsforbrytelser somvi aldri har trudd dette landet i stand til. Utryddelsen av biologiskmangfold dundrer videre. Klimaendringene fortsetter:1,5-gradersmålet er passert, og verden har stø kurs mot2-gradersmålet. Det kommer ikke til å stoppe der. Plastforurensningene akselererer; du har en plastmengde som tilsvarerei teskje i hjernen, 50 % mer enn for åtte år sia. Det blir stadigmer, sia du eter og puster inn 50.000 nye plastpartikler i året.

Detfinnes altså livsviktige temaer som politisk diskusjon kunnehadreid seg om. Det skjedde ikke.

Norgesoverforbruksdag falt i år på 16. april, så hvis alle landforbrukte like mye som oss, måtte vi ha hatt 3,6 jordkloder for atforbruket skulle være bærekraftig. Likevel dreide valgkampen seg omhvordan vi skal økeforbruket vårt enda mer. Rikingenegjorde sitt ytterste for å øke forbruket ved å skytle att og frammellom Sveits og hjemlandet i privatflyene sine. Diskusjon om ideer,prinsipper og vår overlevelse som samfunn har vært fraværende:Fraytterste venstre til ytterste høgre har partiene prøvd å hale innvelgere med løfter om mer kronasje på konto.

Nei langtifra, sier du: De hjertevarme trøste-og-bærepartienedriver da ikke på sånn! Jo da. Folk skal få stadig nye reformer:Gratis barnehage, gratis SFO, gratis tannstell, gratis ditt og gratisdatt, samt økte trygdeytelser. Og i en bisetning: Reduserteklimagassutslipp. - Det trauste gamle byråkratpartiet (en gang kjentsom Store Kongelige Norske Arbeiderparti) lover trygg styring, økt«kjøpekraft» og lågere rente. Og INGEN skatteøkning.Bondepartiet er seg likt til alle tider, så de lover ekstraoverføringer til grisgrendte kommuner med mange SP-velgere, øktesubsidier og billigere mat.

Valgvinneren FrP var seg mer lik enn på lenge: Den nye partieieren snakket riktignokikke om «imamsleiking» og «mer hensyn til terrorister enn tilnorske borgere», men hun slengte rundt seg med karakteristikker(«notorisk løgner», etc). Dessuten lovet hun mindre skatt tilalle, bort med formuesskatten, bedre skole og mer eldreomsorg. Nyttdenne gangen var at ingen unge skal få uførepensjon. (FrP haralltid meint at folk må ta seg sammen. Allerede den unge Carlihagenville stramme til mot latsabber, finnmarkinger, innvandrere ogenslige mødre.)

Og såHøyre - som FrP, bare mer bornert: Skattelettelser med jakke ogslips, i stedet for rutete skjorte. Det er ikke hele formuesskattensom skal bort; bare skatten på «arbeidende kapital». Og hva er nådet? Ved nærmere ettersyn: Sånn kapital som rikinger har. Eier duformuen din gjennom et aksjeselskap, så arbeider den. Eier du den iform av aksjefond, sparekonto eller huset ditt, så arbeider denikke. Gjeldfrie pensjonister og andre med nettoformue ville altså bli like høgt skattet som før, mens de aller fleste milliardærer villeslippe.- Nå som før ville Høyre dessuten at det skulle «lønneseg jobbe», derfor ville de gjøre skatten avhengig av hvordandutjener pengene dine: Du skulle få enekstra skattelettelse på toppen av den generelle hvis du hararbeidsinntekt, men ikke hvis du har trygd. (Dette kunne de trygtlokke med uten å støte noen fra seg, for trygdemottakere stemmerneppe på Høyre uansett.)

Alle – jegmeiner ALLE – lovet dessuten billigere strøm.

Jeghoppet over Venstre og MDG. Det gjorde jeg fordi disse ikke snakketom at velgerne deres skulle få endabedreråd, og prøvde å snakke om virkeligeproblemeri stedet: Gaza og Ukraina, tap av naturmangfold, global oppvarming,forurensing. Dermed datt Venstre under sperregrensa, mens MDG såvidtble reddet av taktiske stemmer fra folk som ikkevilleha Sylvi som statsminister.

Endigresjon: Valget kunne ha gått helt ansless. Høyre kunne ha hatten leder som snakket med autoritet om de virkelige problemene i enfarlig verden, og fått valgkampen til å dreie seg om det også.En leder som argumenterte presist og sammenhengende, ikke som enfalmet reklameplakat. Med andre ord, Ine Søreide. Partiets gamlevelgere ville ha kommet tilbake fra begge sider. Sånne som jeg villeha vurdert å stemme på dem, sia jeg er opptatt av at klare tankerog klar tale er viktignårvi er omgitt av sånne folk som Putin, Netanyahu og Trump. Jeg meineraltså at Høyre kunne ha vunnet valget med en leder som serverteresonnementer, ikke floskler og ablegøyer. En sånn leder hadde deikke.

Politikeresnakker om det de trur at folk er opptatt av. Så hvorfor trur de atfolk er blitt endameropptatt av penger, i et land som flommer over av penger, og hvorforbruket stadig øker? Hvorfor er folk i Peer Gynts og Dovregubbensland blitt seg sjøl nok i enda større grad enn før?

Vi bruker å skylde på sosiale medier: FrP er blitt store på TikkTakk, og dundret på med elendighetsbeskrivelser og skatteløfter,sånn at både pensjonister og 16-åringer trur at Norge er i ferdmed å drukne i formuesskatt, kriminalitet og innvandring. I tillegghar ei ny gruppe kommet inn og klart å sette agendaen på en måtevi aldri har sett maken til før: Oligarkene.

Iover to år har vi fått systematisk propaganda fra den«partipolitisk uavhengige» «Aksjon for norsk eierskap». (https://norskeid.no/om-aksjonen/) Fra denne aksjonen har vi stadig fått høre hvor ille det er atnorske rikinger må flykte til Sveits på grunn av skatten, og atnorske investorer blir diskriminert sammenliknet med utenlandske.(Stakkars Røkke. Stakkars Hagen. Stakars Spetalen.) I år fikk viogså den anonyme «Aksjon for borgerlig valgseier»(https://www.nationen.no/partifinansiering-den-som-stotter-politiske-partier-med-penger-ma-ogsa-tale-offentlighetens-lys/o/5-148-688698), som i månedsvis har fylt helsider i de store avisene med annonsermot eiendomsskatt. Denne skatten gjør det, ifølge helsidene, umuligå investere i norske bedrifter; den tvinger eierne til å ta ututbytte som ellers ville ha vært investert i bedriften; den hindrerall nyskaping fordi gründere må ta ut penger fra bedriften sin førden har tjent noe som helst. Og den tvinger de mest nyskapende til årømme til Sveits.

Milliardærerog andre rikinger har også gitt store beløp til de borgeligepartiene og kjøpt seg inn i valgkampene deres: Stein Erik Hagen hargitt minst 14 millioner til de borgerlige partiene. Andre har gitttilsvarende beløp med dette ene formålet. Rett før valget stoflere kjente rikinger fram under store overskrifter og fastslo athvis H ikke gjorde det bedre enn gallupen tilsa, så måtte ErnaSolberg gå av. F eks den alltid like sure Jan Petter Sissener(https://www.msn.com/nb-no/politikk/myndighet/sissener-med-klar-erna-beskjed-da-blir-hun-blir-kastet/ar-AA1Lxq4h) , som fikk følge av flere andre. En kan spørre: Hva hartilfeldige privatpersoner med det å gjøre? Er ikke sånt opp tilpartiets egne organer? Og hvorfor er det mer naturlig at Sissener &Co får helsider om Høyres ledelse enn at jeg får helsider omHøyres ledelse? Kan det være fordi avisene, Høyre og ikke minstrikingene sjøl oppfatter rikingene som partiets rette eiere, etterat de har kjøpt seg så kraftig inn?

I Høyre har forestillingen om at formuesskatten er ødeleggende værten vedtatt Sannhet i lang tid, så det kostet dem lite å følgebudet fra sine rike eiere: Snakk om formueskatten på utpust oginnpust! Få folk til å skjønne at denne skatten rammer deg hardt,enten du er pensjonist, lønnsmottaker eller bedriftseier! Egentliger vi i samme båt, både minstepensjonisten og Sveits-flyktningen.

Så kjøpte de seg sannelig inn i KrF også! Og som Alstadheimskriver i Aftenposten: «Straks pengene i kisten klinger, sjelen utav formueskatten springer.» (https://e-avis.aftenposten.no/p/aftenposten/2025-09-10/a/en-helt-utrolig-revansj-for-stoere/611/1993067/65694755) KrF ble motstandere av formuesskatten over natta. Til gjengjeldymtet kjente rikfolk at det kunne være nødvendig stemme taktisk forå få KrF over sperregrensa. Og når rikfolk ymter, kommer det inyhetene, så slik gikk det.

Penger snakker med en svært tydelig stemme. Derfor kunne vi stadigse rikinger uttale seg om valget, både på finanssidene og inyhetene. Og alltid snakket de om formuesskatten og behovet for etmaktskifte for å unngå at landet gikk nedenom og hjem. Det hendteikke brått så ofte at vi kunne se jordmødre, studenter,pensjonister, bilmekanikere eller andre privatpersoner uttale segover helsider om skatten og valget.

Argumentasjonen ble til tider nesten metafysisk: Det finnesunntaksmennesker som er så nyskapende og kreative at vi ikke kanklare oss uten dem! Eiendomsskatten jager de aller dyktigste, de fåsom får landet til å gå rundt, ut av landet! Ikke minstunntaksmenneskene sjøl uttrykte seg omtrent slik. Det ble nærmest etgrunnleggende moralsk spørsmål om man er villig til å gi slikemennesker det armslaget de trenger. En kunne ane et ekko fraAyn Rands mursteinsroman «Atlas Shrugged», hvor alle de begaveteindustriherrene går til streik, sånn at samfunnet stopper opp. (Enfenomenalt god roman, forøvrig. Riktignok bryter dentermodynamikkens annen hovedsetning når en genial oppfinner klarer åtrekke varmeenergi ut av havet. Enkelte logiske feil finnes også.Les den likevel!)

Iettertid har folk som kan regne påvist at mange av argumentene frarikingene også har oppstått i diktningens verden. (https://www.tu.no/artikler/formuesskattens-myter/553692) I tillegg til å avsløre grove, svært misvisende regnefeil,påpeker TU  det feilaktige i påstandene om at utenlandskeeiere i norske selskaper slipper formuesskatt. Eiere i flere land månemlig betale formueskatt i sine egne hjemland, sjøl ominvesteringene er i Norge. I andre land må eierne i stedet betale tildelsbetydelig arveskatt, noe norske milliardærarvinger slipper.

Enannen privat faktasjekker, Asle Olsen, har på eget initiativ gåttgrundig gjennom et antall påstander om formuesskattens ødeleggendevirkning – og funnet grove faktafeil i alle. (https://www.faktaomformuesskatt.no/) Han har også gått inn på alle tilfeller hvor eiere har påståttat de må tappe selskapene for kapital for å kunne betaleformuesskatt. Han har satt opp en tabell over åtte slikevelpubliserte påstander. Det framgår at i alle tilfeller har eiernetatt ut utbytte som er mange ganger større ennformuesskatten. Så hvis eierne må «tappe selskapene for kapital»,skyldes det utbyttefesten, ikke formuesskatten! I Hennig Olsen Is,for eksempel, har eieren fundert på om den kvelende formuesskattenvil tvinge ham til å legge ned den gamle familiebedriften. Så viserregnskapene at mens formuesskatten i 2023 var 1,3 millioner, varutbyttet som ble tatt ut 40 millioner!

Kjente økonomer, deriblant professor Kalle Moene, har gjentatteganger påpekt at formuesskatt ikke er mer kvelende enn en hvilkensom helst annen skatt – inntektsskatt, moms, arveskatt ellerkommunale skatter. Forskjellen er at formueskatten treffer rikfolk,som i langt mindre grad blir rammet av andre skatter. Så hvis manmeiner at rikfolk bør slippe skatt fordi de er geniale ognyskapende, er det det man bør si. Det kan riktignok ikke påvisesat land som har formuesskatt har svakere økonomisk vekst enn landsom ikke har det. Men argumentet har ikke trengt gjennom stormen avrikingpåstander.

Det er bare 14 % av landets skattytere som betaler formuesskatt. Mendet er bare ca 1 % som betaler formuesskatt av det Høyre og andrekaller «arbeidende kapital»! Og det er denne ene prosenten som harde virkelig store formuene. De fleste skattytere betaler ikkeformuesskatt, fordi mange har en gjeld som er større enn formuen, sånettoformuen blir negativ. Noen har nettoformue som er underinnslagspunktet.

Allenorske borgere har i prinsippet samme ytringsfrihet. Men det er ikkeriktig alle borgere som har samme ytringsmulighet! Har man et parmilliarder i formue, oppnår man mye lettere å bli intervjuet av destore avisene enn om man bare har et par-tre millioner i gjeld. Entendet man har på hjertet er banaliteter eller djupe filosofiskebetraktninger. Så selvfølgeligklarteman å få valgkampen til å dreie seg om denne ene tingen somrikinger synes å være opptatt av – formuesskatten.

Deter ikke mulig å få oversikt over hvor mange millioner rikingene harbrukt på å påvirke opinionen mot formuesskatt – gjennom åpneeller anonyme «aksjoner», gjennom egne nettsider, gjennomuttalelser til mediene, gjennom oppkjøp i partienes valgkamper. Etbetydelig antall titalls millioner er det nok. Og det er mer derdet kommer fra: Neste gang blir påvirkningen enda mer systematisk ogkoordinert, enda bedre finansiert. For hvis folk som Spetalen kanhåpe å spare 50 millioner i året ved en engangsinvestering på 10millioner i partiene, så gjør de det. Så eventyrlig avkastning harde sjelden eller aldri hatt på sine oppkjøp.

Detlyktes bare nesten denne gangen. Venstre over sperregrensa ville ikkeha hjulpet: De kunne ha fått 4 utjevningsmandater. Men de villeantakelig ha tatt 2 fra hver av sidene. Da ville de rødgrønne hafått 86 i stedet for 88; de besteborgerlige ville ha fått 83 istedet for 81. Venstre måtte ha fått alle de fireutjevningsmandater fra de rødgrønne for å få et borgerlig flertall på85-84, og den muligheten vat aldri der.

Oligarkenegir ikke opp. Vi må regne med at de konsoliderer seg fra sin base iSveits og intensiverer angrepene på eiendomsskatten – gjennommediene, på nettet, gjennom større oppkjøp i partiene. Krigskassaer bortimot utømmelig. Regn ikke med at det blir mindredesinformasjonfra den kanten.

Formuesskattmotstandere har ett halvgodt poeng: De er svært opptattav småbedriftene, der eierne må betale skatt av verdien påproduksjonsmidene. Denne bekymringen er det lett å forstå og åimøtekomme. En trenger bare å øke bunnfradraget, det vil siinnslagspunktet for formuesskatt, som i dag er 1,76 millioner. Hvisden økes til – - -

Ø – vent litt. Jeg kommer tilbake med et godt forslag så snartjeg har funnet igjen skattemeldinga mi.

Jeg ønsker det nye Stortinget lykke til med de virkeligeproblemene.

 

Tafor eksempel Gunhild Karoline Hilmarsen på 31 år.Til hun gikk siste år i videregående var hun ei blid og aktividrettsjente: Hun spilte fotball på damelaget til Midtre Tolpinrud;hun gikk på ski og trente styrke. På ei treningssamling ble hunalvorlig sjuk med høg feber og influensasymptomer. Hun hanglet seggjennom avgangseksamen og russetid. Hun hadde tenkt å avtjeneverneplikt, men det ble umulig med hennes tilstand. Hun ble fritatt.

Hun kom seg fra influensaen, men ble aldri ordentlig friskigjen. Hun prøvde å ta opp igjen idrettsaktivitetene sine. Hvergang hun hadde trent og anstrengt seg litt, ble hun så sliten at hunmåtte holde senga. Hun ble boende hjemme hos foreldrene. Hun skaffetseg noen småjobber for å «spare opp penger til studiene». Nårhun hadde stått på bensinstasjonen et par dager, var hun så slitenat hun måtte holde senga resten av uka.

Fastlegenfant omsider ut at hun hadde hatt kyssesjuken, men nå var hun kvittden. Sliten fortsatte hun likevel å være, og hver gang hunanstrengte seg, ble hun verre. Hun ble sendt til spesialist og fylteut alle slags spørreskjemaer som beskrev tilstanden. Spesialisteneklødde seg i hodene. Ikke hadde hun anemi, ikke hadde hunfibromyalgi, ikke hadde hun borreliose. Alle blodprøver viste at hunvar frisk som en fisk. Hun trengte nok bare å¨ta seg sammen.

Detgikk et par år. Hun tok seg sammen med forskjellige strøjobber. Deble kortvarige, sia hun alltid ble sjuk etter noen dager. Omsider komhun - etter mange henvisninger og med foreldrenes, fastlegens ogdiverse spesialisters hjelp – til en skikkelig klok og flink fyr påRikshospitalet. Han kikket på journalen hennes og på enda flereblodprøver; hun fylte ut spørreskjemaet hans, og til sist sa han«Hm, hm», skrukket pannen og fastslo at symptomene hennes kanskjekunne stemme med ME, eller «Utmattelsessyndrom». Men det er ensvært uklar diagnose uten sikre symptomer. Dessuten er det en plagesom man ofte vokser av seg, og kognitiv atferdsterapi bruker ofte åhjelpe. Hun fikk en henvisning til en veldig flink psykolog somsikkertt kunne hjelpe henne å ta seg sammen.

Hunfortsatte å bo hos foreldrene; hadde ikke råd til noe annet.Atferdspsykologen fylte henne med ny energi og tru på seg sjøl, såomsider somlet hun seg til å begynne på et studium. Måtte jo ha enutdannelse.

Flereganger i løpet av studiene ble hun så sjuk at hun måtte ta pause.Men hun tok seg sammen og hanglet seg videre, og seks år seinerehadde hun en bachelorgrad og en saftig studiegjeld. Hun søktejobber. Det tok et halvt års tid før hun fikk jobb som assistent ien barnehagen. Etter fjorten dager var hun så sliten at hun ikkeklarte mer. Diverse sjukemeldinger seinere ble hun enig medarbeidsgiveren at denne jobben var ikke noe for henne. Hun gikk påNAV og lærte å skrive CV samt å fylle ut arbeidsavklaringsskjema.Kontakten med NAV ble en jobb i seg sjøl: Hver gang hun hadde værthos saksbehandleren, var hun like sliten som etter ei uke ibarnehagen. Hun prøvde fortsatt å ta seg sammen, og det meintesaksbehandleren hennes at hun burde gjøre også.

Det bleto år med skjemaer og tiltak som hun ikke klarte å fullføre. Dahadde hun tatt seg sammen så mange ganger at saksbehandleren gikkmed på at hun var sjuk. Hun samlet legeerklæringer og sjukmeldingerog fikk hjelp til å søke om uføretrygd. Etter et års tid fikk hunavslag. Dermed ble nye runder med tiltak, arbeidsavklaring oglegeerklæringer. I NAV var man fortsatt ikke sikre på at hunegentlig hadde ME, eller at ME egentlig er en sjukdom. Kanskje hunbare trengte å se litt lysere på situasjonen, komme seg ut blantfolk og ta seg sammen?

Hun tokseg sammen så mye at hun ble sengeliggende i en måne. Så fikk hunhjelp til å skrive en ny søknad om uføretrygd, og nå ble dengodkjent etter bare åtte måneder.

Hunskaffet seg en hybelleilighet der hun såvidt har råd til å bo. Hunhar mobil og PC, men ikke bil. Seinest for to år sia var hun på enSydentur. Minsteytelsen hun mottar er (i år) 329.175 kroner. Når avdragene, husleien, maten, dasspapiret, varmen og telefonen erbetalt har hun fortsatt igjen 100 kroner i månen til å slå uthåret.

La gåat Gunhild Karoline har fått virkeligheten rett i trynet noenganger, faktisk hver eneste gang hun har prøvd å få til noe. Huner ikke brått så blid og positiv som hun var. Men nå har hun etslags fotfeste i livet, i hvert fall økonomisk. Vår felles rikdom,oljeskatten i Nordsjøen, sikrer hver og en av oss et utkomme vi kanleve av: 329.175 kroner til Gunhild Karoline, og 22.000.000 tilEquinorsjef Opedal. «For ælle folk er like, og griskokken er gla,»sang Alf Prøysen.

Ta såvår felles venn Øystein Stray Spetalen. Han hadde en formue pøå2,59 milliarder penger i 2023, og skattet 69,5 millioner. Det syneshan er blodig urettferdig, og det synes alle vennene hans også. (Nårdu har så mange milliarder, har du også mange venner.) Enda verrekan det bli i 2025, for da har fyren en formue på 5,5 milliarder,ifølge Finansavisen.Av dette kommer han til å betale ca 60 millioner bare i formueskatt!Er det ikke fælt?

Spetalenhar et stort samfunnsengasjement. Han har funnet tilbake til det somvirkelig gir livet meining: Familien og de åndelige verdiene. Han eren skikkelig idealist og gir millioner til forskjellige verdigeformål, som f eks H, FrP og KrF – dessuten til AKSJONEN FOR ENBORGERLIG VALGSEIER, som kjøper anonyme helsider i landets størsteaviser. I disse annonsene framgår det hvor drepende det er fornæringslivet med all denne skatten. Ikke minst formueskatten.

Nålover alle vennene han har skaffet seg at han skal slippe den fæleformueskatten, bare de vinner valget. Så hvis han investerer 10millioner i disse partiene, kan han få seksfold igjen på valgetsdag, for å uttrykke det bibelsk, og slik hans hjertevenner i KrFville ha sagt det. I så fall får han en prosentvis avkastning påparti-investeringene sine som LANGT overgår avkastningene han ellershar oppnådd på så kort tid på andre aksjer. Hos KrF får han ogandre milliardærer utvilsomt sin lønn i himmelen, men sannelig fårde den her i jammerdalen også.

Åkjøpe seg inn i valgkampen til et parti er altså en av de allerbeste investeringene det er mulig å gjøre.

Menskal Staten ha råd til å yte milliardærene tilstrekkeligrettferdighet, må det bli slutt på alt det vanvittige sløserietsom Staten driver med. Blant annet syr den puter under arma på folksom burde klare seg sjøl. FrP, for eksempel, veit at det er sunt forungdommer å ta seg sammen og komme ut i arbeidslivet. Derfor skaldet bli slutt på uførepensjon til folk under 40: De får skaffe seget ærlig arbeid å leve av. Da øker produktiviteten i Norge også.

For atSpetalen skal slippe de seksti millionene i formueskatt og skapeproduktivitet het her i landet, må vi altså ta bort de 329.175kronene som Gunhild Karoline mottar. Det går 182 sånneminsteytelser på Spetalens skattelette, men sånn må det gjøres:Det er jo blodig urettferdig med all denne skatten som han måbetale, bare fordi han er norsk!

Idet norske demokratiet har Gunhild Karoline Hilmarsen og ØysteinStray Spetralen nøyaktig én stemme hver. De kan altså påvirkevalgutfallet akkurat like mye, begge to – til sin egen fordel,eller til fordel for andre verdier som de måtte ønske å støtte.Begge har jo samme rett til å kjøpe seg inn i partier og lagehelsides annonser også.

Ellerkanskje ikke. Det er vel egentlig rett og rimelig i demokratiet vårtat den som har mest penger, også kan påvirke og bestemme mest.Tross alt må vi jo sørge for at det lønner seg å være søkkrik –hvorfor skulle noen gidde å bli det ellers?

Du finner henne ikke i telefonkatalogen.

Hvis hun hadde vært «Ung ufør», ville ytelsen ha vørt 385.143,-. Men da måtte hun ha blitt sjuk før hun var 26 år, og det rakk hun ikke å bli. Rettere sagt: NAV har ikke rukket å godkjenne at hun var sjuk før hun var 26.

Det er, som du veit, fullt mulig å fordoble sin milliardformue uten å ha fem øre i inntekt. Derfor er det så hårreisende ille at folk må betale skatt av formuen LIKEVEL: For å betale denne skatten, må de ta ut litt av formuen som inntekt, og da blir det sannelig inntektsskatt OGSÅ! Er det rart milliardærarvingene flykter til Sveits?

Reiged kommer hjem

Reiged avid Khumhadde sanket hell og lykke øst på høgsletta Elyar Bondo. Detgjorde han hvert år på denne tida. Han gikk den lange turen aleine,ettersom bestefar Nukeide var blitt for skrøpelig til å ta følge.De grønnskimrende krystallene brukte å ligge strødd i fjellet hverseinsommer. De dunstet fort bort, derfor måtte en være der når dedukket opp, plukke dem raskt og legge dem på et mørkt og tørtsted.

De små, sprøkrystallene hette egentlig weileki. Ingen visste hvorfor de dukketopp på denne tida. Men alle visste at de førte hell og lykke medseg. Derfor var det flere enn Reiged som lette etter dem. I år haddehan funnet mindre enn vanlig: Sekken var bare kvart full, enda hanhadde sanket i ti døgn. Nå måtte han hjem. Det bar mot dentravleste tida på garden Nigel Khum: Byte skulle skjæres; bær ogepil skulle plukkes og syltes. Så skulle det slaktes, for ikke alledyra kunne fóres gjennom vinteren. Alt skulle organiseres, og Reigedvar ikke sikker på at bestefaren klarte det aleine lenger.

Dette var denandre innhøstinga. Midt på sommeren brukte de å slå graset ogkviste lauv til fór gjennom den lange vinteren. Nå var den lengsteog viktigste innhøstinga snart i gang, og han måtte være hjemme oghjelpe til.

Han håpet hanhadde nok hell og lykke til å trygge fred og velstand et år til.Det bar mot en slik illvinter som bestefar hadde snakket om, lik densom inntraff da Reiged var ett år. Sjøl hadde han ingen klareminner om den, men folk i landsbyen og på nabogardene snakket om denennå.

Landskapet rundtham var ei steinete slette med flekker av tørt gras og lyngblomster.Her og der stakk det opp tuster av spinifaks; sylskarpe nåler somkunne stikke tvers gjennom de solide sålene hans. I nord og vestløftet takkete fjell seg mot en mørkrosa himmel. Et par bekkerbykset surklende nedover skråningene, den samme vegen som Reigedfulgte. Lengre nede samlet bekkene seg til ei elv, Velek Ta, som rantforbi garden hjemme på veg til å forenes med den store flodenVeheike.

Svermer avkalikitter summet rundt ham. Bølingene av vertsdyra deres,langhornete beiker, hadde trukket innover mot den store breen. Destostørre interesse viste de for Reiged, som stadig måtte knuse enslik en før den fikk begynt å suge blod.

Lufta hadde enskarp smak av høst. En flokk gusetter fløy i formasjon mot sørmens de fløytet sørgmodig. - God tur, tenkte Reiged, mens hanfunderte på hvilke merkelig land og landskaper disse fuglene villese på sin ferd. Det var ikke første gang han lurte på slikt.

Reiged var en ungmann med lange bein, magert ansikt, en svart manke over det smalefjeset og et tenksomt uttrykk i de mørkeblå øynene. Han hadde etpistrent skjegg i flekker nedover kjaken etter ti døgn borte frabestefars barberkniv. De to sikksakk-stripene som var tatovert inn ikjakene hans viste at han var en mann fra Velek-dalen. I landsbyenhadde mennene fire hakk i mønsteret. Lengre nordover hadde de andremønstre.

Han hadde lettfor å le, men han hadde hørt at folk kalte ham oppfarende. Sjølmeinte han at han var lett til sinns og bekymret seg lite fortenkelige katastrofer. Av og til kunne han falle i tanker om livet,døden og evigheten, om alt som fantes i den uendelige verden som hanaldri skulle få oppleve. Da hendte det at han tenkte: - Hvorfor kanjeg ikke leve evig? Hvorfor kan jeg ikke reise til alle steder ogverdener og oppleve alt, før jeg reiser hjem igjen til Nigel Khum? I livet sitt hittil hadde han ikke besøkt alle landsbyene her iOdeka en gang, og Odeka var bare en ørliten flekk i det store riketAgadan... Kanskje, tenkte han i sine mest melankolske øyeblikk,skulle han aldri komme lengre ut i verden enn hit. Riktignok varlandsbyen Odeka Bat og slektsgarden Nigel Khum utvilsomt de bestesteder en kunne leve her i verden. Men det ville ha vært fint å seresten av verden også.

Men hendte det sånoe som fanget oppmerksomheten (og det gjorde det ofte), forsvantmelankolien like fort som den var kommet. - Reiged var en nyfiken ungmann som tenkte på mangt og mye, men han brukte ikke å gruble lengeom gangen.

Og akkurat nå,mens de lange beina hans fant vegen nedover mellom stein, rysslyng ogspinifaks, var sinnet hans fylt av alt annet enn melankoli. Igjen lothan tanken kretse rundt Ydis avaia Nemeke, som etter hans skjønnmåtte være den vakreste og klokeste jenta i hele Agadan: Et ovalt,lyst ansikt, med en bred munn som smilte underfundig hver gang de blåøynene hennes møtte hans egne mørke. Ydis! Han såg for seghoftene hennes og de spenstige låra, så perfekt kvinnelige som detvar mulig for sånne kroppsdeler å være. Han funderte til øynenehans ble blanke på hvordan det ville kjennes å holde disse hoftenefast mellom hendene.

Ydis brukte åvære blant hjelperne når kornet skulle skjæres. Hun arbeidet rasktog presist med de lange, smale hendene sine og hadde vanligvis gjortunna akkorden sin før alle andre. Da reiste hun seg og smilte. Oftetil Reiged.

Når han komhjem, ville hun allerede være der, for nå var høsten i gang. Varhun skuffet fordi han ikke var tilbake ennå? Han måtte vaske seg oglåne barberkniven til bestefar før hun rakk å se ham. Hun haddevært med og lauvet i sommer, og da hadde hun nestenlovet at neste gang de møttes,da... - Tanken spant videre på frydefulle muligheter mens beina fantvegen videre av seg sjøl.

Det var så seintpå året at sola nesten ikke kom opp. Den sirklet et lite stykkeunder synsranda, kom såvidt over horisonten midt på dagen, ogduppet litt djupere midt på natta. Helt mørkt ble det aldri;himmelen skiftet bare fra rosa til djupere fiolett. Alle de synligestjernene prikket et mylder av lysende hull i himmelduken, uansetttidspunkt på døgnet. Nye stjerner steig opp over vidda i øst, likeraskt som andre forsvant bak fjellkammen i vest. Stjernene skintetilsammen så klart at det aldri ble helt mørkt. De fleste ogstørste skinte i rødt, noen i gult, noen få i hvitt.

Han bråstoppet:I lyngen foran ham gnistret en nevestor, grønn krystall! Den var myestørre enn de ertene han hadde funnet hittil. Han tok den opp ogkjente hvordan det sitret i handa ved berøringa. Han holdt denforsiktig: Krystallene var ganske sprø og lette å knuse; det varvanlig å male dem til pulver som en strødde ut over jordet, til godavling neste år. Noen få beholdt en i huset for å sikre hell oglykke innomhus.

Han fant en litenskinnpose og pakket krystallen omhyggelig inn i den. Så la han posenpå plass i et eget lite rom i sekken. Denneville han gi til Ydis. Da skjøntehun nok hva for en framifrå ung mann han var; dyktig og heldig,omtenksom og generøs! Og at han hadde spesiell omtanke for henne.Han plystret og småsprang nedover den bratte stien. Det var lystnok til at han kunne springe hele natta, om han ville.

Midt på nattanådde han det store feltet med villgras, de underlige skapningenesom hadde levd her før menneskene kom. De hersket fortsatt overstore deler av fastlandet – mest langt i nord og høgt i fjelletder ingen hadde anstrengt seg for å utrydde dem. Villgraset var ikkegras; det var verken dyr eller planter eller sopp, men forskjelligeskapninger som hadde utviklet seg her gjennom millioner av år, etterhva bestefar Nukeide hadde forklart. Noen av dem levde av lys, andreav å spise hverandre, og mange levde av begge deler. Noen kunne ståi lang tid med noe som liknet røtter plantet i bakken; så kunne detrekke opp disse røttene og gå, trille eller løpe til et nyttsted. Ute på dette feltet kunne han se åtte-ti slike vandretrær,som de ble kalt; noen mer enn mannshøge, andre mindre. Noen sto heltstille. Andre igjen – kortere og buttere – hadde lange stilkermed en slags blader som de veivet med. Ellers besto feltet av etteppe av ørsmå skapninger, alle forskjellige; noen som beveget seg,andre som sto stille. De hadde mange farger, men blått i mangevalører gikk igjen.

Reiged gikk i enstor bue rundt dette feltet, sjøl om det ofte var hell og lykke åfinne her. Det gikk rykter om folk som hadde forsvunnet sporlaust islike områder. Historiene handlet alltid om hendelser fortellerenhadde hørt om, aldri om noe vedkommende hadde opplevd. Så Reigedvar skeptisk. Han likte bare ikke den følelsen som det fremmedelivet ga ham. Derfor gikk han rundt, slik de fleste han kjente villeha gjort.

Av og til kom detlyder der ute fra: Klikk, klirr, fres. Snakket de? Truet dehverandre? Ingen visste hva disse lydene betydde.

Ingen av disseskapningene var spiselige. Hvis en på en eller annen måte fikk demi seg, gikk de tvers igjennom uten å bli fordøyd. Men noeninneholdt giftstoffer. Enkelte kunne kokes, veves og sys til klærog tepper, så de var ikke helt unyttige. Men slikt arbeid burdegjøres av folk som virkelig kunne det, ellers kunne det være farligpå grunn av giftene.

I historiebokasto det at kampen for livsrom hadde vært hard: Modikene hadde reistover slettene og utryddet det stedlige livet. Så spredte de jord ogfrø fra Gamle Jord og forbedret jordsmonnet, og deretter spredte dealle de skapningene de hadde med seg. Slik hadde store områderkommet under menneskenes herredømme for to tusen år sia. Men hviset område som var ryddet for gammelt liv ikke ble fylt opp med detnye livet, ville det gamle komme tilbake.

Inne i feltet vardet et svart område som ikke hadde vært der før. Noen hadde værtder tidligere på året og rakt sammen vandrelav. Titusenvis slikesmå skapninger kunne danne store tuer. Hvis noen hadde hentetvandrelav her, hadde de hatt en bestemt hensikt: Disse skapningeneinneholdt ørsmå mengder jern som kunne smeltes ut hvis en steiktedem lenge uten å slippe til luft. Natuler hadde ikke lov til åutvinne jern. Noen gjorde det likevel. Ingen ville angi dem:Savieten, landsbyens råd, brydde seg så lite som mulig, og ElekaWando var 4000 K borte.

Nok av sliketanker! Han ville heller tenke på Ydis. Han smilte mens han sprangnedover langs bekken. Litt lengre nede kom han til en opptråkketsti. Det var mange bønder som sanket weileki på denne tida. Ettersedvane hadde hver gard sine egne områder. Vidda var stor, ogmenneskene var få, så Reiged hadde ikke møtt noen på de tidøgnene han hadde sanket. Et par ganger hadde han sett folk langtborte og hilst med løftet hand.

Han fant enrasteplass og kokte sin siste porsjon av byte til en gul graut.Kosten på en slik tur ble ensformig; han gledet seg til kjøtt ogfrukt og ost, og et digert krus med øl, helst sammen med - -

Han trektetuniken rundt seg og la seg på bakken. Han låg ei stund og kikketpå himmelen. Den store, lysende spiralen var kommet fram. Spiralenvar stjerner, visste han, så langt borte at de bare syntes somlysfnugg, og så mange at de dekte halve himmelen som lysende støv.

Et sted iutkanten av denne spiralen var Gamle Jord, der menneskene hadde levdtil deres verden gikk under, og de sju rettferdige måtte flykte medsine sju tusen følgere. Bestefar hadde pekt dit han meinte at GamleJord befant seg. Så hadde han fortaltat der kunne menneskene fly; de kunne reise over og under havet ogmellom stjernene, og de kunne se og snakke med hverandre over storeavstander. De kunne se ut over hele Gamle Jord fra utsiktspunkterhøgt over skyene, og de kunne utføre mirakler i legekunst – fåknuste lemmer til å vokse ut igjen, reparere tankene i hodet tilfolk, gjenopplive døde.

Bestefar haddemange bøker, men dette sto ikke i bøkene. Bestefar hadde forklartat det var skrevet på skinnbrev som folk hadde sendt rundt mellomseg. Historiene som hadde stått der ble fortalt videre. Og kanskjevar disse historiene bare eventyr som folk i gammel tid hadde diktetopp.

I bøkene sto detat menneskene på Gamle Jord hadde holdt på med trolldom som førtetil forvirring, krig og ødeleggelse.Derfor måtte de sju rettferdige og følgerne deres rømme tilLagaliak. Her var all trolldom fra Gamle Jord forbudt. Takket væreslike forbud hadde menneskene levd i fred i to tusen år. Bøkene blelaget av modikene i Eleka Wando, så de var nok pålitelige.Skinnbrevene var skrevet av folk rundt omkring i bygdene, alt etterhva hver og én hadde husket, hørt eller funnet på.

Men Reiged lågog stirret mot den store, lysende spiralen og ønsket at han haddefått se alle miraklene disse menneskene kunne utføre. Når handøde, ville sjelen hans reise over det endelause havet, tilbake tilGamle Jord, og bo der i all evighet. Det ville ha vært fint å kommedit uten at en trengte å dø først, tenkte han.

Reiged sukket,trakk tuniken tettere om seg og tenkte på Ydis i stedet. Det tokikke lang tid før han sov og drømte gode drømmer.

Nedover dalendukket det opp kratt av tenn, deretter skog av akaier, beiker, furg.Vinden fra Agadan-bukta strauk ham over ansiktet. Denne vinden barvarmen fra havstrømmene inn over Odeka og skapte det milde klimaether, unntatt i illvintere som kom med ni års mellomrom. En slik envar i vente nå. Det ville ha vært godt å ha et stort lager medhell og lykke før vinteren satte inn. Innerst inne tenkte Reigediblant: Hvor mye av hellet er bare overtru? Sikkert en del. Menkanskje ikke alt. Så for sikkerhets skyld...

Han satte oppfarten. Beina fant lett vegen gjennom ulendet. På langturer somdenne brukte han aldri hest hvis han ikke hadde en stor oppakning;han visste at en veltrent mann kunne løpe fra en hest, bare løpetvar langt nok. - Nå trengtes dessuten begge hestene på garden.

Skogen tetnet,men stien ble tydeligere; han tok seg like raskt fram som i åpentlende. Så lysnet skogen ut på utsiktspunktet over Lybar-stupet. Derstoppet han. Dalen åpnet seg. Han såg ut over åkre, hager ogskogholt langs Velek Ta, der elva buktet seg nordover som et blåttband. Mellom de gulnende åkrene og de grønne skogene syntes det,med store mellomrom, runde boliger og avlange låver og fjøs.Åtte-ti garder låg nordover langs elva som gule perler på ei blåsnor. Mot nord tapte elvedalen seg i disen, men lengst i nord stakkde sagtakkete toppene i Odeka-kjeden opp, overtrukket med hvitt.Østover tetnet klyngene av trær til en mørk skog som strekte segubrutt like til Odeka-bukta. Et evig foranderlig syn under skiftendelys og skyer; likevel alltid velkjent, godt å hvile blikket på. Herhørte han hjemme.

Noe var rart: Åkrene låg gule så langt han kunne se; kornet var ikke skåret noested. På den øverste garden, Lybar Hen – var det dyrsom gikk i åkeren? Hadde kritternebrutt seg gjennom gjerdet? Det ville da Olaki avid Lybar og sønnenehans straks ha gjort noe med! Hvor var de? Bortsett fra kritternekunne han ikke skimte liv og bevegelse på hele garden. Olaki haddeen stor epilhage også; der burde det ha vært folk på arbeid. Mennei, ikke ett liv.

Hadde det hendtnoe hos Olaki? En ulykke som hadde rammet hele familien? Det måttehan finne ut, og hjelpe så godt han kunne. Han sprang enda raskere.Svetten høljet da han kom inn på tunet på Lybar Hen. De store,runde bygningene, bygd av flettverk og murt med leiresand, varvelholdt og vitnet om trygg velstand. Olaki ville ha alt i ordenrundt seg, og det var det også. Men hvor var menneskene?

Dørene tilhovedbygningen sto på vidt gap. Det surret i svermer av flyer ogannet utøy; uunngåelig på en gard med dyr, men derfor skulle ikkedørene stå åpne. Reiged sprang inn, gikk fra rom til rom og ropte.Ikke spor av Olaki eller de to hustruene hans. Ikke en lyd frasønnene eller minstejenta, som knapt kunne stabbe og gå. Møblervar veltet; et speil var knust – ett års ulykke, rakk Reiged åtenke.

Frokosten stoframme. Et par boller med graut var slengt utover golvet. Det måtteha vært kamp her, en kamp som Olaki hadde tapt.

Reiged haddealdri hørt at Olaki hadde ufred med noen. Han var en stor, sindigkar; snakket sakte og veloverveid, og alle brukte høre etter nårhan sa noe. Han hadde visst ikke våpen en gang, unntatt armbrøstensom alle bønder hadde, til bruk mot reval, sjakel og andre firbeintetjuvfanter.

Han gikk utigjen. Han hørte kakling fra hynsegarden, men ikke mer enn en kunnevente. Rovdyr eller rovfugl hadde ikke vært her, og heller ikketobeinte røvere. Han ropte høgt noen ganger, men fikk ikke annetsvar enn ekkoet fra Lybarfjellet. En oppskremt kulatt sprang overtunet med strittende pels. Reiged prøvde å lokke den til seg, menden freste og forsvant inn i krattet bak stien.

Bakken på tunetvar rotet opp. Mange føtter hadde tråkket her. Reiged bøyde seg ogundersøkte et spor: Det var rundt, tydelig; det liknet ikkemenneskespor, men heller ikke spor etter et dyr. Han fant flereslike. Et par parallelle striper av noe som var blitt slept overplassen: Hjulspor.

Hestene varborte. Ved hjørnet av den store låven fant han spor etter dem.Hestesporene og de runde fotsporene fortsatte ut på kjerrevegen sombandt gardene langs elva sammen, helt ned til brua over til landsbyenElya Bat.

Reiged snuste:Han syntes han kjente en brent dunst, som av svovel og køl når enblandet dem og slo hardt med en stein. Han merket også den velkjenteferten av store dyr og den skarpe lukta fra hynsegarden.

Han kjenteundring og litt engstelse: Verken Olaki, sønnene hans ellerhustruene hans ville ha latt de store, brunraggete kritterne tramperundt i åkeren hvis de kunne hindre det. De måtte ha forlatt gardenover hals og hode. Kanskje hadde de fått en beskjed som gjorde at demåtte dra. Men hva kunne det være?

Det fantes visstrøvere nordover mot Odeka Bat, tenkte han. Men de hadde ikke vågetseg sørover på mange år. Og ingenting var stjålet, etter det hankunne se: Bare menneskene var borte.

Reiged ristet påhodet. Bestefar visste nok hva som hadde hendt her. - Han fortsatteut på kjerrevegen, nedover mot de andre gardene. Det breie tråkketav fotspor gikk i samme retning. Hjulsporene også.

På den nestegarden, Wekat, sto det likeens til: Ikke spor av mennesker. Nehekiavid Wekat hadde ikke kritter, så det var ingen store, brune beistute i åkeren. Derimot hadde han en bugnende hage med frukt av mangeslag, og der skulle fem-seks plukkere ha vært travelt opptatt med åplukke, sortere, sylte, lagre. De var der ikke. Greiner var bøyd;frukter var revet ned på bakken; gjerdet var brutt ned på fleresteder. Spor etter runde føtter var overalt.

Med en synkendefølelse nærmet Reiged seg Nigel Khum. Det var en fin dag; sola rettunder horisonten overrislet himmelen med lys. I vest var den storestjernespiralen i ferd med å forsvinne bak synsranda. Vedmerkesteinen rett før han kom til Nigel Khum brukte han ofte setteseg ned og la synet av stjernene, stjerneregnet og landskapet fyllesansene. Her skulle han ha satt seg og lyttet til klukkene fra elvapå den andre sida av bygningene, og tenkt: - Denne rikdommen skaljeg ta vare på. Her vil jeg leve når det blir min tur å eie ogdrive, og finne ei kvinne jeg kan dele rikdommen med. Ydis, foreksempel -

Uroen i ham gaikke plass til slike tanker nå. I stedet sto han og lot blikketsveipe over bygningene, åkrene, hagene, kritterne som beitet langselva, nedafor gjerdet opp mot stien. Låven, full av frodig gras tilå møte vinteren med. Ante han bevegelse, bortsett fra kritterne?

Ikke et menneske.Ikke en gang bestefar, som skulle ha haltet omkring mellom låven ogstallen -

Han stivnet. Hanhadde ikke sett ned i grøfta på den andre sida av vegen; det gjordehan nå. Det låg tre skikkelser der, hulter til bulter. Han kjentevesten og den røde nakken til Olaki avid Lybar, ansiktet til hanseldste hustru, Nekeheito avaia Lybar, den blanke issen til Nehekiavid Wekat. Ingen av dem rørte seg.

Det svirretusammenhengende tanker i hodet hans mens han klatret ned i den djupegrøfta. Den var halvt overgrodd; det var derfor han ikke hadde settnoe da han kom ovenfra. Han veltet Olaki over på ryggen. Det rantsikkel nedover skjeggstubbene hans. Han var kald, og hjertet sloikke. Det fantes ingen sår på kroppen hans; arbeidsklærne varhele.

De andre var isamme tilstand: Uten liv. Uten sår. Nekeheito hadde øynene sperretvidt opp, som om hun ikke var i stand til å tru det som hendte.

Reiged klatretopp igjen. Han stirret i alle retninger. Der var Nigel Khum, dettrygge hjemmet hans. Nå var det kanskje ei dødsfelle. Og bestefar -?

Med øynene stivtfestet på hovedbygningen gikk han sammenkrøket over vegen, fantdekning bak busker og kratt så godt han kunne mens han listet segmot Nigel Khum.

 

Jegleser «Retningslinjer forobservasjon og utelukkelse av selskaper fra Statens pensjonsfondutland» påLovdata, kunngjort 30.12.2014, seinere endret hist og pist, men utenradikale tillegg eller fradrag. I disse retningslinjene står det bla:

§4. Kriterierfor atferdsbasert observasjon og utelukkelse av selskaper

Observasjoneller utelukkelse kan besluttes for selskaper der det er enuakseptabel risiko for at selskapet medvirker til eller selv eransvarlig for:

a.

grove eller systematiske krenkelser av menneskerettighetene

b.

alvorlige krenkelser av individers rettigheter i krig eller konfliktsituasjoner

c.

salg av våpen til stater i væpnede konflikter som benytter våpnene på måter som utgjør alvorlige og systematiske brudd på folkerettens regler for stridighetene

d.

salg av våpen eller militært materiell til stater som er omfattet av ordningen for statsobligasjonsunntak omtalt i mandatet for forvaltningen av Statens pensjonsfond utland § 2-1 andre ledd bokstav c

e.

alvorlig miljøskade

f.

handlinger eller unnlatelser som på et aggregert selskapsnivå i uakseptabel grad fører til utslipp av klimagasser

g.

grov korrupsjon eller annen grov økonomisk kriminalitet

h.

andre særlig grove brudd på grunnleggende etiske normer.

Israelsulovlige okkupasjon og gradvise, systematiske annektering avVestbredden har pågått sia 1967. Jeg kjenner ikke til at noenansvarlig myndighet i Norges land i alle disse åra har betvilt atannektering av palestinsk land, i tillegg til systematisk fordrivelseav beboere, utgjør brudd på folkeretten. I Norge betrakter vifolkeretten som en grunnleggende etisk norm.

Annekteringskjer ved utbygging av infrastruktur, bygging av bosettinger medskoler og kjøpesentre, vakthold, tilegnelse av eiendom, rasering aveksisterende bebyggelse og beplantning. De 750.000 israelskebosetterne og bosetningene deres er fullstendig integrert i Israelssamfunnsliv og økonomiske virksomhet. Bosetningene finansieres avisraelske banker; kjøpesentrene eies og drives av israelske kjeder,bevoktes av israelske vaktselskaper, overvåkes med teknologi somutvikles og distribueres av israelske selskaper. Med andre ord:Slike virksomheter bidrar og har bidratt til brudd på folkeretten iår etter år etter år – eller i hvert fall har det svært lengevært «uakseptabel risiko for at selskapene medvirker til ellerselv er ansvarlig for» slike brudd!

OgnÃ¥r det gjelder krigen pÃ¥ Gaza... Drap pÃ¥ sivile. Drap pÃ¥helsepersonell. Drap pÃ¥ journalister. Utsulting av befolkningen.Tvangsfordrivelse. Osv, osv. Er det nødvendig Ã¥ si noe mer om folkerett, menneskerettigheter og sÃ¥ videre? 

Lovensformuleringer utgjør en del av fondets eget regelverk:https://www.nbim.no/no/ansvarlig-forvaltning/etiske-utelukkelser/. De er altså en viktig del av oljefondssjefens jobbeskrivelse.

BådeTangen og hans godt betalte medarbeidere leser nyheter. Derfor harde sikkert hørt om både okkupasjonen av Vestbredden og krigen påGaza. De skjønner sikkert også at hvis man foretar investeringervia en israelsk fondsforvalter med tette bånd til Israels regjering,kan det være stor risiko for at handelen blir utført ut fra andreoppfatninger om «folkerett» og «menneskerettigheter» påVestbredden og i Gaza enn de som det norske Stortinget legger tilgrunn.

Deter absolutt ingenting som hindrer Oljefondet i Ã¥ følge sine egneregler for aksjehandel helt uten Ã¥ vente pÃ¥ anbefalinger fra eteget etikkrÃ¥d eller inngripen fra Finansministeren! Tvert imot; deter jobben deres. De er vaksne folk med vaksne lønninger og vaksentansvar. 

Detteansvaret har fondet ikke tatt. Bruddene har antakelig pågått sålenge fondet har handlet med israelske aksjer.

Oljefondsjefener ikke en lærling i aksjehandlerfaget. Så når han ikke har klartå gjøre en så viktig del av jobben sin, bør han få seg enenklere jobb med et ansvar som han klarer å ivareta.

 

I sommer har jegsovet på verandaen, slik jeg bruker å gjøre hver sommer. Tilforskjell fra alle tidligere år har jeg ikke fått ett enestemyggestikk. Ikke en eneste gang har jeg hørt den iltre summinga retti øret akkurat idet jeg holder på å sovne.

Jeg har kjørt attog fram til Oslo atskillige ganger i år. I meg har bompengepugerneen god kunde! Så har jeg kjørt noen ganger til Gjøvik, Harestua,Hønefoss og andre metropoler – samt daglige utfarter til lokalemetropoler som Jaren, Brua, Vassenden og Nesbakken. Ikke en enestegang har jeg måttet tørke et insekt bort fra frontruta: Ikke eiflue, ikke en klegg, ikke en knott, ikke ei marihøne. Nada.

Det var ingenvårkonsert fra buskaset i år. Jo, et par ganger hørte jeg ensvarttrost. Så ble den taus. Kråke og skjor hører jeg riktignokstadig; disse lure røverne er vinnere i kampen for tilværelsenfordi de fråtser på all søpla som vi mennesker produserer. - Mengjøk og sisik, trost og stær? Ikke et pip.

Biologeneforteller oss det vi sjøl kan observere fra dag til dag: Denkatastrofale nedgangen i bestandene av insekter fortsetter, bådeglobalt og lokalt. Bestandene av fugler stuper like bratt.

Jeghar prøvd å gi mitt vesle bidrag til bier, humler, veps og andresummende skarer ved å la ugraset gro omtrent som det vil i sommer. Da har det vist seg at ugraset også har blomster! Ikke bareløvetenner, rødkløver, hvitkløver og prestekrager, men ogsårøde, hvite, lilla og blå blomster som jeg ikke kan navn på i alleslags størrelser og fasonger. Og de aller fleste av disse blomstenefår besøk av årevinger, legger jeg merke til. Så mens monokulturene brer seg så langtøyet kan se, i form av granplantasjer, havreåkere og robotkliptepynteplener, har årevingene et ørlite fristed på denne vesleflekken av fedrelandets jord.

Det hjelper jo ikke stort i detstore bildet. For der ute ruller utryddelsesmaskinene ustoppeligvidere: Nye seksfelts motorveger gjennom våtmarkene, nye hyttebyer,nye skogsbilveger inn i de siste restene av gammelskog. Flatehogst,grøfting, drenering.

Med klimamålenegår det så som så. Virkelighetsfjerne fantaster, i og utaforregjering, snakker fortsatt om «halvannengradsmålet», sjøl omdette målet ble passert i 2024. Temperaturene stiger videre,upåvirket av det grønne ordskiftet.

Jeghar nok bedre råd enn Spetalen, familien Hagen og andremilliardærer. Derfor trenger jeg ikke lenger, i motsetning til de stakkarsrikingene som betaler helsidene til «Aksjonen for borgerligvalgseier», å tenke på min egen bankkonto når jeg skal stemme. Jeg er mye mer opptatt av hvordan etterkommerne mine skal få det ien stadig mer utpint og stadig mer brutal verden. Da er det et parting som er viktige for meg: Hvilke partier vil bevare de sisterestene av naturmangfold? Dessuten: Hvilke partier vil beskytte denvesle lommen av demokrati, rettssikkerhet og personlig frihet som vifortsatt lever i – og i beste fall gjøre hele verden til et littbedre sted å leve i?

Så jeg setter oppmin egen valgomat ut fra det som faktisk er viktig, ikkeut fra promillene i enda mer forbruk og enda mindre skatt.Skatteplagen får de stakkars milliardærene bekymre seg om.

Valgomatenejeg spør – NRK, TV2, VG, BT – spretter stadig opp med firepartier: Venstre, MDG, SV og Rødt. - Hva! Når det gjelder denesten, men ikke helt, reformerte gammelstalinistene, er de ikkeakkurat førstevalget mitt når jeg etterspør rettssikkerhet ogpersonlig frihet, for å si det forsiktig.Det samme gjelder deres litt bleikere rosa naboer i SV, som alltidhar et varmt og bankende hjerte for enhver despot et annet sted iverden, gjerne i Latin-Amerika, så sant vedkommende er «sosialist»og står opp mot den fæle kapitalismen. (Castro. Chavez. Maduro.Ortega. Etc.) SV og Rødt får 10 minuspoeng hver, for sin historiske(og fortsatte) forkjærlighet for alle slags diktatorer i den tredjeverden. (Nei, heller ikke Hamas blir spiselige fordi om Israel er enapartheidstat.) 0 til hver av de andre.

Rødtog SV har også, i likhet med Ap, et større og varmere hjerte formennesker som har det vondt og vanskelig enn alle andre. Derforslutter de aldri å finne nye, gode formål som den utømmeligestatskassa kan bruke penger på. Med stadig flere gode formål kommerdet stadig flere offentlige velgjørere og portvoktere: Stadig merforvaltning, og stadig flere forvaltere og formyndere, altså.

Det må være noesom ingen av valgomatene har tenkt på å spørre meg om. Noe sliktsom: «Ønsker du flere byråkrater? Ønsker du mer regulering avditt daglige liv og virke? Regler for fargen på tapetet, mønevinkelog bredden på garasjeporten? Ønsker du flere skjemaer ognettsider du må bruke til å søke om løyve og lov? Ønsker dupolitisk korrekt overoppsyn med dine tanker, ord og gjerninger?» Foreksempel. Hadde jeg svart JA på sånne spørsmål, ville nok Rødtog SV, og ikke minst Ap, ha vært mulige valg for meg. Men som deter, har jeg klart å stemme ved alle Stortingsvalg fra 1965 uten åstemme en eneste gang på et formynderparti. - Nei til formynderi ogbyråkrati: 10 poeng til de borgerlige partiene og MDG; 0 poeng tilresten.

Men altså, miljø:Hele buketten av partier er FOR både naturvern og reduserteklimagassutslipp. I hvert fall i prinsippet. Men når det kommer tilpraksis, så gjelder det nesten alltid «å ha to tanker i hodetsamtidig». Det betyr at man med stor sinnsro kan drenere den sistefroskemyra, bare det skjer på en miljøvennlig måte! «Vi vil byggeden nye riksvegen gjennom våtmarkene på en måte som kommer naturentil gode.» Hvordan i all verden har naturen klart å overleve i alleårmillionene før de naturvennlige utbyggerne dukket opp for åhjelpe den?

Jeg ser ett partisom i praksis går inn for å stanse drenering, flatehogst,nedbygging av våtmarker og hogst av gammelskog. Tre andre følgerdem et stykke. 10 poeng til MDG; 5 hver til Venstre, SV og Rødt.

Nårdet gjelder klimagassutslipp, så sverger alle som en – med etmulig unntakfor MDG – til reduksjon i form av bokføring: Det vil si at desetter «bio» foran navnet på et drivstoff, for eksempel etanoleller diesel, og på grunn av disse tre magiske bokstavene slipperikke dette drivstoffet ut CO2 når det brenner.Begrunnelsen er at biodrivstoff ikke slipper karbon fra det fossilelageretut i atmosfæren. Neivisst, men det slipper karbon fra lageret ijordsmonn og vegetasjon ut i atmosfæren, og virkningen er akkuratden samme som om karbonet kom fra en kilde lengre nede i bakken.Dette finnes det utallige grundige, vitenskapelige studier av, ogalle konkluderer med at «bio»energi gir akkurat samme klimaeffektsom tilsvarende fossil energi. (Minst! For med «bio» - f eks frapalmeolje – følger det ofte arealbruksendring, som fra myr tilplantasje, og det gir et ytterligeretilleggtil utslippene.)

Likevelpågår tvangsinnblanding av etanol i bensinen og av palmeolje idieselen fortsatt og bokføres som utslippsreduksjoner,stikk i strid med grunnleggende vitenskap. Men til stor glede forleverandører av slik «bio», som gjerne er pådrivere i denne delenav det grønne ordskiftet.

Ja,sier du, - men karbonet som slippes ut fanges jo opp igjen av nyevekster? Javisst. Altkarbonsom slippes ut i atmosfæren fanges opp av vekster etterhvert. Detkalles karbonkretsløpet. Men det tar tid.Skullebokføringsjukset være gyldig, måtte det sprette opp fullvoksneoljepalmer på Tynset i samme øyeblikk som palmedieselen brennes opppå Tynset. Det tar mange år, akkurat som med andre karbonutslipp,og i mellomtida utøver CO2 – den være seg fossil eller«biologisk» - sin klimavirkning. Og palmene plantes ikke påTynset, men i drenert våtmark i Indonesia.

Dette bokføringsjukset ble innført av en miljøstatsråd fraVenstre. Deretter har samtlige partier brukt jukset til å påberopeseg klimakutt som bare finnes i fantasien. Om noen fortjener pluss imargen for gode klimatiltak, så er det i hvert fall ikke Venstre.Ikke Ap, H, FrP eller SP heller. Inntil MDG uttaler seg om effektenav all denne «bioenergien» lar jeg tvilen komme dem til gode. -Ingen nye oljefelt åpnes, og Norge må forberede seg på overgangenfra solnedgangsindustrien i Nordsjøen til nyere teknologier:Uforbeholdent fra MDG; litt mer lunkent fra Venstre, SV og Rødt. 10poeng for klimaet til MDG, 5 til Venstre, SV og Rødt, 0 til resten.

Detpågår to store kriger i verden som angår Norge svært direkte:Palestina og Ukraina. Når det gjelder førstnevnte, har fire partiervært svært klare og samstemte: 4. juni stemte SV,Venstre, Rødt og MDG for at Norges Bankikke kan investere i selskaper som selger våpen til Israel, eller iselskaper med folkerettsstridig virksomhet på okkuperte områder.De ville ikke at Oljefondet skulle investere i «israelskemyndigheter eller foretak, verdipapirer utstedt i israelsk valuta,fast eiendom eller infrastruktur lokalisert i Israel eller ieiendomsselskaper, infrastrukturselskaper, eiendomsfond,infrastrukturfond eller lignende konstruksjoner som har som primærtformål å investere i Israel».Da dette forslaget ble avvist av «styringspartiene», kaltepartileder Hermstaddet et svik mot prinsippene om menneskerettigheter og internasjonalrett. – Nårvi som nasjon velger å fortsette investeringene i et regime sombryter folkeretten, sender vi et klart signal om at økonomiskgevinst går foran all etikk, sa han til NTB. - 10 poeng til hvert avde fire partiene, 0 til resten. OK, da: 5 trøstepoeng til Ap, takketvære Barth Eide.

En sværtavgjørende ting som valgomatene ikke legger særlig vekt på erNorges plass i verden. Som liberalist var jeg i si tid tilhenger avEF. Så ble unionen et politisk integreringsprosjekt, og da ble jegEU-motstander. Men nå ser verden helt ansless ut.

Atlanterhavet er iferd med å bli veldig bredt. En mafiastyrt imperialistmakt i østrykker stadig nærmere, stadig mer truende. I det lange løp vilEuropa måtte stole på egne krefter i forsvaret for demokrati,frihet og rettsstat. Det forsvaret må vi være med på, i likhet medNorden forøvrig. To partier har tatt klart standpunkt for medlemskapi EU: 10 poeng til MDG og V. Tre partier vil sannelig ha oss ut avEØS også! 10 minuspoeng til hvert av dem. 0 poeng til de øvrige,som tar standpunkt fortløpende etter meiningsmålingene.

Forsvaretav Europa begynner i Ukraina. Støre & Co har bevilget akkurat såmange milliarder til støtte for Ukraina som de kan få alle partienei Stortinget med på: Det betyr at støtten bestemmes av dem som vilaller minst, SVog Rødt. Venstre har gått inn for en kraftig økning av støtten.MDG har vært krystallklare: Norge har tjent mer enn 1.000 milliarderekstra påPutins krig, iform av økte gasspriser.Disse tusen milliardene vil MDG flytte fra Oljefondet til et fond somskal styrke Ukrainas forsvar – både ved investeringer i Ukraina ogved økte våpenforsendelser.

Vestens støttetil Ukraina har hele tida vært preget av litt for lite, litt forseint. Frykten for å gi Ukraina så mange og så gode våpen atPutin kunne bli irritert var hovedårsaken til at den ukrainskemotoffensiven stanset opp, ifølge flere analytikere. Nå holder vipå å gjøre den samme feilen igjen, med store løfter og halvstorebidrag. De 1.000 milliardene kan sette en standard som setter Ukrainai stand til å overleve, i en kamp som er eksistensiell for bådeUkraina og resten av Europa. 10 poeng til MDG, 5 til Venstre, 0 tilresten.

Til slutt: Kulturog identitet! Alle er tilhengere av toleranse, inkludering, mangfoldog alle tenkelige honnørord fra godhetskulturen. Skulle bare mangle!MDG har gått enda et par skritt videre: For to år sia opptrådtesjarlatanen Pirelli Benestad på MDGs landsmøte. Pirelli Benestader, som du veit, opphavsperson til forestillingen om sju ellerkanskje åtte kjønn, som man kan veksle mellom etter tykkje og teft.PB ble dessuten avskiltet for sin liberale praksis med utskriving avpubertetsblokkere, hormonpreparater og anbefalinger om«kjønnsbekreftende» kirurgi. Det hindret ikke at (bruk detpronomenet som passer) ble hyllet som en kulturhelt formangfoldssaken på dette landsmøtet.

Nå er ikke MDGaleine om å bekjenne seg til den selsomme nye kjønnsreligionen.Tvert imot; så godt som alle partier har sluttet segt til trua påat kjønn er en følelse, en skjult sannhet som ikke kan etterprøvesmed objektive kriterier, og samtidig like flyktig og omskiftelig somhumøret. Denne trua er nå like fast forankret i offentligheten somdogmene om jomfrufødselen og Jesu himmelfart brukte å være. Åreise tvil mot denne forestillingen fører til offentlig fordømmelseog ekskludering (i inkluderingens navn), og i særlige tilfeller ogsåtil anmeldelser om hatprat. - Det vil si: Ett parti har ymtet om ati hvert fall i biologien finnes det to og bare to kjønn. Det måungene få lov til å lære på skolen, og lærer de det ikke, måforeldrene få lov til å si det, meiner dette partiet – altsåKrF.

Detmangler ikke på synsere som vil utvide også det biologiskekjønnsbegrepet – til sosialt, kromosomisk, følelsesmessig,psykologisk, anatomisk, osv osv kjønn. Noen av dem er ogsåbiologer. Til dem er det å si, med den verdenskjenteevolusjonsbiologen Richard Dawkins: «Thisridiculous article (shame on the once-great Scientific American)ignorantly misunderstands the nature of the sex binary: “Actualresearch shows that sex is anything but binary”. Sex is not definedby chromosomes, nor by anatomy, nor by psychology or sociology, norby personal inclination, nor by “assignment at birth”, but bygamete size. It happens to be embryologically DETERMINED bychromosomes in mammals and (in the opposite direction) birds, bytemperature in some reptiles, by social factors in some fish. But itis universally DEFINED by the binary distinction between sperms andeggs. You may argue about “gender” if you wish (biologists havebetter things to do) but sex is a true binary, one of rather few inbiology.» Ipåfølgende retorikk har Dawkins etterspurt hvilke epokegjørendefunn som ligger bak påstanden om at «biologisk kjønn er etspektrum»: Hvor er de mellomstore kjønnscellene, midt mellomsædceller og egg? Når ble Nobelprisen for en så revolusjonerendeoppdagelse delt ut? Han fikk ikke noe svar.

Dethadde vært fint om kunnskap fra evolusjonsbiologien hadde værtstuerein også i Norge, ikke minst i skolen. 10 poeng til KrF (!), 10minuspoeng til MDG, og 0 til alle de andre.

Jegsummerer: MDG havner på 50; Venstre på 45. KrF får sannelig 20! Hog FrP får 10 hver, og Ap får 5. De fortsatt like hjertevarmesosialistene nuller ut, begge to. SP, stakkar, som påberoper seg åsnakke nettopp minsak(jeg bor jo på landsbygda!) får minus 10.

Såda snakker vi om marginer. Med Venstre risikerer vi enda en omgangmed Erna og Sindre; alternativt en statsminister med en rikportefølje av skjellsord bak seg. («Imamsleiking»; «Tar merhensyn til terrorister enn til norske skattebetalere.» Tendensiøskarakterisering i nesten enhver sak hun omtaler – og det er ikkefå.) Med de borgerlige risikerer vi en merIsrael-vennlig politikk mens folkemordet ruller videre. Med MDGrisikerer vi fire år til med en gørr kjedelig statsminister, og enfinansminister som veiver fælt med arma når han skal forklare noe,men som setter seg bedre og raskere inn i sakene enn de aller fleste.Vi risikerer ogsåenflertallskoalisjon som presser Regjeringa nærmere ansvarlighet imiljøsaker og nærmere anstendighet i Palestina.

Jegtoer mine hender og stemmer.

I insektboka står det at årevinger er mygg og klegg, fluer og veps, humler og bier og til og med maur, som også har vinger når de svermer.

Ifølge DN tjente nevnte familie en halv milliard på investeringene sine i fjor. Nøkterne som de er, tok de ut bare 222 millioner i utbytte. Da skjønner jeg godt at de må spinke og spare, ikke minst på skatten.

De helt ureformerte stalinistene har flyttet over i FOR, sammen med de ureformerte naziene fra Alliansen med omland. Passer godt; Hitler og Stalin var jo gode busser da de delte Polen og Øst-Europa forøvrig mellom seg. Jeg vurderer IKKE å stemme på dem heller.

«Min sak»? Javisst. Lokalt deltok de med største glede i nedleggelsen av Midtre og Nordre Brandbu, og de løftet ikke en finger for å stanse nedleggelsen av hjembygda mi, Vestre Gran, heller. Det er bygdepartiet sitt, det. De eneste som opptrådte solidarisk og anstendig i den saken, var faktisk FrP. Det hjalp jo ikke stort; sentralmakta rår.

 

Når du driver ogbomber et land, må flyene vedlikeholdes. Jo mer du bomber, jo mervedlikehold trengs det. Og i nyere tid har ingen klart å bombe såmye som Israel i krigen mot Gaza (og i avleggerkrigene mot Libanon,mot Iran, mot Syria... ) Det israelske selskapet som vedlikeholder disse flyene har opplevden eventyrlig vekst i omsetningen – naturlig nok! Og slik vil detfortsette, så lenge Netanyahu får lov og penger av sponsoren sin iWashinghton.

Aftenposten ogandre har avdekket at det norske oljefondet eier aksjer i akkuratdette selskapet. Det har finansdepartementet fått beskjed om forover en måne sia, og det tok lovlig lang tid før finansministerenreagerte. Så har finansministeren sagt to ting: For det første erdet han som har det øverste ansvaret for sånt. For det andre er detikke hans oppgave å styre kjøp og salg av enkeltaksjer – det eransvaret til Tangen og hans medarbeidere. Det ansvaret skal deforvalte innafor det regelverket som Stortinget har fastsatt. Til sinhjelp når det gjelder vurdering av enkeltaksjer har fondet dessutenetikkrådet, som tydeligvis ikke har sagt noe.

Finansministerenhar ansvaret for å sikre atregelverket blir fulgt. Følgelig har finansministeren nettopp hattet møte med de (mest) ansvarlige i fondet og etikkrådet. Der harutvilsomt både etikkrådet og fondsforvalterne fått beskjed om åfå ræva i gir, seinest innen fjorten dager.

Finansministerener dessuten «overrasket» over at Oljefondet har latt et israelskinvbesteringsselskap foreta investeringer i Israel på fondets vegne.Da skal en ikke blioverrasket over at det israelske selskapet, med inngående kjennskaptil lokale vekstbransjer som krig og okkupasjon, kjøper fondet inn inettopp disse bransjene. I hvert fall hvis de ikke har fått utlevertet ordentlig regelverk fra oppdragsgiveren.

Noenkrever at finansministeren må gå fordi han ikke «har gjort noe meddet». Det er kanskje å skyte litt over mål – finansministerenkan kritiseres for at han lot det gå en måned før han «gjorde noemed det». Men denne saken går djupere enn som så:

Iavisen i dag leser jeg at Oljefondet også har aksjer i eteiendomsselskap som eier kjøpesentere i ulovlige bosetninger påVestbredden – og som altså bidrar direkte til Israelsfolkerettslige annektering av Palestina. Det står også at fondet erinvestert i banker og finansieringsselskaper som finansierer nyebosetninger og ny infrastruktur på Vestbredden, og at dette varkjent allerede for fem år sia – noe som gjorde at KLP solgte segut av disse selskapene. Men ikke Oljefondet! Tvert imot; de kjøpteseg videre opp, antakelig via sin israelske forretningspartner.

Forfem år sia var Sanner finansminister, ifølge opplysninger jeg harmottatt her i heimen. Og deretter var Vedum finansminister. - Ingenav dem er der nå. Bare fondssjef Tangen sitter like urokkelig.

Entidligere leder for det nevnte etikkrådet har påpekt detselvfølgelige: Oljefondet kan jo la være å kjøpe aksjer i etselskap sjøl om det ikke foreligger noe rødt flagg fra etikkrådet!Det er lov å gjøre egne vurderinger. Det finnes atskilligemillioner aksjer her i verden å velge i. Men når en velger å la etisraelsk selskap stå for aksjehandelen i Israel, bør en kunne regneut hva en vil få. Det er jeg sikker på at Tangen har kunnet regneut også.

Egentliger dette ikke særlig vanskelig: De ulovlige bosettingene er nåfullt integrert i israelsk økonomi, og det samme er Israelskrigsmaskin. Du kan ikke vente å finne en eneste bank i dette landetsom ikke har virksomhet i ulovlig annektert land. Du finner knapt eisparekasse i dette landet som ikke bidrar til at israelske offisererog menige er godt sikret for framtida. Og jeg vedder på at du ikkefinner en eneste kjede av dagligvareforretninger, elektronikk,sportsutstyr, fritidsprodukter... – som ikke også har rivendeomsetning i okkupert land på Vestbredden.

Medandre ord: Økonomien i Israel er så tett sammenvevd med overgrepeneog tvangsfordrivelsen at det ikke er mulig å finne ett eneste størreselskap som ikke bidrar. - Jo, kanskje avisen Haaretz, som nestendaglig avslører krigsforbrytelser og systematiske overgrep. Jeg harikke lest noe om at Oljefondet – via sin israelskeforretningspartner - har kjøpt seg opp i Haaretz.

Jegvil ikke ha sparepenga mine tilknyttet denne forbryterskevirksomheten. Derfor krever jeg: Oljefondet ut av alle investeringeri Israel nå. OgTangen ut av Oljefondet.

Når det gjelder det sistnevnte landet, har Netanyahu nylig åpnet for nye kriger, okkupasjoner og annekteringer: Han har nemlig påberopt seg et spesielt ansvar for druserne, som bor bl a i Libanon og i Syria. I den delen av Syria som Israel forlengst har annektert på Golan-høydene bor det nå hovedsakelig drusere. Øvrige syrere er borte – kan du skjønne og begripe? Og israelske bosettere, selvfølgelig. - Så ut fra sitt utvidete ansvar har Netanyahu bombet flere ganger og flere steder i Syria, mot det nye regimet som på si side ikke har brukt så mye som en sprettert mot Israel. Så hvis destabiliseringa går som det skal, tvinges Israel til å okkupere og annektere mer av Syria. Sakte vokser Stor-Israel seg enda større.

 

«Det ervekkelsesluft over landet,» sang broder Åge. (https://www.youtube.com/watch?v=m4LYBESDvIY) Og nå har vekkelsen sannelig skyllet inn i milliardæermiljøeneogså!

Først enhistorisk bakgrunn: Puritanerne i koloniene i New England varoverbevist om at Gud belønnet sine mest trufaste tjenere rikelig medjordisk gods og gull. Ledet av intellektuelle kjemper som Increase (https://en.wikipedia.org/wiki/Increase_Mather) og Cotton Mather ( https://en.wikipedia.org/wiki/Cotton_Mather) (far og sønn) var de strevsomme puritanerne overbevist om at Gudstraffet latskap og belønnet iherdig arbeid, sånn at en mannsgudfryktighet kunne avleses direkte på vedkommendes verdsligerikdom. Og om Gud et øyeblikk glømte å gripe inn mot de ugudelige– Han hadde jo mye å tenke på allerede da, den karen – så varikke puritanerne fremmede for å gripe inn sjøl, blant annet vedresolutte tiltak mot hekser og andre ugudelige (https://no.wikipedia.org/wiki/Hekseprosessene_i_Salem).

Sentralt i kampenmot latskap og ugudelighet sto løftet om straff og belønning i dethinsidige. - Som på Jorda, så óg i himmerik, har de rike ogrettferdige tenkt, mens de gledet seg til sin lønn i det hinsidige:Etter dommedag skulle de nemlig sitte i salighet og salmesang oppe iskyene og skue ned mot helvetes pøl og pine, for riktig å nytesynet av synderne og latsabbene som pines i all evighet nede iildmørja.

Kunnskapen om atrikinger – og særlig milliardærer – er velsignet av Gud harholdt seg borte i Guds eget land, hvor det blir stadig tydeligere atTrump og milliardærvennene hans er utpekt av Gud til å ordne oppmed tollere og syndere i en skakkjørt verden.

Omsider har denneerkjennelsen nådd fram til norske rikinger også. Flere av demgledet seg oppriktig over at Trump kom tilbake i Det hvite hus (dennegangen helt uten væpnete stormtropper). Og i det aller siste harvekkelsen kommet til uttrykk gjennom donasjoner, ved at mange viser ikonkret handling hvor mye Guds velsignelse betyr for dem: ØysteinStray Spetalen, for eksempel, har donert rikelig (til ham å være)til KrFs valgkamp, lutret av ekte familieverdier og kristnekjerneverdier som han er blitt. Samme åndelige fornyelse finner vihos en kar som Stein Erik Hagen. Alt i alt har rikingene donert 9,2millioner til KrFs valgkamp, leser jeg.

Hvilken berikelse,ikke minst på det åndelige plan, ville det ikke medføre hvis KrFkom over sperregrensa og sikret borgerlig flertall! Da kunne foreksempel Hagen hente sine 29,5 milliarder hjem fra Sveits uten fryktfor en knugende og kvelende formueskatt. Den som sår et korn i Gudsåker høster tifold igjen, og i Hagens tilfelle kan avkastningenkomme opp i det tusenfoldige og vel så det.

Nå håper nokHagen og andre rikinger at de endelig skalø bli bli kvitt stempeletsom pariakaste!(https://www.magnelero.no/2017/08/08/hagen-som-pariakaste/) Vi kan jo ikke være bekjent av at de blir henvist til å livnæreseg av dasstømming, og ellers sitte aller nederst ved bordet, totaltutestengt fra samfunnslivet. ( https://snl.no/paria)

Da blir Hagensikkert glad! Og her i gråsteinmyra kan vi glede oss over vekkelsentil de sanne verdier blant rikinger, samt innse sannheten i det gamleskriftsted: Jesus elsker en glad milliardær.